Den store foundationtesten

 
En ting mange glemmer når det kommer til sminke og hudpleie, er at ikke alle mennesker har den samme hudtypen. Noen mennesker har tørr hud, andre har fet hud, noen har normal hud, og andre har kombinert hud. Noen har sensitiv hud, noen har problemhud, noen har lys hud, noen har mørk hud. Noen har varm undertone, andre har kald undertone, noen har nøytral undertone. Noen har ung hud, noen har moden hud, noen har solskadet hud.

Poenget er; ikke alle mennesker er like, og ikke alle sminke - eller hudpleieprodukter passer like bra til alle hudtyper. Derfor kan et produkt som er hypet opp på for eksempel tiktok, være et dårlig produkt for deg, men fungere kjempebra for venninnen din. 

Selv har jeg fet hudtype. Det vil si at jeg har store porer, og sminke ofte får meg til å se svett og ekkel ut i løpet av kort tid. Jeg har også lys hud med kald undertone, eller som jeg liker å kalle det: griserosa. I og med at jeg ikke er nevneverdig glad i den griserosa looken, pleier jeg å bruke sminke beregnet på varm undertone - altså folk som er mer gulaktige enn rosa i huden. Her kommer et innlegg med foundations ("brunkrem" som vi kalte det før i tiden) jeg har testet så langt.  

//Inneholder affiliatelenker
//Samtlige bilder er lånt av google

Too faced "born this way" foundation
Dette har lenge vært en av mine favoritter. Med fet hudtype er det vanskelig å finne en foundation som faktisk sitter pent på huden lengre enn bare noen minutter. Born this way sitter faktisk nesten like fint tre-fire timer etter jeg tok den på som den gjorde i starten, men noe "shine" får man selvfølgelig. Dekkevnen er veldig god, den dekker fint over de mørke ringene under øynene mine, og den kommer i flere forskjellige fargevarianter. Noen av dem ser du nedenfor.

Kan kjøpes her . Prisen ligger på 530 kr. Selv bruker jeg fargen almond.

Milani conceal + perfect 2-in-1 foundation
Denne omtales ofte som en billigere versjon av, eller et godt alternativ til, born this way. Det er jeg dessverre ikke helt enig i. Visst er den billigere, men ikke sitter den like bra, og ikke dekker den like godt, heller. Personlig synes jeg den har en tendens til å se flakete og tørr ut med en gang man tar den på, men dette bedrer seg etter noen minutter når den har fått smeltet inn i huden. Da ser den faktisk veldig bra ut - i cirka 2 timer, før den begynner forsvinne på forskjellige steder. Pluss for at man ikke ser shiny ut, minus for at den som sagt forsvinner litt her og der - oftest på hake, neseroten, og kinnene - og trenger å touches opp for at man ikke skal se helt dust ut. Kommer i et bredt utvalg av farger. Noen av dem er:

Selv bruker jeg fargen 01 creamy vanilla. Kan kjøpes her til en prislapp på 239 kr.

Estee Lauder double wear stay in place foundation
Dette er en av de foundationene som "hele internett" har hypet opp til å være den beste av de beste. Personlig er jeg ikke imponert i det hele tatt. Jeg opplever dekkevnen som dårlig, produktet som vannete, og hvor lenge den faktisk sitter på huden vil jeg nok aldri få vite, fordi den dekket såpass dårlig at jeg klinte noe milani over for å i det hele tatt få noe dekkevne i det hele tatt. Noen av fargene er som følger:

Selv har jeg fargen 1W1 bone. Du skal også være klar over at selv om produktet koster 548 kr, følger ikke pumpen med. Foundation kan kjøpes her, og pumpen finner du altså her.  

Maybelline fit me matte + poreless foundation
Denne liker jeg faktisk veldig godt. Den sitter til du vasker den av. Det eneste minuset er at svett gris-looken kommer etter cirka 40 minutter og "poreless" da blir mer i retning av "pore highlighter". Fargene er:

Jeg har den i fargekode 112 (soft beige). Kan kjøpes her, til 87 kr.

Makeup revolution conceal & define foundation
Denne minner mye om maybelline fit me. Den er heldekkende, sitter til du vasker den av, men gir svett gris-looken etter kort stund. Grunnen til at jeg sluttet å bruke denne (og maybelline fit me) handler egentlig mest om at jeg kjøpte den om sommeren da huden var brun, og da jeg ble blek igjen nærmere høsten/vinteren ville jeg heller se om jeg kunne finne noe bedre når jeg likevel måtte kjøpe ny farge.

Prislappen ligger på 155 og den kan kjøpes her. Jeg har den både i fargekode F8 og F10. 

Nyx total control pro drop foundation
I likhet med Estee Lauder opplever jeg denne som svært vannete og lite dekkende. Den skal angivelig være mulig å bygge opp til bedre dekning, men da opplever jeg den mer som flakete. Ansiktet mitt ser betydelig bedre ut uten denne på, og den gjør meg ingen tjeneste i det hele tatt. Dessverre. Jeg antar den vil være veldig fin på dem som allerede har en tilnærmet feilfri hud og kun ønsker litt farge/contour.

Kan kjøpes her, til 93 kr. 

Hadde du et narsissistisk oppvekstmiljø?

 
Hver eneste gang jeg logger inn på facebook får jeg opp narsissisme i feeden. Det kan være i form av videoer hvor noen snakker om diagnosen, det kan være i form av bilder med tekst på, screenshots eller kanskje en artikkel delt av en av de store avisene eller nettmagasinene. Det virker som om narsissisme er den nye snakkisen for tiden, så folkens: la oss snakke!

Før vi går videre vil jeg først oppklare en liten ting: mange har en tendens til å bruke "narsissist" som et skjellsord for mennesker som deler store mengder med selfies, poster videoer på youtube/tiktok, skriver blogg eller på andre måter er veldig synlige på sosiale medier. Dette er en svær feilaktig bruk av ordet, som kun bidrar til misforståelse og ufarliggjøring. En narsissist, i ordets rette forstand, er et kynisk og manipulerende menneske med nedsatt, ofte fullstendig fraværende, evne til å knytte seg emosjonelt til andre mennesker. Narsissisten er en person som utad fremstår feilfri, ofte suksessfull, gavmild, empatisk, vennlig og hjelpsom, men som mot sitt offer er en nådeløs, maktsyk og iskald tyrann. 

Av det jeg har sett, er alt som deles om narsissisme på sosiale medier fokusert rundt narsissistiske kjæresteforhold. Faktum er imidlertid at narsissister er noe man finner over alt. I kjæresteforhold, ja, men også i vennskap, i en klassekamerat/arbeidskollega, og i familier. Mitt inntrykk er at de fleste som er vokst opp i en familie hvor mor eller far er narsissist, ikke selv er klar over at deres familiesituasjon er unormal og skadelig. Mange av dem som er familiens "sorte får" vil i voksen alder slite med angst - og depresjonsrelaterte problemer, uten selv klare å se at dette har sammenheng med måten de er oppdratt på. Derfor vil jeg i dette innlegget snakke litt om det å vokse opp med narsisstiske foreldre/foresatte. 

Dersom du som voksen:
- isolerer deg når du er lei deg
- har en kronisk følelse av tomhet/ensomhet
- klandrer deg selv når andre skuffer/sårer deg
- føler at du ikke har noen "ekte" venner
- stadig velger kjærester som ikke er bra for deg
- alltid er der for andre men føler ingen er der for deg
- føler du ikke har noen personlighet/ikke vet hvem du er 
- ikke har noen klare tanker om fremtiden
- ofte tenker på selvmord som en utvei/løsning
- føler deg ødelagt/at ingen forstår deg
- ønsker å bli forstått, men sliter med å åpne deg
- ønsker kjærlighet, men opplever kjærlighet som utrygt
- er redd for å bli forlatt, men dytter folk bort
- tenker at ingen er til å stole på/ingen bryr seg
- blir ukomfortabel når andre gråter

... Kan det være fordi du vokste opp i et hjem hvor:
- Det ble lagt stor vekt på at familien skulle fremstå "feilfri" utad
- Du sjelden, eller aldri, følte deg verdsatt eller satt pris på
- De voksnes behov og ønsker var ALLTID viktigere enn dine
- Det hersket en uskreven regel om at de voksne ALLTID hadde rett
- Å si imot de voksne ble sett på som frekkhet, opprør o.l.
- Du "hadde ikke rett til" negative følelser (sorg, sinne, skuffelse o.l.)
- Du ble straffet, hånet eller ignorert om du tok opp problemer
- Du "hadde ikke rett til" respekt, privatliv, egne meninger o.l.
- Du ofte ble satt opp mot eller sammenlignet med dine søsken
- Det ble forventet at du alltid var i godt humør
- De voksne ofte ga deg dårlig samvittighet
- De voksne ofte fikk deg til å føle at det var noe galt med deg
- De voksne aldri beklaget eller erkjente skyld
- Det foregikk en tydelig forskjellsbehandling mellom barna
- De voksne var overkontrollerende 
- De voksne skyldte på deg for hver minste ting
- De voksne krevde full underkastelse og lydighet fra deg

Barn i et hjem preget av narsissisme straffes ofte med:

Å isoleres:
Bli nektet middag, ikke få være med på aktiviteter, bli sendt på rommet, bli fratatt mulighet til å kommunisere med venner (mobil, pc etc)

Å bli ignorert:
Hele familien får beskjed om å overse barnet fullstendig. Ingen gir respons når barnet prater. Det dekkes ikke på til barnet ved middagsbordet. Ingen ser i barnets retning, eventuelt ser "forbi" barnet. Lyden på TV skrus opp, eller man snur seg bort, dersom barnet forsøker få kontakt. Ofte står familiemedlemmer rett foran barnet og snakker svært nedsettende om barnet seg imellom, for å signalisere til barnet at du er ikke tilstede. 

Passiv-aggressiv oppførsel:
Sende barnet rasende blikk uten å si noe, være spydig og skarp i tonefallet, sette ting hardt ifra seg, gå med bestemte eller trampende skritt, raske og sinte bevegelser, himle med øynene mot barnet. 

Håning:
Gjenta alt barnet sier med dårlig etterlignet stemme, rekke tunge til barnet, himle med øynene mot barnet, vise finger, gjøre en nedlatende og dårlig imitasjon av barnet (for eksempel: "jeg heter *barnets navn*, og jeg er en stooor egoist som baaare tenker på meg seeelv"). 

Fremprovosere frykt/utrygghet:
True med å sende barnet på barnehjem, etterlate barnet i veikanten og kjøre sin vei, true med å skade eller slå ihjel barnet, true med å skade eller drepe kjæledyr, true med å ringe hjem til barnets venner og fortelle foreldrene at barna ikke får lov å leke sammen mer, true med å skade barnets venner, true med å gjøre barnet forlegen (for eksempel: lese barnets dagbok høyt, fortelle videre historier som barnet synes er pinlige, dele sensitiv informasjon om barnet med deres klassekamerater eller venner - fks at barnet har en diagnose, at barnet ikke kan forskjell på høyre og venstre, at barnet er redd for krabber, fremdeles tisser i sengen, er forelsket i en klassekamerat/lærer etc)

Fysisk mishandling:
Ørefiker, dytting, lugging, legge i bakken, spytte i ansiktet, røske hardt i armen, slepe etter armer eller bein, vri armen, holde fast med makt, klippe hår uten samtykke, binde fast, spenne bein, fysisk tvinge barnets munn åpen og dytte piller ned i svelget, låse barnet ute i t-skjorte om vinteren, dope ned barnet. Ikke alle narsissistiske foreldre bruker fysisk vold for å straffe barna sine. De av dem som gjør det, vil oftest velge handlinger som ikke etterlater merker på kroppen. Dette er et ledd i en større plan. I de mest ekstreme tilfellene vil man likevel kunne finne barn som blir pisket, brent med sigarettstumper, slått, sparket, kuttet, seksuelt misbrukt, og/eller kvalt. 

Ting barn i et hjem preget av narsissisme tror er helt normalt:

Å få kjeft når du er lei deg:
"Andre har det verre", "du aner ikke hvor godt du har det", "du må slutte å synes så synd på deg selv", "SÅ ille er det ikke, nå overdriver du", "det er ALLTID noe med deg", "fy som du syter for alt mulig!"

Voksne som aldri ber om unnskyldning:
De voksne ber aldri om unnskyldning for stygg oppførsel, de bare forventer at så fort de er i godt humør igjen, er hele hendelsen tilgitt og glemt. Fortsetter du å "surmule" som de gjerne kaller det når du trenger litt tid til å gi slipp på det vonde, eller forsøker du å holde dem ansvarlig ved å be dem si unnskyld eller erkjenne at det de gjorde ikke var ok, er helvetet i gang igjen, og: "nå var det DU som startet det!". 

Skyldfølelse for å ikke spise opp mat:
"Tenk på de fattige barna i Afrika", "det er en skam å kaste så god mat!", "her har mamma/pappa stått og laget mat til deg, det minste du kan gjøre er å spise opp"

Deflect:
Dette er en manipuleringstaktikk narsissister ofte bruker i krangler. Ved å vri en situasjon om til å handle om noe du har gjort feil på et tidligere tidspunkt, slipper de å stilles til ansvar for den feilen de selv begikk for to minutter siden. For eksempel: narsissisten har kalt deg noe sårende, og du sier "det der var unødvendig av deg". Da smeller narsissisten til med: "Å ja, så du synes det var unødvendig av meg å kalle deg **, men husker du hva du selv kalte meg tredje juledag i fjor?". Dermed vris fokuset over på hvor slem du har vært, og hvor dårlig samvittighet du burde ha, og narsissisten slipper stilles til ansvar for sin egen oppførsel.

Bli hånet for psykiske problemer:
Har du angst og sliter fks med å ringe til legen eller gå på butikken, kan du få høre at du er barnslig, at de blir flaue over hvor lite selvstendig du er, at du er for gammel til å oppføre deg sånn, at når man er i din alder burde man klare sånne ting, at "alle andre" klarer det uten problemer. Lider du av depresjon kan du få høre at du er lat/ikke gidder, at du synes for mye synd på deg selv, sutrer for mye, gjør deg selv stakkarslig fordi du vil ha sympati etc. Er du selvskader får du høre at du er dum og bare gjør det for oppmerksomhet. Alle former for fobi eller frykt (edderkopper, tannlegen, sprøyter o.l.) blir kalt barnslig, du får høre at du gjør deg vanskelig med vilje, later som etc.

Gaslighting:
Gaslight er en taktikk narsissisten bruker for å få deg til å tvile på hukommelsen din. For eksempel: du er på vei ut døra, og narsissisten stopper deg og vil vite hvor du skal. Du vet at du spurte dem i går om du kunne dra på kino i dag klokken 18, og narsissisten sa det var greit. Du minner narsissisten på dette, og narsissisten benekter at dere har hatt denne samtalen og sier du må holde deg hjemme. Et annet eksempel kan være det stikk motsatte: narsissisten spør deg om du er klar. Du spør forvirret hvor dere skal, og narsissisten, tydelig irritert, forteller at dere skal til bestemor: "og det vet du godt, for det sa jeg til deg i går!". Du vet at det ikke stemmer, men narsissisten insisterer, og dermed har vedkommende plutselig en gyldig grunn til å kjefte og smelle både over at du ennå ikke er klar, men også over at du "tydeligvis ikke har hørt etter" når beskjeder er blitt gitt. Narsissister kan også bevisst gjemme eller flytte på ting, for så å beskylde deg for å ha rotet dem bort. Nøkler, lommebok, pass - du sverger du la dem klare på kommoden, men etter en halvtimes leting finner du dem på stuebordet, enda du faktisk allerede har lett der. Er du virkelig så bortevekk?

At de voksne endrer personlighet når andre er i nærheten:
De voksne har en personlighet de viser innenfor husets fire vegger når kun familien er tilstede, og en annen, mye hyggeligere, personlighet som kommer frem så fort det kommer folk på besøk, dere er hos legen, på foreldremøter etc. Så fort dere er alene igjen, forsvinner den hyggelige tonen igjen. 

Familiemedlemmene i et narsissistisk hjem: 

Narsissisten:
Familiens overhode, sjefen over alle sjefer, en ukronet konge eller dronning, som alle må innrette seg etter. Ingen får legge en eneste plan uten å forhøre seg med narsissisten først, for narsissistens ønsker og behov kommer alltid i førsterekke. Kanskje skal du på en konsert som du har gledet deg til i flere uker? Vel, så synd, den må du avlyse, for vi skal til bestemor på middag i dag, kan narsissisten si - og det spiller ingen rolle at du informerte dem om konserten for to uker siden og fikk grønt lys da. Narsissisten er besatt av makt, dominans, respekt og beundring, og krever at barna underkaster seg fullstendig.  

Narsissistens partner:
Ektefelle eller samboer. Ofte kan det være vanskelig å vite hvem som er narsissisten og hvem som er partneren, fordi partneren støtter narsissisten i absolutt alle avgjørelser og meninger, og sier dem aldri imot. Dermed kan man fort få inntrykket av at de egentlig er narsissister begge to, ettersom de synes å være enige om alt og ingen av dem ser noe feil i den andres oppførsel, krav eller væremåte. Ikke bare føyer narsissistens partner seg fullstendig etter narsissisten, men de deltar også aktivt i den undertrykkelsen, den kjeftingen, og de straffemetodene narsissisten utsetter barna for - ofte til og med på eget initiativ. 

Gullungen:
Gullungen er favorittbarnet, som narsissisten har pekt ut til å være familiens ansikt utad. Det er dette barnet som skal være selve beviset på at hjemmet er trygt, godt og fullt av kjærlighet, dersom noen skulle våge å påstå noe annet. Gullungen er barnet som alltid får alt han eller hun peker på, blir snakket til med respekt, aldri får straff, og blir heiet opp og frem av stolte foreldre/foresatte. Fra gullungens ståsted er de voksne snille og flotte mennesker, og gullungen er derfor ofte blind for at det finnes en narsissist i hjemmet i det hele tatt. Gullungen blir imidlertid, fullstendig uten å være klar over det selv, manipulert fra svært ung alder. I likhet med sine søsken lærer gullungen at man"ikke har" negative følelser, og fordi de alltid blir behandlet som viktigere og bedre enn sine søsken lærer de også at de er viktigere og bedre enn andre mennesker. Gullungens evne til empati, kjærlighet og emosjonelle bånd til andre mennesker blir svekket fordi gullungen lærer at andre menneskers tanker, følelser og meninger rett og slett ikke betyr like mye som deres egne, og blir fra tidlig alder manipulert til å tro at hjemmet er tilnærmet feilfritt, og at det eneste problemet er "det sorte fåret"; søsteren eller broren som ifølge foreldrene er en mentalt ustabil, oppmerksomhetssyk, og svært krevende unge som lyver, stjeler, ødelegger og lager helvete hjemme. 

Det usynlige barnet/barna:
Det usynlige barnet er barnet som egentlig "bare er der". De blir ikke like godt behandlet som gullungen, men heller ikke like mishandlet som det sorte fåret. Barnet får mat og rene klær, foreldrene lar dem i stor grad holde på med sitt, og er hyggelige, men aldri særlig engasjert. Engasjert nok til å lære navnet på vennene, engasjert nok til å lære hva slags fritidsaktiviteter barnet har og kjøre dem tur-retur, engasjert nok til å stille opp på arrangementer, men ikke engasjert nok til å ta noe initiativ til å finne på noe sammen med barnet, spørre hvordan barnet har det, eller vise noe interesse for barnets mentale helse. Kanskje tar barnet selv initiativ til å snakke med de voksne om psykiske problemer, for eksempel depresjon eller angst. Narsissistens respons er gjerne noe tilsvarende: "må du slutte å tulle så fælt", og så blir det liksom bare med det. Det usynlige barnet sitter ofte med et inntrykk av at foreldrene har gjort sitt beste, og at oppveksten i grunn var ganske fin; de manglet jo aldri noe rent materielt, foreldrene var glade i hverandre, det var ikke noe å klage på - de bare, uten helt å kunne sette fingeren på hvorfor, har alltid følt seg litt ensomme. Som om de kanskje ikke helt passet inn. Det usynlige barnet, i likhet med Gullungen, bærer også en viss grad av nag til det sorte fåret. Ofte føler de at de selv ble stilt i skyggen og glemt litt bort, fordi foreldrene brukte så voldsomt med tid og krefter på å prøve å oppdra det sorte fåret - denne "umulige" ungen som det bare var drama med. 

Det sorte fåret:
Dette er "problembarnet" i familien. Narsissisten er konstant irritert på dette barnet, forakter og bærer nag til dette barnet, fordi barnet ikke blindt føyer seg men isteden stiller spørsmål der narsissisten ikke egentlig har noe svar, forsøker å komme med sine egne ideer og meninger, og sier tydelig ifra når narsissisten oppfører seg urimelig. Dette er barnet narsissisten ikke kan manipulere, fordi barnet skjønner nøyaktig hva som foregår og nekter å underkaste seg. "Det sorte fåret" er barnet som virkelig får føle narsissistens ondskap. All den irritasjon narsissisten føler mot gullungen, ektefelle, det usynlige barnet, andre familiemedlemmer, kollegaer etc tas ut på det sorte fåret i form av kjefting, skriking, verbal og ofte fysisk mishandling. Barnet blir mishandlet og mobbet, selvtillit og livslyst blir fullstendig brutt ned, og barnet lærer at det "er feil", at det ikke kan gjøre noe riktig, at det ikke har noe verdi; at det er en skam, en byrde, ikke verdig kjærlighet eller respekt. Narsissisten driver aktivt en svertekampanje mot dette barnet; de forteller alle i barnets nærhet - så som søsken, besteforeldre, tanter, onkler, lærere, fastlege osv - at barnet "feiler noe"; at barnet er psykisk ustabilt, aggressivt, utagerende, at det lyver, manipulerer og dikter opp ting for oppmerksomhet, stjeler, ødelegger ting, starter krangler og drama støtt. Ofte vil narsissisten bevisst provosere barnet offentlig, for så å peke på vedkommende og si: "ser dere? Ungen klikker jo for ingenting og er helt gal!".

Derfor behandler narsissisten barna ulikt: 

Gullungen er det barnet som "beviser" at narsissisten og deres partner har gjort alt riktig i oppdragelsen. Dersom noen stiller spørsmål ved narsissisten og partneres evne som foreldre, vil narsissisten og partneren umiddelbart stille seg uforstående, peke på gullungen og si: "Se hvor bra det har gått med barnet vårt! Beviser ikke det at vi har gjort noe riktig som foreldre?"

Det usynlige barnet er barnet som kunne blitt gullungen, men ikke ble det fordi et av de andre barna utmerket seg mer positivt. Barnet får derfor en halv-innsats, i tilfelle det skulle skje gullungen noe. Om gullungen dør, blir narkoman, alkoholiker eller får en sykdom som gjør at de ikke lengre har potensiale til å fremstå som et høyt respektert, suksessfullt menneske, rykker det usynlige barnet opp og tar gullungens plass. Frem til den tid, er barnet kun der som reserve og grei å ha i bakhånd. Har familien flere enn tre barn, kan det være flere "usynlige barn" i familien. Har foreldrene kun to barn, er det gjerne ingen "usynlige barn". 

Det sorte fåret er, som nevnt tidligere, ungen som ikke lar seg undertrykke, og som derfor er til stor irritasjon for narsissisten. Narsissisten finner likevel en måte å utnytte dette barnet på, også: når narsissisten er irritert, enten på barnet selv eller på andre familiemedlemmer, arbeidskollegaer etc, tas denne irritasjonen ut på det sorte fåret, og det sorte fåret provoseres til å reagere. Det synlige dramaet rundt denne ene ungen fungerer som en distraksjon fra det som ellers finnes av problemer i familien, og narsissisten kan dermed lettere selge illusjonen om at "vår familie er perfekt og feilfri - det er bare denne ene, fullstendig gale, ungen som ødelegger alt sammen". Narsissisten er også redd dette barnet, og starter derfor den tidligere nevnte svertekampanjen svært tidlig, slik at dersom barnet en dag bestemmer seg for å fortelle sannheten, kan narsissisten - med familiemedlemmer, venner, skolen og legen i ryggen - slå i bordet med at ungen har vært splitter pine gal siden barndommen og alltid har gjort alt mulig rart for å få oppmerksomhet, inkludert å beskylde sine foreldre for mishandling uten å ha så mye som et blåmerke på kroppen. 

Hvordan blir barna som voksne? 
Ingen av barna som vokser opp med narsissistiske foreldre vet hvordan en normal familie er, og alle vil i større eller mindre grad bære med seg trekk av narsissisme. Hvilke trekk dette er, kan variere veldig fra person til person. Noen bærer med seg en tanke om at de er viktigere enn andre mennesker, andre bærer med seg problemer med å knytte seg emosjonelt, noen tar med seg kommunikasjonsmetoder som gaslighting eller deflection, mens andre igjen får narsissistens ofte svært urealistiske fantasier om makt og suksess.

Gullungen har hele livet vært en slags "narsissist på prøve", og vil ofte bli helt lik sine foreldre. De blir opptatt av å opprettholde en feilfri fasade, fremstå suksessfulle, og fremfor alt lykkelige. Et perfekt ekte/samboerskap, en perfekt familie, et plettfritt hus, en god jobb - og et liv hvor penger alltid finnes på konto. Samtidig er deres selvbilde veldig skjørt, nettopp fordi det er bygget på en falsk fasade, og de nekter seg selv å erkjenne følelsene de fra barndommen har lært at man "ikke har"; angst, depresjon, komplekser, usikkerhet etc. Alt som ikke er smil og glede, skyves under teppet og benektes, til fordelen om en illusjon om at de alltid har rett, aldri gjør feil, alltid er viktigst, alltid er best. De blir en tro kopi av sin narsissistiske forelder, og deres partner tvinges dermed inn i rollen som narsissistens partner, og deres barn får den samme oppveksten gullungen og søsknene fikk. Gullungen bor gjerne i nærheten av sine foreldre, treffer dem jevnlig, og fortsetter hele livet å prøve å imponere dem. Foreldrene på sin side, fortsetter å gi gullungen særbehandling og tydelig favorisere vedkommende.

Det eller de usynlige barnet/barna flytter ofte, men ikke alltid, et stykke bort fra sine foreldre for å komme litt unna og "starte på nytt". De bærer med seg en følelse av tomhet som gjør at de ofte kan flytte gjentatte ganger fordi de ikke klarer å slå seg til ro/føle seg hjemme noe sted, og sliter også med å finne "sin plass" rent samfunnsmessig. Ofte velger de å gå i sine foreldres fotspor karrieremessig, ta en utdannelse, gifte seg, få barn eller kjøpe bolig kun fordi de håper at ved å gjøre det foreldrene eller samfunnet forventer, uavhengig av hva de selv føler behov for, vil de endelig føle at de passer inn, at de er en del av noe, og har tilhørighet. Mange forsøker også å fylle tomhetsfølelsen med ting som shopping, sex, alkohol, narkotika eller andre ting som gjør dem glade "der og da". Det usynlige barnet har ofte tilbakevendende episoder av depresjon og selvmordstanker, i tillegg til mye usikkerhet rundt egen identitet: hvem er jeg, hva interesserer meg, hva vil jeg med livet, hva gjør meg lykkelig. Fordi de har lært at man ikke snakker om negative følelser, har de en tendens til å isolere seg og skyve folk bort i disse periodene, noe som gjør det utfordrende å beholde sosial omgangskrets. 

Det sorte fåret er barnet som kommer verst ut av alt sammen. I motsetning til sine søsken har dette barnet regelrett blitt mobbet og mishandlet hjemme, og hele livet fått sin virkelighetsoppfatning betvilt av sine foreldre, søsken, lærere etc. Barnet fikk aldri tid til å utvikle noen personlighet før situasjonen deres tvang dem inn i overlevelsesmodus. Å være i konstant beredskap, livredd for å si eller gjøre noe feil, for å bli kritisert, gjort narr av, ignorert, forlatt eller fysisk straffet er den eneste formen for "normalt liv" de kjenner til, og kroppen deres er derfor stuck i "autostress" - en følelse av å alltid måtte være på vakt, og aldri klare å slappe ordentlig av, fordi de har lært at når det blir "mistenkelig stille" eller når noen er "mistenkelig hyggelige" eller en situasjon er "for god til å være sann", har de noe fælt i vente. Hjernen deres signaliserer utrygghet i trygge situasjoner, og mennesker med gode intensjoner oppfattes dermed som utrygge. I likhet med det usynlige barnet har også det sorte fåret stor usikkerhet knyttet til egen identitet, tilbakevendende episoder av depresjon og selvmordstanker, og en vedvarende følelse av tomhet, av å være annerledes, misforstått og ikke passe inn. De bærer med seg en følelse av å være permanent ødelagt, at det ikke finnes håp, og forsøker ofte å døve ned denne følelsen med alkohol, narkotika eller sex. Mange flytter langt unna, og kutter all kontakt med, familien sin. Andre holder kontakten på et minimum, og kjenner ofte angst og frykt i forbindelse med tanken på å skulle dra på besøk. Noen få forsøker å holde god kontakt, uten selv å merke at den ofte er fullstendig enveis, fordi de har blitt manipulert til å tro at de husker sin oppvekst mye verre enn den faktisk var og at de var "en veldig vanskelig unge". Det sorte fåret, i likhet med det usynlige barnet, har en tendens til å isolere seg i de verste periodene, og har ofte svært liten omgangskrets. For de som ikke søker hjelp, ender det ofte tragisk; de dør av overdoser, av selvmord, partnervold,  alkoholforgiftning eller andre ulykker. 

Hvordan ser en normal, sunn familie ut?
- Det blir lagt vekt på at alle skal trives og gå overens
- Alle får klemmer, varme smil og komplimenter
- Barnas behov blir prioritert over de voksnes
- De voksne har ofte, men ikke alltid, rett
- Alle får lov å komme med innspill 
- Alle har rett til både positive og negative følelser
- Foreldrene lytter til barnas problemer
- Alle har rett til meninger, respekt og privatliv
- Søsken blir ikke negativt sammenlignet med hverandre
- De voksne forstår at barn, også, har skiftende humør
- De voksne lærer barnet empati uten å gi dårlig samvittighet
- De voksne oppfordrer barnet til å være fornøyd med seg selv
- De vokser sier unnskyld når de har såret barnet
- De voksne prøver så godt de kan å behandle alle likt 
- De voksne passer på og setter grenser
- De voksne oppfordrer til ærlighet
- De voksne irettesetter uten å rope eller skrike til barnet
- De voksne bruker ikke trusler eller vold mot barnet
- Straff varer max 1 dag, ikke flere uker i strekk
- Straff er "uskyldig", fks ikke få se på tv
- Familiemedlemmene er glade i hverandre
- Barnet vet at foreldrene kun ønsker deres beste
- Barnet er ikke redd for foreldrenes raseri
- Foreldrene forventer at barnet respekterer regler 

Kvinnekropp og dramastopp

 
I går var det kvinnedagen, og den tilbrakte jeg med smerter forårsaket av kvinneplagen. Altså mensen. Blodig alvor i nedre etasje, som jeg kaller det. 

Den er morsom, den der kroppen; enten blir du gravid og presser noe i melonstørrelse ut av understellet, eller så sitter du - for faen! - der og blør og vrir deg i smerter, likevel. Man slipper liksom ikke unna uansett. 

I anledning kvinnedagen, la oss snakke litt om kvinnekroppen. Selv i 2024 er den fremdeles veldig kontroversiell, denne kjøttdrakta. Rettere sagt, hva vi kvinner gjør med den, og hvor mye av den vi viser. Personlig begynner jeg å gå litt lei alt dette dramaet rundt kropp og kvinners rett til å selv bestemme over den, så la meg komme med noen brutalt ærlige, sannhetens ord. 

01. Hvis lesbiske og bifile kvinner kan gå på stranden sammen med jenter iført bittesmå bikinier, om de kan dusje nakne sammen med andre kvinner i fellesgarderoben i svømmehallen, og om de kan henge med lettkledde, stupfulle jenter på fest uten å bli ville, ustyrlige rovdyr som grafser, klår og tvinger seg på sine medsøstre med makt, tenker jeg det er på tide vi som samfunn slutter å bruke promille og bekledning som unnskyldning for å rettferdiggjøre handlingene til menn som ikke tar et nei for et nei. Om disse mennene virkelig mister all kontroll og faktisk ikke klarer holde fingra av fatet så fort de får litt alkohol i kroppen eller ser ei jente i hjelpeløs tilstand, er disse mennene en fare for samfunnet og bør ikke ha muligheten til å gå fritt i gatene i utgangspunktet. 

02. Hva ei jente gjør med sin egen kropp, påvirker absolutt ingen andre enn jenta selv, og er ikke noe andre mennesker - verken gutter eller jenter - bør sitte og mene noe som helst om. Liker du ikke jenter med tatoveringer eller piercinger, så la være å se på dem. Mister du respekten for jenter om de legger inn implantater i bryst eller rumpe, har du aldri hatt respekt for deres rett til å bestemme over egen kropp i utgangspunktet. Om du synes det er stygt med jenter som bruker mye sminke, har fillers, eller veier litt for lite, eller litt for mye, er det kun ditt eget problem, og ikke noe du trenger informere dem om, med mindre de faktisk spør deg. Jenter som vil ha din mening eller godkjennelse før de gjør noe, vil faktisk spørre om den. Blir du ikke spurt, kan du sitte pent ned, holde kjeft og passe dine egne saker. 

03. Det eneste du trenger å vite om abort, er følgende: jenter som tar dem, har ikke blitt gravide med vilje. De vil ikke tvinge kroppen gjennom et svangerskap, og de ønsker ikke å bli mødre. Det siste verden trenger er enda flere uønskede barn som ingen vil ha ansvaret for; barnehjem og institusjoner er allerede fulle av dem. Uten abortloven ville vi hatt en betydelig større andel selvmord blant kvinner, og ikke minst en større andel kvinnedrap fra menn som av ulike grunner ikke ønsket at kvinnen skulle bære frem barnet. Verd å tenke på, før man kaller seg abortmotstander. 

04. Hadde ikke mange menn vært villige til å betale for sex, bilder eller videoer, ville heller ikke jenter solgt det. Dette er et marked gutta har skapt helt selv, men nekter å holdes ansvarlige for. Før du retter dømmende fingre mot disse jentene, bør du reflektere over hvorfor den oppførselen du nå synes er kvalm og frastøtende, var helt ok da jentene gjorde det gratis. Du var mer enn glad for å scrolle deg gjennom nakenbilder på deiligst.no, men selger den samme jenta bilder på Snapchat, er hun "billig". Du ser mer enn gjerne pornofilmer gratis på nett, men selger de samme jentene porno på Onlyfans, er de "ekle". Du drar mer enn gjerne ut på byen, finner ei fremmed jente, sjenker henne full og drar henne med hjem for et knull, men jenter som tar betalt i penger istedenfor alkohol, er "kvalme". Er det jenter og sex du synes er "æsj og fysj" eller er det bare jævlig turn off når makten blir mer jevnt fordelt mellom partene? Tygg litt på den. (Og bare så vi alle har det klart for oss: jeg driver ikke butikk på kroppen min selv, så den meldingen du tenkte å hive inn i innboksen, kan du spare deg for). 

05. Ingen skylder deg sex. Jepp, dere gutta som går ut i media og drar frem tårer og sympatikort mens dere sutrer over fittemangel, det er akkurat dere jeg sikter til. Forstår jeg at det er skuffende å legge ut på jakt med godt mot, for så å gang på gang måtte dra hjem tomhendt, uten verken mus, rype eller høne? Jepp. Men det er faktisk ikke en menneskerett å få ligge med hvem enn, hvor enn og når enn dere selv ønsker. Det finnes ikke ett eneste jævla kvinnfolk som skylder dere sex bare fordi dere eksisterer, og å fremstille det som at vi burde skamme oss og føle dårlig samvittighet for at vi er så "kravstore" at vi ikke slipper dere til enda så lite tiltrekkende vi oppfatter dere, er bare kvalmt. For det er faktisk der problemet gjerne ligger; dere er ikke tiltrekkende. Ikke ser dere bra ut, og dere oppfører dere ikke bra, heller. En fyr som er 10 i utseende, synker til 2 hvis han er ufyselig i oppførselen. På samme måte; en fyr som er 2 i utseende kan fort bli en sterk 4'er om han har sjarm. Likevel; står valget mellom 4'er og 10'er, er det et ganske åpenbart valg. Og prøv ikke å sutre, for dere gjør akkurat samme selv; dere prøver dere på baben som er 10/10, for det føles ikke som noen seier å få ligge med 4er'n. Valget er enkelt; jobb med dere selv, eller senk kravene, men i begge tilfeller; å grine i media gjør ikke at dere får sympatiknull, det gjør at enhver fitte i mils omkrets blir tørrere enn Sahara-ørkenen fordi alt vi ser, er en forvokst treåring som surmuler/griner for at han ikke fikk is og sukkerspinn til frokost. 

Posten & Jessica: en jævlighetshistorie

Det finnes hovedsakelig to ting her i verden jeg virkelig hater: 1) rasshøl, og 2) vinteren. Historien du nå skal lese handler om noen i førstnevnte kategori. Nærmere bestemt, noen som ikke gjør jobben sin.

Når denne historien egentlig starter husker jeg ikke, for den går langt tilbake. Flere år, faktisk. Men, nye "episoder" kommer ut jevnlig, og nyeste skal dere få høre om nå. 

Den startet på morgenen i dag da jeg våknet opp til en hentemelding om at pakken min kunne hentes på min lokale rema tusen. Jeg tenkte "hva i helvete?", av to grunner: 1) jeg betalte ekstra for hjemlevering til døren da jeg bestilte den, og 2) I alle de årene jeg har bestilt fra denne nettsiden, har jeg aldri blitt bedt om å hente pakken på post-i-butikk. Noe jeg forøvrig er glad for, ettersom jeg har null mulighet til å få hentet den - noe postdama er fullstendig klar over. 

Uansett. det viste seg å dreie seg om 2 pakker. Den ene var visst levert utenfor døren, sto det.

"Levert utenfor døren" er en setning som gir et smil om munnen. Til jeg tittet ut vinduet og så at begrepet "levert utenfor døren" var ganske ... Raust. Mildt sagt. 

Det er jo, på sin måte, riktig. Sendingen er absolutt levert UTENFOR døren. Langt, langt utenfor. På samme måte som at jeg kan si "jeg bor utenfor Mexico"; det er jo, for så vidt, helt korrekt, så lenge man driter i å nevne noe konkret avstand. Men, vi lar den passere, for jeg er vant til at postdama bare lemper pakkene mine av nede ved søpla, og at jeg må må levere dem til meg selv (kan jeg kreve lønn for dette, i og med at jeg gjør halve jobben hennes? Jeg bare spør jeg, altså..)

Uansett, tilbake til denne pakka jeg må hente på rema. Jeg tenkte at "kanskje jeg er heldig, og det bare er en liten pakke?". Så godtroende kan man være. Så jeg undersøkte.

Ikke vet jeg om postdama sitter og røyker sokkene sine i pausen eller om dette er en slags "next level" Aprilsnarr, men om hun forventer at jeg, ei lita frøken på 47 kg, med kronisk ryggsmerter (takk, PTSD. Disse vet hun om, for vi har diskutert det tidligere da hun ikke har villet gå opp bakken for å levere pakker), skal spasere gjennom Åls speilglatte gater og opp bakken her hjemme med en slags gigantisk monster-pakke på rett under 53 kg på ryggen, kan hun ta rennafart og hoppe rett i dass! 

Finnes det NOE som helst god grunn til at denne pakken ikke kunne leveres "utenfor døren" som den forrige? Nei. Så dette er kun for å være jævlig. 

Dagens oppdatering

Minsten er tilbake i god form. Hva som feilte ham får jeg nok aldri vite, for han var frisk og rask igjen allerede før jeg fikk tak i veterinæren, og har holdt seg i frisk form siden da.

I går og i dag har gjengen fått kyllingfilet. Jeg liker å gi dem det i blant. Vanligvis har jeg pleid å koke den, men leste på nett at de like gjerne kan ha den helt rå, så da ga jeg det et forsøk, og det virket som helt rå er å foretrekke. Faktisk. 

Ellers? Det går mot vår, og det liker jeg. Når gradene stiger, gjør humøret det samme. 

Apropos absolutt ingenting; her om dagen var jeg nede på post i butikk for å sende avgårde en stor pakke. Lillesøster, samboeren hennes og datteren har alle bursdag med få dagers mellomrom; han tjuesyvende februar, hun fjortende mars, og niesen min min tiende (mars). Derfor pleier jeg like gjerne å sende alle pakkene samtidig. 

Nå? Nå skal jeg dra meg bort i sofaen og gafle i meg en pizza. 

Drama & catfights

 
Det er dårlig stemning i pusehuset. Gjengens nyeste medlem, Nefariel, har flere ganger siden i går yppet til krangler og bråk med eldstefruen, Argentina. Det har vært fresing, knurring og hun har bokstavelig talt fått på pelsen ved et par anledninger. Drama, intriger og catfights - velkommen til p̶a̶r̶a̶d̶i̶s̶e̶ h̶o̶t̶e̶l pusehuset.

Hvorfor Neff er sinna på Argen vet jeg ikke. Han prøver ikke å pare seg, og skulle han gjort det ville nok fire år gamle, usteriliserte Mia kanskje vært et bedre alternativ enn Argentina som har vært sterilisert i ni av sine elleve leveår. Hvorfor Argen og Neff er i tottene på hverandre får jeg finne ut av senere. Enn så lenge holder jeg dem adskilt, for akkurat nå er det en annen situasjon som krever førsteprioritet. 

Eldstepusen Minsten har nemlig blitt lam i bakbeina. Han var frisk og rask da han ble sluppet ut i dag morges, men da han skulle inn igjen klokken 17 hadde bakbeina sviktet. Han hoppet/dro seg fremover, men hadde utover dette ingen tegn til ytre skader. Ingen tegn verken til slåsskamp eller mishandling, og han virker heller ikke å ha vondt. Apetitt? Stor. Hjerterytme? Normal. Humør? Klengete og kosesjuk. Vanlig oppførsel, altså, bortsett fra den tidligere nevnte svikten i beina, og at blærekontrollen har gått ad undas. Det samme har forresten vaskemaskinen min, men den historien tar vi senere. 

En stk tolvåring som ikke lengre er like ung og sprek, dessverre. Forhåpentligvis skal det bare noe medisin eller endring av kosthold til for å få ham på beina igjen, men jeg er redd han kanskje må i narkose, noe som er veldig skummelt med tanke på hvor dårlig han tåler det. Da han skulle kastreres i 2013, for eksempel, lå han klinisk død (det vil si at hjertet ikke lengre slo) i syv minutter før veterinæren fikk liv i ham igjen, så blir det snakk om operasjon er sjansene hans veldig dårlige, kanskje spesielt med tanke på at han nå også er en gammel mann (12 katteår = 64 menneskeår). Misforstå ikke; er det ingen vei utenom operasjon så skal vi da i alle fall gi det et forsøk, men jeg håper, som sagt, dette er noe som kan fikses med medisiner. 

Veterinær har det ikke vært mulig å få tak på, så mens vi venter på at de skal åpne i morgen tidlig, har jeg forsøkt å gjøre situasjonen noe enklere for pusegutten ved å gi ham egen dokasse, samt seng og mat/drikkeskåler i samme rom, slik at avstanden mellom de forskjellige tingene ikke skal være unødvendig stor. Varmen er på, og skulle han han et lite uhell på gulvet, blir det fanget opp av et håndkle. Og selvfølgelig; jeg sover i naborommet, med døren åpen, så jeg hører om det er noe.

Neff er innom og hilser på for å sjekke hvordan det går. 

Jentes modnes ikke fortere enn gutter

Jeg har hørt det utallige ganger før; jenter modnes fortere enn gutter. Lærere, psykologer, foreldre - ja, til og med jenter og gutter selv, sier det. Personlig tror jeg ikke det er så enkelt. Som jente selv, føler jeg at jeg har sett nok av andre jenters oppførsel til å konstatere at et stort antall, rent mentalt, befinner seg i elleve-tolvårsalderen til de er godt oppe i voksen alder. Noen til og med hele livet. 

Jeg tror mye handler om hvordan vi blir oppdratt. I mange tilfeller er foreldre noe strengere med jenter enn de er med gutter. Dette blir svært tydelig allerede i barnehagestadiet.

Dersom en gutt springer etter ei jente, erter henne, drar henne i håret, dytter på henne og generelt tøffer seg ved å være ufin, er det sjelden han blir irettesatt eller får noe form for konsekvenser for oppførselen sin. Isteden forteller man gjerne jenta at denne oppførselen er et slags kompliment; at gutten oppfører seg slik fordi han liker henne litt ekstra godt, at han er litt forelsket, og vil ha oppmerksomheten hennes. Om ei jente derimot oppfører seg tilsvarende; om hun dytter på noen, drar eller lugger noen i håret, er tøff i kjeften eller på andre måter er ufin, får hun gjerne høre at hun er slem; at hun er en mobber; at sånn oppfører man seg ikke; "hvordan ville du følt det hvis det var deg?". 

Mens guttens oppførsel blir unnskyldt og ufarliggjort, "gutter er gutter", blir jenta irettesatt på en måte som får henne til å skamme seg over egen oppførsel. Hun tvinges til å sette seg i motpartens situasjon og tenke over hvordan motparten føler seg. Dette igjen fører til at jenta selv føler seg dårlig, og dermed unngår å gjenta oppførselen.

På samme måte; gutter har gjerne mer voldsomme leker enn jenter. De springer gjerne rundt og "skyter" hverandre med lekepistoler, fekter med sverd laget av pinner, de leker cowboy og indianer, pirater, soldater, og jegere. De har et høyt støynivå med pang-pang, BOM!, KRÆSJ, og roping til hverandre. Jenter, på sin side, får sjelden bruke samme støynivå. Vi belæres om såkalt "innestemme" og "utestemme" og det forventes at vi leker mer rolige, stille leker; at vi sitter og perler, tegner, maler, leker med dukker, hopper paradis eller strikk. 

Det er også vesentlige forskjeller i hvordan vi takler konflikter. Mens gutter gjerne får lov å kjefte litt på hverandre med høyt stemmeleie, blir jenter ofte irettesatt også her: vi får beskjed om å bruke innestemmen, og får tilsnakk hvis vi bruker "stygge" ord (dust, dumming, drittsekk o.l.). Gutter får gjerne lov å dytte litt på hverandre og være litt fysiske, så lenge det ikke utvikler seg til ordentlige slåsskamper. Jenteslåsskamper derimot, blir gjerne stoppet fra første dytt. 

En annen viktig forskjell er i hvilken grad barna gis sympati når de viser svakhet. Det er gjerne mer sosialt akseptert at jenter gråter enn at gutter gjør det. Jenter får gjerne trøstende klemmer, mens gutter heller blir minnet på at "store gutter gråter ikke" eller tilsvarende. Gutten blir sett på som en svekling, en taper, en pyse om han viser følelser, mens jenter gjerne får omtanke og kjærlighet. 

Resultatene vi til slutt sitter igjen med er følgende: 

Gutter unngår å vise svakhet (gråte, erkjenne at de er skuffet/såret o.l.) fordi de har lært at denne oppførselen gjør at folk mister respekten for dem (ser på dem som sveklinger). For å dekke over egen usikkerhet, skuffelse eller svakhet bruker de en utagerende adferd hvor de "gjør seg store" ved å bruke store ord, høyt stemmeleie og fysiske handlinger så som dytting, slåssing, slåing i veggen, sparking i stolen og tilsvarende. I samfunnets øyne er dette umodne trekk, men i stor grad handler det nok mest om at de aldri, eller svært sjelden, har blitt irettesatt for denne oppførselen, og dermed tror den er ok. Først når de er voksne (20+) begynner andre å fortelle dem at sånn kan man ikke oppføre seg, at det er barnslig og at de er gamle nok til å vite bedre. 

Jenter, derimot, blir irettesatt for fysisk utagerende oppførsel allerede fra et tidlig stadie. De lærer at sånn oppfører man seg ikke, at det ikke er ok. Dermed slutter de med den ganske tidlig. De lærer at de "har ikke lov" å åpenlyst vise misnøye eller sinne mot en annen person. At de, i motsetning til gutter, ikke har lov å slåss eller konfrontere direkte med store ord og høyt stemmeleie. Dermed blir misnøyen, sinnet eller sjalusien de føler for en person til en slags "hemmelighet" de deler med vennene sine isteden. Dette viser seg i form av hvisketisking, baksnakking, sosial utestengelse og småstikk.

Småstikk er det samme som å vise en person at han/hun er uønsket, men uten å gjøre det på en direkte måte. For eksempel: Anna, Caroline og Cecilie er et trekløver. Anna og Caroline har kranglet, og Cecilie har tatt Carolines side. De to har sammen fryst Anna ut. Når Caroline og Cecilie kommer på skolen mandag morgen, sitter Anna alene i gangen. Et småstikk mot Anna kan da være at Caroline sender henne et stygt blikk, for så å si høyt til Cecilie: "Æsj, kom, Cecilie, så går vi. Det lukter søppel i gangen". 

Jenter vil også mye oftere velge å fjerne seg fra en direkte konfrontasjon. Mens gutta gjerne kan stå og skrike motparten opp i ansiktet, hytte med nevene og være frekk i kjeften når de blir sinte, vil jenter gjerne forsøke å fjerne seg fra denne situasjonen. De vil snu ryggen til, trampe avgårde og gjerne slamre igjen døra, for å vise at de er sinte og ønsker å være alene. Direkte konfrontasjon er ikke noe de er vant til å ha med venninner/andre jenter fra barndommen av, og derfor føles det både utrygt og "rett i ansiktet" når de møter det, kanskje for aller første gang, i et kjæresteforhold. Andre jenter vil kanskje få panikk når en kjæreste hevet stemmen mot dem, fordi deres eneste erfaringer med direkte konfrontasjon kommer fra å vokse opp i hjem med en voldelig far eller voldelige brødre. 

Utad vil det virke som at jenter er mer modne enn gutter; de gyver sjelden løs på hverandre i samme grad som gutter gjør, de har et jevnt over lavere stemmeleie, og de fjerner seg gjerne fra en situasjon når den eskalerer istedenfor å "bruse med fjærene". I realiteten er ikke jenter mer modne, de bare utagerer på en annen måte. Fordi de har blitt oppdratt annerledes.