«Ingen mamma vil ha en tjukk datter»

Det er fredag den 20nde juli. Klokken er 08:52. Sommermånedene går mot slutten, noe som vises tydelig på regnværet utenfor. Jeg har nettopp vært på butikken og handlet inn til den kommende uken. Dere vet, mat og slikt. Nå sitter jeg her etter å ha inntatt frokosten, mens lyden av vaskemaskinen durer i vei i bakgrunnen, delvis hvisket ut av lukkede dører.

Tankene går dit de ikke skal gå. De gjør ofte det. Oftere enn jeg tillater meg å nevne på bloggen, eller til folk i det hele tatt. Den dårlige samvittigheten griper meg hardt, slik den så ofte gjør. Samvittigheten over at jeg fremdeles er akkurat her – hjemme – istedenfor der jeg egentlig burde være: hos familien.

Hos mamma som jeg ikke har sett siden jeg var nitten år gammel, og som nå har blitt syk. Hos lillesøster som ikke lengre er ei lita jente, men en voksen kvinne med samboer og barn. De hadde så lyst til å treffe meg denne sommeren, og jeg dem. Likevel ble det ikke noen tur. Jeg måtte prioritere annerledes.

Hva kan være viktigere enn familie? Ikke mye. Hvertfall ikke de regningene jeg endte opp med å prioritere fremfor dem. Men dessverre fungerer livet slik at man ikke alltid kan prioritere etter hva som er viktigst. Dropper man å betale regningene sine til fordel for å reise, kan man være sikker på at de har blitt dobbelt så høye når man kommer tilbake. Så selv om jeg gjerne skulle vist fingeren til alt av regninger og prioritert etter hva som betyr mest for meg, kan jeg ikke.

Hadde jeg dratt tidligere denne sommeren, ville jeg sluppet de tankene jeg nå sitter med. De syke tankene. De tankene som får meg til å tvile på om jeg bør dra i det hele tatt; som forteller meg at kanskje er det best for alle parter om jeg blir hjemme, slik at de slipper å se hvor tjukk jeg har blitt. Slipper å føle skammen over å være i familie med noe som mest av alt ligner en kanonkule, både i vekt og fasong. Kanskje er det best for meg også, så slipper jeg å føle meg som «den stygge» i familien. Den mislykkede. Slipper å skamme meg over hvor fæl jeg har blitt. Slipper å føle at jeg skuffer både mor og søster, fordi mitt eget hode forteller meg at ingen mamma ønsker seg en tjukk datter. At ingen lillesøster vil en tjukk storesøster.

Jeg er nok helt på bærtur. Forskrudde tanker i et forskrudd hode. For hva betyr vel et tall på vekten, eller størrelsen på magen, i det store og hele? Hva betyr vel antall haker på et menneske eller omkretsen rundt noens lår? Hva betyr vel en fettprosent? Absolutt ingenting.

Likevel påvirker det tankene og følelsene mine urovekkende mye.

Del

6 Kommentarer

  1. A
    19. juli 2019 / 10:07

    Uff, det er ikke gode tanker og følelser du kjenner på. Det er ikke rasjonelt i det hele tatt (selv om også jeg faktisk kan kjenne meg litt for godt igjen), og det virker som du er klar over det. Og jo mer du er klar over tankene som kommer og følelsene du reagerer med, jo lettere er det å snu dem. Etter øving da mest sannsynlig. For du – du er en fanastisk person, datter og søster uavhengig av kroppstørrelse. Bare så du vet det <3

    Forresten var dette et veldig godt skrevet innlegg. Du skriver godt, du!

    • livingdoll
      Forfatter
      19. juli 2019 / 19:37

      Tusen takk for hyggelige ord <3

  2. Ellis
    19. juli 2019 / 12:39

    Enig med kommentaren over her – du skriver sinnsykt godt. Dessuten syns jeg du er fantastisk nydelig og ikke tjukk i det hele tatt, utifra alle de bildene jeg har sett av deg i løpet av de årene jeg har fulgt deg.

    Du har jo en herlig samboer som jeg er sikker på sier det samme, men er dessverre sånn at det hjelper ikke uansett hva folk sier – kjenner meg nemlig ekstremt godt igjen i hva du skriver.. det er den vondeste følelsen i verden, og jeg har mer en en gang vært så fortvila over min egen vekt og utseende at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg.

    Er en slags følelse at man ikke er god nok til å gå på butikken, kle seg i sommerklær eller bare eksistere i det hele tatt. Vondt å høre at du også har disse tankene

    • livingdoll
      Forfatter
      19. juli 2019 / 19:38

      Tusen takk for mange fine ord <3 Ja, det er en skikkelig kjip følelse å sitte med. Håper vi en dag klarer å legge dem fra oss, både du og jeg! <3

  3. Fat Alex
    23. juli 2019 / 10:34

    Det er godt skrevet som vanlig, Jessica 🙂 Men du bør være litt snillere mot deg selv- det virker som om du har ganske urealistiske idealer og forvrengt bilde på egen kropp.
    De kvinnene du ser opp til / har som forbilde er mest mulig unaturlige kvinner , de som er opererte til det ugjenkjennelige. Det er ikke bra for deg, eller for noen.
    Vi er så mye mer enn kroppene våre 💙

    • livingdoll
      Forfatter
      24. juli 2019 / 20:02

      Takker og bukker <3 Hmmm nå vet jeg ikke helt hvem du tror jeg ser opp til/har som forbilder, men det kunne vært interessant å høre. Er mange forskjellige folk jeg støtter når jeg føler de får ufortjent mye dritt, fks Isabel Raad, Kardashian-klanen etc, men jeg verken ser opp til eller har dem som forbilder. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: