Et kjipt møte med virkeligheten

I en perfekt verden: Gubben og jeg spretter ut av sengen så fort alarmen ringer. Solen skinner, fuglene synger, det er på alle måter en herlig morgen. Vi gjør oss klare til å dra, slenger bagasjen i baksetet på bilen og legger i vei mot bussholdeplassen. Bussen står allerede og venter, vi gir hverandre et raskt kyss før jeg går ombord i bussen. The end.

I virkeligheten: Jeg spretter opp av sengen når alarmen ringer. Vekker gubben. Han mener det slettes ikke er vits å stå opp en hel time før vi må dra, og legger seg til å sove igjen. Jeg er igrunn enig, og legger meg igjen selv, også. Får ikke sove. Blir liggende og høre på snorking til alarmen ringer igjen. Spretter opp igjen. Vekker gubben igjen. Det er mørkt ute. Fremdeles natt. Solen står ikke opp før om noen timer. Jeg hiver bagasjen i baksetet på bilen, som er full av rim. Tenker «herregud, jeg håper det er varmere på sørlandet, ass», mens jeg starter bilen. Går inn igjen. Etterhvert legger vi i vei mot bussholdeplassen. Vi blir stående på parkeringsplassen og vente. Bussen har ikke kommet. Noen minutter over tiden kommer den endelig. Jeg hopper ut av bilen, gir gubben et raskt kyss, hiver bagasjen over skulderen, og går mot bussen … SOM IKKE STOPPER!!! Jeg veiver med armene som en idiot, men bussen kjører videre, og lar meg stå igjen. Jeg ringer gubben, som mener at det ikke kan ha vært riktig buss, og at jeg får sette meg på venterommet og vente. Jeg setter meg og venter. Bussen kommer ikke. Ringer gubben, som kommer og henter meg. Vi drar hjem igjen. The end.


Sjekk denne fine sminkepungen jeg fikk av Alexandra til bursdagen min da, dere! <3

I en perfekt verden, forsøk nummer to: Espen og jeg kjører til bussen, som står og venter. Jeg drar. Ankommer Oslo bussterminal. Bussen videre ankommer, jeg går på, betalingen går enkelt og greit, og jeg drar videre. The end.

I virkeligheten, forsøk nummer to: Espen og jeg kjører til bussen, som allerede står og venter. Jeg spretter ut nesten før han har stanset bilen, hiver bagasjen over skulderen, og gir Espen et raskt kyss før jeg løper til bussen, livredd for at også denne skal kjøre ifra meg. Bussjåføren er ikke der, så jeg blir stående som en idiot rett ved siden av bussen og vente. Han kommer, jeg betaler, setter meg bakerst. Bussen kjører, ankommer Oslo bussterminal. Jeg går inn, finner veien videre, blir sittende på Avgang 12 i en times tid og vente på bussen videre. Den kommer, jeg går på.»Å, du har ikke bestilt billett på forhånd, du?», spør han når jeg ikke rekker frem mobilen. «Nei..», svarer jeg. «Voksen til..?» gjetter han. «Nei, honnør, faktisk» smiler jeg litt flau. Han hever et skeptisk øyenbryn. Jeg viser frem honnørkortet mitt. «Kortbetaling?», gjetter han, «Nei, kontant», svarer jeg. Rekker frem en tusenlapp. Han stirrer på den som om den skulle ha ramlet ned fra Mars. «Jeg kan ikke veksle det der», sier han. Jeg banner innvendig. «Hva gjør vi da?», spør jeg. «Du har ikke kort?», spør han. Jeg svarer nei. Han blir stille litt, før han sier at han kan se om han kan få vekslet tusenlappen likevel. Det viser seg at joda, han har faktisk nok penger til å veksle den. «Nå er det snart slutt på bruk av kontanter vet du», sier han. «Ja, jeg vet det», smiler jeg. Setter meg bakerst i bussen. «Skal nok bestille billett på forhånd fra nå av, ja», tenker jeg for meg selv mens jeg plugger headsetet i ørene og kjører ut fra platform12 til lyden av Despacito. The end.

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: