Desperate tider krever desperate tiltak

Jeg er en slik person som ikke burde eie dyr. Jeg burde, etter norsk lov, nektes. Ikke fordi jeg er slem mot dem, for det er jeg ikke, men fordi jeg blir så alt for glad i dem. Og når de blir borte? Da faller hele verden sammen.

Tidligere i dag fikk jeg en melding fra ei som hadde vært i kontakt med en mann som mener det er jenta mi han kjørte på for et par dager siden. To ganger traff bilen henne, og så løp hun sin vei. Jeg hev på meg sko og jakke, og sprang ut døra, til der hvor ulykken skal ha funnet sted. Jeg gravde. Med bare hender gjøv jeg løs på snøfonn etter snøfonn i jakten på en kald og stiv kropp. Jeg fant den ikke. Fikk bare beskjed av de ansatte på butikken rett ved siden av at det hadde vært en katt der, men ingen som lignet på den jeg viste dem bilde av.

Så jeg gikk videre. Lette i snøfonn etter snøfonn. Så oppi strøkasser, søppelkasser, containere… Selv det forlatte huset gikk jeg til, og tittet inn gjennom et av de knuste vinduene. «Sophie», ropte jeg. Lyttet. Hørte ingenting. Gravde med hender og føtter i snøen. Fant henne ikke.

Men det er rart, er det ikke? Sophie, som alltid har vært så forsiktig når det gjelder biler, skal plutselig ha blitt truffet? Og løpt sin vei, istedenfor å løpe hjem, enda vi bor bare noen skritt unna det påståtte ulykkesstedet? Det henger liksom ikke på greip.

Jeg har vært i kontakt med dyretolker. Mange dyretolker. Flere av dem mener hun er død. Noen tror hun lever. Jeg for min del, vet ikke hva jeg skal tro. Har egentlig mest lyst til å legge meg ned i en snøfonn og dø selv. Slippe å føle. Tenke. Savne. Bekymre meg. Slippe de hersens tårene.

Dette burde være en fin tid. Helt fra jeg var lita jente har jeg drømt om to ting, og nå nylig gikk èn av dem i oppfyllelse. Jeg burde smile, være glad – nei, lykkelig. Men det er jeg ikke. Jeg er fullstendig ødelagt, og det som skulle være så fint, er noe jeg helst unngår å snakke om. Sorgen over å ha mistet Sophie overdøver alt. All glede. All lykke. Jeg føler bare tomhet. Smerte. Usikkerhet, frykt og kvalme. Og irritasjon. En voldsom irritasjon over at jeg ikke klarer finne henne.

Jeg har pratet med veterinærene i området, men de har ikke fått henne inn. Spredd bilder og info i alle tenkelige grupper på facebook, og lagt ut annonse på dyrebar. Forsøkt å legge inn annonse på Finn, men den ble avvist.

Jeg er desperat og vil gjøre hva enn som kreves for å få henne hjem. Koste hva det koste vil – bokstavelig talt. For jo, jeg er villig til å betale for å få katta mi tilbake. Prisen driter jeg i. Jeg tar gjerne opp lån, om det er det som må til, så lenge noen kan finne henne for meg.

Del

2 Kommentarer

  1. Alex
    21. november 2019 / 22:27

    Jeg kjenner følelsen så godt, jenta mi 💙 Men husk at du har fått tilbake savnet katt tidligere 👍
    Corny var borte fra oss i en hel måned i 2014..når han var nyadoptert og hadde bodd hos oss i én måned.
    Du har gjort det du kan 💙

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: