Brutalt ærlige tanker

Klokken var 05:49 da jeg vekket Espen i dag morges og sa at nå måtte vi reise. På forhånd hadde jeg bestilt billett til bussen som skulle gå fra sentrum klokken 06:15. Jeg benyttet de første tre timene av turen til å få meg litt søvn. Jeg hadde ikke fått sove så mye natten i forveien. Mange tanker i hodet, og mange følelser i sving.

De resterende timene, var jeg imidlertid våken så det holdt. Jeg satt med hjertebank hele turen, stresset og ute av stand til å slappe av. Hvorfor? Jeg vet ikke. Forhåpentligvis slipper jeg det på turen hjem igjen.

Klokken 13:15 var jeg fremme på sørlandet. Jeg tok meg litt mat og gjorde ferdig minneordene til begravelsen som jeg begynte på i går. Deretter sendte jeg dem til søsteren min for å få hennes synspunkter på dem. Jeg har en tendens til å skrive langt når jeg først setter i gang, og greier ikke alltid å begrense meg. Jeg er sikker på at hadde jeg kunnet skrive fritt, kunne presten fort endt opp med en hel bok i hendene. Det er så mye jeg vil si, men samtidig er det viktig å huske på at slike minneord kun skal ta noen minutter å lese opp.

Det verste er kanskje at jeg vil skrive langt. Jeg vil at det skal ta tid. Aller helst så lenge som mulig. Fordi jeg vet at så fort begravelsen er over … Da er det over. På ordentlig.

Selvklart vil det være smertefullt å sitte der å høre presten snakke. Men det er tiden som kommer etterpå som er verst. Når graven er lagt, og hverdagen kommer, og det siste farvel er sagt. Det er da man liksom skal «gå videre». Gi slipp. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal klare det. Tips mottas med takk. 

Dette blir nok et av de siste innleggene jeg skriver om mamma. Jeg har delt mye her nå, og kanskje mer enn jeg egentlig burde. Av hensyn til både lillesøster og andre etterlatte, vil jeg derfor forsøke å blogge om andre ting som ikke er relatert til mamma fremover.

Del

3 Kommentarer

  1. A
    19. februar 2020 / 07:18

    Det gjør vondt i hjertet mitt å lese hvor vondt du har det.

    Følelsene du kjenner på nå er helt naturlig, og noe som du bare må akseptere at kommer. For å klare å gå videre må man tørre å kjenne på det vonde, og gjerne snakke med det med noen. Det VIL bli bedre med tiden, heldigvis, selv om det ikke virker sånn akkurat nå <3

    • livingdoll
      Forfatter
      19. februar 2020 / 21:59

      <33

  2. 20. februar 2020 / 19:56

    Jeg har dessverre ingen tips. Det er en utrolig vanskelig situasjon å stå i, og det tar tid å få hodet med på det som har skjedd.. Jeg følte jeg måtte gjennom ihvertfall et år med merkedager o.l. før det begynte å roe seg litt i tankerekka og følelsene. Men tenker fortsatt på pappa hver eneste dag. Og jeg tenker at akkurat det er litt godt, at det gjør så vondt betyr at det mennesket har betydd mye for en. Føler så med deg <3 <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: