Det som ingen vet

Torsdag 20.Februar, klokken 09:30. Alarmen ringer. Jeg utsetter den tretti minutter. Blir liggende og bare vente på at den skal ringe igjen. Jeg bestemmer meg for å bare kutte ut hele alarmen og stå opp. Ingen grunn til å ha på alarm når man uansett bare ligger og stresser med at den skal ringe.

Jeg fisker hold in-korsettet ut av bagen. Legger meg ned på senga, trekker inn magen, får festet hektene med minimal kamp. Drar fornøyd glidelåsen oppover. Den fester seg i huden. Utålmodig røsker jeg huden ut av glidelåsen. Ignorerer smerten og såret det etterlater seg. Jeg drar glidelåsen videre oppover, med nøyaktig samme resultat. Slik fortsetter det; huden i glidelåsen, og så røske den ut. Røde merker over hele magen. Godt ingen skal se den. Man må lide for skjønnheten.

Jeg tar på meg undertøy, deodorant, kjole, bukse og sko. Pusser tennene, sminker meg og børster håret. «Hvem er det du pynter deg for?», tenker jeg til mitt eget speilbilde. Svaret er i bunn og grunn meg selv. Jeg pynter meg fordi jeg føler det er respektløst å dukke opp i sin mors begravelse og se ut som en dass. Er det èn dag man kan gidde å prøve å se litt ok ut, så er det vel akkurat denne dagen. Jeg pynter meg for å slippe å føle meg som en respektløs liten dritt.

Klokken 12:30 ankommer jeg kirken. Lillesøster og samboeren hennes kommer noen sekunder etterpå. Vi tar følge inn. Setter oss helt foran sammen med faren hennes. Min stefar. Mammas … Enkemann, kan man vel si, selv om de ikke var gift. Samboere var de, i alle fall. Kjærester siden 93.

Det er mange som har møtt opp for å ta farvel med mamma denne dagen. Både unge og godt voksne. Det er fint å se. Mamma var godt likt av mange. Langs midtgangen og oppover mot kisten ligger blomsterkranser med siste hilsener på. På kisten ligger bårebuketter fra oss i nærmeste familie.

Det er en nydelig begravelse som finner sted denne dagen. «Når himmelen faller ned» spilles før kirkeklokkene ringer. Mamma likte så godt den sangen. Den er en av mine favoritter, også. Jeg tar meg i å tenke at fra nå av vil den ikke lengre bare være en julesang; den vil alltid minne meg om henne og denne dagen. Bli «mammas sang».

Alle de fineste sangene spilles i kirken denne dagen. Både «Tir n’a noir», «tears in heaven», «där rosor aldrig dör» og «den fyrsta song».

Pappa er ikke tilstede. Likevel vet jeg at han har vært innom tidligere på dagen. Det står en bukett med blomster fra ham helt fremme. Av en eller annen grunn gjør det meg litt glad å se at han brydde seg om mamma, tross alt. Jeg har nemlig ikke alltid vært så sikker på akkurat dèt.

Etter begravelsen er det minnestund. Lillesøster og stefar har vært så flinke, både når det gjelder arrangering av selve begravelsen, og av minnestunden etterpå. Jeg vet at mamma ville vært enig, hadde hun kunnet se det.

På bussen hjem tar jeg meg i å tenke at kanskje gjorde hun dèt. Kanskje så hun alt sammen, ifra andre siden. For hvem kan si med sikkerhet hva som skjer etter døden? Hvor sjelen går, hvor energien tar veien? Ikke jeg, ikke du.

Alt vi har er bare teorier.

Uten bevis verken den ene eller andre veien…

Del

2 Kommentarer

  1. 22. februar 2020 / 10:52

    Føler så med deg <3

    • livingdoll
      Forfatter
      22. februar 2020 / 18:25

      Takk<3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: