Ord blir fattige


Tusen takk til verdens skjønneste Lilly m/ samboer, hund og datter  for blomster, kort og duftlys! ❤️

Jeg var tre år gammel da John ble en del av familien min. John var mammas kjæreste. To år senere, i mars 1995, fikk de en datter sammen. Min lillesøster.

Jeg husker ikke mye fra tiden før lillesøster ble født. Den gang det bare var mamma, meg og stefaren min John, i leiligheten i Grimstad sentrum. Etter at mamma gikk bort i februar tidligere i år, har jeg ofte tenkt at jeg har hatt lyst til å spørre ham litt om denne perioden. Få oppklart noen spørsmål som har sirklet i hodet mitt. Få klarhet i hva som egentlig skjedde den februardagen i 94, og hvordan vår hverdag egentlig var den gang.

Slike samtaler er vanskelige å ta initiativ til. Derfor har jeg utsatt den, gang på gang på gang. Dere vet hvordan det blir: «tar det til helga», «tar det når jeg reiser nedover i sommer for å gå igjennom mammas ting», tar det når..

I går fikk jeg vite at han har gått bort. Beskjeden kom som et sjokk, og kjentes som en knytteneve i ansiktet. Tårene bare rant. Jeg har aldri hatt noe super-nært forhold til stefaren min (helt ærlig, jeg har vel aldri egentlig hatt noe super-nært forhold til noen, andre enn min egen samboer). John var aldri «pappa» for meg. Men selvfølgelig var jeg uendelig glad i ham likevel. Han var familie, i like stor grad som både mamma og lillesøster.

Jeg husker ham som en gledesspreder på alle måter. En som alltid slo av en spøk og som kunne få en til å le selv i de mest alvorlige situasjoner. Selv da mamma lå for døden i sine aller siste timer, fikk han oss til å trekke på smilebåndet. Han vendte seg mot mamma og sa: «come on, Torhild, nå går vi hjem».

Jeg kan ramse opp en hel del fine minner jeg har om stefaren min, men smerten jeg sitter igjen med etter hans og mammas bortgang, finnes det ingen ord for å beskrive.

Mine tanker går til lillesøsteren min, som ikke engang er halvveis i 20-årene, men som allerede har mistet både mor og far, med knapt en måneds mellomrom. Mine tanker går også til lille Angelica, som nå må si farvel til moffa, så kort tid etter at hun sa farvel til mommo.

Nok en gang har tragedien rammet de fineste menneskene jeg vet om. Nok en gang er en vakker sjel blitt revet bort fra oss så alt for tidlig.

Ord blir virkelig fattige.

Del på

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: