[Video] slipp musa fri!

La meg ta dere med tre dager tilbake i tid: Det er tirsdag 2.juni. Det begynner å bli kveld. Terassedøren står åpen, kjæresten sitter på gamingrommet sitt, og selv gjør jeg meg klar til å legge meg for kvelden. Plutselig hører jeg Minsten (den ene katten vår) mjaue høylytt gjentatte ganger fra stuen. Jeg tenker at han nok bare vil ha oppmerksomhet. Han vil ofte det. Han er en typisk mammadalt; dersom han ikke sover, driter eller spiser – så vil han ha oppmerksomhet.  Dèt er selvfølgelig veldig koselig, men ikke når man er så trøtt at man nærmest ser i kryss. Etter fire-fem minutter med uavbrutt mjauing bestemmer jeg meg for at ok, nå får det være nok. Nå kan han ta seg en tur ut.

Jeg går ut i stuen, klar til å løfte ham opp og bære ham ut, men stopper. Rett foran ham ligger det noe lite og brungrått. Det er en liten musunge. Minsten ser på meg med store øyne. Mjauer igjen. Jeg bøyer meg ned og løfter den bittelille musa opp. Den lever, men er så redd at den ikke tørr å bevege på seg. Pulsen dens går kjemperaskt. Jeg holder dette bittelille livet i håndflaten, og bestemmer meg for at jeg skal gjøre det jeg kan for å få den på bedringens vei.

Jeg har ikke noe bur, men finner en stor lykt. Den får gjøre nytten så lenge. Jeg legger litt ukokt ris i bunnen av lykten, som strø. «Hvordan tar man egentlig vare på en slik liten kar?», undrer jeg for meg selv. Som alltid er google min venn og informerer meg om at slike små skapninger skal ha to ting: 1) varme, gjerne i form av en varmepute, og 2) morsmelkerstatning. Her kan både morsmelkerstatning for katter, hunder og mennesker brukes. «Supert», tenker jeg og går igang med mitt lille prosjekt.

Jeg finner frem saks og en gammel onepiece som glidelåsen har gått på. Fra den klipper jeg et passelig stort tøystykke, fyller det med ukokt ris, og syr igjen så fort fingrene mine klarer. Slenger den to minutter i mikroen på 700 watt. Fiks ferdig varmepute à la Jessica. Jeg hiver også inn en solid dose kattehår i «buret», slik at musa kan gjemme seg om den føler behov for det.

«Kan du kjøre meg på butikken?», spør jeg Espen. Forklarer at lillegutt – som muligens er jente, hvem vet? – trenger morsmelkerstatning. Han kjører meg på butikken, jeg kjøper morsmelkestatning på flaske og en pose med forskjellige nøtter, sånn i tilfelle han – musa, altså, ikke Espen – faktisk er stor nok til å spise fast føde.

Musart – get it? Musart istedenfor Mozart – overlever sitt første døgn, og kvikner fort til. Han utforsker buret sitt, jeg filmer en liten videosnutt som jeg poster på instagram, og utover kvelden overrasker han meg også med å drikke vann rett fra skålen sin, knaske nøtter og jafse i seg eplebiten jeg gir ham. Jeg forstår fort at Musart egentlig praktisk talt er voksen, og faktisk kan klare seg greit på egenhånd.

Torsdag fjerde juni bestemmer Espen og jeg oss for at det er på tide han slippes fri. Han hører, tross alt, hjemme i naturen. Og realiteten er at selv om jeg gjerne vil beholde ham for alltid, er det ikke sunt for ham å fortsette å bo i en lykt. Så vi tar med oss lykta med Musart i på kjøretur. Bort fra katter og hus, over brua og frem til skogen bærer det.

Og så lar vi ham gå. Vi ser på mens han tar sine første skritt tilbake til friheten, piler avgårde og graver seg ned i litt lyng. Jeg håper han får det fint der i skogen.

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: