Har jeg fått en dødsdom?

Etter at mamma tapte kampen mot kreften tidligere i år, har jeg ikke gått en eneste dag uten å tenke på henne. Noen ganger er det sorgen, savnet og min egen dårlige samvittighet som tynger. Andre ganger er det mer som små påminnelser. Som da jeg var innom butikken for et par dager siden og så at de hadde buketter med liljer til salgs.  Da tenkte jeg på mamma. Liljer var mammas favorittblomst. Eller som tidligere i dag, da jeg skulle godkjenne kjøpet av ny bil, og så at selgeren het Torill Anita. Da tenkte jeg på mamma, som het Torhild, og på hennes søster Anita som døde før jeg og lillesøster ble født.

Noen ganger når jeg tenker på mamma, blir jeg provosert, også. Jeg blir provosert fordi hun kunne vært i live i dag. Da de først fant ut at hun hadde kreft, var planen at hun skulle opereres. Hadde hun blitt operert, slik planen fra begynnelsen var, kunne vi potensielt hatt henne i live i dag. Men legene turte ikke. Svulsten lå for nær hjertet. Så istedenfor å ta sjansen – hvem vet, det kunne jo faktisk gått bra? – ble hun satt på immunterapi og cellegift, og vi mistet henne i februar, 52 år gammel. Jeg vet at sinnet mitt er feilplassert. Det er ikke legenes skyld at hun er borte. De gjorde det de trodde var det rette. Men ofte lurer jeg på hva mamma selv ville valgt, dersom hun hadde fått muligheten til å velge mellom å potensielt miste livet i en operasjon for å fjerne svulsten, eller å ‘vente det ut’ og dø noen måneder senere.

Hva ville jeg selv valgt, dersom det var meg i hennes situasjon?

Jeg aner ikke. Det jeg derimot vet, er at kreft i mange tilfeller er arvelig. Dette igjen har fått meg til å lure på: har jeg fått en dødsdom? Kommer jeg selv til å få kreft når jeg blir eldre? Det skal nevnes at mamma røyket store deler av livet. Selv har jeg aldri verken røyket eller snuset, så kanskje bekymrer jeg meg unødig. Eller kanskje ikke. Fikk mamma kreft fordi hun røyket, eller ville hun fått det uansett? Man kan lure. Alt jeg vet med sikkerhet, er at livet ikke varer evig, og at man må gjøre det beste man kan ut av den tiden man har. Ta seg tid til å nyte de små øyeblikkene. Som soloppganger, en god klem fra noen man er glad i, og lukten av nyslått gress.

Derfor ble jeg veldig glad da det i går var finvær, slik at jeg og samboer’n kunne ta oss en picnic. Han hadde nemlig funnet et veldig fint sted tidligere denne uken som han ville vise meg.

Så vi hev oss på ATV’en, kjøpte oss en ferdigpizza fra vår lokale kafè, og kjørte ut i skogen.

Det er noe magisk ved det å sitte sammen med noen man elsker, med god mat og drikke i hånden, og se på vannet.

Sjekk ut dette stilige bordet som sto ved picnicstedet!

Der fikk man plass til imsdal-flasken!

… Og fanta’en. Hehe.

Artig oppfinnelse.

Jeg er helt ærlig livredd for fremtiden. Jeg vil ha så mange flere, fine dager som denne.

Del på

2 Kommentarer

  1. Anne
    2. september 2020 / 15:32

    Denne kommentaren har dessverre ingenting med tema å gjøre, men jeg hadde bare lyst til å si hvor utrolig vakker du er uten sminke. Tror jrg har sagt det før, men en god ting kan ikke sies for ofte. 😊

    • livingdoll
      Forfatter
      2. september 2020 / 17:21

      Tusen takk for det! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: