…. Hilsen Espen og Jessica ♥

Vi var kommet til februar måned da mamma tapte kampen mot kreften. To måneder senere, i April, gikk også stefar uventet bort. De var alltid sammen, han og mamma. Kjærester siden 1993. Nå hviler de sammen, i all evighet.

Vi var kommet til august, da min fostermor fortalte meg at hennes søster – tante Torill, som jeg kaller henne – hadde fått kreft igjen. Den ene Torhild’en jeg kjente, min mor, hadde jeg mistet til kreft tidligere i år, og det eneste jeg klarte å tenke var: «skal jeg miste en til? En navnesøster, til en navneårsak?». Kunne livet være så helsikkes brutalt? Tante går på cellegift, og vi regner med hun klarer seg. Det har hun gjort før.

Vi var kommet til september, til bursdagsselskapet mitt – som jeg med tiden hadde mistet mer og mer lysten til å ha, men man fyller tross alt bare 30 en gang – da Espen fortalte meg over telefon at han ønsket å slå opp med meg. Han hadde ikke ment å si det på denne måten, på dette tidspunktet, sa han; det hadde bare «falt ut» av munnen hans. Men nå var ordene sagt, og med dem falt hele min verden i grus.

Jeg gråt ikke. Kunne ikke. Jeg hadde gjester som ventet, for pokker. Han gikk med på at vi kunne snakkes når jeg kom hjem; det var ikke slutt ennå, vi skulle snakke om det. Jeg skulle få en liten prøveperiode. Og i mitt hode tenkte jeg; dette skal løse seg. Det bare MÅ det; jeg KAN IKKE miste enda et menneske. Men om natten, etter at alle gjestene var dratt, etter at sminke og korsett var av; da gråt jeg. For jeg visste at ingenting ville bli det samme.

Jeg dro hjem med uro i kroppen. Alt jeg ville var å hjem til ham, samtidig som alt jeg ville, var å utsette dette møtet enda lenger. Så lenge vi ikke møttes, så lenge vi ikke pratet, kunne jeg ikke fucke opp, og kunne jeg ikke fucke opp, så var vi fremdeles sammen. Det er en rar følelse når den du aller helst vil treffe, også er den personen du aller minst vil treffe.

Jeg kom hjem, og ting var fint. Vi hadde en veldig fin dag sammen. Den neste dagen var også fin. Veldig fin. Likevel; da kvelden kom, sa han at han hadde bestemt seg. Jeg protesterte. «Gi meg i det minste litt tid, skulle vi ikke ha en prøveperiode?!». Det var ikke noe poeng, svarte han. Han hadde allerede bestemt seg, og en prøveperiode ville bare gi meg unødvendige forhåpninger, når resultatet av den uansett ville være det samme. «Vær så snill», hadde jeg lyst til å si, «ikke gjør dette». Men jeg kunne ikke. Ikke igjen. Hele mitt liv, i hvert eneste forhold, har jeg tryglet mennesker om å se noe i meg verd å ta vare på, og jeg kunne ikke få meg selv til å gjøre det enda en gang.

Han slo ikke opp fordi han ikke elsket meg, forklarte han meg. Han slo opp fordi han var alt for langt nede mentalt til å fungere, og han klarte ikke ha et forhold oppå det hele. Han trengte friheten sin, slik at han kun hadde seg selv å tenke på, og kunne fokusere hundre prosent på å bli bedre, slik at vi to kan ha en fremtiden sammen igjen når sommereren kommer. Men frem til den tid, er forholdet over.

I måneder før jeg dro nedover for å feire bursdagen min, hadde jeg kjøpt inn julegaver, slik at jeg kunne ta dem med meg ned og slippe å sende dem i posten på et senere tidspunkt. På godt over en håndfull pakker står det «hilsen Espen og Jessica ♥». Det samme står det på bursdagsgaven til moren hans. Der står det til og med «til svigermor». Jeg var jo så sikker på oss to, at det føltes helt naturlig å skrive slike ting, selv om det enda er en stund til pakkene skal åpnes. Det tok meg lang tid, men omsider hadde jeg altså slått meg litt til ro med at det var oss to, for alltid. At han ikke kom til å gjøre det slutt. At jeg var trygg her.

Og akkurat da jeg var blitt trygg, tok han den følelsen ifra meg.

Som om jeg ikke hadde rett til å ha den.

Som om han hadde gitt den til meg ved en feiltagelse.

Del på

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: