Hun binder fast katta si i hagen

Jeg skal fortelle dere noe som sitter litt langt inne å innrømme: jeg er en veldig fordomsfull person.

Misforstå meg rett; jeg driter i ting du ikke selv kan kontrollere, som hudfargen din, utseendet ditt, opprinnelseslandet ditt eller beløpet på kontoen din. Jeg vet at folk går på NAV av årsaker de sjelden har valgt selv, og at det er veldig vanskelig å få seg en jobb i et nytt land hvor du verken kan språket eller de sosiale spillereglene. Så når jeg sier jeg er fordomsfull, mener jeg i forhold til ting som folk selv har valgt. Dere vet; jeg mener at mennesker som velger å drive pelsfarm må ha nedsatt evne til empati, og at folk som tar skjermbilde etter skjermbilde etter skjermbilde av krangler på facebook helt ærlig er veldig patetiske.

Så, med det i bakhodet: i dag er jeg veldig patetisk, for i dag var det jammen min tur til å være en av dem som tok skjermbilde, etter skjermbilde, etter skjermbilde.

Det hele startet med et ganske uskyldig spørsmål stilt i en gruppe på facebook.

Jeg hadde ikke tenkt å engasjere meg i saken, men etter å ha lest alle «gode» råd folk kom med – pepper, eddik, hagle, bensin og tenne på, rottegift etc – ble jeg såpass provosert at jeg bare måtte si noe.


Jeg liker å tro at jeg forholdt meg relativt saklig i min kommentar, til tross for at jeg var såpass provosert at jeg hadde lyst til å være ufin. Kommentaren min fikk noen tomler opp, et par hjerter, og noen kommentarer som var enig. Men så dukket denne opp:


Jeg skal ærlig innrømme at jeg tenkte: «lady, er du frisk oppi der?», men slikt skriver man ikke. Så jeg svarte som følger:

Jeg regnet med at det var dèt, men der tok jeg feil.


I etterpåklokskapens ånd/navn/tingeltangel ser jeg at det var omtrentlig da hun serverte meg dette svaret, jeg burde innsett at frøkna kanskje ikke hadde alle hester hjemme. Jeg mener, når man ikke engang husker hva man har spurt om, er vel dèt et ganske klart tegn på at det er en feilkobling en plass. Men neidaså…

Jeg tenkte at ok, nå hadde hun fått svar på slangespørsmålene sine, og saken var over. Livet kunne gå videre. Men ney…

Jeg forsto, og forstår fremdeles, hvor hun ville hen. Jeg tenkte mye det samme da jeg for noen år tilbake holdt mine egne katter som innekatter, livredd for hva som eventuelt kunne møte dem der ute. Men setningen «ikke alle elsker dyr like mye som jeg gjør skjønner jeg», irriterte meg. Nøyaktig hva er det du antyder, Tone?


Igjen; jeg liker ikke når fremmede folk antyder at jeg ikke er glad i dyrene mine.


Det er sjeldent jeg har kjent bannefingeren vokse så raskt som da jeg leste denne kommentaren, og jeg brant etter å spørre mennesket om mor og far hennes var søsken, hvor hardt og ofte hun var blitt mistet i gulvet som liten, og en håndfull andre spørsmål som ikke egner seg på trykk. Men jeg lot være. Likevel; jeg var ferdig med å være hyggelig.


Jada, jeg kunne spart meg for å si at hun åpenbart ikke var helt frisk. Men det er jo åpenbart. Dessuten er det mye hun kunne ha spart seg for selv, også.  For eksempel dette comebacket:


Jeg forsøkte å svare henne, men tror dere ikke hun hadde feiget ut og blokkert meg etter å ha fyrt av!? Jodaså…


Kult at man ikke får svart a, gitt. Makan.

Del på

1 Comment

  1. ScreenshotAlex
    14. desember 2020 / 17:38

    Å fyyyy faen !!! Jeg kjenner jeg har fått fordommer mot folk som heter Tone etter diverse lignende erfaringer :p neida.. (du glemte å sladde etternavnet hennes i det ene bildet, forresten, ikke at jeg egentlig bryr meg ) Nei, i saker som dette er skjermdumper gull verdt, spør du meg. Du eide henne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: