Ikke lei meg for at jeg ikke har «en vanlig jobb»

En av de tingene som virkelig har plaget meg mye i voksen alder, er spørsmålet «hva jobber du med?». Spørsmålet dukker gjerne opp når man møter nye mennesker, og for de aller fleste er det en fin anledning til å fortelle om det som opptar mesteparten av dagene deres.

For de av oss som derimot ikke kan skilte med titler som «førskolelærer», «kassadame på kiwi» eller «elektriker», blir det fort et spørsmål man helst ikke vil svare på. Så hva gjør man egentlig? Skylder på at man må på toalettet og tar første taxi hjem? Skryter på seg en stilling i et firma som aldri har hørt om deg? Eller drar den gode, gamle «jeg kan fortelle deg det, men da må jeg drepe deg etterpå»? Sistnevnte passer seg muligens etter et par drinker på fjortisfest, men bør unngås i klin edru sammenkomster.

Èn ting er i alle fall sikkert; forteller du folk at du ikke har noen vanlig 9-4-jobb, må du også være forberedt på alt fra nedlatende blikk, til stygge kommentarer, til at folk rett og slett bare setter nesa i været og går. Jeg har opplevd alle disse tre, og skal jeg være ærlig, foretrekker jeg at folk setter nesa i været og går. Det mest irriterende er når du blir tvunget til å forsvare deg selv. Når de ser på deg som om du er dritt under skoen, og sier ting som «å, du er en sånn en», eller «hva gjør du her hvis du ikke skal bidra?». Med «her» menes ikke festen. Med «her» menes kommunen. Er man riktig så heldig kan man bli fortalt at «sånne folk» ikke er velkommen. Det har jeg blitt fortalt. Jeg har også blitt fortalt at «sånne» er en byrde som staten ikke burde holde liv i.

Fra tid til annen har det dukket opp spørsmål om jeg ikke skammer meg over å bare sitte på ræva og ta imot penger som andre har jobbet for. Om jeg ikke skammer meg over at jeg ikke gjør noe for landet vårt. Svaret er nei. Nei, jeg skammer meg ikke.

Fakta er nemlig at jeg ikke har noen grunn til å skamme meg, da jeg faktisk ikke har valgt denne situasjonen selv. Fra jeg gikk inn i mitt første seriøse samboerskap som nittenåring og frem til jeg var tjueseks jobbet jeg aktivt med å få meg en jobb. Jeg trålte gjennom nav og finn.no daglig på jakt etter ledige stillinger som kunne passe meg. Og så søkte jeg. Skriftlig. Og ringte. Gang på gang, bare for å minne dem på at «hei, her er jeg, og jeg vil ha denne jobben». Jeg var fysisk innom enhver potensiell arbeidsplass med CV og søknad, selv om de ikke hadde utlyst noe, hver eneste måned. Jeg søkte på alt. Alt fra matbutikk til bensinstasjon til klesbutikker til bakeri, til dyrebutikk, til hotell, til … Vel, you name it. Svarene jeg fikk var stort sett de samme: jeg manglet relevant erfaring, de trengte ikke folk akkurat nå, stillingen var nettopp blitt besatt, de skulle ta kontakt dersom de trengte noen. De som lovet å ta kontakt, tok aldri kontakt, og mange av de som påsto at stillingen var blitt besatt, fortsatte å utlyse i flere uker etterpå. Det var aldri slik at jeg satt meg på rumpa og bestemte at «nei, jeg har ikke lyst til å jobbe». Det var mer slik at stedene jeg søkte på bestemte seg for at «nei, deg vil vi ikke gi en sjanse».  Burde jeg skamme meg for at jeg gjorde så godt jeg kunne? Det neste steget ville vært å forsøke å fysisk true noen til å gi meg jobb, og jeg har en mistanke om at dèt neppe hadde vært særlig lurt.

Jeg gikk på ethvert kurs nav satte meg på, til de til slutt ga meg beskjed om at nå var det ikke vits lengre. Nå hadde jeg vært på de samme kursene så mange ganger og kunne stoffet så godt at jeg ikke hadde nytte av å gå gjennom dem for n’te gang. Burde jeg skamme meg? Krevd å få gå på de samme kursene flere ganger, kanskje?

Nav mente det var på tide å undersøke det psykiske. De hadde lagt merke til at jeg ofte måtte gå fra tiltakene før dagen var ferdig, og at jeg ofte sendte melding om at jeg ble forsinket. Alt sammen skyldtes kvalme og vondt i magen. De ville vite om det lå noe psykisk bak det. Dermed gikk turen til psykiater. Nå skulle vi finne ut hva som feilte meg, og om det var nok til å gjøre meg uføre. Burde jeg skamme meg? Nektet, og krevd å få bli værende i daværende situasjon? 

Etter flere møter med psykiater var konklusjonen klar: jeg led av sosialfobi (ofte kalt sosial angst. Kort forklart: intenst ubehag/frykt i sosiale settinger til en grad hvor det hemmer en fra å fungere normalt) og kompleks post traumatisk stresslidelse (CPTSD). Kompleks PTSD er vanlig PTSD (psykisk lidelse som utløses av en eller flere traumatiske hendelser, og kjennetegnes ved at man har flashbacks av de(n) aktuelle hendelsen(e), gjentagende mareritt, at man blir fort irritabel/sint, er konstant anspent i kroppen, har en tendens til å isolere seg, har lav selvfølelse, unngår personer eller steder som minner om hendelsen(e), er mye kvalm, svimmel, har ofte hodepine, søvnvansker og nedsatt konsentrasjon) , men med noen tilleggssymptomer, så som: en konstant følelse av tomhet/håpløshet, og av å være ødelagt/verdiløs, samt jevnlige tanker om selvmord, vansker med å kontrollere følelser, vansker med å stole på folk, og problemer med å opprettholde vennskap/forhold.  Burde jeg skamme meg? Kunne jeg gjort noe selv for å unngå å ende opp med disse diagnosene?  Jeg tror ikke det.

Jeg kan huske at jeg slet med det sosiale helt fra barneskolen av. Jeg kan huske hvordan jeg «frøs» i settinger hvor jeg måtte prestere. Jeg kan huske at jeg ikke klarte å konsentrere meg om å skrive på arket mens læreren gikk rundt i rommet. Det var virkelig det verste jeg visste. Frykten for at det forbanna mennesket skulle henge over skulderen min og glane på det jeg skrev/svarte, og gjøre seg opp tanker om hvordan jeg holdt blyanten, og hvordan jeg skrev, og at jeg brukte venstre hånd istedenfor høyre. Gang på gang la jeg ned blyanten da læreren nærmet seg, og gang på gang hang vedkommende over skulderen min fordi jeg «ikke gjorde noe». Gang på gang ble jeg irritert og ba vedkommende gå videre, og gang på gang ble jeg stemplet som et problembarn. Et problembarn fordi jeg ikke leste høyt i klassen. Et problembarn fordi jeg ikke var aktiv i gymmen. Et problembarn fordi jeg ikke pratet engelsk høyt foran andre. Et problembarn fordi jeg ikke sang da vi skulle synge, og ikke spiste da vi skulle spise. Et problembarn fordi jeg skulket timer, et problembarn fordi jeg «alltid» hadde vondt i magen og gikk hjem. Et problembarn fordi jeg ikke tok opp bøkene, eller fordi jeg «glemte» dem hjemme. Og dum. Dum fordi jeg svarte «vet ikke» på spørsmål, selv om jeg egentlig kunne svaret. Dum fordi jeg «glemte» gymtøyet hele tiden, og «glemte» sangtekster, og «glemte» å komme inn igjen til timene. Dum fordi jeg gikk uten jakke i minusgrader, i håp om å bli syk, så jeg kunne slippe å gå på skolen neste dag. Jeg vet ikke om det er mulig å bli født med sosial angst, men er jeg ikke født med den, så snek den seg inn i huet på meg grusomt tidlig, i alle fall.

Er jeg lei meg fordi jeg ikke har noen vanlig jobb? Ikke egentlig. Jeg er lei meg for at jeg ikke bidrar. Jeg er lei meg for jeg er en slik person som mange ser ned på, og tenker stygt om. Jeg er lei meg for at jeg ikke har noe som beviser at «hey, jeg betyr faktisk noe!». Men skal jeg være helt ærlig, kan jeg ikke si at jeg er lei meg for at jeg ikke legger meg om kveldene med vondt i magen fordi jeg gruer meg til neste morgen hvor jeg må stå opp tidlig etter minimalt med søvn og tvinge meg selv til å ignorere kvalmen, svimmelheten og smerten i magen mens jeg konverserer med kunder og annet – unnskyld utrykket – møkk som får huet mitt til å blanke fullstendig ut, hjertet til å gå klin kokos og fordøyelsessystemet til å skrike: «ok, folkens, nå tar vi en tur i berg-og-dalbanen!».

Så hva sier jeg egentlig når folk spør hva jeg jobber med? «mæ sjæl». Kødda. Jeg har enda ikke noe godt svar på akkurat dèt.

Del på

6 Kommentarer

  1. Alex
    6. januar 2021 / 18:02

    💙
    Kanskje du kan si du tjener penger på sosiale medier?🤷🏽‍♂️
    Vet ikke om du gjør det, men det er vel mer og mer vanlig .
    Selv jobbet jeg til og fra i nesten 20 år før ting gikk til helvete, og begynte på skolebenken igjen. For jeg vil aldri mer grue meg til å stå opp om morgenen og gå på jobb.
    Og ja, noen folk spør og graver virkelig noe sinnsykt om det ene og andre. Greit å spørre én gang, liksom- men ikke starte et helt kryssforhør !
    Det er ikke for alle, men kanskje du kan vurdere å ta opp fag/studere noe du synes er interessant ?🙂

    • livingdoll
      Forfatter
      6. januar 2021 / 20:59

      Pleide faktisk å si at jeg jobbet som blogger før, den gang jeg tjente et par tusenlapper på den. Men nå er liksom det også blitt fy-fy, og man blir sett på som «dum, deilig og oppmerksomhetskåt». I tillegg til at man får en hel hærskare av spørsmål som: «hvor mange følgere har du?», «hvor mye tjener du på bloggen?», «kjenner du sophie elise?».

      Angående skolebenken; hadde jo faktisk planer om å bli negledesigner i … 2011 var det vel? Skolen var betalt, jeg hadde flyttet, og to dager før skolestart fikk jeg vite at alt var scam. Skolen påsto helt plutselig at de ikke hadde fått pengene, og da jeg svarte med at de hadde jo faktisk bekreftet å ha fått dem tidligere, ble det stille. Null respons på telefon, null respons på e-post, blokkert av kursleder på facebook. Nettsiden var borte, også. Den dag i dag klarer jeg ikke komme på hva kurset het, men det skulle altså gå over 6 mnd og man var garantert jobb etterpå. Mistet liksom litt motet etter det, og når jeg nå tenker tilbake tror jeg nok aldri jeg ville klart å stå i en slik jobb uansett. Jobbe så in-the-face med kunder, jeg som ikke takler folk? Njææi. Kunne jo forsåvidt forsøkt noe annet, hadde det vært noe som interesserte meg der ute, men per dags dato kan jeg ikke komme på noe. :p

  2. 8. januar 2021 / 06:32

    Du er jo forfatter :* Kjenner meg igjen, men drit i. Vi jobber med oss sjæl. Godt nok det. Klem

    • livingdoll
      Forfatter
      9. januar 2021 / 01:09

      Søta <3 og ja, sant det; å jobbe med seg selv er godt nok! Klem tilbake 🙂

      • 9. januar 2021 / 17:44

        Å så glad jeg ble for at du svarte 😀 Har digga bllggen din og deg leeenge. Vis frem klesskapet ditt please!

        • livingdoll
          Forfatter
          9. januar 2021 / 22:24

          Så hyggelig å høre 😀 skal se om jeg kan få det til snart 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: