Et ytterst utrivelig besøk

De siste dagene har vært… Interessante, for å formulere det på den måten.

Den fjortende mars inviterte moren til min samboer seg selv hjem til oss på overnattingsbesøk. Med inviterte seg selv mener jeg her at jeg ikke fikk annen info på forhånd enn en melding hvor det sto «da ses vi i morgen». Jeg måtte fysisk spørre min samboer om han hadde noen peiling på hva dette betød før jeg fikk vite at moren hans hadde invitert seg selv til å overnatte en natt på sofaen vår.  Jeg hadde nettopp startet på mitt månedtlige – noe som alltid gir meg kort lunte – og ryggen var så vond at jeg knapt klarte å stå oppreist. Timingen kunne med andre ord ikke vært dårligere, men jeg dro likevel frem støvsugeren (med manglende entusiasme) og tenkte at så lenge det kun var snakk om èn natt, skulle jeg nok overleve.

Det skal nevnes at moren til min samboer, som i utgangspunktet var en person jeg likte ganske godt, har vært fryktelig utrivelig mot meg etter at jeg og min samboer brøt forlovelsen i september i fjor. Derav årsaken til at jeg ikke akkurat så frem til å få henne på besøk. Derfor sa jeg klart ifra til min samboer på forhånd at ble moren hans utrivelig kom jeg til å be henne reise sin vei. Min samboer mente at det burde jeg unngå, for å ikke lage dårlig stemning.

Klokken ti neste morgen var hun her med kofferten sin. Mer eller mindre fra det sekundet hun satte fot innenfor døren startet et klagehelvete tilsynelatende uten ende. ALT hjemme hos oss var galt: listene våre var for mørke, gardinene hang feil, stuebordet var ikke noe fint, og slik fortsatte det. Holdningen hennes var så bedriten at man skulle tro hun var blitt oppdratt av toalettet, og hun klaget så detaljert at man skulle tro hun aldri hadde vært på besøk hos oss tidligere. Hun gikk fra rom til rom, rev opp dører, klaget over hvordan det så ut, rotet i – og flyttet på – ting, uten å spørre om samtykke. Jeg kjente allerede der og da at humøret mitt var i ferd med å surne som gammel melk i kjøleskapet. Som nevnt; lunta er kort når jeg har mensen. Jeg trakk meg tilbake til pc-rommet en times tid, da jeg antok at det i grunn var min samboer hun hadde kommet for å besøke. Jeg skal absolutt ikke nekte for at ting ble seende bedre etter at hun hadde ryddet (og vasket, og støvsugd, og gud vet hva), men jeg synes likevel hun kunne spurt om lov først. Dere vet, god gammeldags folkeskikk.


Et bilde jeg tok den dagen hun kom på besøk. Seriøst, ikke kødd med meg når jeg har mensen..

Jeg var lettet da det ble kveld. Etter å ha hørt på alt som var galt med mitt eget hjem og hvor glad eks-svigermor var for at hun ikke hadde dyr (dette tror jeg hun gjentok hele femten ganger) var jeg så ør i hodet at jeg priset meg lykkelig over at hun skulle hjem neste dag.

Dere kan selv tenke dere hvor lite fornøyd jeg ble da jeg neste morgen fikk vite at hun hadde bestemt seg for å bli en natt til. Hun sørget samtidig for å nevne, i samme setning, at i natt skulle hun ikke plages av katter mens hun sov. Kattene våre er ute om natten, men det hender seg at de mjauer/banker på for å bli sluppet inn. Normalt sett slipper jeg dem da inn, da jeg uansett våkner flere ganger i løpet av natten. Nok om det. Dagen fortsatte i stor grad der den forrige slapp: klag, klag og atter klag. Hun var (fortsatt…) glad for at hun ikke hadde dyr, gulvet var ujevnt, hun fattet ikke at folk kunne leve sånn, og det var virkelig ren idioti, mente hun, at vi hadde valgt å ha soverommet vårt helt i enden av gangen.

Ved middagstider følte hun det var passende å nevne min samboers ekskjæreste fra ungdomstiden og hvor fint han hadde hatt det hjemme da de to bodde sammen. Hvor flink ekskjæresten hans hadde vært til å holde orden hjemme. «Den jenta var altså PERFEKT», smalt det fra moren hans. Jeg forsto at hun mente perfekt ordensmessig, ikke perfekte generelt, og lot det passere uten å si et eneste ord. Omtrentlig to sekunder etterpå spurte hun min samboer, mens jeg fremdeles sto ved siden av ham, om hun ikke skulle fryse ned litt av middagen så han kunne spise den når jeg hadde reist. Hun har nemlig presset veldig på både ham og meg i en lengre periode (omtrentlig siden det ble slutt) at vi må si opp samboerskapet og jeg må ut. Dette til tross for at vi begge eier huset. Jeg kjempet min indre kamp om å holde meg nøytral i humøret på tross av at hun hadde antydet 1) at jeg skulle flytte ut og 2) at det var i såpass nær fremtid at det var vits å fryse ned mat som min samboer skulle spise da jeg forsvant.

Sjansen til å få litt avstand bød seg da hun ville i banken og sette inn noen kontanter. Det ble til at hun ble hjemme med middagen mens jeg og min samboer dro for å sette pengene inn på konto. «Jeg trodde ikke mordi likte eksen din så jævla godt, jeg?», gneldret jeg til min samboer i bilen. Han misforsto og trodde det handlet om sjalusi. Det gjorde ikke det. Det handlet om at jeg var provosert fordi moren hans hadde sagt så åpenbart man kan si noe uten å si det direkte, at hans ekskjæreste fra ungdomstiden var bedre enn meg, noe alle med et ørlite hint av sosiale antenner vet godt at man ikke gjør med mindre man 1) vil såre, eller 2) provosere. Det provoserte meg at hun muligens var ute etter å såre meg, det provoserte meg om mulig enda mer at hun muligens ville provosere frem en reaksjon fra meg, men det som likevel provoserte meg mest var frekkheten som lå bak det hele. Jeg sa klart ifra til min samboer at om hun nå kom i morgen og bestemte seg for å bli en natt til, kom jeg antagelig til å klikke.

Igjen kjente jeg på lettelsen da det ble kveld. Nå var det ikke lenge igjen til hun skulle hjem, og det skulle bli fint.

Neste morgen vekket hun oss ved å komme inn på soverommet og spørre om å få låne min samboers PC. Hun ville spille på facebook. Min samboer foreslo at hun kunne  logge inn på facebook via sin egen mobil, men det ville hun ikke. Det gikk litt tid, og så kom hun og spurte etter PC’en igjen. «Du Jessica..», sa min samboer til meg. Jeg, fremdeles møkkasur – delvis på grunn av mensen, delvis fordi jeg ikke liker å bli vekket, spesielt ikke av mennesker jeg ikke liker – svarte surt: «ingen rører pc’en min».

Det ble frokosttid, og ex-svigermonster sa: «neste gang jeg kommer på besøk skal det ikke være ET ENESTE DYR her». Jeg motsto trangen til å himle med øynene og si at da blir det jammen noen år til neste gang. Jeg fokuserte på å forholde meg nøytral, ikke vise min irritasjon. Jeg trakk meg tilbake under en unnskyldning om at jeg måtte dusje, og ble værende der en god halvtime. Da jeg kom ut igjen kunne hun fortelle meg at hun hadde fikset gardinene. «Å», sa jeg litt skarpere, litt mer tydelig irritert, enn planlagt, «var det noe galt med dem?». Hun kunne fortelle meg at de hang feil vei. Ingen vettuge mennesker henger gardinene sånn, men hun hadde fikset dem; vær så god.

Et av de totalt fire dyrene i huset. Lille Bamse skjønner, i likhet med meg, ikke helt hva galt han har gjort.

 

Deretter var det i gang med å fikse på resten av stuen. Vasking, støvsuging – «jeg skjønner ikke at dere orker å ha det sånn, jeg!», smalt det fra frekkasen. Da min samboer påpekte at jeg faktisk hadde støvsugd før hun kom på besøk, fulgte hun opp med at i så fall var jeg jo udugelig, for det så jo ikke ut her. Igjen kjente jeg at nå hadde jeg fått nok, og gikk til soveromsdøren for å trekke meg tilbake. Jeg hadde akkurat fått tatt tak i håndtaket da hun irritert spurte: «Hva FAEN er det egentlig som er galt med deg, Jessica?!», etterfulgt av en lang tirade om at jeg ikke eide folkeskikk.

På dette tidspunktet tenkte jeg at NÅ fikk det faktisk være nok. Jeg hadde riktignok innstilt meg på å ikke lage noe dårlig stemning, slik min samboer hadde bedt meg om før moren hans kom på besøk, men NÅ fikk det faktisk være nok. Jeg gikk med raske skritt ut i stuen hvor hun satt i sofaen, og spurte, tydelig forbanna; «Vil du vite hvorfor jeg trekker meg unna og ikke vil tilbringe tid med deg?». Hun svarte at det ville hun, så jeg svarte som sant var:

«Det er fordi jeg ikke orker den falske jævla oppførselen din. Tror du ikke jeg har hørt deg på telefonen? Det har jeg vet du, for han har deg på høyttaler hver gang du ringer, så jeg har hørt all den dritten din om at det er bra det ble slutt og at jeg må flytte ut og at jeg ikke fortjener å få ta med meg mine egne ting engang fordi han hjalp meg å få uføretrygd og alle mine penger da liksom tilhører han på grunn av en eller annen merkelig logikk du har koket sammen oppe i huet på deg selv. Og likevel er du frekk nok til å invitere deg selv på overnattingsbesøk til oss uten å spørre om det er greit, og forvente at jeg skal være glad for å se deg og at jeg skal ha lyst til å tilbringe tid med deg når du har snakket så mye dritt om meg bak ryggen på meg og ikke engang bedt om unnskyldning til meg for den gangen du kalte meg blåst i huet fordi jeg fremdeles bor i mitt eget jævla hus istedenfor å flytte ut. Attpåtil kommer du inn i MITT hjem og klager over hvordan det ser ut. Åh, stygge lister! Åh, gardinene henger feil! Åh, nei, uff, dyr som du visste at vi hadde før du kom hit! Du går inn på rom du ikke skal inn på, flytter på ting og tang uten å spørre om det er greit, styrer og steller som om du eier hele faens plassen og DU snakker om folkeskikk? Er det folkeskikk å invitere seg selv hjem til folk man har snakket dritt om og begynne å klage på hvordan de har det hjemme? Klage på at DE har dyr, i sitt eget hjem? Jeg skal fortelle deg èn ting; om vårt hjem ikke er bra nok for deg, så er du så hjertelig velkommen til å dra herfra!»

Min samboer holdt på dette tidspunktet på å le seg fordervet. Mest fordi han var overrasket, vil jeg tro. Dette er nemlig første gang i løpet alle de årene jeg har kjent moren hans at jeg virkelig har fått nok og sagt klart fra hva jeg synes om oppførselen hennes. Han klarte likevel å forholde seg rolig nok til å få frem at det ikke var hun som hadde sagt at listene var stygge, men han. Hun hadde kun sagt at de var for mørke for resten av rommet.

Selv om min samboer syntes dette var riktig så morsomt, syntes tydeligvis ikke hans mor det, da hun raskt bjeffet tilbake: «FY FAAAAEEEN for en unge du er, altså! Tredve år gammel er du og oppfører deg som en tolvåring! NÅR SKAL DU BLI VOKSEN I HODET DITT OG TA ANSVAR!?».

Jeg svarte: «kom ikke til meg og snakk om å bli voksen, du som er femtiåtte år og fremdeles oppfører deg som en liten fjortis. Snakke dritt om folk bak ryggen på dem, og være fake-hyggelig ansikt til ansikt. Har du et problem med meg så kan du være VOKSEN NOK til å ta det opp med MEG, ikke alle andre. Jeg orker ikke sånn jævla falskhet. Og når vi snakker om ansvar er vel kanskje du den SISTE som bør uttale deg, du som har poppet ut en haug med unger som alle sliter psykisk fordi du og din egen mangel på ansvar har ødelagt hele barndommen deres. Snakk faen ikke til meg om å være voksen og ta ansvar. Ta ansvar selv, du, og be barna dine om unnskyldning, istedenfor å beskylde MEG for at din sønn har psykiske problemer, som han hadde lenge før han møtte meg, og som både broren og søsterene hans også har».

Etter dette ble det stille fra henne. Ingen comeback. Min samboer nikket derimot til meg for å signalisere at der traff jeg spikeren på hodet.

Etter at hun dro hjem, tikket det raskt inn en melding på facebook  hvor hun skrev at hun slettet meg som venn ettersom hun ikke så for seg at vi kom til å ha noe mer kontakt.

«Den er grei:)», svarte jeg.

Del på

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: