Tiden går annerledes her

Som jeg nevnte for et par dager siden er jeg hjemme igjen.
Det har jeg vært i ni dager nå. Det føles imidlertid mye lengre. Som uker, eller kanskje måneder.

Derfor fikk jeg brått panikk i går da jeg husket på at passet mitt ligger nede hos Chris fremdeles. Jeg var overbevist om at nå hadde tingene ligget der nede så lenge at det begynte å haste med å få hentet dem. Hvorfor vet jeg ikke. Tidsbegrep er noe jeg alltid har vært veldig dårlig på; jeg kan referere til en elleve år gammel hendelse som «i fjor eller forfjor eller noe sånn», samtidig som noe som er under to uker siden kan virke som flere måneder. Som barn kunne jeg synes ti minutter i bilkø var forferdelig lenge, mens jeg kunne sitte rett opp og ned med bena i kors og dagdrømme i 1-2 timer uten å merke at tiden gikk i det hele tatt. Jeg har alltid vært litt rar sånn, og det både fascinerer og skremmer meg.

Siden siste oppdatering har jeg skaffet meg bosted. Forhåpentligvis. Ingenting er avklart enda, men jeg krysser fingrene. Å flytte for meg selv og være alene er noe jeg virkelig ser frem til, da jeg aldri egentlig har vært alene på ordentlig før. Jeg flyttet, som mange vet, rett ifra jenterommet og inn i et samboerskap med to gutter da jeg var 19, og min første «smak av frihet» var da det ble slutt med den ene av dem i september 2015. September året etter møtte jeg han jeg per dags dato fremdeles bor med, så det er virkelig ikke lange tiden jeg har vært ordentlig alene i mitt liv.

Det skal bli spennende.

Del på

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: