Mind the business that pays you

Som kvinnfolk i dagens samfunn, er jeg offer for mye fordommer. Jeg skriver ‘dagens samfunn’ vel vitende om at de samme fordommene eksisterte da jeg var ung, da mamma var ung, og da bestemor var ung. Fordommer som at et par ekstra kilo på kroppen = lat, og at store silikonpupper = dum og billig, desperat og villig. Fordommer som at unaturlige hårfarger = oppmerksomhetssyk. Ingen av disse fordommene plager meg nevneverdig, fordi jo, jeg er lat til tider. Jeg har slike dager, noe jeg helt ærlig tror de fleste av oss har. Og jo dummere folk tror jeg er, jo mindre forventer de av meg, noe som egentlig er helt ok. Ingen forventer at jeg skal finne opp kuren for kreft eller starte et politisk parti, og det er helt ok. Helt ærlig ville det plaget meg mer om folk faktisk hadde slike forventninger til meg. Jeg mener; takk for presset og prestasjonsangsten?

En fordom jeg imidlertid ikke er like komfortabel med, er den jeg ofte får slengt i trynet hver gang noen spør hva jeg jobber med og jeg forteller dem at jeg er uføre. Fordommer om at jeg er en lat faen som snylter på staten. At jeg mangler jobb fordi jeg ikke gidder skaffe meg en, og at jeg har tatt ‘den lette utveien’, satt meg i en offerrolle og bruker dagene mine på å synes veldig synd på meg selv. Og selvfølgelig; at jeg får hauger og lass med penger for å sitte på ræva og proppe gapet fullt av mat.

Rett skal være rett; det er mange som lurer systemet. Jeg er ikke en av dem. Det var heller ikke jeg som gikk til nav og mente jeg burde bli uføre fordi «jeg hadde det så vanskelig». Det var faktisk Nav selv som kalte meg inn til et møte da jeg var tjueseks, etter at jeg hadde vært i systemet siden jeg var nitten. Etter at jeg hadde bodd ni forskjellige steder, søkt på over hundre forskjellige jobber, vært utplassert en mengde forskjellige steder og deltatt på hvert eneste kurs de hadde å tilby minst tre ganger. Det var Nav selv som sa til meg at de lurte på om jeg kanskje hadde rett på uførestønad på grunn av mine problemer. Det var aldri – aldri! – mitt forslag at jeg skulle få lov å sitte på ræva hjemme uten å gjøre en dritt.

Nav mente jeg kunne ha rett på uføre fordi de over flere år hadde sett hvordan jeg slet, og ikke sett noen bedring. Hvordan jeg dukket opp på tiltakene i halvsøvne fordi jeg lider av søvnforstyrrelser som gjør at jeg sliter med å sovne om nettene, og når jeg først gjør det, våkner jeg omtrentlig hver halvtime. Jeg kan ha perioder hvor jeg i løpet av en måned sover sammenlagt kanskje tre timer, og så kan jeg ha perioder hvor jeg ikke gjør annet enn å sove, og uansett hvor mye jeg sover, blir jeg ikke uthvilt. Søvnmønsteret mitt preges i stor grad av mareritt, og ofte våkner jeg opp mer utslitt enn jeg var da jeg la meg. Jeg kan våkne med hodepine, med hjertebank, så kvalm at jeg holder på å kaste opp, svimmel.. Det er sjelden jeg våkner opp uthvilt.

De hadde også lagt merke til at jeg ofte måtte dra hjem fordi jeg ikke følte meg bra. Jeg er ikke den som går hjem fordi jeg er ‘litt uggen’, men når jeg blir sittende to timer på toalettet med diarè, eller er så kvalm at jeg bare må sitte nede fordi jeg tror jeg skal kaste opp så fort jeg reiser meg, er så svimmel at jeg bokstavelig talt ser prikker danse foran øynene mine, eller har så vondt i magen at jeg tror hele systemet skal revne, da er jeg ikke mye til hjelp noe sted.

Saken blir absolutt ikke bedre av det faktum at jeg har prestasjonsangst så til de grader at jeg ikke klarer verken tenke, huske hvordan man gjør selv de enkleste ting eller i det hele tatt fungere fordi jeg føler alle ser på meg, alle dømmer meg, alle leter etter feil i alt jeg gjør etc, eller at jeg ikke takler konfrontasjon/kritikk i det hele tatt. Når jeg sier «ikke takler» mener jeg ikke at jeg synes det er ubehagelig. Litt ubehag mener jeg at man må tåle her i livet. Det som skjer i hodet mitt når jeg blir konfrontert/kritisert er en fight or flight-respons hvor hodet går helt i blankt, og jeg ikke klarer å tenke i det hele tatt. Det kreves all min mentale styrke å bli stående istedenfor å stikke av, og jeg står bokstavelig talt bare og venter på en knyttneve i ansiktet, en kniv mot strupen eller at noen skal hoppe på meg bakfra. Den logiske delen av meg vet selvfølgelig at jeg ikke kommer til å bli overfalt bare fordi noen gir meg litt kritikk, men den logiske delen av meg ligger litt i bakhånd, mens flight or fight-responsen min zoner ut på ordene som blir sagt og heller begynner å fokusere på kroppsspråk, lyder rundt meg, etc. Jeg kan stå og glane på deg mens du prater til meg, men tro meg; jeg husker ikke et ord av det du sa etterpå. Jeg var for opptatt med å forberede meg på den knyttneven som aldri kom.

Det var NAV – ikke jeg – som henviste meg til DPS for en utredning slik at de hadde konkrete diagnoser på papiret for å søke uføre. Det var DPS – ikke jeg – som mente at traumene mine var av såpass alvorlig grad at jeg neppe ville ha nytte av medisinering og at sjansen for at jeg ville kunne stå i en jobb var såpass liten at det ikke var verd å håpe på. Jeg valgte likevel å gi medisiner en sjanse, men de ga dårlig effekt. Det eneste som fungerte på meg var vival, men det ønsket de ikke å gi meg fast på grunn av risiko for avhengighet.

Jeg har forsøkt meg i mange jobber, men jeg klarer det altså ikke. Jeg har forsøkt medisiner, men de gir ikke effekt. Jeg betaler skatt, akkurat slik som alle andre. Likevel opplever jeg at folk ser på meg som en lat og giddeløs person som har ‘valgt den lette utveien’. Det irriterer meg faktisk grenseløst.

«Du kan jo gå på skole», er en ting jeg ofte hører. Ja, jeg kan det. Men til hvilken nytte? Om jeg ikke klarer å omgås mennesker er det kanskje lite vits å tvinge meg på skolebenken igjen for å utdanne meg i noe jeg har en pisselunken interesse for, når jeg aldri kommer til å få brukt utdannelsen til annet enn smalltalk-filler.

Del på

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: