Det begynner å ligne et liv

I går kveld, rett før leggetid, fant jeg ut at nå skulle jeg jammen ta i et tak. Så nå er treet oppe og pyntet, lysene hengt der de skal henge, duk lagt på bordet, og alle gaver pakket inn. Sengetøy er lagt på gjestesenga, som også ble satt opp i går, og det aller meste er klart til lillesøster og gjengen kommer for å feire anti-jul den tjuesjette desember.

Jeg var effektiv som bare F i går, og da er det kanskje heller ikke så rart at jeg var helt ubrukelig i dag morges. Sånn ca midt i frokosten bestemte jeg meg for at nei, dette orker jeg faktisk ikke, og gikk og la meg igjen – med verdens verste hodepine.

Sakte, men sikkert, begynner det å ligne et liv, dette greiene jeg holder på med. Jeg har til og med begynt å drikke isvann istedenfor brus, så her er det håp. I alle fall for øyeblikket. Det ender nok med at jeg havner på brusvogna igjen, men den tid, den … idioti.

På ordentlig & for alltid

I dag er det den første desember, noe som betyr at det er tjuefire dager igjen til julaften, for de av dere som feirer dèt, og tjueseks dager igjen til lillesøster, mannen og lille Angelica kommer til meg for å feire anti-jul. Anti-jul er mitt eget lille konsept, som vi skal snakke mer om i et annet innlegg. 

For å snakke litt mer om hvordan det går på hjemmefronten: det går bra. Jeg tar små steg ut av komfortsonen, og det går fremover, sakte og sikkert. Som dere kanskje husker fra dette innlegget, syntes jeg i starten det var ukomfortabelt å være alene. Jeg har jo knapt vært singel siden jeg var tenåring, så å plutselig skulle sitte helt alene var både nytt, rart og litt skummelt.

Men, som jeg også skrev: savnet etter å ha noen der var bare i starten. Jeg har det fint nå, og trives i eget selskap. Noen ganger må jeg likevel minne meg selv på at det er varig. Jeg er ikke alene bare i dag eller i morgen, men på ordentlig, og potensielt for alltid; at jeg ikke trenger å stresse med at jeg må ha gjort det ene eller det andre før noen kommer hjem – fordi det er ingen som kommer hjem, og jeg kan drøye ting en dag eller to, eller tre. Jeg kan gjøre ting i mitt eget tempo, når enn det måtte passe meg, uten at det blir noe videre diskusjon ut av det. Jeg er alene, og jeg bestemmer selv, og dèt er en veldig fin, og veldig befriende, men også veldig uvant følelse.

Jeg betalte 2000kr for å bli sett på

Funky overskrift, men nå skal dere høre.. 🙂

Her om dagen kjøpte jeg et par kommoder på IKEA, og betalte 2000 kr for hjemlevering. En noe stiv pris for levering, syntes jeg, men da skulle det også inkludere at varene ble båret inn i boligen og satt der jeg selv ønsket. Når man er ei lita jente på 165 cm som ikke trener styrke, er slike ting verd å betale for; jeg hadde jo aldri klart å flytte varene på egenhånd.

IKEA holdt meg oppdatert hele veien, og jeg fikk vite at varene ville leveres rundt klokken 13 i dag. Ganske så riktig; klokken 12:36 ringte de fra IKEA og lurte på om jeg kunne komme ut, da de slet med å finne frem. Jeg tok på meg sko og gikk ut for å møte den store bilen som sto ved postkassene.

Det første som da skjedde var at den ene av de to mennene i varebilen hoppet ut og ga meg et skjema. Jeg måtte underskrive på å ha mottatt leveransen, noe som selvfølgelig er helt vanlig, og som jeg gjorde uten å tenke over det. Deretter begynte han å lempe ut varene. Jeg tenkte det var rart at de ikke ville kjøre opp bakken først så det ble kortere å bære, men gadd ikke si noe på det; jeg legger meg ikke opp i hvordan folk gjør ting, så lenge de blir gjort.

Jeg tenkte jeg skulle være grei å hjelpe til med bæringen, så jeg tok de to minste eskene og slet meg oppover bakken med dem. Da jeg var på vei ned igjen så jeg han lempe av de to siste og gå foran igjen. Jeg tenkte han skulle gi beskjed til sjåføren at han trengte bærehjelp – men nei, han satte seg inn, og avgårde kjørte de!

Jeg så dem parkere litt lengre borte. Fra der de sto hadde de god utsikt til eskene som fremdeles lå på veien, og til meg. Jeg tenkte de skulle komme ut og hjelpe meg, så jeg forsøkte å flytte på eskene selv. Tenkte jeg skulle ta det jeg klarte, men det var tydelig at jeg slet. De to mennene i bilen kom aldri ut for å hjelpe. De satt bokstavelig talt bare og glante på meg. Naboen, derimot, kom for å hjelpe. Heldigvis!

Først da naboen var på vei ned igjen og alle eskene var båret opp, så jeg varebilen kjøre sin vei. De hadde sittet og sett på meg og naboen hele tiden, uten å hjelpe til det minste.

Så i bunn og grunn har jeg betalt IKEA 2000 kr for at leveranseteamet deres skal sitte i bilen sin og se på meg mens jeg forsøker å flytte esker som helt tydelig er alt for tunge for meg. Kjekk underholdning sikkert.

Festlige vesker


Haha, har dere sett noe så stilig før? Hvorfor være nitusende person som går rundt med overprisede designervesker (eller kopier av nevnte overprisede designervesker) når man kan gå rundt med noe helt annet? 🙂

LENKER: 1, 2, 3 & 4

Mind the business that pays you

Som kvinnfolk i dagens samfunn, er jeg offer for mye fordommer. Jeg skriver ‘dagens samfunn’ vel vitende om at de samme fordommene eksisterte da jeg var ung, da mamma var ung, og da bestemor var ung. Fordommer som at et par ekstra kilo på kroppen = lat, og at store silikonpupper = dum og billig, desperat og villig. Fordommer som at unaturlige hårfarger = oppmerksomhetssyk. Ingen av disse fordommene plager meg nevneverdig, fordi jo, jeg er lat til tider. Jeg har slike dager, noe jeg helt ærlig tror de fleste av oss har. Og jo dummere folk tror jeg er, jo mindre forventer de av meg, noe som egentlig er helt ok. Ingen forventer at jeg skal finne opp kuren for kreft eller starte et politisk parti, og det er helt ok. Helt ærlig ville det plaget meg mer om folk faktisk hadde slike forventninger til meg. Jeg mener; takk for presset og prestasjonsangsten?

En fordom jeg imidlertid ikke er like komfortabel med, er den jeg ofte får slengt i trynet hver gang noen spør hva jeg jobber med og jeg forteller dem at jeg er uføre. Fordommer om at jeg er en lat faen som snylter på staten. At jeg mangler jobb fordi jeg ikke gidder skaffe meg en, og at jeg har tatt ‘den lette utveien’, satt meg i en offerrolle og bruker dagene mine på å synes veldig synd på meg selv. Og selvfølgelig; at jeg får hauger og lass med penger for å sitte på ræva og proppe gapet fullt av mat.

Rett skal være rett; det er mange som lurer systemet. Jeg er ikke en av dem. Det var heller ikke jeg som gikk til nav og mente jeg burde bli uføre fordi «jeg hadde det så vanskelig». Det var faktisk Nav selv som kalte meg inn til et møte da jeg var tjueseks, etter at jeg hadde vært i systemet siden jeg var nitten. Etter at jeg hadde bodd ni forskjellige steder, søkt på over hundre forskjellige jobber, vært utplassert en mengde forskjellige steder og deltatt på hvert eneste kurs de hadde å tilby minst tre ganger. Det var Nav selv som sa til meg at de lurte på om jeg kanskje hadde rett på uførestønad på grunn av mine problemer. Det var aldri – aldri! – mitt forslag at jeg skulle få lov å sitte på ræva hjemme uten å gjøre en dritt.

Nav mente jeg kunne ha rett på uføre fordi de over flere år hadde sett hvordan jeg slet, og ikke sett noen bedring. Hvordan jeg dukket opp på tiltakene i halvsøvne fordi jeg lider av søvnforstyrrelser som gjør at jeg sliter med å sovne om nettene, og når jeg først gjør det, våkner jeg omtrentlig hver halvtime. Jeg kan ha perioder hvor jeg i løpet av en måned sover sammenlagt kanskje tre timer, og så kan jeg ha perioder hvor jeg ikke gjør annet enn å sove, og uansett hvor mye jeg sover, blir jeg ikke uthvilt. Søvnmønsteret mitt preges i stor grad av mareritt, og ofte våkner jeg opp mer utslitt enn jeg var da jeg la meg. Jeg kan våkne med hodepine, med hjertebank, så kvalm at jeg holder på å kaste opp, svimmel.. Det er sjelden jeg våkner opp uthvilt.

De hadde også lagt merke til at jeg ofte måtte dra hjem fordi jeg ikke følte meg bra. Jeg er ikke den som går hjem fordi jeg er ‘litt uggen’, men når jeg blir sittende to timer på toalettet med diarè, eller er så kvalm at jeg bare må sitte nede fordi jeg tror jeg skal kaste opp så fort jeg reiser meg, er så svimmel at jeg bokstavelig talt ser prikker danse foran øynene mine, eller har så vondt i magen at jeg tror hele systemet skal revne, da er jeg ikke mye til hjelp noe sted.

Saken blir absolutt ikke bedre av det faktum at jeg har prestasjonsangst så til de grader at jeg ikke klarer verken tenke, huske hvordan man gjør selv de enkleste ting eller i det hele tatt fungere fordi jeg føler alle ser på meg, alle dømmer meg, alle leter etter feil i alt jeg gjør etc, eller at jeg ikke takler konfrontasjon/kritikk i det hele tatt. Når jeg sier «ikke takler» mener jeg ikke at jeg synes det er ubehagelig. Litt ubehag mener jeg at man må tåle her i livet. Det som skjer i hodet mitt når jeg blir konfrontert/kritisert er en fight or flight-respons hvor hodet går helt i blankt, og jeg ikke klarer å tenke i det hele tatt. Det kreves all min mentale styrke å bli stående istedenfor å stikke av, og jeg står bokstavelig talt bare og venter på en knyttneve i ansiktet, en kniv mot strupen eller at noen skal hoppe på meg bakfra. Den logiske delen av meg vet selvfølgelig at jeg ikke kommer til å bli overfalt bare fordi noen gir meg litt kritikk, men den logiske delen av meg ligger litt i bakhånd, mens flight or fight-responsen min zoner ut på ordene som blir sagt og heller begynner å fokusere på kroppsspråk, lyder rundt meg, etc. Jeg kan stå og glane på deg mens du prater til meg, men tro meg; jeg husker ikke et ord av det du sa etterpå. Jeg var for opptatt med å forberede meg på den knyttneven som aldri kom.

Det var NAV – ikke jeg – som henviste meg til DPS for en utredning slik at de hadde konkrete diagnoser på papiret for å søke uføre. Det var DPS – ikke jeg – som mente at traumene mine var av såpass alvorlig grad at jeg neppe ville ha nytte av medisinering og at sjansen for at jeg ville kunne stå i en jobb var såpass liten at det ikke var verd å håpe på. Jeg valgte likevel å gi medisiner en sjanse, men de ga dårlig effekt. Det eneste som fungerte på meg var vival, men det ønsket de ikke å gi meg fast på grunn av risiko for avhengighet.

Jeg har forsøkt meg i mange jobber, men jeg klarer det altså ikke. Jeg har forsøkt medisiner, men de gir ikke effekt. Jeg betaler skatt, akkurat slik som alle andre. Likevel opplever jeg at folk ser på meg som en lat og giddeløs person som har ‘valgt den lette utveien’. Det irriterer meg faktisk grenseløst.

«Du kan jo gå på skole», er en ting jeg ofte hører. Ja, jeg kan det. Men til hvilken nytte? Om jeg ikke klarer å omgås mennesker er det kanskje lite vits å tvinge meg på skolebenken igjen for å utdanne meg i noe jeg har en pisselunken interesse for, når jeg aldri kommer til å få brukt utdannelsen til annet enn smalltalk-filler.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: