Da har vi kommet til August måned, dere. Jeg har alltid litt blandede følelser rundt denne måneden. Siste rest av sommeren forsvinner, og første del av høsten begynner. Dette får meg alltid til å føle at jeg er under et slags tidspress. I juni og juli føles det alltid som om tiden er litt på vent, som om noen har trykket på en slags «livets pauseknapp» og man virkelig kan slappe av. Så får man august smelt i fleisen, som en bøtte iskaldt vann, og bråvåkner. Puls i hundreognitti. Livet i vrangstrupen. Skjønner dere hva jeg mener? Om dere føler at bloggen min bikker over i det bipolare denne måneden, kan dere ta det med knusende ro. Det er ikke dere – det er meg.

Nå som sommeren er over, hverdagen inntar det norske folk, ferien på Granca, Maldivene eller hvor enn du har vært den siste tiden er over, flyet har landet og virkeligheten er i ferd med å banke på døra di som en ubuden gjest, har jeg en ting jeg vil ta opp med dere:

Katter. I hele sommer har jeg sett den ene annonsen etter den andre poppe opp på facebook. Dyrevernsorganisasjonene har fullt opp med katter folk bare har dumpet i skogen, på parkeringsplassen eller andre steder, og trenger sårt hjelp. Både økonomisk, i form av penger som skal rekke til veterinærutgifter, morsmelkerstatning til små kattunger, mat, leketøy, medisiner etc, men også fysisk.

Noe som virkelig har vært en stor utfordring for organisasjonene denne sommeren, er å finne fosterhjem. Å være fosterhjem for en katt er på mange måter det samme som å eie en katt midlertidig. Som regel er det snakk om et par måneders tid. Veterinærutgifter, mat, sand og annet utstyr betales av organisasjonen. Din oppgave er å gjøre pus trygg på mennesker gjennom å tilby lek, kos og oppmerksomhet. Ettersom dette er snakk om et midlertidig hjem, skal ikke katten slippes ut, noe som gjør at du godt kan egne deg som fosterhjem selv om du bor i blokk. Skulle du ha lyst til å adoptere katten etter at fosterhjemsperioden er over, er dette også mulig i de fleste tilfeller.

Ofte er det små kull med kattunger som har behov for fosterhjem, men det kan også være fullt voksne katter som ikke har hatt det greit tidligere og som derfor trenger litt ekstra tid til å bli trygge på mennesker. Noen katter kan være syke eller ha andre utfordringer (nedsatt syn, hørsel, bevegelsesproblemer, allergier, anoreksi etc). Det er gratis å være fosterhjem, og det er en fordel dersom du ikke har andre dyr eller små barn.

Dersom du av ulike grunner ikke kan stille som fosterhjem (du blir ikke godkjent, du/et familiemedlem er allergisk etc) finnes det også andre ting du kan gjøre for å bidra:

Du kan bidra med frakt.
For eksempel kjøre katt til eier eller eier til katt. Ofte er mange interessert i å stille som fosterhjem eller adoptere en katt, men blir hindret på grunn av avstand og mangel på kjøretøy/kjørekostnader. Har du mulighet til å hjelpe til den ene eller andre veien, er det supert!

Du kan bidra økonomisk.
Du bestemmer selv hvor mye eller lite du ønsker å gi. Kan du ikke gi mer enn 10 kroner, er det likevel bedre enn ingenting. Kanskje har du råd til å avse flaskepanten?

Du kan donere det du selv ikke har bruk for.
Har du en tåteflaske liggende etter at barna var små? Den kan en liten kattunge ha behov for! Kanskje har du også noen gamle tepper eller skåler? Kanskje har du en venn eller familiemedlem som har hatt dyr tidligere og både bur, leker og mat bare har blitt stående? Donèr!

Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Har du mulighet til å bidra på den ene eller andre måten, ta kontakt med en organisasjon. Nedenfor linker jeg en håndfull. Vet dere om flere, så legg dem gjerne inn i kommentarfeltet.

www.Potesporihjertet.no (holder til i Tr.Heim og Trøndelag)
www.Kattensvern.org (holder til i Bergen)
www.Hjelppus.org (holder til på Hadeland)
www.Lucasorganisasjonen.no (holder til på Kleppe på Jæren)

ChicMe WW

Husker dere da bloggeren Sophie Elise – «Barbie with a twist», som hun kalte seg den gang – stilte opp på TV for første gang? Det gjør jeg. Jeg husker hvordan det ble spetakkel fra ende til annen om hvor annerledes hun så ut i virkeligheten. Hvordan flere blogglesere mente de følte seg lurt, for hun var ikke «like pen i virkeligheten som på bloggen» (deres ord, ikke mine). Jeg husker dette fordi jeg selv følte på det samme sjokket som dere. Det samme sjokket og – tør jeg si? – den samme lettelsen. Lettelsen over at nei, hun var faktisk ikke feilfri, hun heller. Ikke på ordentlig. Bak perfekt lyssetting, perfekte positurer, digital fjerning av kviser og lysning av hår, innskrumping her og der, forstørring hit og dit, ja, bak alt dette var det faktisk bare et helt vanlig menneske.

En annen grunn til at jeg husker dette godt, er at det satte i gang et voldsomt tankespinn i hodet mitt. Hva ville denne unge bloggeren gjøre nå, når alle visste hvordan hun egentlig så ut, og det ikke falt i god jord? Ville dette være slutten på karrieren hennes? Ville folk slutte å lese bloggen? Ville hun bli traumatisert og aldri stille opp på TV igjen? Ville hun legge seg ned og gråte? Det skulle vise seg at nei, det gjorde hun ikke. Hun fortsatte å stille opp på TV, selv om hun så annerledes ut enn folk forventet. Hun fortsette å poste perfekte bilder, enda hun var blitt «avslørt», og folk fortsatte å lese, enda de visste at det bare var en illusjon. Det aller mest overraskende er at med tiden ble hun faktisk den jenta på ordentlig. Den hun hadde vært på bloggen. Når du ser Sophie Elise på TV den dag i dag, ser hun helt lik ut som på bildene sine. Det er ikke lengre et tydelig skille mellom de perfekte bildene og jenta på tv. De er en og samme person.

Men dette innlegget handler ikke egentlig om Sophie Elise. Det handler om meg. For midt oppi alt dette, mens det fremdeles var et stort skille mellom glansbildene på bloggen og virkelighetens Sophie, stilte jeg mine egne lesere et spørsmål.

Jeg spurte: Om du kunne velge, ville du vært pen på alle bilder, men mindre pen i virkeligheten, eller ville du vært mindre pen på alle bilder, men en blendende skjønnhet i virkeligheten?

Jeg husker at jeg selv tenkte nøye gjennom dette og konkluderte med at jeg ville valgt å være pen på alle bilder, på grunn av mulighetene man hadde til å gjøre karriere på sosiale medier dersom man så bra ut på bilder.

Vel, tiden skulle vise at jeg fikk det «ønsket» – om man kan kalle det det? – oppfylt. I alle fall halvveis. Med snapchatfilter og riktig lys kan til og med jeg bli en babe, enda jeg ikke kan en dritt om positurer.

Jo mer babe jeg blir med snapchatfilter, jo mer dritt føler jeg meg uten. Jo mer dritt jeg føler meg uten, jo mer leker jeg med tanken på å operere. For hvem vil vel ikke være pen? Joda, det er det indre som teller og alt det der, men sier du at du aldri har hatt lyst til å føle deg pen, lyver du. Det er en farlig spiral, det der. Et usunt fokus å ha. Og det beste, eller verste, er at jeg enda ikke har gjort noen karriere av det. Ikke fordi jeg ikke har hatt muligheten, for den har jeg hatt, men fordi jeg har takket nei. Nei, fordi jeg ikke er like tøff som Sophie Elise var. Nei fordi jeg vet at uten riktig filter og lys, ser jeg helt fæl ut, og jeg er redd for å bli avvist. Redd for å komme på shoot og få høre: «Men.. Du ser jo ikke like pen ut som på bloggen» og bli bedt om å dra hjem. Redd for å stille opp på TV, filmes live hvor jeg ikke selv kan sørge for at lyset og vinkelen er riktig, redd for å stille på intervjuer hvor bildene ikke tas av meg selv og jeg derfor ikke har stålkontroll på hvordan de blir seende ut før de er tilgjengelig for hele landet.

Det er skummelt hvor lett det er å bli avhengig av det helvetes snapchatfilteret. Hadde noen bedt meg komme på tv eller intervju eller tilsvarende før jeg oppdaget filter, retusjering av valker og ditten og datten, ville det ikke vært noe problem. Men then again: jeg så helt forjævlig ut på den tiden, hvilket sannsynligvis – og heldigvis – er årsaken til at slike tilbud ikke kom.

Noe spesielt dere irriterer dere over denne siste dagen i juli måned? Kom med det!

Jeg vil tro de aller fleste i min alder eller yngre er kjent med begrepet ‘brasiliansk voksing’. For de som eventuelt ikke har hørt om dette før, kan jeg kort forklare at det dreier seg om å påføre varm, flytende voks på bikinilinje, underliv og i rumpa (om man trenger det), la voksen stivne, for så å røske av. Dette gjør at hårene dras av sammen med voksen, og man får et hårfritt område uten å måtte styre med barberhøvel.

Dette høres jo veldig enkelt og flott ut, så jeg hoppet over til VITA’s nettbutikk og kjøpte meg en «gjør det hjemme»-versjon. Normalt sett gjøres brasiliansk voksing i salong, men for de av oss som ikke har lyst til å betale i dyre dommer eller dytte underlivet i ansiktet på fremmedfolk, er hjemmevoksing et bra alternativ.

Ovenfor ser dere armhulehåret mitt. Haha. Jeg syntes det ble i drøyeste laget å poste kjønnshåret mitt på internett, så da vokset jeg like gjerne armhulene også, kun for bildets skyld.

 Jeg for min del kommer nok til å fortsette å bruke voksen i armhulen og eventuelt leggene, men bikinilinja får ta til takke med god, gammeldags barberhøvel. Voks på intime områder er helt klart ikke noe for meg.

Endelig fant jeg en anledning til å bruke denne jakken fra By Malene Birger. Jeg har hatt den hengende i skapet i tre-fire år nå, uten helt å vite hva den passer til. I dag fant jeg ut at den passer veldig godt til å dra over seg når man skal en kjapp tur på butikken etter at man har badet i en litt for liten badedrakt og ikke gidder skifte.


Som dere ser har jeg også gått for en litt mørkere hårfarge denne gangen, og vet helt ærlig ikke om jeg liker det. Hva tenker dere; duger den eller suger den? Samboer’n mente dessuten jeg hadde photoshoppet meg tynnere da jeg la ut disse bildene på snapchat tidligere i dag. Han kunne nemlig se det på bakken som bøyde seg, påsto han. Hørt sånt sludder. Alle vet at man ikke kan photoshoppe seg på snapchat.

Elsker denne katta! Minsten <3

Når himmelen er blå og gjenspeiler seg i et nyvasket basseng med kaldt og godt, rent vann – da er livet herlig!

Tredve grader i sola, godt tilbehør på bordet og ferske burgere rett fra grillen – hva mer kan man ønske seg?

Denne lille skapningen sto plutselig på burgeren min og stirret på meg. Jeg har aldri sett et slikt insekt før, men syntes han var veldig søt. Er dere ikke enige? Om noen vet hva det er, så skrik for all del ut!


Meg: han ser litt ut som en skorpion.
Espen: ….
Meg: Uten hale, liksom.
Espen: så … Ingenting.

 

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: