God mandag! 
Gradestokken viser minus fjorten, det føles som minus hundreogseksti, og jeg er ikke i det beste humøret. Derfor tenkte jeg å skrive et lite klageinnlegg. Og dere? Vi må snakke om punkt nr 2!

TING JEG IRRITERER MEG OVER AKKURAT NÅ (i helt tilfeldig rekkefølge):

01 ♥ RELIGIØSE FOLK SOM SKAL PRESSE TROEN SIN PÅ ANDRE
Jeg mistet katta mi i starten av november 2019. Jeg hang opp savnet-plakater i nærområdet, med nummeret mitt på. Noen måneder passerer, og så ringer mobilen. Jeg søker opp nummeret, kjenner ikke igjen navnet jeg får opp, men ser at hun bor i nærheten. Jeg sender en sms, beklager at jeg ikke tok telefonen, spør hva det gjelder. Kort tid senere tikker det inn et svar: hun er fra Jehovas Vitner, og vil at jeg skal vite at jeg kan komme til Jesus med alle mine problemer. Jeg kjenner jeg blir irritert, men svarer pent at det er supert at hun har funnet en tro som hun føler er rett for henne, men at det kanskje ikke er helt ok å stjele folks nummer fra plakater om savnede katter for å dytte religionen på andre. Jeg får ikke noe svar. Ikke engang en beklagelse. Noen måneder passerer, og så ligger det en brosjyre i postkassen. Fra Jehovas Vitner. Her hevdes det at Jesus elsker oss alle, og at han kan kurere både alkoholisme, kreft, pillemisbruk og depresjon. Jeg blir oppgitt, kaster den i søpla. Tar meg i å lure på hvor mange kreftpasienter, alkoholikere, pillemisbrukere, deprimerte og deres pårørende som får dette svadaet rett i fleisen. Februar 2020 taper moren min kampen mot kreften. En av de første dagene i mars finner jeg en ny brosjyre i postkassen. Fra Jehovas vitner – igjen. Nok en gang står det uthevet på forsiden at Jesus kurerer kreft. Og alkoholisme. Og pillemisbruk. Og depresjon. «Dra te hælvette», tenker jeg, kaster den i søpla. Det blir vinter, og i de første dagene av desember dukker det opp et brev. «Nå i julen er det mange som sliter», leser jeg. Tenker at det kanskje er UNICEF eller andre hjelpeorganisasjoner som ber om litt ekstra. Jeg leser videre. Jeg har tatt feil. Det er enda en reklame for Jesus og hans mirakler. Men, de ber om penger. Midler så de kan hjelpe, med Jesus i front. «Har’n begynt å ta betalt per bønn, nå?», tenker jeg sarkastisk for meg selv. Jeg kaster brevet. Så langt i 2021 har jeg vært Jesus-fri. I alle fall i postkassen og på tekstmeldinger. Fra tid til annen dukker en og annen muslim eller jøde fra utlandet opp i innboksen min på facebook og skriver lange bibelsitater. Tålmodigheten min er brukt opp nå. Jeg er lei. «Fuck outta here with that religious bullshit», svarer jeg, før jeg blokkerer mennesket og sletter meldingene. Så langt har det vært tre av dem. Jeg bryr meg egentlig ikke om hva folk tror på, men å plage andre med troen sin – dèt synes jeg faktisk de kan gi faen i.

 02 ♥ AT VI FREMDELES BESKYTTER PEDOFILE
Jeg leser artikkelen om Stine K. Reksten som ble seksuelt misbrukt av en voksen ansatt i helsevesenet fra hun var tolv år gammel. Jeg leser hvordan ei tolv år gammel jente følte at hun trengte noen å betro seg til, og hvordan hun kommer i kontakt med «ham». Jeg ser bilder av Stine, både som tolvåring og nå som voksen, sent i tjueårene. Får lese hvor hun bodde. Hun er tøff som forteller åpent. Tøff som tør å vise frem chattemeldinger som er blitt sendt, og fortelle om møter, og hva som skjedde på disse møtene. Tøff som tør å gi disse hendelsene et ansikt. Jeg leser historien, og jeg føler med henne. Samtidig blir jeg irritert. Både på hvordan hun ble sviktet av alle som ung, og hvordan media svikter alle som henne den dag i dag. For han nevnes ikke med navn. Bilder av ham, er sladdet. Han anonymiseres. Det er alltid slik i artikler som omhandler seksuelle overgrep mot barn. Ofrene står frem med ansikt og navn, mens den dømte blir anonymisert. Beskyttet. Det norske lovverket er slik. De skal beskyttes, de som ønsker. Og det er klart de ønsker. Om ingen vet hvem de er, blir det lettere for dem å begå ugjerningen på nytt på et senere tidspunkt. Det norske lovverket, så vel som media, hjelper til å legge til rette for nettopp dèt. At han ikke skal gjenkjennes. At ingen skal vite at det er han som har gjort så mye fælt. Så han kan gå rett i ryggen, vitende om at ingen vet. At ingen tar forhåndsregler når de ser ham på gata – for ingen vet hva han har lyst til, og hva han er i stand til, før det er for sent. Igjen.

03 ♥ CORONA-FANATIKERE
Her om dagen spurte en av de større avisene på nett om folk kom til å la seg vaksinere mot coronaviruset. En av dem som hadde kommentert skrev at hun trodde alle som ikke hadde medisinsk grunn til å la være, kom til å ta vaksinen. «I så fall tar du feil :)», skrev jeg. Responsen jeg fikk var at jeg var både Trump-tilhenger, høyreekstrem, anti-vaxer og konspirasjonsteoretiker. Også ellers i kommentarfeltet var det flere som angrep mennesker som skrev at de ikke kom til å ta vaksinen. Slikt provoserer meg. Jeg er ingen tilhenger av Trump, sterk motstander av høyreekstremisme, ingen konspirasjonsteorektiker og heller ingen antivaxer. Det at jeg ikke stiller meg først i køen til å ta denne vaksinen skyldes ene og alene at jeg ikke har tro på den. Det er allerede fastslått at den verken beskytter mot å få viruset eller spre det videre. Det den faktisk gjør, er å gjøre eventuelle symptomer på viruset mildere. Nå er det dog også slik at 2 av 10 ikke får noen symptomer på korona uansett, selv uten vaksine. Noen få blir skikkelig dårlige og må på sykehus, men veldig mange opplever kun helt vanlige influensasymptomer. Jeg tror de aller fleste har hatt influensa tidligere, og selv om det er ubehagelig, er det ikke noe jeg personlig opplever som såpass forferdelig at jeg vil gamble med en vaksine som er utviklet i hui og hast, med flere skumle potensielle bivirkninger. Kanskje om noen år, når vaksinen er tilstrekkelig prøvd ut og man ser hvorvidt den faktisk har noen ordentlig effekt, og hvor mange som eventuelt får bivirkninger av den, kan jeg tenke på å ta den, men for meg er det ikke noe jeg føler jeg trenger å haste med, hovedsakelig fordi den – som nevnt – ikke hindrer en i å få viruset eller spre det videre. Med andre ord: det påvirker ingen andre enn deg selv om du velger å ta vaksinen, så hvorfor folk skal bli helt fanatiske og gå til angrep på oss som ikke haster oss frem i køen, forstår jeg helt ærlig ikke. Kan ikke de fanatiske heller være glad for at de får vaksinen fortere enn om vi alle skulle krevd å stå fremst, og så kan vi som gjerne stiller oss bakerst være glade for at noen andre har meldt seg frivillig som prøvekaniner?

Dere! Jeg må ta opp noe som har irritert meg en stund. Jeg vet at vi bloggere ikke har særlig status i samfunnet, i den forstand at hver gang vi prøver å få frem noe, blir det sett på som tull, fjas og mas, men jeg må prøve likevel. 

Sprekt bilde av meg og Bamse fra starten av desember 2020. Nei, jeg er ikke naken på bildet.

Det har seg nemlig slik at jeg nylig støttet en spleis. Katten Felix er alvorlig syk, og eieren ber om totalt fem tusen kroner for å redde livet hans. Fem tusen kroner, folkens. Det er ganske lite. En godt brukt sofa på finn koster mer.

Å samle inn fem tusen burde derfor være en ganske enkel sak. Likevel; det er kun tre tusen og nitti kroner samlet inn per dags dato.

Samtidig ser jeg at spleiser for helt tullete ting – som for eksempel snø på et jorde – har fått pengedonasjoner på fjorten tusen syv hundre kroner. En annen spleis – penger til å støtte en sykepleiers bokutgivelse – har fått donasjoner på over hundre og seks tusen kroner. Dette er helt vilt, og selv om det selvfølgelig er kjempebra at folk støtter slike saker, så provoserer det meg også litt. Ikke fordi jeg ikke unner snøelskerne snø eller sykepleieren å gi ut boken sin, men fordi det faktum at disse tingene får så enormt mye donasjoner mens en katteeier sliter med å få nok penger til å dekke fem tusen usle kroner, gir et veldig tydelig bilde av hvor lite et dyrs liv er verd i folk flests øyne. Det viser oss nemlig at folk heller vil bruke pengene sine på fjas enn å redde et liv.

For ja – det er fjas. Sykepleieren kan skrive en e-bok eller en lydbok til den herlige sum av absolutt 0 kroner og selge den for hundre-tohundre kr per stk om han vil. Han er ikke avhengig av pengestøtte for å få gitt ut en bok. Snøelskeren overlever garantert uten snø på jordet, selv om det sikkert er kjipt for unga (sitter forresten ikke de inne og gamer uansett?). Katta, derimot, overlever ikke uten veterinærbehandling.

Dette er heller ikke første gangen jeg ser at kjæledyr sliter med å få donasjoner. Spleis er full av kjæledyr som trenger hjelp til veterinærbehandling. For eksempel hunden Mille, katten Neri (har ikke fått en eneste krone!), katten Pusur (kun fått 630 kr!) … Jeg kan fortsette i det uendelige. Spleis er proppfullt av katter og hunder som trenger veterinærbehandling enten for å overleve eller få et godt liv, men folk ignorerer dem til fordel for unødvendig fjas. Med unødvendig mener jeg her alt som ikke er nødvendig for å redde et liv.

Misforstå meg for all del ikke; folk skal få lov å be om penger til absolutt hva de vil, enten det er plaster på skrubbsåret eller designerbrudekjole til en sum av åttiseks månedslønner. Problemet er hva folk flest – de som ikke har tilknytning til vedkommende/organisasjonen – velger å støtte. Hva de synes er VIKTIGST å bruke penger på. Nei, vet dere hva – problemet er at folk flest ikke synes LIV, faktiske LIV!, er viktigere enn fjas og luksus.

Jeg blir seriøst forbanna.