Jeg vet ikke med dere, men 2020 har for meg vært et skikkelig møkkaår så langt. Fra død, til avlyste planer, og nå et land som tror dommedag er rett rundt hjørnet. Året er 2020, måneden er mars, og Norge.exe har fått virus og sluttet å virke. 

Barnehager og skoler over hele landet er nå stengt. Det samme gjelder kino og kaffè. Butikkene forkorter åpningstidene og folk tømmer hyllene for både brød, boksemat og toalettpapir. Besteforeldre får ikke lov å sitte barnevakt for barnebarna sine. Fly flyr ikke, tog går ikke, og busser kjører ikke. Nylig fikk jeg også en sms fra Gol kommune om at dersom man ikke har bostedadresse i Gol, er man ikke velkommen på besøk. Alt sammen på grunn av Coronaviruset.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har slitt med å ta hysteriet seriøst. Muligens fordi jeg har sett verden rope ulv før, og fremdeles har oppstyret rundt Ebola, svine – og fugleinfluensaen friskt i minnet. Disse sykdommene poppet opp tilsynelatende fra ingensteds, skapte frykt, og forsvant igjen etter noen måneders tid. Er det annerledes med Coronaviruset? Jeg har mine tvil.

Det er, for all del, fint at folk tar forhåndsregler. Bruk antibac, ha god hygiene, og drit i å reise utenlands. Dette er sunn fornuft når det er nye virus ute og går, og burde holde i massevis. Hele opplegget med å hamstre boksemat og toalettpapir, stenge kino og kaffè, og bli helt hysterisk, synes jeg er unødvendig.

Verden kan ikke slutte å fungere bare fordi det er et nytt virus ute og går.

Folk gjør også klokt i å huske på at Coronaviruset er fullstendig ufarlig for folk flest. Det er mennesker med nedsatt immunforsvar og dårlige lunger, samt eldre over 60, som har grunn til å være urolige. Vi andre kan ta det helt med ro. At vi skal holde oss hjemme om vi blir, eller mistenker at vi er, smittet sier seg selv, men vi har altså ingen grunn til å gå rundt og frykte for livet.

ChicMe WW

Det begynner å bli en stund siden sist jeg blogget. «Det forstår vi, for du er sikkert fullt opptatt med bryllupsplanlegging», tenker nok dere. I så fall tar dere feil. Situasjonen har endret seg, og alle slike planer er nå skrotet.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne noe om det på bloggen, men fant ut at jeg ikke orker ha hengende over meg at folk tror jeg skal gifte meg når dèt ikke er tilfellet. Så nå er dere også oppdatert. Jeg vil ikke høre et kløyva ord om hvor trist det er, hvor mye dere hadde sett frem til å lese om det, eller tilsvarende. Jeg vil bare glemme hele greia og gå videre.

Helt ærlig har jeg mest lyst til å bare glemme hele 2020. Glemme at mamma er død. Glemme at jeg aldri mer skal treffe henne. Glemme at jeg trodde jeg skulle gifte meg til sommeren. Glemme den siste uken. Glemme de siste dagene. Glemme at jeg sto opp i dag morges. Bare glemme absolutt alt. Men det kan jeg ikke, for livet funker ikke slik.

Men vi kan late som.

Livet er rart. Den ene dagen begraver du din egen mor, den neste dagen leter du etter brudekjole fordi du skal gifte deg.

Jeg skal ærlig innrømme jeg ble litt målløs da jeg fikk vite at Espen har fortalt venner og familie at vi skal gifte oss i sommer. Jeg mener, er det ikke normalt at man tar minimum 12 måneders planleggingstid? Vel, jeg er en spontan person, så de 4-5 månedene jeg har på meg nå burde holde i massevis.

Jeg skal selvfølgelig ta dere med på hele prosessen via bloggen, og jeg tenker vi kan starte med å se litt på brudekjoler. Nå blir riktignok ikke dette noe gigantisk bryllup – faktisk kun en samling for de aller, aller nærmeste og helt uten det jeg liker å kalle «angstdelen» (taler, kirken, dansen med både den ene og den andre, dere vet; ting man går og gruer seg til) – men det betyr ikke at ikke kjolen kan være blåst ut av proporsjoner. Skjønner dere hva jeg mener?

Jeg har selvfølgelig tatt meg en tur på internett og sett hva som finnes, og så langt liker jeg disse veldig godt.

Brudekjole nr 1:

Denne er perfekt. Virkelig helt perfekt. Da jeg var liten var jeg alltid litt misunnelig på Barbies brudekjole (en helt hvit, langarmet kjole i blonder) og fast bestemt på at den dagen jeg skulle gifte meg, skulle jeg ha en som var lik. Hehe. Dèt har igrunn ikke endret seg, så å finne en som er veldig lik, men hakket finere, klager jeg ikke på.

Brudekjole nr 2:

I likhet med brudekjole nr 1 er også denne veldig lik det jeg originalt hadde tenkt meg, bare hakket finere. Et ekstra pluss er at den har paljetter. Jeg liker når det glitrer litt, så lenge det ikke blir for mye.

Brudekjole nr 3:

Jeg ELSKER denne. Virkelig. Den eneste ulempen er at den er uten armer, noe som betyr at det er stor sjanse for det vi kaller «armhulevagina», altså når fettet øverst på armen får det til å se ut som man har underliv i armhulen. Vil jo helst prøve å unngå det, og jeg vet at dersom jeg går for en ermeløs kjole, kommer den tanken til å stresse meg hele dagen gjennom.  Det er helt sikkert mulig å få laget armer på kjolen, men om kjolen kommer til å bli like fin eller om armene kommer til å ødelegge den fullstendig, vet man jo ikke.

Brudekjole nr 4:

Denne er fantastisk. Det eneste som plager meg er at den er såpass stor. Ser for meg at jeg kommer til å tråkke på den og rive den i stykker, eller enda verre: gå rett på snørra. Haha! Dessuten er den kanskje litt for mye – til og med for meg.

Hvilken liker dere best?

Torsdag 20.Februar, klokken 09:30. Alarmen ringer. Jeg utsetter den tretti minutter. Blir liggende og bare vente på at den skal ringe igjen. Jeg bestemmer meg for å bare kutte ut hele alarmen og stå opp. Ingen grunn til å ha på alarm når man uansett bare ligger og stresser med at den skal ringe.

Jeg fisker hold in-korsettet ut av bagen. Legger meg ned på senga, trekker inn magen, får festet hektene med minimal kamp. Drar fornøyd glidelåsen oppover. Den fester seg i huden. Utålmodig røsker jeg huden ut av glidelåsen. Ignorerer smerten og såret det etterlater seg. Jeg drar glidelåsen videre oppover, med nøyaktig samme resultat. Slik fortsetter det; huden i glidelåsen, og så røske den ut. Røde merker over hele magen. Godt ingen skal se den. Man må lide for skjønnheten.

Jeg tar på meg undertøy, deodorant, kjole, bukse og sko. Pusser tennene, sminker meg og børster håret. «Hvem er det du pynter deg for?», tenker jeg til mitt eget speilbilde. Svaret er i bunn og grunn meg selv. Jeg pynter meg fordi jeg føler det er respektløst å dukke opp i sin mors begravelse og se ut som en dass. Er det èn dag man kan gidde å prøve å se litt ok ut, så er det vel akkurat denne dagen. Jeg pynter meg for å slippe å føle meg som en respektløs liten dritt.

Klokken 12:30 ankommer jeg kirken. Lillesøster og samboeren hennes kommer noen sekunder etterpå. Vi tar følge inn. Setter oss helt foran sammen med faren hennes. Min stefar. Mammas … Enkemann, kan man vel si, selv om de ikke var gift. Samboere var de, i alle fall. Kjærester siden 93.

Det er mange som har møtt opp for å ta farvel med mamma denne dagen. Både unge og godt voksne. Det er fint å se. Mamma var godt likt av mange. Langs midtgangen og oppover mot kisten ligger blomsterkranser med siste hilsener på. På kisten ligger bårebuketter fra oss i nærmeste familie.

Det er en nydelig begravelse som finner sted denne dagen. «Når himmelen faller ned» spilles før kirkeklokkene ringer. Mamma likte så godt den sangen. Den er en av mine favoritter, også. Jeg tar meg i å tenke at fra nå av vil den ikke lengre bare være en julesang; den vil alltid minne meg om henne og denne dagen. Bli «mammas sang».

Alle de fineste sangene spilles i kirken denne dagen. Både «Tir n’a noir», «tears in heaven», «där rosor aldrig dör» og «den fyrsta song».

Pappa er ikke tilstede. Likevel vet jeg at han har vært innom tidligere på dagen. Det står en bukett med blomster fra ham helt fremme. Av en eller annen grunn gjør det meg litt glad å se at han brydde seg om mamma, tross alt. Jeg har nemlig ikke alltid vært så sikker på akkurat dèt.

Etter begravelsen er det minnestund. Lillesøster og stefar har vært så flinke, både når det gjelder arrangering av selve begravelsen, og av minnestunden etterpå. Jeg vet at mamma ville vært enig, hadde hun kunnet se det.

På bussen hjem tar jeg meg i å tenke at kanskje gjorde hun dèt. Kanskje så hun alt sammen, ifra andre siden. For hvem kan si med sikkerhet hva som skjer etter døden? Hvor sjelen går, hvor energien tar veien? Ikke jeg, ikke du.

Alt vi har er bare teorier.

Uten bevis verken den ene eller andre veien…

Natt til i dag fikk jeg ikke sove. Tankene og følelsene kvernet rundt i hodet på meg til jeg trodde jeg skulle bli sprø. Først da klokken var passert 07:00 gled jeg inn i drømmeland. Så ble klokken ti. Jeg sto opp, spiste frokost, tok en dusj.. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg forteller dere dette. Så la oss bare hoppe til det jeg egentlig skal frem til: i kveld så vi mamma i kapellet. Det var uvirkelig, rart.. Men jeg tror jeg ville angret om jeg hadde latt være. Ser dere? Jeg klarer å nevne ting uten å gå i detaljer.

En ting vi faktisk kan gå litt i detaljer på, er trynet mitt på bildet ovenfor. Jeg følte det var så lenge siden dere hadde sett et bilde av meg at nå var det på tide å slenge opp et. Ble faktisk ganske fornøyd med sminken, med tanke på at det er år og dag siden sist jeg klinte på meg noe slikt. Litt usikker på leppene dog. Kler jeg brunt? 🤔

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: