Jeg vet ikke med dere, men 2020 har for meg vært et skikkelig møkkaår så langt. Fra død, til avlyste planer, og nå et land som tror dommedag er rett rundt hjørnet. Året er 2020, måneden er mars, og Norge.exe har fått virus og sluttet å virke.
Barnehager og skoler over hele landet er nå stengt. Det samme gjelder kino og kaffè. Butikkene forkorter åpningstidene og folk tømmer hyllene for både brød, boksemat og toalettpapir. Besteforeldre får ikke lov å sitte barnevakt for barnebarna sine. Fly flyr ikke, tog går ikke, og busser kjører ikke. Nylig fikk jeg også en sms fra Gol kommune om at dersom man ikke har bostedadresse i Gol, er man ikke velkommen på besøk. Alt sammen på grunn av Coronaviruset.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har slitt med å ta hysteriet seriøst. Muligens fordi jeg har sett verden rope ulv før, og fremdeles har oppstyret rundt Ebola, svine – og fugleinfluensaen friskt i minnet. Disse sykdommene poppet opp tilsynelatende fra ingensteds, skapte frykt, og forsvant igjen etter noen måneders tid. Er det annerledes med Coronaviruset? Jeg har mine tvil.
Det er, for all del, fint at folk tar forhåndsregler. Bruk antibac, ha god hygiene, og drit i å reise utenlands. Dette er sunn fornuft når det er nye virus ute og går, og burde holde i massevis. Hele opplegget med å hamstre boksemat og toalettpapir, stenge kino og kaffè, og bli helt hysterisk, synes jeg er unødvendig.
Verden kan ikke slutte å fungere bare fordi det er et nytt virus ute og går.
Folk gjør også klokt i å huske på at Coronaviruset er fullstendig ufarlig for folk flest. Det er mennesker med nedsatt immunforsvar og dårlige lunger, samt eldre over 60, som har grunn til å være urolige. Vi andre kan ta det helt med ro. At vi skal holde oss hjemme om vi blir, eller mistenker at vi er, smittet sier seg selv, men vi har altså ingen grunn til å gå rundt og frykte for livet.
