Klokken var 05:49 da jeg vekket Espen i dag morges og sa at nå måtte vi reise. På forhånd hadde jeg bestilt billett til bussen som skulle gå fra sentrum klokken 06:15. Jeg benyttet de første tre timene av turen til å få meg litt søvn. Jeg hadde ikke fått sove så mye natten i forveien. Mange tanker i hodet, og mange følelser i sving.

De resterende timene, var jeg imidlertid våken så det holdt. Jeg satt med hjertebank hele turen, stresset og ute av stand til å slappe av. Hvorfor? Jeg vet ikke. Forhåpentligvis slipper jeg det på turen hjem igjen.

Klokken 13:15 var jeg fremme på sørlandet. Jeg tok meg litt mat og gjorde ferdig minneordene til begravelsen som jeg begynte på i går. Deretter sendte jeg dem til søsteren min for å få hennes synspunkter på dem. Jeg har en tendens til å skrive langt når jeg først setter i gang, og greier ikke alltid å begrense meg. Jeg er sikker på at hadde jeg kunnet skrive fritt, kunne presten fort endt opp med en hel bok i hendene. Det er så mye jeg vil si, men samtidig er det viktig å huske på at slike minneord kun skal ta noen minutter å lese opp.

Det verste er kanskje at jeg vil skrive langt. Jeg vil at det skal ta tid. Aller helst så lenge som mulig. Fordi jeg vet at så fort begravelsen er over … Da er det over. På ordentlig.

Selvklart vil det være smertefullt å sitte der å høre presten snakke. Men det er tiden som kommer etterpå som er verst. Når graven er lagt, og hverdagen kommer, og det siste farvel er sagt. Det er da man liksom skal «gå videre». Gi slipp. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal klare det. Tips mottas med takk. 

Dette blir nok et av de siste innleggene jeg skriver om mamma. Jeg har delt mye her nå, og kanskje mer enn jeg egentlig burde. Av hensyn til både lillesøster og andre etterlatte, vil jeg derfor forsøke å blogge om andre ting som ikke er relatert til mamma fremover.

ChicMe WW

Dagene går opp og ned. Noen dager er helt jævlige, andre er… Ok. Her om dagen kjørte Espen seg fast i hagen(!) med ATV’en. Da fikk jeg meg en god latter. Men så kom jeg til å tenke på at mamma aldri vil få kjøre ATV. Eller se hagen vår. Eller kjenne på snø igjen… Og jeg stivnet liksom litt. Da var det ikke så morsomt likevel.

Jeg har enda til gode å få skrevet minneord til begravelsen. Jeg har alltid hatt lett for å skrive, men akkurat dette er vanskelig. Hvordan oppsummerer man et helt menneske i løpet av noen få minutter? Jeg vet ikke. Er det i det hele tatt mulig?

Til helgen får vi bilen tilbake. Det skal bli fint. Frem til nå har vi brukt ATV’en tur-retur butikken, og selv om den absolutt gjør nytten sin og mer til, skal det bli fint med musikk og varme i setet igjen. Det er slike små gleder man må holde fast ved her i livet. Fokusere på det positive, og huske at over skyene er himmelen alltid blå.

«Gratulerer med morsdagen :)», skrev jeg i en tekstmelding til mamma den niende februar. «Tusen takk», svarte hun.

Jeg visste det ikke da, men dette var den aller siste meldingen jeg noen gang vil få fra moren min. Den aller siste samtalen oss to imellom. De aller siste ordene fra henne til meg. Disse meldingene skal jeg ta vare på for alltid.

Dagen etter kom en vond beskjed fra lillesøster: mamma lå på sykehus, og legene mente hun hadde mindre enn ett døgn igjen å leve.

Jeg hev meg rundt for å sjekke busstidene. Den siste bussen var gått for dagen, men takket være Morten, en kamerat av min samboer, fikk jeg likevel tatt turen ned for å se mamma en aller siste gang. Hun var ikke våken da jeg ankom, men det hadde lillesøster forberedt meg på. Dèt, og at det ikke gikk an å få kontakt med henne.

Jeg håper likevel hun visste at vi var der. Jeg håper hun visste hvor glad jeg er i henne og hvor mye hun betyr for meg. Hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og tilbringe mer tid med henne. Hvor mye jeg angrer på alt jeg har sagt og gjort opp igjennom årene som har såret henne. Jeg har, riktignok, bedt henne om unnskyldning flere ganger siden vi gjenopptok kontakt igjen for noen år siden, men likevel vil det aldri være i nærheten av nok.

Min mamma var den sterkeste kvinnen jeg kjenner. En kvinne som har møtt uendelig med motgang, og som virkelig har måttet kjempe sine kamper. Selv da hun fikk kreft, holdt hun motet oppe. Dette skulle hun klare.

Det var ikke viljen som sviktet da hun gikk bort natt til ellevte februar; det var kroppen. 

De siste dagene har jeg vært dårlig, både emosjonelt og fysisk. Ryggen har vært (og er fremdeles) vond, og tankene har kretset rundt livet, døden og alt derimellom. Hva vil jeg egentlig ha ut av livet mitt, og hvordan oppnår jeg det? Hva skjer med kattene mine om jeg plutselig faller død om? Vil jeg noen gang få råd til å reise ut i verdensrommet (det fant jeg nemlig nylig ut at man kan, om man har noen millioner å avse sånn på løpende hånd)? Betyr penger noe? Betyr livet noe? Betyr noe, noe? Betyr jeg noe?


#snapchatfilter #dritdårligkvalitet #NoMakeup #megaslask

En annen ting jeg har tenkt på, er dette med forbilder. Jeg henger ikke så godt med i kjendisdramaer og slikt – orker rett og slett ikke – men at en viss Bergensbrunette mente det var innmari voksent gjort å stå på en scene under utdeling av en viss pris, og banne mens hun kjeftet enkeltpersoner huden full og generelt bare oppførte seg motbydelig, har jeg fått med meg. Jeg tenker ikke nevne navn, men regner med de aller fleste forstår hvem det er snakk om likevel. Personlig mener jeg at har man blitt kjent gjennom Paradise Hotel – et tv-program hvis mål er å normalisere det å drikke seg full midt på dagen, ha sex på tv og ligge med alt som kan krype og gå -bør man kanskje la være å stå på en scene og bjeffe om at andre folk er dårlige forbilder.

Skal vi først diskutere dette med å være gode og dårlige forbilder, føler jeg helt ærlig at mange mennesker – tidligere nevnte Bergenser inkludert – har et merkelig syn på hva dette faktisk innebærer. Av det jeg har forstått er et godt forbilde, sett gjennom deres øyne, et menneske som 1) aldri gjør noe galt, eller 2) gjør feil, men skyver dem under teppet og nekter for dem.

Mange av dagens såkalte forbilder har, for eksempel, tatt plastisk kirurgi. Har man tatt plastisk kirurgi havner man automatisk på «dårlig forbilde»-listen. Av uante årsaker er plastisk kirurgi fyfy, og aller helst skal man ikke engang tenke tanken på å gjøre brystene større, nesa mindre, eller fikse hva enn man måtte ha av komplekser. Man skal rett og slett bare være fornøyd med det man er født med, eller ‘lære seg å leve med’ det – uansett hvor mange timer hos psykolog det eventuelt måtte ta, eller hvilke krokben det setter for en i hverdagen. Kanskje vil man, for eksempel, ikke fotograferes i profil. Et godt forbilde skal altså bare akseptere at dette er noe de er ukomfortable med, og aldri tenke tanken på å fikse ‘problemet’.

Har man først gått på smellen og fikset sine utseenderelaterte komplekser med en operasjon eller to, kan man komme seg bort fra «dårlig forbilde»-listen ved å lyve om det. Si at nei, nei, man har absolutt ikke lagt seg under kniven. Påstå at man bare ‘vokste til’ etterhvert som man ble eldre, at det er sminketriks, resultater av trening, kosthold, eller hva enn man kan komme på, og på den måte skape et veldig urealistisk bilde av virkeligheten for sine følgere. Helt ærlig, hvor mange av oss hadde ikke lyst til å hive oss på treningssenteret da vi hørte at Sophie Elise hadde trent seg til større rumpe? Helt til vi fant ut av «treningen» ble gjort i narkose i Istanbul. Hadde hun aldri gått ut med at rumpa var operert, ville mang en tenåring blitt veldig skuffet over at Kardashian-rumpa uteble uansett hvor hardt de trente.

Jeg kommer aldri til å forstå hele denne ‘godt forbilde’-greia. For meg er et godt forbilde noen som er menneskelig. Noen som har både gode, og dårlige, perioder i livet, og som ikke legger skjul på det. Noen som er ærlige om hva de plages med, og hva de eventuelt har gjort for å fikse det. Noen man kan stole på. Å lure folk til å tro at noen rett og slett bare er født med et plettfritt utseende, aldri har dårlige dager, aldri tviler på seg selv og aldri opplever kjipe ting, er en farlig ting å gjøre. Hvor mislykket føler man seg ikke da, når man selv sitter der med flat ræv, tjue kviser i trynet, traumer og depresjon, og lures til å tro at dette ikke er normalt? Personlig tenker jeg det er bedre for psyken å vite at de plettfrie forbildene våre er født akkurat like menneskelige som du og jeg, og at de også har hatt sine komplekser, kjipe opplevelser og dårlige dager.

Det var mange som jublet da stortinget i fjor sommer vedtok å avvikle pelsdyrnæringen innen februar 2025. Å avvikle pelsdyrnæringen vil bety en total nedleggelse av alle pelsfarmer i Norge og at det å ale opp dyr for pelsens skyld blir ulovlig. Dette var en stor seier for NOAH, dyrevernalliansen, alle som har skrevet under på underskriftskampanjer og alle som har gått i fakkeltog for å vise sin avsky for pelsdyrnæringen.

Gleden skulle imidlertid vise seg å bli kortvarig. Fremskrittspartiet og Senterpartiet var to av partiene som svært motvillig valgte å støtte vedtaket. Disse peker nå på kostnadene det vil medføre å gi kompensasjon til pelsdyrbøndene, og foreslår på bakgrunn av dette at vedtaket om nedleggelse endres. Med seg på laget har de fått Arbeiderpartiet, som opprinnelig kjempet for nedleggelsen av pelsfarmene.

Pelsdyrene går altså nok en gang en uviss fremtid i møte.

Bør nedleggelse av pelsdyrnæringen vurderes på nytt?
Dèt er altså det store spørsmålet. Jeg håper, og tror, alle mine lesere vet hvor jeg står i denne saken. Jeg skal likevel forsøke å forholde meg helt nøytral når jeg nå lister opp for – og imotargumenter.

Argumenter for å bevare pelsdyrnæringen:

01.♥ Den bidrar til å skape arbeidsplasser. Arbeidsplasser generelt er noe vi i Norge sliter mye med.

02.♥ Den er en inntektskilde. Norge tjener penger på å selge pels både til nordmenn og til utlandet.

Argumenter for å avvikle pelsdyrnæringen: 

01.♥  Ferske tall viser at det koster oss mer å ale opp mink og rev enn det vi får solgt den for. Vi taper altså penger på hver eneste mink og rev som ales opp, og businessen er dermed ikke lønnsom.

02.♥  Pelsdyrnæringen får omtrentlig tjuefire millioner kroner av det norske folks skattepenger i statsstøtte per år. Samtidig sitter folk på sykehus og dør, fordi Norge «ikke har råd» til å importere medisin eller utstyr som kreves for å gjøre dem friske. Å avvikle pelsdyrnæringen vil altså gi oss omtrentlig tjuefire millioner kroner til overs, som kan brukes til oppdatering av medisin(sk utstyr), gamlehjem etc.

03.♥  Vi mennesker har ikke lengre behov for gå med pels på kroppen.

04.♥  Dyr har også følelser. Dette er blitt bevist utallige ganger gjennom forskning. Å holde individer som er mentalt utviklet nok til å forstå hva som foregår, og som også er i stand til å kjenne den smerten man påfører dem, i bur, er ikke etisk riktig.

05.♥  Pelsdyrnæringen bryter med loven om dyrevelferd.

Paragraf 3: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Paragraf 5: «Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Varslingsplikten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning».

Paragraf 14: » Det er forbudt å: a) utdøve vold mot dyr, b) hensette dyr i hjelpeløs tilstand»


Bør pelsdyrbøndene få kompensasjon?
Det er i all hovedsak spørsmålet om kompensasjon, mer presist: hvor mye, som truer med å endre vedtaket. Her mener jeg det er viktig å huske på hva vedtaket faktisk sier. Det er ikke, og har heller aldri vært, snakk om å legge ned alle pelsfarmer i morgen. Vedtaket om nedleggelse av pelsfarmene trer først i kraft om fem år.

En kompensasjon skal fungere som en økonomisk sikkerhet for den som står uten inntektskilde som følge av manglende evne til å fortsette ved nåværende arbeidsplass. Faktum er at pelsdyrbøndene blir varslet om nedleggelsen i god nok tid til både å kunne selge unna sine nåværende varer, samt finne nye arbeidsplasser/inntektskilder, før vedtaket trer i kraft. Det er dermed ingen grunn til å gi dem kompensasjon. Som med alt annet, kan man aldri aldri garantere at noen vil få seg jobb. Det er derfor vi har NAV. Enhver person som ikke klarer, eller av ulike årsaker ikke er i stand til, å skaffe seg inntekt via jobb, har krav på økonomisk støtte fra NAV. Det er med andre ord ingen grunn til å gi pelsdyrbøndene kompensasjon. De vet hva som kommer, og de har fem år å forberede seg på.

Del gjerne deres meninger i kommentarfeltet.

//KILDER:
1, 2, 3, 4,5, 6, 7.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: