Jeg skulle ønske det var meg. Meg som fikk kreft. Meg som døde i februar. Hadde det vært meg, ville èn – sannsynligvis to – mennesker fremdeles vært i live. Lillesøster ville fremdeles hatt mamma, og sannsynligvis også pappaen sin, i live. Lille Angelica ville hatt mommo og moffa.

Det burde vært meg. Meg som ble båret ut i kiste og lagt i jorden. Meg det ble tatt avskjed med. Ikke mamma. Mamma hadde fremdeles så mye å gi. Så mange år igjen å leve. Stefar også. De var viktige mennesker for oss som var glade i dem. De betød så mye. Jeg? Jeg er ikke viktig. Bare ei jente. Ingens mamma. Ingens bestemor.  Min eksistens endrer ikke liv. Verden faller ikke sammen uten meg. Jeg er noens søster, som de ser kanskje èn gang i året. Man kan leve uten dèt. Noens kjæreste, som lett kan erstattes.

Hvorfor var det ikke meg? Meg, med alle mine problemer. Meg, med alle mine mørke tanker og følelser som spiser meg opp innvendig. Meg, som ikke betyr noe. Meg, som er erstattelig. Hvorfor var det ikke meg, når alt ville vært så mye bedre om det var?

Jeg vet ikke.

Alt jeg vet, er at det burde vært det.

ChicMe WW

I dag gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre: jeg tok av meg klærne, la meg ned og solte meg.

«Ok, big deal?», tenker kanskje eventuelle nye lesere. De av dere som kjenner meg privat, eller som har fulgt meg over lengre tid, vet derimot at jeg alltid har vært over gjennomsnittet opptatt av å aldri gå ut døra uten solfaktor 50 i ansiktet og at jeg har en tendens til å plapre hull i hodet på folk om at soling = tidlig aldring, og for all del burde unngås.

Vel, i dag slo det meg: man skal faktisk ikke ta for gitt at man lever lenge nok til å oppleve alderdommen.

Det var først i dag det gikk opp for meg, sånn på ordentlig, at jeg kanskje har gått rundt og bekymret meg for noe jeg aldri kommer til å oppleve. At jeg ikke bør være så fryktelig sikker på at jeg i det hele tatt kommer til å leve lenge nok til å faktisk se de første ordentlige aldringstegnene.

Misforstå meg ikke: jeg er ikke syk, så det finnes ingen grunn til å tro at livet mitt blir kort, men likevel… Man vet virkelig ikke.

Mamma var 52 da hun gikk bort nå i februar, og stefaren min som nettopp har gått bort, var også relativt ung. Begge to skulle fremdeles hatt mange gode år foran seg før de kunne betegnes som «gamlinger», og hadde noen spurt meg for et år eller to siden, ville jeg følt meg ganske sikker på at de begge ville fått oppleve sommeren 2020 og flere til. Men jeg tok feil.

Å bli gammel er faktisk ikke noe alle opplever. Selv ikke i Norge. Man er forbannet heldig om man lever til den alderen der folk begynner å reise seg for deg på bussen, snakke ekstra høyt og forvente kamferdrops når de kommer på besøk.

Vi må slutte å ta for gitt at vi skal bli gamle. Slutte å snakke om «når jeg blir gammel». For det er ikke når. Det er hvis.


Tusen takk til verdens skjønneste Lilly m/ samboer, hund og datter  for blomster, kort og duftlys! ❤️

Jeg var tre år gammel da John ble en del av familien min. John var mammas kjæreste. To år senere, i mars 1995, fikk de en datter sammen. Min lillesøster.

Jeg husker ikke mye fra tiden før lillesøster ble født. Den gang det bare var mamma, meg og stefaren min John, i leiligheten i Grimstad sentrum. Etter at mamma gikk bort i februar tidligere i år, har jeg ofte tenkt at jeg har hatt lyst til å spørre ham litt om denne perioden. Få oppklart noen spørsmål som har sirklet i hodet mitt. Få klarhet i hva som egentlig skjedde den februardagen i 94, og hvordan vår hverdag egentlig var den gang.

Slike samtaler er vanskelige å ta initiativ til. Derfor har jeg utsatt den, gang på gang på gang. Dere vet hvordan det blir: «tar det til helga», «tar det når jeg reiser nedover i sommer for å gå igjennom mammas ting», tar det når..

I går fikk jeg vite at han har gått bort. Beskjeden kom som et sjokk, og kjentes som en knytteneve i ansiktet. Tårene bare rant. Jeg har aldri hatt noe super-nært forhold til stefaren min (helt ærlig, jeg har vel aldri egentlig hatt noe super-nært forhold til noen, andre enn min egen samboer). John var aldri «pappa» for meg. Men selvfølgelig var jeg uendelig glad i ham likevel. Han var familie, i like stor grad som både mamma og lillesøster.

Jeg husker ham som en gledesspreder på alle måter. En som alltid slo av en spøk og som kunne få en til å le selv i de mest alvorlige situasjoner. Selv da mamma lå for døden i sine aller siste timer, fikk han oss til å trekke på smilebåndet. Han vendte seg mot mamma og sa: «come on, Torhild, nå går vi hjem».

Jeg kan ramse opp en hel del fine minner jeg har om stefaren min, men smerten jeg sitter igjen med etter hans og mammas bortgang, finnes det ingen ord for å beskrive.

Mine tanker går til lillesøsteren min, som ikke engang er halvveis i 20-årene, men som allerede har mistet både mor og far, med knapt en måneds mellomrom. Mine tanker går også til lille Angelica, som nå må si farvel til moffa, så kort tid etter at hun sa farvel til mommo.

Nok en gang har tragedien rammet de fineste menneskene jeg vet om. Nok en gang er en vakker sjel blitt revet bort fra oss så alt for tidlig.

Ord blir virkelig fattige.

Husker dere Ronja? Bittelille Ronja, vår miniatyrdachshund på knappe 3 kg? 

Det er ingen hemmelighet at 2020 så langt har vært en psykisk påkjenning, noe som blant annet har gått negativt ut over dyrene. For en stund tilbake valgte vi derfor å gi bort Ronja, da vi følte at vi ikke lengre var i stand til å gi henne det livet hun fortjente.

I dag morges fikk vi en telefon med vonde nyheter. Ronja og svigermor (som nå eier henne) var blitt angrepet av en større hund da de var ute på tur i skogen, og Ronja var tydelig i store smerter. Etter at veterinæren hadde undersøkt henne viste det seg heldigvis at den store hunden ikke hadde truffet noen indre organer da den bet. Den lyktes, imidlertid, i å gi henne brudd i ribbeina, så det blir en lang og vond periode for Ronja fremover, frem til bruddet har grodd.

Det var en liten stund snakk om at jeg skulle ta turen nedover for å passe på Ronja i natt mens svigermor sov, men det mente hun ikke var noen god idè. Det Ronja trenger nå er ro og fred så hun får hvilt ordentlig, og det at jeg plutselig skulle komme ville nok virke mer stressende enn beroligende, så den planen er droppet inntil videre.

Til dere som leser dette, og som har hund:
vær så snill å ha den i bånd. Ikke bare ute i byggefelt, men også på tur i skogen. Du vet aldri når du og hunden din møter på en annen hund på tur, et vilt dyr, eller et barn. Du vet heller aldri når hundens jaktinnstinkt, eller beskyttelsesinnstinkt, slår inn. Uansett hvor godt du kjenner hunden din, så kan den overraske. Det finnes virkelig ingen god grunn til å ikke bruke bånd på hunden sin når man er på tur!

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: