Husker dere for noen års tid tilbake da jeg var helt besatt av Unif’s kjempehøye platåsko, kalt «hellbounds»? Jeg lette internett rundt etter et par i riktig størrelse, men de var utsolgt over alt, og dere stakkars lesere fikk pent holde ut med min endeløse syting.

Vel, nå kommer dere sikkert til å tenke at jeg er passelig klein og patetisk, men jeg fant et par her for en måneds tid siden og … Jeg kjøpte dem!

Jeg mener, selvfølgelig gjorde jeg det. Når man har lett etter noe lenge, føles det litt dust å ikke gripe muligheten når man omsider har den. Dessuten, jeg liker dem jo fremdeles, selv om de for lengst har gått av moten. Helt ærlig; fuck moten. Hvem er det som bestemmer hva som er «in» og «ut» uansett? En gjeng rike, gamle, gråhåringer på Upper East Side? 🤨

For å snakke om noe helt annet, så var jeg hos legen i dag og tok en urinprøve. Jeg mistenkte nemlig at jeg hadde fått min aller første urinveisinfeksjon. Dèt hadde jeg ikke. Derimot fant de blod i urinen, så mest sannsynlig har jeg hatt et magesår eller tilsvarende, som kan forklare kvalmen og matproblemene jeg nevnte i forrige blogginnlegg.

ChicMe WW

Jeg er nesten redd for å spise noe som helst akkurat nå. De siste dagene har jeg nemlig blitt utrolig dårlig/kvalm hver gang jeg har spist noe – uansett hva det er. Det kan være noe så lite som en kjeks, eller det kan være et fullt måltid. Resultatet er det samme: jeg blir så kvalm at jeg ikke klarer annet enn å ligge i sengen og ha det jævlig. Ikke går det over med det første, heller. Etter frokosten i dag morges, for eksempel, ble jeg værende kvalm til godt over klokken fire i ettermiddag. Nå nylig spiste jeg en salat til middag – og POFF, så var kvalmen tilbake.

Jeg vurderer seriøst å bare kutte ut all mat for en periode. Jeg vet liksom ikke hva annet jeg kan gjøre. Det er jo ikke moro å være kvalm hele tiden og ikke få til noe som helst.

De av dere som har lest bloggen en god stund vet allerede at dette er en gjentagende greie. Jeg har perioder hvor jeg blir utrolig kvalm og dårlig, uten noen ordentlig årsak. Jeg har vært til legen tidligere, som ikke har noen forklaring på det. Om noen har vært gjennom det samme og faktisk funnet en løsning på det, vil jeg gjerne høre fra deg.

I går var jeg nede i Gol, ved gamle leiligheten i nedre del av sentrum, og lette etter Sophie. Det har nå gått to måneder siden hun forsvant i starten av november 2019. To måneder i bitende kulde, og et landskap dekket med snø og is. To måneder har hun vært der ute, et eller annet sted. Kanskje uten et sted å sove om natten. Kanskje uten mat. Kanskje iskald, og kanskje redd. Eller kanskje ikke. Kanskje har noen tatt henne inn, gitt henne mat og varme. Kanskje har hun en ny familie et sted, som ikke ønsker å gi henne tilbake til oss.

For de må jo ha visst at vi leter. Alle lappene som er hengt opp på lyktestolper, ved postkassestativ, ved matbutikken… Og alle lappene som er puttet ned i hver enkelt postkasse. Alle innleggene mine i lokale grupper på facebook. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes noen som ikke har sett, eller hørt, at noen leter etter henne. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes noen som ikke vet at hun er savnet, og at vi så gjerne betaler for å få henne hjem.

Jeg håper at noen har tatt henne inn. At noen har blitt så glad i henne at de ikke vil gi henne tilbake. At de ikke vil slippe henne ut, fordi de er redde for at hun skal dra hjem igjen. Jeg håper hun har et varmt sted å sove, og god mat å spise. Jeg håper at grunnen til at vi ikke finner henne, er fordi hun har et nytt hjem med folk som gir en god, lang faen i at det sitter noen og bekymrer seg over hennes ve og vel. For hva er alternativet? At hun har gått ute i kulden hele tiden, iskald, alene, sulten..

Jeg lurer på om vi noen gang kommer til å finne henne. Om hun noen gang kommer til å komme hjem igjen. Nå har det gått såpass lang tid, at kanskje har hun glemt oss. Jeg vet ikke.

Stygg, sminkeløs selfie, men byr på den.

Dere har sikkert hørt at man ikke skal dømme en bok etter coveret. En annen ting dere ikke bør dømme for raskt, er blogginnleggene mine, etter overskriften. Jeg er helt elendig på overskrifter, men innholdet er som regel bedre enn førsteinntrykket tilsier. Eller, jeg liker i alle fall å tro det. Uansett: jeg har designet klær igjen, og håper dere liker dem.

Som dere kan se, har jeg gått for hovedsakelig hvite plagg denne gangen, med forskjellige nyanser av rosa skrift. Originalt hadde jeg planlagt at alle disse plaggene skulle ha en slags bimbo-faktor over seg, men etter «fake boobs, real heart» (<- klikk for å kjøpe) ombestemte jeg meg brått, og tenkte at klær for katteelskere var mer min greie. Slik går det når man har 120 idèer i hodet samtidig. «I like big cats» og «don’t mind the cat hairs» er nok dem jeg er mest fornøyd med her. «CAT-aholic» var et forsøk på å gjøre et veldig enkelt konsept kult, men jeg vet ikke helt hva jeg tenker om resultatet.


Når dèt er sagt, er alle designene klær jeg selv ville gått med. Det er dèt som er baktanken med alt jeg gjør: jeg må like det selv. «Mommy needs a silent night» er den jeg er aller mest fornøyd med av alle, men den er faktisk ikke designet med meg i tankene, i og med at jeg ikke har barn. Det var en helt annen person jeg tenkte på da jeg laget denne, og jeg håper hun liker den. «Whoremones» er en bevisst feilstaving av ordet hormones. Det er min type humor, og jeg vet at ikke alle helt forstår den. «I run out of money and patience» er også en typisk min type humor-greie. Igjen: ikke alle forstår den. «Girls just wanna have funds» er en slags parodi på Cyndi Lauper’s sang «Girls just wanna have fun».

«What a beautiful day to leave me alone» er perfekt på dager hvor humøret er dårlig og man ikke vil prate med noen. Den siste har jeg kalt «travellers shirt«, og tanken bak er at dersom du er på et sted hvor de snakker dårlig engelsk og du ikke forstår språket, kan du likevel gjøre deg forstått ved å peke på symbolene på genseren (eller t-skjorten, den fås nemlig som t-skjorte også). Selve idèen så jeg på facebook for et års tid tilbake, men den var mer generell og hadde andre symboler. Mine symboler er dobbelseng, som du peker på når du skal bestille dobbeltrom på hotell, mat som du peker på når du vil finne nærmeste spisested, taxi som du peker på når du trenger skyss, strand – denne trenger neppe noen forklaring, fly som du peker på når du vil finne veien til flyplassen, person med handlekurv som du peker på når du vil finne veien til matbutikken, mobil med wifi som du peker på når du vil vite hvor nærmeste mulighet for å koble seg til trådløst nettverk er, løve i bur som du peker på når du vil vite veien til dyreparken, en flaske solkrem som du peker på når du vil spørre hvor du kan kjøpe solkrem, person på fest som du peker på når du vil vite hvor nærmeste bar/pub/festlokale er, minibank og sykebil sier seg selv, og de tre siste er beregnet på nødssituasjoner. Si du sitter på sykehuset og forsøker å forklare at du er blitt bitt av slange (pek på slangen) eller edderkopp (pek på edderkoppen). Personen med kryss foran øynene peker du på om du lurer på om bittet (fra edderkoppen/slangen) er giftig/om du kommer til å dø. Ganskje kjekt om uhellet først er ute, si.

Legg gjerne igjen noen ord om dere liker dem. Innlegget inneholder ikke affiliatelenker, men er reklame for egne produkter som jeg får en viss prosentandel av dersom dere kjøper. 

14.Oktober 2018 kjøpte Espen og jeg ny bil. En helt fantastisk komfortabel bil, som det aldri har vært noe trøbbel med, og som vi begge liker utrolig godt. En bil med masse plass, gode seter, og så videre, og så videre.

I dag, 18.Januar 2020, tok vi farvel med den. Vi vasket den for siste gang, tok vår siste kjøretur, og ryddet ut det som var vårt, før vi ga nøklene til broren hans, som nå er den nye eieren. Jeg kan helt ærlig ikke tro at vi faktisk har valgt å selge denne bilen – den har jo vært et av våre absolutt beste kjøp noensinne – og en liten del av meg lurer på om vi har klikket mentalt begge to. Det er jo ikke fornuftig å kvitte seg med noe man trenger, og er fornøyd med?

Men; det måtte til. Vi har nemlig andre planer. Større planer. Bedre planer. Nøyaktig hva disse planene er, velger jeg å holde for meg selv en stund til. Jeg håper bare at når alt kommer til alt, vil vi være fornøyd med det valget vi har tatt.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: