Kall meg bare doktor Jessica

Det er èn ting alle single mennesker har til felles; så fort deres eget forhold går i grøfta, blir de eksperter på andres. Og hva slags menneske ville jeg vært om jeg ikke selv utnevnte meg til hobbyparterapaut og satte i gang tidenes spalte her på bloggen? Et smart et. Men også; et kjedelig et, som ikke ser muligheter. Jeg ser muligheter, og tenker som så at en utenforstående (meg) som ikke kjenner de to involverte i en konflikt (deg og din partner) kan gi bedre og mer fornuftige råd enn noen som er emosjonelt involvert (deg/din partner/dine eller vedkommendes venner, familie, kollegaer etc).

Faktisk vil jeg være så frekk at jeg gir følgende råd: spør meg, ikke venninna di. Spør meg, fordi jeg ikke kjenner deg, og derfor ikke ubevisst favoriserer den ene parten. Vennene, familien din og kollegaene dine gjør nemlig det. De favoriserer enten deg, om de liker deg godt, eller partneren din, om de ikke liker deg i det hele tatt. Mange av dem har kanskje også skjulte hensikter med rådene sine; det kan hende de ikke liker partneren din og ønsker at dere skal gjøre det slutt, eller det kan være at de ikke liker deg som person, skjuler det godt, men gir deg råd som fører til at du tar emosjonell skade, for eksempel ved at du får beskjed om at du overreagerer i situasjoner hvor du faktisk ikke gjør det.

Jeg er en fremmed person som ikke påvirkes av deg og ditt forhold overhodet. Jeg kjenner ikke deg, jeg kjenner ikke partneren din, og jeg tjener ingenting på hvorvidt dere holder sammen livet ut eller gjør det slutt innen de neste tjuefire timene. Når jeg gir deg råd, er det fordi jeg ønsker å hjelpe.

Så har du et problem med kjæresten? Med en kollega på jobben? Med foreldrene dine? Med en eks? Med ungene, med økonomien, med håret? Skriv det i en epost til livingdoll.blogg@hotmail.com så skal jeg forsøke å hjelpe.

Innlegget ditt postes på bloggen, men du forblir anonym. Husk å oppgi kjønn og alder, av den enkle grunn at rådene jeg gir til ei jente på 13 vil være svært annerledes enn rådene jeg gir til en voksen kvinne på 35.

OBS: jeg svarer IKKE på spørsmål om slanking, kosthold eller narkotika. 

ChicMe WW

følelser, tanker og innkjøp

I går fjernet jeg alle blogginnleggene på bloggen min, og i dag hentet jeg dem opp igjen av papirkurven. I går var jeg bestemt på å legge ned alt, kutte helt ut sosial medier, og fullstendig slutte å eksistere på Internett. I dag tenker jeg annerledes. Jeg blir værende. I alle fall en stund til.

Jeg tester «clone a willy»

OBS: dette blogginnlegget inneholder usensurerte bilder av mannlig kjønnsorgan og kan derfor virke støtende på enkelte.

For en liten stund tilbake bestemte jeg meg for å kjøpe et Clone a willy-kit. For dem som er litt usikker på hva «clone a willy» er, kan jeg kort fortelle at det er et lag din egen dildo-sett. Settet inneholder silikonpulver, farge som lyser i mørket, vibrator og alt annet man trenger for å lage en perfekt avstøpning av sin egen, eller i mitt tilfelle; noen andres, penis.

Jeg er, som de fleste av dere allerede vet, ikke utstyrt med penis fra naturens side. Heldigvis har jeg en bekjent som mer enn gjerne lånte meg sin til dette artige eksperimentet.

Instruksene til Clone a willy er enkle nok: miks det hvite pulveret med 0,4 dl vann som holder 32 grader i nøyaktig 45 sekunder, hell over i medfølgende plastrør, og sett så røret over penisen. La kuken stå stiv i 2 minutter, slik at avstøpningen blir perfekt. Fjern penis, hell silikon og diverse i formen, tilsett vibratoren, la stå over natten – og voilà, du har kuk!

I alle fall i teorien. Personlig syntes jeg (og han som kuken tilhører) at det ble litt mye søl, og det var slettes ikke så lett som det først virket. Faktisk måtte vi kjøpe hele 3 clone a willy – kit og prøve oss frem før vi fikk et resultat som sto (høhø) til forventningene.

Det er også verd å ha i bakhodet at eventuelt søl og rester fra avstøpning/silikon ikke kan skylles ned i vasken. Beholderen som du har brukt til å mikse silikonen i kan ikke reddes, og må bare kastes. Dèt er en artig detalj som ikke står på pakningen til Clone a willy, og som jeg skulle ønske jeg hadde visst før jeg brukte et litersmål. Men shit happens.

Som dere ser av bildene, blir resultatet svært livaktig om man først får det ordentlig til. Alle blodårer, hårrøtter, linjer og rynker på penis blir foreviget i silikonen og blir en del av det ferdige produktet.

Clone a willy er kjekt for deg som skal reise på tur uten kjæresten, er i avstandsforhold, vil teste litt forskjellige menn uten å  – du vet, teste forskjellige menn, liker tanken på at dildoen din er en kopi av en ekte persons penis, eller; i menns tilfelle, om du rett og slett bare har lyst til å ta deg selv hardt en gang i blant, skryte til kompisene dine at du klarer å suge deg selv etc.

Clone a willy kan kjøpes på sinful.no og andre sexleketøybutikker, amazon.com og ebay.

Dette er meg

Jeg har alltid vært litt rar. En slik person mange ikke helt skjønner seg på. Jeg kommer med spøker som mange ikke forstår at er spøk, og umiddelbart tolker som dårlig selvtillit. «om alt går til helvete kan jeg alltids leie ut meg selv ut som turistatteraksjon», er en typisk ting jeg kunne ha funnet på å si, «pælm meg i vannet så er det faen ingen som ser forskjell på meg og en middels stor hval». En åpenbar spøk om man veier 30 kilo, men tydeligvis ikke så åpenbar når man har bikket overvektsgrensen. Selvironien min har ingen grense, men svært få forstår at det faktisk er spøk.

Samtidig er jeg også en person som mange tror spøker, når jeg faktisk ikke gjør det. Dèt er slitsomt. Smiler når jeg er sur, gjør jeg også. Eller når jeg er dødsens alvorlig. Hvorfor aner jeg igrunn ikke. Det bare er slik. Bare når jeg er hoppende, rasende forbannet er smilet borte. Dèt, eller når jeg sitter og gråter.

Jeg gråter mye. Som regel lydløst. Jeg gråter av krangler og uenigheter, av sinne og av sjalusi. Av sorg og av emosjonell smerte. Noen ganger av glede. Noen ganger av ting jeg leser, ser eller hører. Jeg gråter av avisartikler med kattunger som har blitt dumpet og funnet døde. Jeg gråter av bøker. Av vakre ord. Av sangtekster.

Jeg føler alt for mye, eller ingenting i det hele tatt. Jeg kan gå inn i et rom og føle meg overveldet av alle følelsene som summer rundt omkring. Men jeg kan også være den personen som hører at noen har blitt banket opp, og bare trekke på skuldrene og tenke: «sikkert vel fortjent». Jeg er den personen som plukker opp sommerfugler med brukne vinger og gjør det til mitt livs viktigste mål å fikse dem igjen – men jeg er også den personen som himler med øynene og mister respekten for en person dersom de skylder sine bedritne valg på kjip oppvekst. Jeg er den personen som gir en femhundrelapp til en uteligger eller donerer en lignende sum til en veldedig organisasjon, men som blir gretten når alle varene mine er beepet inn i kassa på kiwi og jeg må betale 499 for å ta dem med meg hjem. Jeg er den personen som bestiller ting til flere tusen kroner på nett – for så å avbryte hele bestillingen når jeg ser at det er 69 kr i fraktkostnader. Faktisk; jeg er den personen som legger ytterligere 10 varer i handlekurven bare for å komme opp i «fri frakt»-summen.

Jeg er frekk i kjeften, kanskje litt for ærlig, og bruker ord som før i tiden ville blitt sett på som ukvinnelige. Jeg går i joggebukse, t-skjorter som er 3-4 størrelser for store, uten sminke og med håret i en dott … Men jeg er også hyggelig når jeg vil, gjør mitt beste for å ikke såre, og skal jeg først i selskap eller på fest, er jeg garantert den mest pyntede personen.

Kroppstemperaturen min er alltid litt under gjennomsnittet, eller litt over. Når jeg dusjer, er det enten i det aller varmeste vannet, det som ville gitt normale folk brannskader, eller det aller kaldeste. Jeg kan ha perioder hvor jeg spiser for 3 personer til alle måltider, og perioder hvor jeg er så mett på luft og kjærlighet/sorg at selv et halvt eple føles i overkant. Jeg er den evige optimist – men også den personen som bokstavelig talt vil legge meg ned og dø så fort jeg blir såret/lei meg.

Så dette er meg. Hvem er DU?

Bilder fra 30årsdagen

Brått var det der: tallet 30. Om vi spoler elleve år tilbake i tid, kan jeg minnes en ettermiddag jeg og Tine satt og pratet om dèt. Om hvordan livet skulle bli når vi var tredve. Jeg syntes det var gammelt, den gang. Tanken på å skulle gidde å leve til jeg var tredve var fjern for meg. Jeg mener, var jeg ikke lykkelig gift innen 25 skulle jeg jo finne frem tauet. Men tiden gikk. Jeg ble eldre. Livet ble bedre. Jeg fant en grunn til å gidde. Og brått satt jeg der med tallet 30 lysende mot meg. Og jeg tenkte: «jøss, hvem skulle trodd?».

Jeg inviterte gamle venner og kjente for å feire. Tine og søsteren hennes, for eksempel, hadde jeg ikke sett på elleve år. Men det er det som er fint med venner; selv etter en evighet finnes de der.

Jeg ålte meg inn i en kjole som var akkurat to nummer for liten med hjelp av hold in-undertøy. «Hvorfor ikke bare kjøpe en kjole som faktisk passet?», tenker du kanskje. Svaret er enkelt: jeg ville ha denne, og det var kun èn størrelse igjen. Legger jeg godviljen til, kan jeg skvise meg inn i nesten hvilken størrelse som helst.

Tine: er den litt sarkastisk, den teksten der?
meg: trikset er å kun lese de røde bokstavene.

Det ble en hyggelig kveld med mange fine folk, god mat, artige samtaler og gøyale drinker. Slik en bursdag skal være.

I bakgrunnen lød «highway to hell». Jeg syntes liksom det passet seg.

Hjemmemikset drink à la yours truly.

Lilly: Tretti er det nye tjue, er det ikke det da?
meg: meh, mer «tretti er det nye ni hundre» føles det som.

Så, jeg er 30. Hvor veien går herfra, aner jeg ikke. Tiden vil vise. Kanskje kommer et lignende innlegg om ti år. Kanskje ikke. Kanskje har jeg innen fylte 40 oppnådd alt jeg ville – eller absolutt ingenting av det.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: