Så var den kommet: min aller siste dag på institusjonen. Dagen startet med at jeg forsov meg til frokost, våknet fem minutter før møtet med legen, og deretter spiste lunsj – mitt aller siste måltid som innlagt pasient.  To knekkebrød, to pakker smør, ett glass appelsinjuice.

Deretter var det bare å pakke og vente på å bli hentet av Morten.

På vei hjem stoppet vi innom gamleleiligheten til Espen og meg for å se etter Sophie – katten vår, vet dere, som forsvant i november i fjor. Jeg tok meg en runde rundt i nabolaget, og så at de aller fleste plakatene jeg hang opp i vinter har blitt fjernet. De som ikke var det, hadde falmet til det nesten ugjenkjennelige.

Svigermor har kjøpt seg ny moped og var på besøk oppe hos Espen for å hente de siste tingene til Ronja (hunden). Ronja skal nemlig flytte til henne, da vi har innsett at hun har det bedre der enn her hos oss. Jeg kom hjem rundt klokken 14 og rakk såvidt å si hei før hun måtte reise igjen. Ikke lenge etter at hun hadde dratt sin vei, ringte hun oss imidlertid for å fortelle at hun hadde gått bensintom. Så da var det ut med (hjemmelaget) trakt og bensin.

Her fylles det bensin på tanken!

Ellers har kvelden gått til typiske kjæresteting som å spise pizza i sofaen, prate, se på youtube, og tilsvarende. Det har jeg savnet i den uken jeg har vært innlagt. Espen og svigermor hadde dessuten ommøblert mens jeg var borte, så det var en artig overraskelse. Forandring fryder, vet dere.

ChicMe WW

Så har vi kommet hit. Søndag. Ukens siste dag, og min aller siste natt innlagt her på institusjonen. Gradvis kommer de usikre følelsene snikende. Kommer jeg til å klare dette – det å reise hjem? Vil det gå bra? Eller kommer jeg til å fucke opp alt og ødelegge mitt eget liv, som så mange ganger før? Så mange spørsmål i hodet, så mye å gruble på…

Det var skinkestek til middag i dag.

Etter middag gikk jeg meg en gåtur sammen med en av de ansatte da jeg møtte denne lille pusen som så gjerne ville ha kos. Jeg ble fortalt at han pleier å luske rundt her, og de er ikke helt sikre på hvem som faktisk eier den.

Etter å ha kost litt med katten fant jeg ut at han har en del sår på kroppen. Det mangler litt pels bak på det ene benet, han har en stor knute i nakken som han ikke ville la meg ta på, og i øret hadde det satt seg en flått. Jeg spurte rett ut om de var sikre på at han faktisk hadde et hjem i det hele tatt, og det var de. Så jeg fjernet flåtten, ga ham masse kos, og … Vel, håpet på det beste. Hva annet kan man gjøre, liksom?

Resten av kvelden har i stor grad gått til å spille kort. Sjokoladekake ble det også servert.

Etter dette blogginnlegget skal jeg ta fatt på pakkingen, og deretter bruke resten av kvelden til å vurdere om jeg faktisk er klar til å reise hjem eller ikke. Jeg har en samtale med legen i morgen før jeg reiser, så det er enda ikke for sent å spørre om det er mulig å få bli her litt lengre, men samtidig vil jeg ikke oppta plassen til andre som trenger den mer enn meg. Dessuten tror jeg neppe jeg kommer til å bli noe særlig mer klar uansett hvor lenge jeg eventuelt er her. Det er nok bare nerver.

At du bør ha med deg ting som tannbørste og tannkrem, undertøy og rene sokker sier vel kanskje seg selv. Men så er det de små tingene du tenker at du sikkert ikke kommer til å få bruk for, som plutselig viser seg å være ganske kjekke å ha likevel. Som for eksempel…

Lypsyl  
Jeg tok IKKE med meg lypsyl, og det kan dere tro jeg angrer på. Leppene er så tørre at det er smertefullt å smile. I et forsøk på å myke dem opp litt har jeg brukt babyolje. Om noen lurer: nei, den gjør virkelig ikke samme nytten. Husk lypsyl.

Notatblokk
Enda en ting jeg ikke tok med meg, som jeg i ettertid har innsett at kanskje hadde vært smart å ha likevel. Det hender nemlig man får lyst til å skrive ned ting man lærer underveis.

Fuktighetskrem
Av en eller annen grunn fikk jeg for meg at jeg skulle ta med meg babyolje og IKKE fuktighetskrem. Babyolje fungerer supert til å myke opp kroppen, men ansiktet… Ansiktet kunne trengt litt fuktighetskrem. Jeg har, i mangel på fuktighetskrem, brukt babyolje i ansiktet også, men vet at det egentlig er fy-fy. Babyolje tetter nemlig til porene, noe som i bunn og grunn er det samme som å veive et stort skilt hvor det står «velkommen!» til hudormer, kviser og tidlig aldring. De har ikke gjort sitt inntog i ansiktet mitt ennå, men de er neppe langt unna.

Hårstrikk
Har du langt hår, bør du ha med deg hårstrikk. Delvis fordi du sikkert får behov for å sette opp håret (det er praktisk, skjønner du, så du ikke får hår i maten), men også fordi man unngår floker om man sover med flette.

Penger
Jeg regner igrunn med at de aller fleste har med seg visakortet hvor enn de går, men jeg skriver det opp som et punkt likevel. Det er butikkturer på torsdager, og brusautomat tilgjengelig hele tiden. Felles for begge deler er at trenger penger for å få kjøpt noe.

Tamponger
Selv om du ikke venter mensen på en stund, er det lurt å ha dem med likevel. Plutselig kommer jævelskapen tidligere enn forventet, eller så er det en annen pasient som får tante rød på besøk. Fun fact: de er også kjekke å ha om du begynner å blø neseblod.

Øredobber/piercinger
Har du hull et sted, er det stor sannsynlighet for at du, i likhet med meg, må stikke det opp med jevne mellomrom for å hindre at det gror helt igjen. Da er det en fordel at du har med deg øredobbene (eller piercingen).

Pysj
Den første natten du er innlagt, sjekker de hos deg klokken 23, 03 og 06. Da er det nok en fordel både for din og andres del om du ikke ligger der splitter naken. Så ta med deg pysj eller noe annet å sove i, som du er komfortabel med at nattevakten ser deg i.

Facebook har (nok en gang) bestemt seg for å begrense kontoen min. Det vil si at jeg ikke kan publisere, reagere eller kommentere noe som helst på facebook de neste tre dagene. Derfor får jeg heller ikke delt oppdateringer med dere der, men håper likevel at dere sjekker innom bloggen.

Jeg bestemte meg for å gjøre en liten endring i frokosten min denne gangen. Smøreost med urter istedenfor smør. Viktig med variasjon, vet dere.

Helgene her på institusjonen er rolige; ingen fellesaktiviteter eller samtaletimer er satt opp, så man er i stor grad overlatt til egen fantasi. Ingenting galt i det. Jeg benyttet tiden til å skrive litt blogg, tenke litt gjennom de tingene jeg har lært frem til nå, og gruble på tiden fremover frem til middag.

Jeg er ikke storfan av sweet and sour chicken — something, men det smakte bedre enn jeg husket fra barndommen av, så det er et pluss. Dessuten fikk vi kake etterpå.

Middagen ble ikke servert før sent på kvelden, så den fungerte som kveldsmat også. Etterpå tok jeg meg en tur bort på brusautomaten for å kjøpe drikke. Sist gang jeg var i nærheten av en brusautomat var den gangen vi alle gikk rundt med kronestykker i lomma og «kort» var noe bestemor la kabal med, så jeg var litt usikker på om jeg ville ha mulighet til å faktisk kjøpe noe. Gleden var stor da jeg fikk se at … *trommevirvel* … DEN TAR KORT!

Jeg kjøpte meg en Urge, som det er lenge siden jeg har smakt. Og så sendte jeg en mms til gubben der hjemme bare for å si ifra om at jeg hadde urge, og han ikke hadde det. Han er veldig glad i urge, nemlig. Mulig jeg kjøper med en hjem til ham før jeg reiser herfra.

Det er ikke mange dagene igjen av oppholdet mitt her nå. Planen er at jeg utskrives allerede på mandag. Om jeg er hundre prosent klar for å dra hjem vet jeg ærlig talt ikke, men jeg tror neppe jeg kommer til å bli mer klar etterhvert, så det er nok like greit å bare hoppe i det. Jeg vil si jeg ligger på omtrentlig 97% klar, og det burde jo være nok.

Før jeg selv ble innlagt nå i slutten av mars/starten av april, hadde jeg aldri vært innlagt tidligere, og visste veldig lite om hva som ventet meg. Jeg kjenner, riktignok, hele tre mennesker som har vært innlagt tidligere – alle av forskjellige grunner, og alle på forskjellige steder – og minnes vagt å ha besøkt to av dem da jeg var i slutten av tenårene, men bortsett fra det besto min viten om det å være innlagt i stor grad av det jeg har sett på film.

Nettopp dèt tenkte jeg  å skrive et lite innlegg om i dag. På grunn av (skrekk)filmer er det nemlig mange fordommer og feiloppfatninger ute og går. La meg forsøke å rette opp i noen av dem.

Det første du bør vite er: man trenger ikke være gal for å være innlagt.
Det finnes riktignok (lukkede) avdelinger og/eller egne institusjoner for mennesker som lider av alvorlige vrangforestillinger og psykoser, men de aller fleste som legges inn er vanlige mennesker som deg og meg, som sliter med ting som angst, depresjon, rusmisbruk, spiseforstyrrelser, selvmordstanker eller tilsvarende problemer.

Folk som jager innbilte sommerfugler eller maler med avføring på veggene ser man lite av.
Som sagt; det finnes egne steder for den type mennesker, og man finner dem ikke på en vanlig institusjon.

Man er ikke innesperret.
Har man lyst til å ta seg en tur ut, så får man lov til det. Man kan gå seg en tur, eller sette seg utenfor i en av utemøblene.

Man kan gå på do i fred.
Jepp. Det står ingen sykesøster utenfor og venter på deg.

Du blir ikke strippet naken og kastet inn i en fellesdusj med 5-10 andre.
Heldigvis. Dusjen er like privat som toalettet; den er beregnet for at kun 1 person skal bruke den om gangen. Og ja; du kan selvsagt låse døren.

De tar ikke fra deg mobilen.
Dette kan nok variere litt fra sted til sted, men jeg har i alle fall mobilen med meg døgnet rundt. Den eneste regelen er at man ikke fotograferer andre uten deres samtykke, og at man ikke snakker i mobilen når man er i spisesalen/fellesområdet. Ganske greie regler å forholde seg til, altså.

De går ikke gjennom bagasjen din.
Igjen; dette varierer nok litt fra sted til sted, og er kanskje også avhengig av årsaken til at man er innlagt. Regelen er at man ikke får lov å ha rusmidler, så dersom man har med seg medisiner må disse leveres til personalet, også dersom man ikke er rusmisbruker. Det er imidlertid ingen som fysisk går gjennom bagasjen din – eller rommet ditt, for den sakens skyld.

Du har tilgang til internett.
Igjen; jeg kan ikke love at dette er tilfellet alle steder, men her hvor jeg er har man i alle fall mulighet til å koble seg på trådlåst internett når enn man måtte ha lyst.

Du får ikke ha andre pasienter på rommet ditt.
Denne overrasket meg faktisk litt, men slik er det altså. Vil man omgås med andre pasienter så gjøres dette på fellesarealene eller utendørs, men du får ikke ha dem med inn på rommet ditt.

De har faste dager for butikkturer.
Nærmeste butikk er et stykke unna, så vil man bli kjørt, skjer dette på torsdager. Det er imidlertid ingen som nekter deg å gå når enn du måtte ha lyst.

Om det er noe dere lurer på så er det bare å spørre i kommentarfeltet 🙂 .

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: