Hun skrek: «svarte faens jævla forpulte…»

Å flytte er gøy. Den delen som er mindre gøy, er pakkingen. Å finne alle disse småtingene man har liggende strødd rundt omkring, og putte dem i esker. Jeg har mange slike småting liggende. Mange store ting, også. Og klær nok for en hel afrikansk landsby. Alt dette skulle jeg i går pakke ned.

Etter pakking – som alltid er gøy når man har vondt i ryggen –  var det bare å få det ut i bilen. Også dette var et prosjekt jeg måtte ta med vond rygg. Humøret var med andre ord ikke helt på topp, og da mange av disse tingene var såpass tunge at jeg ikke klarte å bære dem ordentlig og derfor endte med å gå rett i bilen med både albuer og knær rett som det var, ble humøret bare verre. Spesielt èn sekk med klær var veldig tung. Den må ha veid minst hundre kilo, dere kan ikke overbevise meg om noe annet. Denne monstersekken slepte jeg med meg ut i bilen, fordi jeg rett og slett ikke klarte løfte den. Løfte den måtte jeg likevel, da den skulle opp i passasjersetet.

Med alle mine krefter, litt kneskåling med bilen og mye frustrasjon, fikk jeg den endelig godt på plass…. I to sekunder, før hele greia falt ned og ut av bilen.

«SVARTE FAENS JÆVLA FORPULTE INNAVLA MØKKASEKKHELVETES FITTELIV!!!!»
skrek jeg i irritasjon, bare for å oppdage to sekunder senere at naboen var ute på luftetur med hunden.

Så var det bare å starte kampen på nytt. Jessica mot (dritt)sekken, runde nr 2. Jeg vant, men det føltes ikke egentlig som noen seier, fordi jeg oppdaget at sekken hadde revnet. Jeg kan med andre ord se frem til at det røsser klær utover hele plenen når jeg skal bære den inn i det nye huset om et par dager. Stas.

Liiiivet iblant altså ♥♥

Et nytt kapittel

Høsten er, som tidligere nevnt, en deprimerende tid. Likevel har jeg alltid likt den. Kanskje fordi den og jeg er litt like. Jeg kan være kald, som vinden en sen kveld. Gåtefull og mystisk, som tåken en tidlig morgen. Tilbaketrukket, som solen bak skyene. Jeg er en fargerik og falmet sjel, som bladene på bakken. Og akkurat som høstnatten, bærer jeg på et mørke.

Vi er like, høsten og jeg, og jeg både elsker den og hater den. Litt slik som med meg selv, også. Jeg elsker meg selv, men noen ganger hater jeg meg selv, også. Jeg er best i verden, men verdens dårligste. Jeg kan alt, men duger ikke til noe. Jeg er vakker, men støgg som juling.

Snart begynner et nytt kapittel i livet mitt, og for øyeblikket er det bokstavelig talt nedpakket i bokser. Snart skal jeg flytte. Være alene igjen for første gang siden 2015. Jeg trenger det, men jeg gruer meg. Jeg liker ikke ensomheten. Den skremmer meg. Bringer frem minner jeg ikke burde huske, og tanker jeg ikke burde ha. Men det skal bli fint, også. Gå naken hjemme igjen. Se på TV og høre på musikk. Dusje så ofte og så mye jeg vil. Gråte, flire, synge, danse, tryne, sove, gi faen.

Det skal bli fint,
det skal bli flott,
det skal bli spennende,
det skal bli rått.

Men det vil skremme meg,
stillheten føles unaturlig
tanker kommer og 
jeg vil gjemme meg
fra tankene
som sier at alle
vil glemme meg

om de ikke er her,
om de ikke ser,
om livene deres går videre
og de ikke tenker på meg mer

hvem er jeg da?
hva gjør jeg nå?
er ensomhet veien
jeg alltid må gå?

glemt og forlatt
ødelagt og besatt
av å huskes 
bety noe for noen
det gir meg kaos i mongohuet
jeg finner ikke roen

Men det går seg nok til, dèt også. Alt er en tilvenningsprosess, liker jeg å tro. Dessuten vil jeg jo fremdeles ha venner. Jeg kommer aldri til å bli hundre prosent alene igjen, slik som jeg var i 2015 🙂

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: