De av dere som har fulgt meg over en lengre periode, er venner med meg på sosiale medier eller kjenner meg privat, vet at jeg er et typisk kattemenneske. Jeg både følger, deler og gir økonomisk støtte til kattevernsorganisasjoner i inn – og utland, og jeg og min samboer eier også en håndfull katter selv. Fire, for å være nøyaktig. To hunner, og to hanner.

Da er det kanskje heller ikke så rart at jeg ser med bekymring på hvordan det ene kattedrapet etter det andre popper opp i nyhetene. At katter kidnappes, tortureres og drepes, er riktignok ikke noe nytt – slik har det dessverre vært i mange år. Forskjellen er at det de siste årene bare har blitt flere og flere av dem. Drapene skjer oftere. Det er ikke lenger slik at man blir sjokkert når man leser om et kattedrap i avisen; det har faktisk blitt såpass ‘vanlig’ at jeg tar meg i å tenke: «enda en?». Vi har kommet til det punktet hvor det ikke lenger er rovdyr man bør frykte når man slipper ut katten om kvelden, men andre mennesker.

Det store spørsmålet er: hva kan vi gjøre?

Slik jeg ser det, har vi fem valg:

01.♥ Vi kan fortsette å slippe kattene våre ut, og dermed gamble med livene deres.
Dette er nok det valget katten settes mest pris på, frem til den dagen det eventuelt går galt.

02.♥ Vi kan begynne å holde kattene innendørs. 
Har man stor nok bolig, er det ikke noe problem for katter å bo innendørs dersom de er vant til dette fra de er små. Om katten derimot er vant til å være ute, ville det være nærmest som dyreplageri å regne å plutselig tvinge den til å være inne på heltid. Med andre ord; dette er ikke noe godt alternativ, men likevel bedre enn at katten blir torturert til døde, tross alt.

03.♥ Vi kan gå ut med kattene i bånd. 
Dette er det faktisk ganske mange som gjør, spesielt med rasekatter, og det er nok et bedre alternativ enn å tvinge pus til å være inne hele tiden. Båndet frarøver dog katten muligheten til å leve fritt, og er nok mer til irritasjon enn glede.

04.♥ Vi kan gjerde inne hagene våre. 
Har du en hage med god størrelse, er dette er uten tvil det beste alternativet for både deg og katten. Det er imidlertid også det vanskeligste å få til. Først og fremst må gjerdet være høyt nok til at katten ikke klarer å hoppe over, og tett nok til at den verken kommer under eller mellom stolpene. Det må også være laget slik at katten ikke kan klatre på det. Her stikker det norske lovverket kjepper i hullene. Står gjerdet ditt ut mot veien, kan det ikke være høyere enn 1,5 meter. Du må også passe på at det ikke hindrer fri sikt ved gatehjørner eller utkjørsler. Har du naboer, må disse tas hensyn til. Og så videre, og så videre. Det er med andre ord mye som skal tenkes på og tas hensyn til før du eventuelt kan gjerde inne din egen eiendom og sikre at pus er trygg.

05.♥ Vi kan lage catioer. 
En catio (av engelsk patio for cats) er kort og greit forklart en hundegård med tak på. Denne setter du i hagen, inn mot husveggen, slik at pus kan gå fra kattedøren og rett ut i catioen sin. Her får pus mulighet til å kjenne gresset under potene, solen på kroppen, vinden i pelsen, og så videre. Jo større catio, jo bedre. Du kan innrede den med kattekasse, klatrestativ, leker, og andre ting pus vil sette pris på. Den eneste ulempen er at det kanskje ikke ser så fjongt ut å ha en svær hundegård stående i hagen – om man er den type person som bryr seg om slikt.

Har dere andre forslag, så kom gjerne med dem i kommentarfeltet 🙂 


Er dere klare for et nytt innlegg med tabulagte meninger? Jeg skriver «dere», men vet godt at det egentlig bare er jeg som leser bloggen min i disse dager. Uansett;

Jeg ser ofte overvektige mennesker på sosiale medier, spesielt i jentegrupper på facebook, tigge om penger til slankeoperasjon. Det ville vært en løgn å si at jeg ikke blir provosert. Jeg er ikke gnien, og kan gjerne avse en krone eller to til ting jeg mener er viktig, men er det èn ting jeg aldri kommer til å støtte økonomisk, er det andre menneskers slankeoperasjon. Om det er ei venninne, eller kanskje et familiemedlem, greit nok – men fremmede folk på nettet som kommer med grinehistorier og skal ha penger fordi staten har avslått deres søknad om å få slankeoperasjonen dekket? Nei. Skam dere.

Kall meg gjerne kynisk, men overvekt er faktisk en situasjon man har satt seg i selv. Ingen person i verden går til sengs som normalvektig og våkner opp som livstruende overvektig dagen etter. Vektøkning er en prosess. Den tar tid, og er resultater av valg man selv tar. Hver eneste dag har man muligheten til å se seg i speilet, tenke seg om, og velge å endre livsstilen sin. I ett år er det 365 dager. Dèt igjen utgjør 365 sjanser til å endre seg. Om man velger å ikke endre på situasjonen, og heller fortsette å leve slik man alltid har gjort, så er det helt ok. Det som ikke er ok, er å forvente at andre mennesker skal betale for det.

Jeg har selv slitt mye med kropp og vekt da jeg var tjukk allerede på barneskolen, så tro meg når jeg sier; jeg vet godt at det er vanskelig. Det er vanskelig å finne motivasjon, og det er vanskelig å finne en slankemetode som faktisk fungerer. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe, og å ikke falle for fristelser. Det er blodig urettferdig at enkelte mennesker kan gafle i seg enorme mengder med mat uten å gå opp så mye som et gram, mens andre legger på seg fem kilo nesten bare av å tenke på sjokoladekake. Det finnes medisiner som tuller med forbrenningen og gjør det ekstra vanskelig. Jeg vet, jeg vet. Likevel; til syvende og sist handler det om valg. Det at noe er vanskelig betyr ikke at det er umulig. For jo, det er mulig, men man må gidde.

Hver person bare har så-så mye penger å rutte med. Staten selv har også bare så-så mye penger å rutte med. Dette er penger som skal gå til det aller nødvendigste. Til barnehager, til gamlehjem, og alt der imellom. Nå er det riktignok slik at staten ikke evner å prioritere riktig, og sløser bort enorme mengder med penger på tull og idioti, men den diskusjonen tar vi i et annet blogginnlegg. Poenget er: din overvekt er resultater av dine valg. Det faktum at du ikke gadd å endre situasjonen mens du kunne, bør ikke være en økonomisk byrde som legges verken på staten eller fremmede folk på nett. Driter du deg ut (i dette tilfellet kosthold-og-mosjonsmessig), er det DU som bør betale for det. Akkurat som at dersom du tryner på sykkelen, søker du ikke staten om penger til plaster. Du kjøper det jævla plasteret selv.

ENIG/UENIG?


Hei og velkommen til en ny kategori på bloggen. Jeg har et mål om å bli mer personlig her inne, og da passer det seg å dele noen tabulagte meninger. Dem har jeg, som de fleste av dere kanskje vet, ganske mange av.

I dag tenkte jeg vi kunne snakke litt om dette med kjønn. De aller fleste har kanskje fått med seg at det de siste årene har blitt stadig mer populært å dikte opp sitt eget helt unike kjønn og nekte seg blå på at man er verken mann eller kvinne?

Jeg må ærlig si at i mine ører låter dette som et ganske krampeaktig forsøk på å skille seg ut. Misforstå meg ikke; det er ingenting galt i å skille seg ut. Du må for all del kle deg i det du selv vil, høre på den musikken du liker, se det du synes er interessant på tv, og ha dine egne meninger. Det er virkelig null problem i det hele tatt! Det samme gjelder transseksuelle; jeg har ingenting imot mennesker som føler seg mer kvinnlig enn mannlig og som opererer penis om til vagina, eller omvendt. Når man imidlertid begynner å dikte opp helt nye kjønn som ikke finnes og nekter seg blå på at man har mannlig eller kvinnlig kropp, føler jeg det går litt over streken.

Faktum er at man enten er født med en penis (mannlig kjønnsorgan), eller så er man det ikke. Er man ikke født med penis, er man født med vagina (kvinnlig kjønnsorgan). Det finnes ingen mennesker som er født med USB-port, nøkkelhull eller andre kjønnsnøytrale saker der nede, så det kan vi bare legge fra oss med èn gang. At disse menneskene også blir blodig fornærmet om du kommer i skade for å kalle dem ‘han’ eller ‘henne’, og krever å omtales i flertallsform (de/dem), gjør det vanskelig å ta dem seriøst.

Vanligvis bryr jeg meg ikke om folk ønsker å kalle seg verken det ene eller det andre, men når denne nye trenden snur opp ned på hele samfunnet, har det gått for langt. Ordet ‘hen’ har fått sin plass i hverdagen vår, alt skal plutselig gjøres kjønnsnøytralt, stadig flere foreldre gir barna sine kjønnsnøytrale navn og nekter å fortelle andre om det er en gutt eller jente, og flere land er i ferd med å innføre ‘det tredje kjønn’. Selv våre egne, høyst reelle, kjønn har fått en makeover fra helvete; det heter ikke lengre mann eller kvinne, men cis-mann og cis-kvinne (eventuelt transmale-to-female eller transfemale-to-male dersom man er transseksuell).

Jeg skriver ikke dette innlegget fordi jeg er en bitter person som ikke kan respektere andre menneskers valg. Jeg skriver det for å peke på hvor farlig denne utviklingen faktisk er. Farlig fordi det er visse forskjeller mellom den feminine og den maskuline kroppen som ikke bør ignoreres. Spesielt for sykehuspersonale er det viktig å vite om du er biologisk mann eller biologisk kvinne før de opererer på deg. At man nå i enkelte land kan krysse av for å være ‘det tredje kjønn’ eller nekte å oppgi biologisk kjønn (fordi det er så fryktelig krenkende), er bokstavelig talt å sette eget liv i fare.

Igjen må jeg minne om at jeg ikke er motstander av transseksuelle.  Om du er mann født i feil kropp, eller kvinne født i feil kropp, er det helt ok for meg. Men når man påstår seg å være noe helt nytt og unikt som ingen andre har hørt om før, og nekter for å være født i en mannlig eller kvinnelig kropp – da er det noe galt et sted. Da snakker vi om en identitetskrise så langt ut på viddene at den bør betegnes som en mental lidelse.

Jeg ønsker ingen mennesker noe vondt og er overhodet ikke ute etter å «ta» noen med dette innlegget, men jeg ønsker heller ikke et samfunn der vi legger puter under armene på de mentalt forstyrrede og spiller med, istedenfor å faktisk gi dem den terapien/medisineringen de trenger.

Er dere enig/uenig?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: