Ikke lei meg for at jeg ikke har «en vanlig jobb»

En av de tingene som virkelig har plaget meg mye i voksen alder, er spørsmålet «hva jobber du med?». Spørsmålet dukker gjerne opp når man møter nye mennesker, og for de aller fleste er det en fin anledning til å fortelle om det som opptar mesteparten av dagene deres.

For de av oss som derimot ikke kan skilte med titler som «førskolelærer», «kassadame på kiwi» eller «elektriker», blir det fort et spørsmål man helst ikke vil svare på. Så hva gjør man egentlig? Skylder på at man må på toalettet og tar første taxi hjem? Skryter på seg en stilling i et firma som aldri har hørt om deg? Eller drar den gode, gamle «jeg kan fortelle deg det, men da må jeg drepe deg etterpå»? Sistnevnte passer seg muligens etter et par drinker på fjortisfest, men bør unngås i klin edru sammenkomster.

Èn ting er i alle fall sikkert; forteller du folk at du ikke har noen vanlig 9-4-jobb, må du også være forberedt på alt fra nedlatende blikk, til stygge kommentarer, til at folk rett og slett bare setter nesa i været og går. Jeg har opplevd alle disse tre, og skal jeg være ærlig, foretrekker jeg at folk setter nesa i været og går. Det mest irriterende er når du blir tvunget til å forsvare deg selv. Når de ser på deg som om du er dritt under skoen, og sier ting som «å, du er en sånn en», eller «hva gjør du her hvis du ikke skal bidra?». Med «her» menes ikke festen. Med «her» menes kommunen. Er man riktig så heldig kan man bli fortalt at «sånne folk» ikke er velkommen. Det har jeg blitt fortalt. Jeg har også blitt fortalt at «sånne» er en byrde som staten ikke burde holde liv i.

Fra tid til annen har det dukket opp spørsmål om jeg ikke skammer meg over å bare sitte på ræva og ta imot penger som andre har jobbet for. Om jeg ikke skammer meg over at jeg ikke gjør noe for landet vårt. Svaret er nei. Nei, jeg skammer meg ikke.

Fakta er nemlig at jeg ikke har noen grunn til å skamme meg, da jeg faktisk ikke har valgt denne situasjonen selv. Fra jeg gikk inn i mitt første seriøse samboerskap som nittenåring og frem til jeg var tjueseks jobbet jeg aktivt med å få meg en jobb. Jeg trålte gjennom nav og finn.no daglig på jakt etter ledige stillinger som kunne passe meg. Og så søkte jeg. Skriftlig. Og ringte. Gang på gang, bare for å minne dem på at «hei, her er jeg, og jeg vil ha denne jobben». Jeg var fysisk innom enhver potensiell arbeidsplass med CV og søknad, selv om de ikke hadde utlyst noe, hver eneste måned. Jeg søkte på alt. Alt fra matbutikk til bensinstasjon til klesbutikker til bakeri, til dyrebutikk, til hotell, til … Vel, you name it. Svarene jeg fikk var stort sett de samme: jeg manglet relevant erfaring, de trengte ikke folk akkurat nå, stillingen var nettopp blitt besatt, de skulle ta kontakt dersom de trengte noen. De som lovet å ta kontakt, tok aldri kontakt, og mange av de som påsto at stillingen var blitt besatt, fortsatte å utlyse i flere uker etterpå. Det var aldri slik at jeg satt meg på rumpa og bestemte at «nei, jeg har ikke lyst til å jobbe». Det var mer slik at stedene jeg søkte på bestemte seg for at «nei, deg vil vi ikke gi en sjanse».  Burde jeg skamme meg for at jeg gjorde så godt jeg kunne? Det neste steget ville vært å forsøke å fysisk true noen til å gi meg jobb, og jeg har en mistanke om at dèt neppe hadde vært særlig lurt.

Jeg gikk på ethvert kurs nav satte meg på, til de til slutt ga meg beskjed om at nå var det ikke vits lengre. Nå hadde jeg vært på de samme kursene så mange ganger og kunne stoffet så godt at jeg ikke hadde nytte av å gå gjennom dem for n’te gang. Burde jeg skamme meg? Krevd å få gå på de samme kursene flere ganger, kanskje?

Nav mente det var på tide å undersøke det psykiske. De hadde lagt merke til at jeg ofte måtte gå fra tiltakene før dagen var ferdig, og at jeg ofte sendte melding om at jeg ble forsinket. Alt sammen skyldtes kvalme og vondt i magen. De ville vite om det lå noe psykisk bak det. Dermed gikk turen til psykiater. Nå skulle vi finne ut hva som feilte meg, og om det var nok til å gjøre meg uføre. Burde jeg skamme meg? Nektet, og krevd å få bli værende i daværende situasjon? 

Etter flere møter med psykiater var konklusjonen klar: jeg led av sosialfobi (ofte kalt sosial angst. Kort forklart: intenst ubehag/frykt i sosiale settinger til en grad hvor det hemmer en fra å fungere normalt) og kompleks post traumatisk stresslidelse (CPTSD). Kompleks PTSD er vanlig PTSD (psykisk lidelse som utløses av en eller flere traumatiske hendelser, og kjennetegnes ved at man har flashbacks av de(n) aktuelle hendelsen(e), gjentagende mareritt, at man blir fort irritabel/sint, er konstant anspent i kroppen, har en tendens til å isolere seg, har lav selvfølelse, unngår personer eller steder som minner om hendelsen(e), er mye kvalm, svimmel, har ofte hodepine, søvnvansker og nedsatt konsentrasjon) , men med noen tilleggssymptomer, så som: en konstant følelse av tomhet/håpløshet, og av å være ødelagt/verdiløs, samt jevnlige tanker om selvmord, vansker med å kontrollere følelser, vansker med å stole på folk, og problemer med å opprettholde vennskap/forhold.  Burde jeg skamme meg? Kunne jeg gjort noe selv for å unngå å ende opp med disse diagnosene?  Jeg tror ikke det.

Jeg kan huske at jeg slet med det sosiale helt fra barneskolen av. Jeg kan huske hvordan jeg «frøs» i settinger hvor jeg måtte prestere. Jeg kan huske at jeg ikke klarte å konsentrere meg om å skrive på arket mens læreren gikk rundt i rommet. Det var virkelig det verste jeg visste. Frykten for at det forbanna mennesket skulle henge over skulderen min og glane på det jeg skrev/svarte, og gjøre seg opp tanker om hvordan jeg holdt blyanten, og hvordan jeg skrev, og at jeg brukte venstre hånd istedenfor høyre. Gang på gang la jeg ned blyanten da læreren nærmet seg, og gang på gang hang vedkommende over skulderen min fordi jeg «ikke gjorde noe». Gang på gang ble jeg irritert og ba vedkommende gå videre, og gang på gang ble jeg stemplet som et problembarn. Et problembarn fordi jeg ikke leste høyt i klassen. Et problembarn fordi jeg ikke var aktiv i gymmen. Et problembarn fordi jeg ikke pratet engelsk høyt foran andre. Et problembarn fordi jeg ikke sang da vi skulle synge, og ikke spiste da vi skulle spise. Et problembarn fordi jeg skulket timer, et problembarn fordi jeg «alltid» hadde vondt i magen og gikk hjem. Et problembarn fordi jeg ikke tok opp bøkene, eller fordi jeg «glemte» dem hjemme. Og dum. Dum fordi jeg svarte «vet ikke» på spørsmål, selv om jeg egentlig kunne svaret. Dum fordi jeg «glemte» gymtøyet hele tiden, og «glemte» sangtekster, og «glemte» å komme inn igjen til timene. Dum fordi jeg gikk uten jakke i minusgrader, i håp om å bli syk, så jeg kunne slippe å gå på skolen neste dag. Jeg vet ikke om det er mulig å bli født med sosial angst, men er jeg ikke født med den, så snek den seg inn i huet på meg grusomt tidlig, i alle fall.

Er jeg lei meg fordi jeg ikke har noen vanlig jobb? Ikke egentlig. Jeg er lei meg for at jeg ikke bidrar. Jeg er lei meg for jeg er en slik person som mange ser ned på, og tenker stygt om. Jeg er lei meg for at jeg ikke har noe som beviser at «hey, jeg betyr faktisk noe!». Men skal jeg være helt ærlig, kan jeg ikke si at jeg er lei meg for at jeg ikke legger meg om kveldene med vondt i magen fordi jeg gruer meg til neste morgen hvor jeg må stå opp tidlig etter minimalt med søvn og tvinge meg selv til å ignorere kvalmen, svimmelheten og smerten i magen mens jeg konverserer med kunder og annet – unnskyld utrykket – møkk som får huet mitt til å blanke fullstendig ut, hjertet til å gå klin kokos og fordøyelsessystemet til å skrike: «ok, folkens, nå tar vi en tur i berg-og-dalbanen!».

Så hva sier jeg egentlig når folk spør hva jeg jobber med? «mæ sjæl». Kødda. Jeg har enda ikke noe godt svar på akkurat dèt.

ChicMe WW

Derfor er jeg skeptisk til koronavaksinen

God kveld!
Når jeg skriver dette blogginnlegget nærmer klokken seg 01:00, og jeg går ut i fra at de aller fleste av dere sover. Det burde jeg egentlig gjort selv også, men først vil jeg skrive noen ord om den mye omtalte koronavaksinen, og hvorfor jeg er svært skeptisk til den. 

Jeg må først få sagt – og jeg kan virkelig ikke få sagt det nok! – at jeg ikke er noen gal konspirasjonsteoretiker. Jeg synes i utgangspunktet det er positivt at det kommer en vaksine på markedet. Det som bekymrer meg er når jeg ser hvordan de forsøker å lure oss.

Klippet nedenfor er et godt eksempel. Her ser vi 67 år gamle Svein Andersen få koronavaksinen. «DIREKTE» står det oppe i høyre hjørne. Dette tilsier at sendingen er direktesendt og ikke filmet inn/tuklet med på forhånd. Dette er klippet som ble vist på TV. Holder man imidlertid øynene godt festet på sprøyta, ser man et tydelig hopp fra da sprøyten settes til den er ute igjen. Man ser faktisk aldri nålen trekkes ut fra huden. «Hva har vel dèt å si?», tenker du kanskje. Det skal du få svar på lengre ned i dette innlegget, men først og fremst bør vi kanskje spørre oss selv: hvorfor vil NRK ha oss til å tro at dette er en direktesending, når det ikke er det?

Enda merkeligere blir det; da NRK fikk tilbakemeldinger på dette «hoppet» i direktesendingen, valgte de å fjerne hele klippet. Kort tid etter var det tilbake på nett, men da var statsminister Erna Solberg klippet inn, akkurat der hvor hoppet i den «originale» sendingen fant sted.  Åpenbart i et forsøk på å få en mer naturlig overgang på det hele, så færre legger merke til det tidligere nevnte ‘hoppet’.

Norge er heller ikke det første landet som setter koronavaksiner hvor sprøytespissen «på mystisk vis» ikke er å se. Godbiten nedenfor har vi fra Storbritannia.

Hva har det å si om vi ikke ser sprøytespissen når sprøyten trekkes ut, undrer du kanskje? Klippet nedenfor forklarer det hele. Dette er ikke ekte sprøyter, men lekesprøyter. Personene som angivelig har fått vaksinen på direkten, har faktisk ikke fått noen vaksine i det hele tatt!

Slikt blir man selvfølgelig skeptisk av. Hvorfor forsøker media å lure oss med falske sprøyter og sendinger? Enda mer interessant er spørsmålet: hvorfor forsøker de å «lokke oss» til å ta en vaksine som ikke er prøvd ut, ved å gi tydelige fordeler til dem som lar seg vaksinere?


«Folkehelseinstituttet vil sørge for at alle vaksinerte kan sjekke sin vaksinasjonsstatus på helsenorge.no og skrive ut vaksinasjonsbevis. Dette forutsetter at vaksinatøren har registrert vaksinasjonen i SYSVAK, skriver FHI i sin rapport. (…) Det har også vært luftet fra flere at blant annet flyselskaper vil kreve at passasjerer er vaksinert for å kunne fly», står det blant annet i artikkelen jeg har tatt skjermbilde av ovenfor. Artikkelen kan leses her.

Når man ser på de mulige bivirkningene av vaksinen, forstår man fort hvorfor de bare later som om de tar vaksinen på TV. Du som lar deg vaksinere på ordentlig kan nemlig oppleve en eller flere av følgende:

– lammelser i ansiktet
– slapphet
– smerter ved injeksjonsstedet
– hodesmerter
– muskelsmerter
– leddsmerter
– feber
– kvalme
– kuldefølelse
– Guillain-barrés syndrom (tilstand som kan gi nerveskade, muskelsvakhet og lammelser)
-akutt disseminert encefalomyelitt (betennelse og skade på myelinskjeder i hjernen og ryggmargen)
– transvers myelitt (lammelse i ryggmargen)
– Encefalitt (virusinfeksjon i hjernevevet)
– anfall
– slag
– narkolepsi (ekstrem søvninghet på dagtid)
– Katapleksi (kraftløshet i musklene)
– anafylaktisk sjokk
– akutt hjerteinfarkt
– Myokarditt (betennelse i hjertemuskelen, kan gi hjertesvikt)
– perikarditt (hjerteposebetennelse)
– død
– Primær immun trombocytopeni (lavt antall blodplater)
– autoimmun sykdom

Dette er bare noen av bivirkningene man kan få av vaksinen, melder FDA. En komplett liste kan lastes ned som PDF-fil her. Listen over bivirkninger finner man på side 17. De øverste bivirkningene kan man også finne her.

Man skal også være klar over at begrepet «autoimmun sykdom» er ikke èn sykdom, men et samlebegrep på en rekke sykdommer/tilstander som oppstår som følge av at kroppen begynner å produsere antistoffer som angriper kroppens egne friske celler og vev. Eksempler på autoimmune sykdommer er blant annet tidligere nevnte Guillain-barrés syndrom (kan gi nerveskade, muskelsvakhet og lammelser), og:

– Addison sykdom ( Ødelegger binyrenesbarkvev, noe som resulterer i nedsatt produksjon av binyrebarkhormoner, bl.a. kortisol)
– alopecia areata (forårsaker hårtap)
– autoimmun hemolytisk anemi (økt og for tidlig nedbrytning av røde blodceller)
– crohns sykdom (kronisk betennelse i mage-tarmkanalen)
– autoimmun hepatitt (kronisk leverbetennelse)
– graves sykdom (høyt stoffskifte)
– vitiligo (hudsykdom som gir pigmenttap i deler av huden. Michael Jackson hadde denne)
– diabetes type 1
– iridocyklitt (regnbuehinnebetennelse, ødelegger synet)
– dermatomyositt (bindevevssykdom, angriper muskler og hud)
– glomerulonefritt (kronisk nyresykdom, leder til nyresvikt)
– granulomatøs polyangiitt (betennelse som angriper de små blodårene på lunger, hals, nyrer, bihuler etc)
– juvenil idiopatisk artritt (gir leddgikt hos barn)
+ flere.


Vitiligo er en mulig bivirkning av koronavaksinen, og kjennetegnes ved flekkvis tap av pigment i huden. Vitiligo kan også angripe deler av håret og øynene. «Samma det, jeg er jo hvit fra før av», tenker kanskje noen av dere. Her er det viktig å forstå at «tap av pigment» ikke er det samme som å være lys i huden. Er man født med lys hud, har man likevel muligheten til å få farge om sommeren gjennom soling. Har man tap av pigment kan man ikke få farge, vil bli raskere solbrent, og har en større sjanse enn gjennomsnittet for å utvikle hudkreft som følge av soleksponering.

Hun binder fast katta si i hagen

Jeg skal fortelle dere noe som sitter litt langt inne å innrømme: jeg er en veldig fordomsfull person.

Misforstå meg rett; jeg driter i ting du ikke selv kan kontrollere, som hudfargen din, utseendet ditt, opprinnelseslandet ditt eller beløpet på kontoen din. Jeg vet at folk går på NAV av årsaker de sjelden har valgt selv, og at det er veldig vanskelig å få seg en jobb i et nytt land hvor du verken kan språket eller de sosiale spillereglene. Så når jeg sier jeg er fordomsfull, mener jeg i forhold til ting som folk selv har valgt. Dere vet; jeg mener at mennesker som velger å drive pelsfarm må ha nedsatt evne til empati, og at folk som tar skjermbilde etter skjermbilde etter skjermbilde av krangler på facebook helt ærlig er veldig patetiske.

Så, med det i bakhodet: i dag er jeg veldig patetisk, for i dag var det jammen min tur til å være en av dem som tok skjermbilde, etter skjermbilde, etter skjermbilde.

Det hele startet med et ganske uskyldig spørsmål stilt i en gruppe på facebook.

Jeg hadde ikke tenkt å engasjere meg i saken, men etter å ha lest alle «gode» råd folk kom med – pepper, eddik, hagle, bensin og tenne på, rottegift etc – ble jeg såpass provosert at jeg bare måtte si noe.


Jeg liker å tro at jeg forholdt meg relativt saklig i min kommentar, til tross for at jeg var såpass provosert at jeg hadde lyst til å være ufin. Kommentaren min fikk noen tomler opp, et par hjerter, og noen kommentarer som var enig. Men så dukket denne opp:


Jeg skal ærlig innrømme at jeg tenkte: «lady, er du frisk oppi der?», men slikt skriver man ikke. Så jeg svarte som følger:

Jeg regnet med at det var dèt, men der tok jeg feil.


I etterpåklokskapens ånd/navn/tingeltangel ser jeg at det var omtrentlig da hun serverte meg dette svaret, jeg burde innsett at frøkna kanskje ikke hadde alle hester hjemme. Jeg mener, når man ikke engang husker hva man har spurt om, er vel dèt et ganske klart tegn på at det er en feilkobling en plass. Men neidaså…

Jeg tenkte at ok, nå hadde hun fått svar på slangespørsmålene sine, og saken var over. Livet kunne gå videre. Men ney…

Jeg forsto, og forstår fremdeles, hvor hun ville hen. Jeg tenkte mye det samme da jeg for noen år tilbake holdt mine egne katter som innekatter, livredd for hva som eventuelt kunne møte dem der ute. Men setningen «ikke alle elsker dyr like mye som jeg gjør skjønner jeg», irriterte meg. Nøyaktig hva er det du antyder, Tone?


Igjen; jeg liker ikke når fremmede folk antyder at jeg ikke er glad i dyrene mine.


Det er sjeldent jeg har kjent bannefingeren vokse så raskt som da jeg leste denne kommentaren, og jeg brant etter å spørre mennesket om mor og far hennes var søsken, hvor hardt og ofte hun var blitt mistet i gulvet som liten, og en håndfull andre spørsmål som ikke egner seg på trykk. Men jeg lot være. Likevel; jeg var ferdig med å være hyggelig.


Jada, jeg kunne spart meg for å si at hun åpenbart ikke var helt frisk. Men det er jo åpenbart. Dessuten er det mye hun kunne ha spart seg for selv, også.  For eksempel dette comebacket:


Jeg forsøkte å svare henne, men tror dere ikke hun hadde feiget ut og blokkert meg etter å ha fyrt av!? Jodaså…


Kult at man ikke får svart a, gitt. Makan.

Stygge, feite damer får ikke pikk

Jeg gikk mange runder meg med selv før jeg bestemte meg for å skrive dette blogginnlegget. I over ett år har jeg spurt meg selv: skal jeg gidde? Jeg er jo egentlig ikke ei sånn #krenket!-jente. Ikke er jeg en «fat acceptance»-jente, heller. Likevel har jeg altså, i omtrentlig ett års tid, hatt lyst til å skrive et blogginnlegg om Soppgirobyggets låt «domen 2019», og setningen «stygge, feite damer få’kke pikk».

Man gjør seg opp mange tanker når man hører en slik setning i en låt hvor målgruppen er ungdom på 17-18 år. Selv om låten verken gjør meg utilpass eller såret nå som tredveåring, vet jeg godt hvilken effekt den ville hatt på meg, hadde den blitt spilt da jeg var 18. Eller 17. Eller 19. Eller 13. Den gang jeg ble kalt stygg og feit på daglig basis.

At jeg i dag kan himle med øynene av låten, ta meg en sjokoladebit og tenkte «for en patetisk person som synger slike ting i en sang beregnet på usikre ungdommer» uten å bry meg nevneverdig, skyldes ene og alene det faktum at jeg er voksen og ferdig med skoletiden for flere år tilbake. Jeg er ikke lenger ei usikker tenåringsjente i et miljø fullt av andre usikre tenåringsjenter, som lærer hverandre å se sin egen verdi etter hvorvidt guttene i samme aldersgruppe synes du er bra nok; hvorvidt du er pen NOK, hvorvidt kroppen din er sexy NOK, til at de kunne tenke seg å ligge med deg.

Jeg tror de aller fleste jenter vokser opp i det miljøet, i større eller mindre grad. Vi går alle gjennom ungdomsskolen og videregående med komplekser. Vi omgåes alle andre mennesker av samme kjønn, i samme aldersgruppe, som også har komplekser. Vi opplever alle at folk er stygge med hverandre – enten fordi de er misunnelige, eller fordi de ser sitt snitt til å bedre egen selvfølelse ved å finne en hakkekylling. Noen som kanskje ikke har vært så heldig genetisk sett. Noen med et par ekstra kilo, en rar nese, et eller annet psykisk problem, etc. Noen de kan se på og tenke: «jeez, glad jeg ikke er DEG, hvertfall».

Er du gutt, eller ei jente som fra naturens side er slank, er sjansen stor for at du ikke har merket vekt-kravene vi jenter må oppfylle, i like stor grad som det ei lubben eller overvektig jente gjør. Den uskrevne regelen om at magen din må være flat, ellers er du feit. Den uskrevne regelen om at er du feit, er du også automatisk stygg. Og at er du stygg, så vil ingen ha deg. Og vil ingen ha deg, så er du mislykket. Jeg kan garantere deg at dersom du kjenner ei jente som har vært rund i formen fra barndommen av, har hun fått høre at hun er «feit og stygg». Disse to ordene blir ofte brukt om hverandre, som synonymer for hverandre. Jeg kan garantere deg at hun har opplevd dømmende blikk, hånlig latter, og gutter som ikke har villet ha henne, fordi hun ikke er tynn nok. Jeg sier ikke at ikke overvektige gutter opplever fordommer og sjikane; jeg sier bare at presset om å se perfekt ut nok er litt større hos oss jenter. Det er nemlig ikke uten grunn at det er flere jenter enn gutter som dør av spiseforstyrrelser. Gutter får spiseforstyrrelser de også, selvsagt, men flertallet er jenter. Og for mange av dem starter det med kommentarer på vekten.

Er det èn ting jeg tror de aller fleste jenter faktisk har godt av å vite, så er det at alle – uansett utseende, uansett vekt – kan få seg et ligg. Gutter flest ser på jenter som vandrende hull, og er hun selv villig til å åpne bena, er gutta sjeldent vanskelige å be. I de aller fleste tilfeller har antallet sexpartnere ei jente har hatt ingenting å gjøre med hvordan hun ser ut, men hvor villig hun selv har vært til å takke ja til det hun har blitt tilbudt. Sannheten er nemlig den at usikre tenåringsgutter i hovedsak er ute etter to ting: det ene er seksuell erfaring, og det andre er kulhetsstatus blant de andre gutta. Det er ‘kult’ å være drittsekk, det er ‘kult’ å ikke ville ligge med noe annet enn de absolutt diggeste babene, og derfor har gutter en tendens til å oppføre seg på èn måte offentlig, og èn måte privat. Den samme gutten som gjør narr av ei jentes vekt foran kompisene sine og spør dem «øy, hvor mye skulle du hatt for å knulle HU a?» på en måte som tilsier at hun er ekkel og han ikke ville tatt i henne med pølseklype engang, er ofte den samme gutten som mer enn gjerne tar sjansen om den byr seg privat, så lenge ikke kompisene trenger å få vite om det. Når gutta så blir eldre og mer sikre på seg selv, og ikke lengre søker bekreftelse i kulhetsstatus blant kompisene sine, bryr de seg ikke hvem som eventuelt ser at de drar med seg ei overvektig jente hjem fra byen. Poenget er; gutter flest tar det de kan få. Noen få unntak finnes det imidlertid – heldigvis! – men de aller, aller fleste tar det hullet de kan få.

Med andre ord: «stygge, feite» jenter FÅR pikk, og antageligvis har låtskriveren selv hatt seg med ei jente han oppfattet som overvektig eller mindre pen på et eller flere tidspunkt. Han er bare ikke helt ferdig med å være usikker tenåringsgutt ennå.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: