En ting dere kanskje ikke vet om meg, er at jeg digger konspirasjonsteorier. Kall det gjerne en guilty pleasure. Jeg er ikke en slik person som tror at jorden er flat eller at alle kjendisene er døde og erstattet med shapeshifters fra verdensrommet (dèt er faktisk en ganske populær teori. Google alpha draconians for å bli sugd rett inn i what-the-fuck-land), men synes det kan være artig å lese om likevel. Det er, om ikke annet, veldig god underholdning.

Her om dagen kom jeg over enda en artig teori. Om den faller under konseptet ‘konspirasjonsteori’ vet jeg ikke, men den er i alle fall litt i samme gate. Den handler om året 2012 og hva som (angivelig) skjedde det året vi alle lente oss godt tilbake i godstolen mens både TV og aviser fortalte oss at nå sto ikke verden til påske (bokstavelig talt. Jorden skulle nemlig gå under i desember samme år).

Som vi alle vet gikk ikke verden under. Det ble ingen apokalypse. Ingen atombombe sprengte jorden i filler. Ingen meteor ga oss samme kjipe skjebne som dinosaurene. Ebolaviruset gjorde ikke folk om til zombier. Alt vi hadde blitt fortalt, så ut til å være en stor, feit løgn, og vi konkluderte med at mayakalenderens spådom var tull og tøys.

Mandela-effekten
Da Nelson Mandela gikk bort i desember 2013, ble mange svært overrasket. De mente nemlig å huske å ha lært på skolen at Mandela døde i fengsel på åttitallet. I etterkant av dette oppsto en teori. Verden gikk ikke under i 2012, men kunne det tenkes at tidslinjen var blitt endret? Dèt kunne jo forklare hvorfor så mange mennesker hadde et tydelig minne om å ha lært at Mandela døde på åttitallet, når dèt helt tydelig ikke var tilfellet.

Mandela-effekten har blitt navnet på situasjonen som oppstår når man ‘husker’ ting som ikke har skjedd. Slik som dette med at Mandela døde i fengsel på åttitallet. Mange ser på dette som selve beviset på at tidslinjen ble endret, og at de minnene vi har er fra vår gamle tidslinje. I etterkant har folk begynt å grave i historien for å finne ut hvilke andre minner de har, som ikke lengre stemmer overens med virkeligheten. Her er noen av dem.

01.♥ «Run, you fools»
Husker du Gandalfs replikk «Run, you fools»? Da blir du kanskje overrasket når du ser filmen på nytt og oppdager at han slettes ikke sier run, men «Fly, you fools».

02.♥ Monopol-mannens glassøye
Husker du at Monopol-mannen hadde et glassøye? Vel, det har han ikke. I alle fall ikke i denne tidslinjen.

03.♥ Disney’s tingeling-intro
Ah, de gode, gamle VHS-tider. Den gangen alle Disney-filmer startet med en blå bakgrunn og en liten, flyvende Tingeling-figur som kom og lyste opp et hvitt slott og satte prikken over i’en i ‘Disney’. Husker du denne koselige introen? Da har jeg dårlige nyheter: den har aldri eksistert.

04.♥ Nysgjerrige Nils
Har du noen gang lagt merke til at apen Nysgjerrige Nils ikke har noen hale? Nei, for han hadde jo det da du var liten.. Eller?

05.♥ Ford-logoen
Ta en titt på Ford-logoen. Har F’en alltid hatt en krøll på seg?

06.♥ C-3PO’s sølvfargede ben
Er du Star Wars-fan? Da vet du kanskje at C-3PO ikke er helt gullfarget, men har et sølvfarget ben? Siden når!?

07.♥ Hvor mange stater er det i Amerika?
Er du en av dem som kunne sverget på at du lærte at det var 51 stater i Amerika? Det er faktisk bare 50.

06.♥ Neil Armstrong’s død
Visste du at Neil Armstrong døde i august 2012? Jeg for min del kan ikke huske at det ble nevnt med så mye som et ord, verken på TV eller i aviser. Litt rart, er det ikke, med tanke på at alle vet hvem han var?

07.♥ Barbara Streisand
Har du hørt om Barbara Streisand? Hun heter faktisk Barbra.

08.♥ «What if I told you everything you knew was a lie?»
Du leste kanskje setningen ovenfor med stemmen til Morpheus fra The Matrix-filmene, men om du ser filmene på nytt, oppdager du fort at disse ordene aldri blir sagt.

09.♥ «Yeah, science, bitch»
Tro det eller ei, men Jesse Pinkman sier faktisk aldri «yeah, science, bitch» i Breaking Bad.

10.♥ Tenkeren
Du har helt sikkert sett (bilder av) statuen «tenkeren» av Auguste Rodin, og husker helt sikkert at statuen hviler pannen mot hånden. Ikke i denne tidslinjen, nei! Her hviler han nemlig haken mot hånden.

11.♥ Ulvdal
Du har helt sikkert hørt om Ulvdal. Har du sett serien Norske Rednecks har du nok også fått med deg Daniel, som velger å oversette hjemstedet sitt til ‘wolf valley’ når han prater engelsk. Da vil det nok overraske deg at stedet slettes ikke heter ulvdal, men uvdal. Uten L.

 

Hva tror dere – foregår det noe merkelig, eller har folk flest bare veldig dårlig hukommelse? Og har DU noen ‘falske minner’?

ChicMe WW

Da jeg startet kategorien «Jessicas tabulagte meninger» i august tidligere i år, fikk jeg spørsmål om hva jeg synes om menn som bruker sminke, vesker, kler seg i stramme klær og tilsvarende. Jeg har ventet i det lengste med å svare på dette spørsmålet, fordi jeg forstår at her er det fort gjort at man tråkker noen på tærne.

Først og fremst føler jeg det er viktig at man skiller mellom transseksuelle (de som er født i en mannekropp men identifiserer seg som kvinner) og menn som faktisk identifiserer seg som menn. Tross alt, om en person identifiserer seg som det feminine kjønn, er det slettes ikke rart at de er.. Ja, nettopp: feminine.

Om en person derimot identifiserer seg som mann, men likevel er unektelig feminin av seg, forstår jeg at folk synes det er rart. Helt ærlig; jeg synes det er noe rart ved det, jeg også. Dette til tross for at jeg i min ungdomstid ofte falt for såkalte brunkremsgutter med bling i øret og rosa pikèskjorte fra Lacoste.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er en forskjell mellom datidens brunkremsgutter og de guttene som bruker sminke den dag i dag. I dag sminker de seg ordentlig, om de først gjør det. Tiden da det holdt å legge et tynt lag med brunkrem over et solariumsbrunt ansikt er over. Nå er det full makeup som gjelder. Bryn skal formes, highlighter skal legges, øyenskygge skal blendes, og falske vipper må til. Det er leppestift og eyeliner, og vågale farger – og alle ser de ut som de har gått på makeupkurs hos Kim Kardashian.

Kanskje er det der det hele skurrer for min del: menn skal ikke se ut som Kim Kardashian.

Jeg støtter alle menneskers rett til å kle seg og sminke seg som de selv ønsker, uavhengig av kjønn, men jeg kan ikke nekte for at jeg synes det blir litt rart. Det blir litt kluss i topplokket hos meg når en mann som identifiserer seg som mann, har gjort en ordentlig innsats for å se ut som en kvinne i ansiktet. Rettere sagt; det vi er oppvokst til å se på som kvinnelig.

Sminke er, i bunn og grunn, bare sminke. Akkurat som at klær i bunn og grunn bare er klær. De kan brukes av hvem som helst. Problemet er ikke guttene som bruker sminke. Problemet er at vi er vokst opp til å se på det som en jente-ting.

Men inntil min primitive hjerne klarer å gi slipp på dette tullet med at sminke er en jentegreie, synes jeg det er «litt rart» med menn i full makeup.

De av dere som har fulgt meg over en lengre periode, er venner med meg på sosiale medier eller kjenner meg privat, vet at jeg er et typisk kattemenneske. Jeg både følger, deler og gir økonomisk støtte til kattevernsorganisasjoner i inn – og utland, og jeg og min samboer eier også en håndfull katter selv. Fire, for å være nøyaktig. To hunner, og to hanner.

Da er det kanskje heller ikke så rart at jeg ser med bekymring på hvordan det ene kattedrapet etter det andre popper opp i nyhetene. At katter kidnappes, tortureres og drepes, er riktignok ikke noe nytt – slik har det dessverre vært i mange år. Forskjellen er at det de siste årene bare har blitt flere og flere av dem. Drapene skjer oftere. Det er ikke lenger slik at man blir sjokkert når man leser om et kattedrap i avisen; det har faktisk blitt såpass ‘vanlig’ at jeg tar meg i å tenke: «enda en?». Vi har kommet til det punktet hvor det ikke lenger er rovdyr man bør frykte når man slipper ut katten om kvelden, men andre mennesker.

Det store spørsmålet er: hva kan vi gjøre?

Slik jeg ser det, har vi fem valg:

01.♥ Vi kan fortsette å slippe kattene våre ut, og dermed gamble med livene deres.
Dette er nok det valget katten settes mest pris på, frem til den dagen det eventuelt går galt.

02.♥ Vi kan begynne å holde kattene innendørs. 
Har man stor nok bolig, er det ikke noe problem for katter å bo innendørs dersom de er vant til dette fra de er små. Om katten derimot er vant til å være ute, ville det være nærmest som dyreplageri å regne å plutselig tvinge den til å være inne på heltid. Med andre ord; dette er ikke noe godt alternativ, men likevel bedre enn at katten blir torturert til døde, tross alt.

03.♥ Vi kan gå ut med kattene i bånd. 
Dette er det faktisk ganske mange som gjør, spesielt med rasekatter, og det er nok et bedre alternativ enn å tvinge pus til å være inne hele tiden. Båndet frarøver dog katten muligheten til å leve fritt, og er nok mer til irritasjon enn glede.

04.♥ Vi kan gjerde inne hagene våre. 
Har du en hage med god størrelse, er dette er uten tvil det beste alternativet for både deg og katten. Det er imidlertid også det vanskeligste å få til. Først og fremst må gjerdet være høyt nok til at katten ikke klarer å hoppe over, og tett nok til at den verken kommer under eller mellom stolpene. Det må også være laget slik at katten ikke kan klatre på det. Her stikker det norske lovverket kjepper i hullene. Står gjerdet ditt ut mot veien, kan det ikke være høyere enn 1,5 meter. Du må også passe på at det ikke hindrer fri sikt ved gatehjørner eller utkjørsler. Har du naboer, må disse tas hensyn til. Og så videre, og så videre. Det er med andre ord mye som skal tenkes på og tas hensyn til før du eventuelt kan gjerde inne din egen eiendom og sikre at pus er trygg.

05.♥ Vi kan lage catioer. 
En catio (av engelsk patio for cats) er kort og greit forklart en hundegård med tak på. Denne setter du i hagen, inn mot husveggen, slik at pus kan gå fra kattedøren og rett ut i catioen sin. Her får pus mulighet til å kjenne gresset under potene, solen på kroppen, vinden i pelsen, og så videre. Jo større catio, jo bedre. Du kan innrede den med kattekasse, klatrestativ, leker, og andre ting pus vil sette pris på. Den eneste ulempen er at det kanskje ikke ser så fjongt ut å ha en svær hundegård stående i hagen – om man er den type person som bryr seg om slikt.

Har dere andre forslag, så kom gjerne med dem i kommentarfeltet 🙂 


Er dere klare for et nytt innlegg med tabulagte meninger? Jeg skriver «dere», men vet godt at det egentlig bare er jeg som leser bloggen min i disse dager. Uansett;

Jeg ser ofte overvektige mennesker på sosiale medier, spesielt i jentegrupper på facebook, tigge om penger til slankeoperasjon. Det ville vært en løgn å si at jeg ikke blir provosert. Jeg er ikke gnien, og kan gjerne avse en krone eller to til ting jeg mener er viktig, men er det èn ting jeg aldri kommer til å støtte økonomisk, er det andre menneskers slankeoperasjon. Om det er ei venninne, eller kanskje et familiemedlem, greit nok – men fremmede folk på nettet som kommer med grinehistorier og skal ha penger fordi staten har avslått deres søknad om å få slankeoperasjonen dekket? Nei. Skam dere.

Kall meg gjerne kynisk, men overvekt er faktisk en situasjon man har satt seg i selv. Ingen person i verden går til sengs som normalvektig og våkner opp som livstruende overvektig dagen etter. Vektøkning er en prosess. Den tar tid, og er resultater av valg man selv tar. Hver eneste dag har man muligheten til å se seg i speilet, tenke seg om, og velge å endre livsstilen sin. I ett år er det 365 dager. Dèt igjen utgjør 365 sjanser til å endre seg. Om man velger å ikke endre på situasjonen, og heller fortsette å leve slik man alltid har gjort, så er det helt ok. Det som ikke er ok, er å forvente at andre mennesker skal betale for det.

Jeg har selv slitt mye med kropp og vekt da jeg var tjukk allerede på barneskolen, så tro meg når jeg sier; jeg vet godt at det er vanskelig. Det er vanskelig å finne motivasjon, og det er vanskelig å finne en slankemetode som faktisk fungerer. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe, og å ikke falle for fristelser. Det er blodig urettferdig at enkelte mennesker kan gafle i seg enorme mengder med mat uten å gå opp så mye som et gram, mens andre legger på seg fem kilo nesten bare av å tenke på sjokoladekake. Det finnes medisiner som tuller med forbrenningen og gjør det ekstra vanskelig. Jeg vet, jeg vet. Likevel; til syvende og sist handler det om valg. Det at noe er vanskelig betyr ikke at det er umulig. For jo, det er mulig, men man må gidde.

Hver person bare har så-så mye penger å rutte med. Staten selv har også bare så-så mye penger å rutte med. Dette er penger som skal gå til det aller nødvendigste. Til barnehager, til gamlehjem, og alt der imellom. Nå er det riktignok slik at staten ikke evner å prioritere riktig, og sløser bort enorme mengder med penger på tull og idioti, men den diskusjonen tar vi i et annet blogginnlegg. Poenget er: din overvekt er resultater av dine valg. Det faktum at du ikke gadd å endre situasjonen mens du kunne, bør ikke være en økonomisk byrde som legges verken på staten eller fremmede folk på nett. Driter du deg ut (i dette tilfellet kosthold-og-mosjonsmessig), er det DU som bør betale for det. Akkurat som at dersom du tryner på sykkelen, søker du ikke staten om penger til plaster. Du kjøper det jævla plasteret selv.

ENIG/UENIG?


Hei og velkommen til en ny kategori på bloggen. Jeg har et mål om å bli mer personlig her inne, og da passer det seg å dele noen tabulagte meninger. Dem har jeg, som de fleste av dere kanskje vet, ganske mange av.

I dag tenkte jeg vi kunne snakke litt om dette med kjønn. De aller fleste har kanskje fått med seg at det de siste årene har blitt stadig mer populært å dikte opp sitt eget helt unike kjønn og nekte seg blå på at man er verken mann eller kvinne?

Jeg må ærlig si at i mine ører låter dette som et ganske krampeaktig forsøk på å skille seg ut. Misforstå meg ikke; det er ingenting galt i å skille seg ut. Du må for all del kle deg i det du selv vil, høre på den musikken du liker, se det du synes er interessant på tv, og ha dine egne meninger. Det er virkelig null problem i det hele tatt! Det samme gjelder transseksuelle; jeg har ingenting imot mennesker som føler seg mer kvinnlig enn mannlig og som opererer penis om til vagina, eller omvendt. Når man imidlertid begynner å dikte opp helt nye kjønn som ikke finnes og nekter seg blå på at man har mannlig eller kvinnlig kropp, føler jeg det går litt over streken.

Faktum er at man enten er født med en penis (mannlig kjønnsorgan), eller så er man det ikke. Er man ikke født med penis, er man født med vagina (kvinnlig kjønnsorgan). Det finnes ingen mennesker som er født med USB-port, nøkkelhull eller andre kjønnsnøytrale saker der nede, så det kan vi bare legge fra oss med èn gang. At disse menneskene også blir blodig fornærmet om du kommer i skade for å kalle dem ‘han’ eller ‘henne’, og krever å omtales i flertallsform (de/dem), gjør det vanskelig å ta dem seriøst.

Vanligvis bryr jeg meg ikke om folk ønsker å kalle seg verken det ene eller det andre, men når denne nye trenden snur opp ned på hele samfunnet, har det gått for langt. Ordet ‘hen’ har fått sin plass i hverdagen vår, alt skal plutselig gjøres kjønnsnøytralt, stadig flere foreldre gir barna sine kjønnsnøytrale navn og nekter å fortelle andre om det er en gutt eller jente, og flere land er i ferd med å innføre ‘det tredje kjønn’. Selv våre egne, høyst reelle, kjønn har fått en makeover fra helvete; det heter ikke lengre mann eller kvinne, men cis-mann og cis-kvinne (eventuelt transmale-to-female eller transfemale-to-male dersom man er transseksuell).

Jeg skriver ikke dette innlegget fordi jeg er en bitter person som ikke kan respektere andre menneskers valg. Jeg skriver det for å peke på hvor farlig denne utviklingen faktisk er. Farlig fordi det er visse forskjeller mellom den feminine og den maskuline kroppen som ikke bør ignoreres. Spesielt for sykehuspersonale er det viktig å vite om du er biologisk mann eller biologisk kvinne før de opererer på deg. At man nå i enkelte land kan krysse av for å være ‘det tredje kjønn’ eller nekte å oppgi biologisk kjønn (fordi det er så fryktelig krenkende), er bokstavelig talt å sette eget liv i fare.

Igjen må jeg minne om at jeg ikke er motstander av transseksuelle.  Om du er mann født i feil kropp, eller kvinne født i feil kropp, er det helt ok for meg. Men når man påstår seg å være noe helt nytt og unikt som ingen andre har hørt om før, og nekter for å være født i en mannlig eller kvinnelig kropp – da er det noe galt et sted. Da snakker vi om en identitetskrise så langt ut på viddene at den bør betegnes som en mental lidelse.

Jeg ønsker ingen mennesker noe vondt og er overhodet ikke ute etter å «ta» noen med dette innlegget, men jeg ønsker heller ikke et samfunn der vi legger puter under armene på de mentalt forstyrrede og spiller med, istedenfor å faktisk gi dem den terapien/medisineringen de trenger.

Er dere enig/uenig?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: