I dag på finn.no kunne man finne denne annonsen. For de av dere som ikke kommer til å klikke på linken, la meg kort gjengi hva annonsen handler om: øverst i annonsen finner man 9 forskjellige bilder av kaniner. Prisen er satt til 400 kroner, og i annonsen er det skrevet:

«Elever på Sortland VGS avdeling Kleiva selger kaninunger. Vi som elever på Kleiva har hatt avlsprosjekt på kaniner. Vi fikk kjøpt inn avlskaniner, og plukket ut hvem vi ville avle på. Nå har vi fått et kull på 6 jenter og 2 gutter, som er blandingsrase». Videre står det litt informasjon om når kaninene er født, hvilke rase foreldrene er etc, før annonsen avsluttes med: «Haster med å få solgt, ettersom at de blir slaktekaniner torsdag om de ikke er solgt».

Det er ikke ofte jeg blir sånn skikkelig banne-i-annethvert-ord-forbanna, men akkurat nå er jeg faktisk banne-i-annethvert-ord-forbanna. At en SKOLE kan leke med levende individer på denne måten og oppfordre elevene til å se på dyreliv som bruk og kast gjør meg rett og slett kvalm. Avle på kaniner for så å drepe dem etterpå, bare sånn.. For moroskyld?! Ikke for å være ufin, men jeg håper frøken Corona gir personen som godkjente dette opplegget et langvarig besøk.

Det som provoserer meg mest, er at personen som la ut annonsen på finn gjorde dette på eget initiativ i et forsøk på å redde kaninene. Skolens plan var altså hele veien at kaninene skulle ales opp kun for å drepes.

Er du i nærheten av like forbannet som meg, oppfordrer jeg deg til å kontakte Sortland VGS avdeling Kleiva og si klart ifra hva du synes om denne type læreplan. Både telefonnummer og e-postadresse finner du her.

//bildet øverst i innlegget er et illustrasjonsfoto, og ikke en av kaninene som står i fare for å dø.

ChicMe WW

Meninger; alle har dem. Noen politisk korrekte og aksepterte, andre mer fy-fy og tabulagte. Alle mener noe om noe, men ikke alle tør å stå for det de mener, eller å dele meningene sine med andre. Jeg er en person med svært mange meninger. Mange av dem er politisk korrekte, mens andre kan oppfattes provoserende, dumme eller i sterk kontrast til det majoriteten mener. Mange av mine blogglesere leser bloggen min nettopp på grunn av meningene mine. Så her kommer en hel del av dem, i kategorien «familie og barn».


De som ikke kan få barn naturlig (samleie) burde ikke få det.
Det brukes enorme summer på prøverørsbefruktning, surrogati (ulovlig i Norge, men lov i svært mange andre land) og tilsvarende metoder for å hjelpe de ufrivillig barnløse å få barn. Dette er, for meg, helt absurd med tanke på hvor overbefolket verden allerede er og det faktum at det allerede finnes utallige barn med behov for nye hjem. Jeg forstår absolutt ønsket om skape et nytt liv, ha noen til å bære ens gener videre og så videre, men det å få barn er faktisk ikke en menneskerett.

Det burde finnes en grense på hvor mange barn man får lov å ha pr familie.
Vi har alle et visst ansvar for å ta vare på planeten som, med fare for å gjenta meg selv, allerede er overbefolket. Vi kan ikke styre hvor mange barn fattige mennesker i land hvor prevensjon og abort nærmest er ikke-eksisterende popper ut, men at vi i et såpass rikt land som Norge, hvor abort er gratis og vi har et helt hav av prevensjonsmidler å velge mellom, skal drive å føde 8-12 unger er rett og slett pur egoisme. Som nevnt i forrige punkt forstår jeg ønsket om å skape nytt liv, ha noe med sitt eget DNA og så videre, men hvor mange ganger er dette egentlig forsvarlig (av hensyn til planeten) å gjøre? Hvorfor holder det ikke med si, 2-3 egenproduserte barn? Har man slikt et inderlig stort ønske om en gedigen ungeflokk, bør man kanskje vurdere adopsjon eller å stille som foster/avlastningshjem.

Det er bra at fostervannsprøver kan avdekke skader/avvik på fosteret og at man kan velge å abortere det bort.
Jeg sier ikke at man burde abortere bort fostre med skader eller avvik og hige etter «det perfekte, feilfrie barnet». Absolutt ikke. Men i situasjoner hvor fosteret har såpass alvorlige skader/avvik at det vil ha stort behov for hjelp også i voksen alder, er det flott at man som forelder kan finne ut dette før barnet er født, for så å avgjøre om man faktisk er i stand til å gi et slikt barn den hjelpen det har behov for. Ikke alle mennesker er i stand til (og heller ikke alle har lyst til) å ta seg av et barn som krever mye mer enn normalen. Man må faktisk ikke glemme at foreldre også bare er mennesker. Kanskje ønsker ikke «Frida» et barn med såpass store utfordringer at hun vil bli nødt å ta seg av barnet også etter at det er fylt 40, og kanskje er hun heller ikke fysisk eller psykisk i stand til det. Da er det fint at hun kan finne ut dette på forhånd via en fostervannsprøve, og heller abortere bort fosteret. Alternativet er, i svært mange tilfeller, at barnet blir offer for mangeårig lidelse (fysisk eller psykisk) på grunn av manglende tilrettelegging, forståelse eller omsorg.

Barnefar bør ha rett til juridisk abort.
En juridisk abort betyr at barnefar kan frasi seg barnet. Dette innebærer at han ikke deltar i barnets liv, ikke har noe kontakt med barnet, ikke betaler barnebidrag og heller ikke oppgis som far til barnet på fødselsattesten/legejournal. Spesielt i tilfeller hvor barnet er blitt til ved et one night stand eller tilsvarende situasjon – altså at mor og far aldri har hatt et seriøst kjæresteforhold – synes jeg det er feil at den gravide kvinnen med loven på sin side kan tvinge en mann til å betale barnebidrag for et barn han ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Jo, visst kreves det to for å skape et barn, og ideelt sett bør også begge parter ha en stemme i hvorvidt barnet beholdes eller ei. Imidlertid tror jeg alle kan være enige om at ettersom barnet vokser i kvinnens kropp, er det også kvinnens stemme som veier tyngst vedrørende om barnet beholdes eller aborteres bort. Å tvinge en kvinne til abort mot hennes vilje er feil. Samtidig er det også feil å tvinge en mann til å bli far mot sin vilje. Han samtykket til samleie, ikke papparollen, og bør derfor ha rett til å frasi seg barnet innen 12 måneder etter fødsel.

  Adopsjonsbyråene bør ta adoptivforeldrenes utseende med i beregningen
Per dags dato har man ikke mulighet til å velge verken kjønn, nasjonalitet eller alder på barnet man ønsker å adoptere. Om du får ei lita jente fra Asia eller en liten gutt fra Somalia er helt opp til tilfeldigheter. På èn måte er dette veldig fint. Samtidig hadde det nok vært en fordel om adopsjonsbyråene forsøkte å matche adoptivbarn med adoptivforeldre på en slik måte at barnet lett glir inn som en naturlig del av familien uten at det blir opplagt at adoptivforeldrene ikke er de biologiske foreldrene. Mørkhudede barn til par hvor enten en eller begge adoptivforeldre er mørke i huden, asiatiske barn til par hvor enten en eller begge adoptivforeldre har asiatiske trekk, og så videre. Dette ville spart både adoptivforeldre og adoptivbarn for en hel del pinlige spørsmål fra omgivelsene, noe som kan være sårt og vanskelig spesielt for barnet. Dette ville også gjort at adoptivforeldrene kunne ventet til barnet var i voksen alder med å eventuelt fortelle at det var adoptert, noe som ville spart barnet for identitetskrise i ungdomstiden. Jeg vokste selv opp i fosterhjem, noe alle på skolen min visste om. Dette førte til mange ubehagelige spørsmål, mye fordom fra andre, og mange opplevelser jeg aller helst ville vært foruten.

  Adopsjonsbyråene burde senke kravene på hvem som egner seg som adoptivforeldre
Mange par kan være gode foreldre selv om de ikke er gift eller har tjener minimum så-så mye. Så lenge man har råd til mat på bordet, tak over hodet, klær på kroppen og en og annen fritidsaktivitet burde egentlig dette holde i massevis. 


//illustrasjonsfoto

I dag gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre: jeg tok av meg klærne, la meg ned og solte meg.

«Ok, big deal?», tenker kanskje eventuelle nye lesere. De av dere som kjenner meg privat, eller som har fulgt meg over lengre tid, vet derimot at jeg alltid har vært over gjennomsnittet opptatt av å aldri gå ut døra uten solfaktor 50 i ansiktet og at jeg har en tendens til å plapre hull i hodet på folk om at soling = tidlig aldring, og for all del burde unngås.

Vel, i dag slo det meg: man skal faktisk ikke ta for gitt at man lever lenge nok til å oppleve alderdommen.

Det var først i dag det gikk opp for meg, sånn på ordentlig, at jeg kanskje har gått rundt og bekymret meg for noe jeg aldri kommer til å oppleve. At jeg ikke bør være så fryktelig sikker på at jeg i det hele tatt kommer til å leve lenge nok til å faktisk se de første ordentlige aldringstegnene.

Misforstå meg ikke: jeg er ikke syk, så det finnes ingen grunn til å tro at livet mitt blir kort, men likevel… Man vet virkelig ikke.

Mamma var 52 da hun gikk bort nå i februar, og stefaren min som nettopp har gått bort, var også relativt ung. Begge to skulle fremdeles hatt mange gode år foran seg før de kunne betegnes som «gamlinger», og hadde noen spurt meg for et år eller to siden, ville jeg følt meg ganske sikker på at de begge ville fått oppleve sommeren 2020 og flere til. Men jeg tok feil.

Å bli gammel er faktisk ikke noe alle opplever. Selv ikke i Norge. Man er forbannet heldig om man lever til den alderen der folk begynner å reise seg for deg på bussen, snakke ekstra høyt og forvente kamferdrops når de kommer på besøk.

Vi må slutte å ta for gitt at vi skal bli gamle. Slutte å snakke om «når jeg blir gammel». For det er ikke når. Det er hvis.

Jeg vet ikke med dere, men 2020 har for meg vært et skikkelig møkkaår så langt. Fra død, til avlyste planer, og nå et land som tror dommedag er rett rundt hjørnet. Året er 2020, måneden er mars, og Norge.exe har fått virus og sluttet å virke. 

Barnehager og skoler over hele landet er nå stengt. Det samme gjelder kino og kaffè. Butikkene forkorter åpningstidene og folk tømmer hyllene for både brød, boksemat og toalettpapir. Besteforeldre får ikke lov å sitte barnevakt for barnebarna sine. Fly flyr ikke, tog går ikke, og busser kjører ikke. Nylig fikk jeg også en sms fra Gol kommune om at dersom man ikke har bostedadresse i Gol, er man ikke velkommen på besøk. Alt sammen på grunn av Coronaviruset.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har slitt med å ta hysteriet seriøst. Muligens fordi jeg har sett verden rope ulv før, og fremdeles har oppstyret rundt Ebola, svine – og fugleinfluensaen friskt i minnet. Disse sykdommene poppet opp tilsynelatende fra ingensteds, skapte frykt, og forsvant igjen etter noen måneders tid. Er det annerledes med Coronaviruset? Jeg har mine tvil.

Det er, for all del, fint at folk tar forhåndsregler. Bruk antibac, ha god hygiene, og drit i å reise utenlands. Dette er sunn fornuft når det er nye virus ute og går, og burde holde i massevis. Hele opplegget med å hamstre boksemat og toalettpapir, stenge kino og kaffè, og bli helt hysterisk, synes jeg er unødvendig.

Verden kan ikke slutte å fungere bare fordi det er et nytt virus ute og går.

Folk gjør også klokt i å huske på at Coronaviruset er fullstendig ufarlig for folk flest. Det er mennesker med nedsatt immunforsvar og dårlige lunger, samt eldre over 60, som har grunn til å være urolige. Vi andre kan ta det helt med ro. At vi skal holde oss hjemme om vi blir, eller mistenker at vi er, smittet sier seg selv, men vi har altså ingen grunn til å gå rundt og frykte for livet.

De siste dagene har jeg vært dårlig, både emosjonelt og fysisk. Ryggen har vært (og er fremdeles) vond, og tankene har kretset rundt livet, døden og alt derimellom. Hva vil jeg egentlig ha ut av livet mitt, og hvordan oppnår jeg det? Hva skjer med kattene mine om jeg plutselig faller død om? Vil jeg noen gang få råd til å reise ut i verdensrommet (det fant jeg nemlig nylig ut at man kan, om man har noen millioner å avse sånn på løpende hånd)? Betyr penger noe? Betyr livet noe? Betyr noe, noe? Betyr jeg noe?


#snapchatfilter #dritdårligkvalitet #NoMakeup #megaslask

En annen ting jeg har tenkt på, er dette med forbilder. Jeg henger ikke så godt med i kjendisdramaer og slikt – orker rett og slett ikke – men at en viss Bergensbrunette mente det var innmari voksent gjort å stå på en scene under utdeling av en viss pris, og banne mens hun kjeftet enkeltpersoner huden full og generelt bare oppførte seg motbydelig, har jeg fått med meg. Jeg tenker ikke nevne navn, men regner med de aller fleste forstår hvem det er snakk om likevel. Personlig mener jeg at har man blitt kjent gjennom Paradise Hotel – et tv-program hvis mål er å normalisere det å drikke seg full midt på dagen, ha sex på tv og ligge med alt som kan krype og gå -bør man kanskje la være å stå på en scene og bjeffe om at andre folk er dårlige forbilder.

Skal vi først diskutere dette med å være gode og dårlige forbilder, føler jeg helt ærlig at mange mennesker – tidligere nevnte Bergenser inkludert – har et merkelig syn på hva dette faktisk innebærer. Av det jeg har forstått er et godt forbilde, sett gjennom deres øyne, et menneske som 1) aldri gjør noe galt, eller 2) gjør feil, men skyver dem under teppet og nekter for dem.

Mange av dagens såkalte forbilder har, for eksempel, tatt plastisk kirurgi. Har man tatt plastisk kirurgi havner man automatisk på «dårlig forbilde»-listen. Av uante årsaker er plastisk kirurgi fyfy, og aller helst skal man ikke engang tenke tanken på å gjøre brystene større, nesa mindre, eller fikse hva enn man måtte ha av komplekser. Man skal rett og slett bare være fornøyd med det man er født med, eller ‘lære seg å leve med’ det – uansett hvor mange timer hos psykolog det eventuelt måtte ta, eller hvilke krokben det setter for en i hverdagen. Kanskje vil man, for eksempel, ikke fotograferes i profil. Et godt forbilde skal altså bare akseptere at dette er noe de er ukomfortable med, og aldri tenke tanken på å fikse ‘problemet’.

Har man først gått på smellen og fikset sine utseenderelaterte komplekser med en operasjon eller to, kan man komme seg bort fra «dårlig forbilde»-listen ved å lyve om det. Si at nei, nei, man har absolutt ikke lagt seg under kniven. Påstå at man bare ‘vokste til’ etterhvert som man ble eldre, at det er sminketriks, resultater av trening, kosthold, eller hva enn man kan komme på, og på den måte skape et veldig urealistisk bilde av virkeligheten for sine følgere. Helt ærlig, hvor mange av oss hadde ikke lyst til å hive oss på treningssenteret da vi hørte at Sophie Elise hadde trent seg til større rumpe? Helt til vi fant ut av «treningen» ble gjort i narkose i Istanbul. Hadde hun aldri gått ut med at rumpa var operert, ville mang en tenåring blitt veldig skuffet over at Kardashian-rumpa uteble uansett hvor hardt de trente.

Jeg kommer aldri til å forstå hele denne ‘godt forbilde’-greia. For meg er et godt forbilde noen som er menneskelig. Noen som har både gode, og dårlige, perioder i livet, og som ikke legger skjul på det. Noen som er ærlige om hva de plages med, og hva de eventuelt har gjort for å fikse det. Noen man kan stole på. Å lure folk til å tro at noen rett og slett bare er født med et plettfritt utseende, aldri har dårlige dager, aldri tviler på seg selv og aldri opplever kjipe ting, er en farlig ting å gjøre. Hvor mislykket føler man seg ikke da, når man selv sitter der med flat ræv, tjue kviser i trynet, traumer og depresjon, og lures til å tro at dette ikke er normalt? Personlig tenker jeg det er bedre for psyken å vite at de plettfrie forbildene våre er født akkurat like menneskelige som du og jeg, og at de også har hatt sine komplekser, kjipe opplevelser og dårlige dager.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: