De siste dagene har jeg vært dårlig, både emosjonelt og fysisk. Ryggen har vært (og er fremdeles) vond, og tankene har kretset rundt livet, døden og alt derimellom. Hva vil jeg egentlig ha ut av livet mitt, og hvordan oppnår jeg det? Hva skjer med kattene mine om jeg plutselig faller død om? Vil jeg noen gang få råd til å reise ut i verdensrommet (det fant jeg nemlig nylig ut at man kan, om man har noen millioner å avse sånn på løpende hånd)? Betyr penger noe? Betyr livet noe? Betyr noe, noe? Betyr jeg noe?


#snapchatfilter #dritdårligkvalitet #NoMakeup #megaslask

En annen ting jeg har tenkt på, er dette med forbilder. Jeg henger ikke så godt med i kjendisdramaer og slikt – orker rett og slett ikke – men at en viss Bergensbrunette mente det var innmari voksent gjort å stå på en scene under utdeling av en viss pris, og banne mens hun kjeftet enkeltpersoner huden full og generelt bare oppførte seg motbydelig, har jeg fått med meg. Jeg tenker ikke nevne navn, men regner med de aller fleste forstår hvem det er snakk om likevel. Personlig mener jeg at har man blitt kjent gjennom Paradise Hotel – et tv-program hvis mål er å normalisere det å drikke seg full midt på dagen, ha sex på tv og ligge med alt som kan krype og gå -bør man kanskje la være å stå på en scene og bjeffe om at andre folk er dårlige forbilder.

Skal vi først diskutere dette med å være gode og dårlige forbilder, føler jeg helt ærlig at mange mennesker – tidligere nevnte Bergenser inkludert – har et merkelig syn på hva dette faktisk innebærer. Av det jeg har forstått er et godt forbilde, sett gjennom deres øyne, et menneske som 1) aldri gjør noe galt, eller 2) gjør feil, men skyver dem under teppet og nekter for dem.

Mange av dagens såkalte forbilder har, for eksempel, tatt plastisk kirurgi. Har man tatt plastisk kirurgi havner man automatisk på «dårlig forbilde»-listen. Av uante årsaker er plastisk kirurgi fyfy, og aller helst skal man ikke engang tenke tanken på å gjøre brystene større, nesa mindre, eller fikse hva enn man måtte ha av komplekser. Man skal rett og slett bare være fornøyd med det man er født med, eller ‘lære seg å leve med’ det – uansett hvor mange timer hos psykolog det eventuelt måtte ta, eller hvilke krokben det setter for en i hverdagen. Kanskje vil man, for eksempel, ikke fotograferes i profil. Et godt forbilde skal altså bare akseptere at dette er noe de er ukomfortable med, og aldri tenke tanken på å fikse ‘problemet’.

Har man først gått på smellen og fikset sine utseenderelaterte komplekser med en operasjon eller to, kan man komme seg bort fra «dårlig forbilde»-listen ved å lyve om det. Si at nei, nei, man har absolutt ikke lagt seg under kniven. Påstå at man bare ‘vokste til’ etterhvert som man ble eldre, at det er sminketriks, resultater av trening, kosthold, eller hva enn man kan komme på, og på den måte skape et veldig urealistisk bilde av virkeligheten for sine følgere. Helt ærlig, hvor mange av oss hadde ikke lyst til å hive oss på treningssenteret da vi hørte at Sophie Elise hadde trent seg til større rumpe? Helt til vi fant ut av «treningen» ble gjort i narkose i Istanbul. Hadde hun aldri gått ut med at rumpa var operert, ville mang en tenåring blitt veldig skuffet over at Kardashian-rumpa uteble uansett hvor hardt de trente.

Jeg kommer aldri til å forstå hele denne ‘godt forbilde’-greia. For meg er et godt forbilde noen som er menneskelig. Noen som har både gode, og dårlige, perioder i livet, og som ikke legger skjul på det. Noen som er ærlige om hva de plages med, og hva de eventuelt har gjort for å fikse det. Noen man kan stole på. Å lure folk til å tro at noen rett og slett bare er født med et plettfritt utseende, aldri har dårlige dager, aldri tviler på seg selv og aldri opplever kjipe ting, er en farlig ting å gjøre. Hvor mislykket føler man seg ikke da, når man selv sitter der med flat ræv, tjue kviser i trynet, traumer og depresjon, og lures til å tro at dette ikke er normalt? Personlig tenker jeg det er bedre for psyken å vite at de plettfrie forbildene våre er født akkurat like menneskelige som du og jeg, og at de også har hatt sine komplekser, kjipe opplevelser og dårlige dager.

ChicMe WW

Det var mange som jublet da stortinget i fjor sommer vedtok å avvikle pelsdyrnæringen innen februar 2025. Å avvikle pelsdyrnæringen vil bety en total nedleggelse av alle pelsfarmer i Norge og at det å ale opp dyr for pelsens skyld blir ulovlig. Dette var en stor seier for NOAH, dyrevernalliansen, alle som har skrevet under på underskriftskampanjer og alle som har gått i fakkeltog for å vise sin avsky for pelsdyrnæringen.

Gleden skulle imidlertid vise seg å bli kortvarig. Fremskrittspartiet og Senterpartiet var to av partiene som svært motvillig valgte å støtte vedtaket. Disse peker nå på kostnadene det vil medføre å gi kompensasjon til pelsdyrbøndene, og foreslår på bakgrunn av dette at vedtaket om nedleggelse endres. Med seg på laget har de fått Arbeiderpartiet, som opprinnelig kjempet for nedleggelsen av pelsfarmene.

Pelsdyrene går altså nok en gang en uviss fremtid i møte.

Bør nedleggelse av pelsdyrnæringen vurderes på nytt?
Dèt er altså det store spørsmålet. Jeg håper, og tror, alle mine lesere vet hvor jeg står i denne saken. Jeg skal likevel forsøke å forholde meg helt nøytral når jeg nå lister opp for – og imotargumenter.

Argumenter for å bevare pelsdyrnæringen:

01.♥ Den bidrar til å skape arbeidsplasser. Arbeidsplasser generelt er noe vi i Norge sliter mye med.

02.♥ Den er en inntektskilde. Norge tjener penger på å selge pels både til nordmenn og til utlandet.

Argumenter for å avvikle pelsdyrnæringen: 

01.♥  Ferske tall viser at det koster oss mer å ale opp mink og rev enn det vi får solgt den for. Vi taper altså penger på hver eneste mink og rev som ales opp, og businessen er dermed ikke lønnsom.

02.♥  Pelsdyrnæringen får omtrentlig tjuefire millioner kroner av det norske folks skattepenger i statsstøtte per år. Samtidig sitter folk på sykehus og dør, fordi Norge «ikke har råd» til å importere medisin eller utstyr som kreves for å gjøre dem friske. Å avvikle pelsdyrnæringen vil altså gi oss omtrentlig tjuefire millioner kroner til overs, som kan brukes til oppdatering av medisin(sk utstyr), gamlehjem etc.

03.♥  Vi mennesker har ikke lengre behov for gå med pels på kroppen.

04.♥  Dyr har også følelser. Dette er blitt bevist utallige ganger gjennom forskning. Å holde individer som er mentalt utviklet nok til å forstå hva som foregår, og som også er i stand til å kjenne den smerten man påfører dem, i bur, er ikke etisk riktig.

05.♥  Pelsdyrnæringen bryter med loven om dyrevelferd.

Paragraf 3: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Paragraf 5: «Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Varslingsplikten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning».

Paragraf 14: » Det er forbudt å: a) utdøve vold mot dyr, b) hensette dyr i hjelpeløs tilstand»


Bør pelsdyrbøndene få kompensasjon?
Det er i all hovedsak spørsmålet om kompensasjon, mer presist: hvor mye, som truer med å endre vedtaket. Her mener jeg det er viktig å huske på hva vedtaket faktisk sier. Det er ikke, og har heller aldri vært, snakk om å legge ned alle pelsfarmer i morgen. Vedtaket om nedleggelse av pelsfarmene trer først i kraft om fem år.

En kompensasjon skal fungere som en økonomisk sikkerhet for den som står uten inntektskilde som følge av manglende evne til å fortsette ved nåværende arbeidsplass. Faktum er at pelsdyrbøndene blir varslet om nedleggelsen i god nok tid til både å kunne selge unna sine nåværende varer, samt finne nye arbeidsplasser/inntektskilder, før vedtaket trer i kraft. Det er dermed ingen grunn til å gi dem kompensasjon. Som med alt annet, kan man aldri aldri garantere at noen vil få seg jobb. Det er derfor vi har NAV. Enhver person som ikke klarer, eller av ulike årsaker ikke er i stand til, å skaffe seg inntekt via jobb, har krav på økonomisk støtte fra NAV. Det er med andre ord ingen grunn til å gi pelsdyrbøndene kompensasjon. De vet hva som kommer, og de har fem år å forberede seg på.

Del gjerne deres meninger i kommentarfeltet.

//KILDER:
1, 2, 3, 4,5, 6, 7.

Tidligere i dag ble det postet et innlegg i en gruppe jeg er medlem av på facebook. Ei fjorten år gammel jente lurte på om hun kunne flytte sammen med sin 22 år gamle kjæreste. Jeg skrev et lengre svar til henne, som ble buet ned og kritisert, før en moderator fjernet hele innlegget. Så til deg, 14 år gammel jente med 22 år gammel kjæreste, og alle andre jenter i samme aldersgruppe som er sammen med gutter i samme alder som hennes kjæreste, vil jeg si følgende:


Kjære deg.

Vær snill å høre på meg nå, selv om det ikke er disse ordene du har lyst til å høre. Jeg vet at du tenker at jeg ikke forstår. At jeg ikke kjenner ham, og dømmer for fort. At han ikke er som andre gutter. At han elsker deg, bryr seg om deg, og at alderen ikke har noe å si. Tro meg, det vet jeg, fordi slik tenker vi alle når vi er fjorten år og forelsket. Jeg vet også at han får deg til å smile, får deg til å føle deg voksen og moden, sier fine ting, sier at han elsker deg, at du er den eneste han vil ha, at alder bare er et tall, at andre ikke forstår det dere har sammen, og at du er moden for alderen din. Det vet jeg, fordi dette sier alle eldre gutter som velger å bli sammen med yngre jenter.

Jeg vet at du er drittlei av å høre at du må spørre deg selv hvorfor noen på hans alder er interessert i noen som er så mye yngre enn ham selv. Hvorfor han ikke kan finne noen på sin egen alder. Jeg vet at du er drittlei av å høre disse ordene, men tro meg, de er verd å tenke over.

Kanskje har han allerede begynt å si ting som «unnskyld, jeg trodde du var voksen/moden nok (til…)» når han vil ha deg til å gjøre noe du ikke er komfortabel med. Om ikke, så kommer han begynne etter en stund. Du kommer til å si ja, for du vil vise ham at du ER moden/voksen. At du ikke er et lite barn.

Kjære deg, jeg kan bare håpe at når den dagen kommer, vil du forstå at dette ikke er kjærlighet, men manipulering. Når han høres skuffet ut fordi han «trodde du var moden/voksen» er det fordi han vet at disse ordene trigger deg til å ville bevise for ham at du ER moden og voksen. Når den dagen kommer, håper jeg du forstår at han ikke bryr seg om følelsene dine eller hva du er komfortabel med, og at han kun tenker på seg selv. Når den dagen kommer håper jeg du forstår at han bevisst har valgt å gå etter yngre jenter som deg, fordi yngre jenter er mer usikre og lettere å manipulere. På den måten kan han få deg til å gjøre, eller godta, ting ikke engang ei jente på hans egen alder ville akseptert.

Jeg kan håpe, men jeg vet at nei, du kommer ikke til å forstå. At du isteden kommer til å tro at det er din feil. At det er du som har gjort noe galt. Du kommer til å stille spørsmål ved din egen verdi og om din egen modenhet. Du kommer til å være sint på deg selv for at du «ikke bare» kan være slik han ønsker. Du kommer til å ignorere alle varsellamper som blinker, og nekte på at noe er galt med forholdet deres.

Men tro meg – den dagen du selv er 22 år gammel vil du se annerledes på alt sammen. Når du er 22 år gammel og ser tilbake på dette forholdet, kommer du til å forstå hva slags menneske han var, og hva slags forhold dere hadde. Du kommer til å forstå at han er et voksent menneske som er seksuelt tiltrukket av barn, og at det er noe galt med det. At du som fjortenåring ikke var modnere eller mer voksen enn andre fjortenåringer. At han manipulerte deg, løy til deg, og lekte med følelsene dine. Du kommer til å se fjorten år gamle gutter og jenter, og få en vond smak i munnen når du tenker tanken at noen i din alder ser kjærestepotensiale i noen som er så unge. Du kommer til å tenke «de er jo bare barn, for helvete!!». Først da kommer du til å forstå hvor sykt det var at en voksen mann var interessert i deg – et BARN på fjorten år.

Kjære deg, mitt beste råd til deg er å gjøre slutt. Da kommer du til å få se hvordan han virkelig er. Det vil sjokkere deg.

Jeg vet at du sikkert ikke kommer til å gjøre det slutt, men jeg håper. For din skyld 🙂

En ting dere kanskje ikke vet om meg, er at jeg digger konspirasjonsteorier. Kall det gjerne en guilty pleasure. Jeg er ikke en slik person som tror at jorden er flat eller at alle kjendisene er døde og erstattet med shapeshifters fra verdensrommet (dèt er faktisk en ganske populær teori. Google alpha draconians for å bli sugd rett inn i what-the-fuck-land), men synes det kan være artig å lese om likevel. Det er, om ikke annet, veldig god underholdning.

Her om dagen kom jeg over enda en artig teori. Om den faller under konseptet ‘konspirasjonsteori’ vet jeg ikke, men den er i alle fall litt i samme gate. Den handler om året 2012 og hva som (angivelig) skjedde det året vi alle lente oss godt tilbake i godstolen mens både TV og aviser fortalte oss at nå sto ikke verden til påske (bokstavelig talt. Jorden skulle nemlig gå under i desember samme år).

Som vi alle vet gikk ikke verden under. Det ble ingen apokalypse. Ingen atombombe sprengte jorden i filler. Ingen meteor ga oss samme kjipe skjebne som dinosaurene. Ebolaviruset gjorde ikke folk om til zombier. Alt vi hadde blitt fortalt, så ut til å være en stor, feit løgn, og vi konkluderte med at mayakalenderens spådom var tull og tøys.

Mandela-effekten
Da Nelson Mandela gikk bort i desember 2013, ble mange svært overrasket. De mente nemlig å huske å ha lært på skolen at Mandela døde i fengsel på åttitallet. I etterkant av dette oppsto en teori. Verden gikk ikke under i 2012, men kunne det tenkes at tidslinjen var blitt endret? Dèt kunne jo forklare hvorfor så mange mennesker hadde et tydelig minne om å ha lært at Mandela døde på åttitallet, når dèt helt tydelig ikke var tilfellet.

Mandela-effekten har blitt navnet på situasjonen som oppstår når man ‘husker’ ting som ikke har skjedd. Slik som dette med at Mandela døde i fengsel på åttitallet. Mange ser på dette som selve beviset på at tidslinjen ble endret, og at de minnene vi har er fra vår gamle tidslinje. I etterkant har folk begynt å grave i historien for å finne ut hvilke andre minner de har, som ikke lengre stemmer overens med virkeligheten. Her er noen av dem.

01.♥ «Run, you fools»
Husker du Gandalfs replikk «Run, you fools»? Da blir du kanskje overrasket når du ser filmen på nytt og oppdager at han slettes ikke sier run, men «Fly, you fools».

02.♥ Monopol-mannens glassøye
Husker du at Monopol-mannen hadde et glassøye? Vel, det har han ikke. I alle fall ikke i denne tidslinjen.

03.♥ Disney’s tingeling-intro
Ah, de gode, gamle VHS-tider. Den gangen alle Disney-filmer startet med en blå bakgrunn og en liten, flyvende Tingeling-figur som kom og lyste opp et hvitt slott og satte prikken over i’en i ‘Disney’. Husker du denne koselige introen? Da har jeg dårlige nyheter: den har aldri eksistert.

04.♥ Nysgjerrige Nils
Har du noen gang lagt merke til at apen Nysgjerrige Nils ikke har noen hale? Nei, for han hadde jo det da du var liten.. Eller?

05.♥ Ford-logoen
Ta en titt på Ford-logoen. Har F’en alltid hatt en krøll på seg?

06.♥ C-3PO’s sølvfargede ben
Er du Star Wars-fan? Da vet du kanskje at C-3PO ikke er helt gullfarget, men har et sølvfarget ben? Siden når!?

07.♥ Hvor mange stater er det i Amerika?
Er du en av dem som kunne sverget på at du lærte at det var 51 stater i Amerika? Det er faktisk bare 50.

06.♥ Neil Armstrong’s død
Visste du at Neil Armstrong døde i august 2012? Jeg for min del kan ikke huske at det ble nevnt med så mye som et ord, verken på TV eller i aviser. Litt rart, er det ikke, med tanke på at alle vet hvem han var?

07.♥ Barbara Streisand
Har du hørt om Barbara Streisand? Hun heter faktisk Barbra.

08.♥ «What if I told you everything you knew was a lie?»
Du leste kanskje setningen ovenfor med stemmen til Morpheus fra The Matrix-filmene, men om du ser filmene på nytt, oppdager du fort at disse ordene aldri blir sagt.

09.♥ «Yeah, science, bitch»
Tro det eller ei, men Jesse Pinkman sier faktisk aldri «yeah, science, bitch» i Breaking Bad.

10.♥ Tenkeren
Du har helt sikkert sett (bilder av) statuen «tenkeren» av Auguste Rodin, og husker helt sikkert at statuen hviler pannen mot hånden. Ikke i denne tidslinjen, nei! Her hviler han nemlig haken mot hånden.

11.♥ Ulvdal
Du har helt sikkert hørt om Ulvdal. Har du sett serien Norske Rednecks har du nok også fått med deg Daniel, som velger å oversette hjemstedet sitt til ‘wolf valley’ når han prater engelsk. Da vil det nok overraske deg at stedet slettes ikke heter ulvdal, men uvdal. Uten L.

 

Hva tror dere – foregår det noe merkelig, eller har folk flest bare veldig dårlig hukommelse? Og har DU noen ‘falske minner’?

Da jeg startet kategorien «Jessicas tabulagte meninger» i august tidligere i år, fikk jeg spørsmål om hva jeg synes om menn som bruker sminke, vesker, kler seg i stramme klær og tilsvarende. Jeg har ventet i det lengste med å svare på dette spørsmålet, fordi jeg forstår at her er det fort gjort at man tråkker noen på tærne.

Først og fremst føler jeg det er viktig at man skiller mellom transseksuelle (de som er født i en mannekropp men identifiserer seg som kvinner) og menn som faktisk identifiserer seg som menn. Tross alt, om en person identifiserer seg som det feminine kjønn, er det slettes ikke rart at de er.. Ja, nettopp: feminine.

Om en person derimot identifiserer seg som mann, men likevel er unektelig feminin av seg, forstår jeg at folk synes det er rart. Helt ærlig; jeg synes det er noe rart ved det, jeg også. Dette til tross for at jeg i min ungdomstid ofte falt for såkalte brunkremsgutter med bling i øret og rosa pikèskjorte fra Lacoste.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er en forskjell mellom datidens brunkremsgutter og de guttene som bruker sminke den dag i dag. I dag sminker de seg ordentlig, om de først gjør det. Tiden da det holdt å legge et tynt lag med brunkrem over et solariumsbrunt ansikt er over. Nå er det full makeup som gjelder. Bryn skal formes, highlighter skal legges, øyenskygge skal blendes, og falske vipper må til. Det er leppestift og eyeliner, og vågale farger – og alle ser de ut som de har gått på makeupkurs hos Kim Kardashian.

Kanskje er det der det hele skurrer for min del: menn skal ikke se ut som Kim Kardashian.

Jeg støtter alle menneskers rett til å kle seg og sminke seg som de selv ønsker, uavhengig av kjønn, men jeg kan ikke nekte for at jeg synes det blir litt rart. Det blir litt kluss i topplokket hos meg når en mann som identifiserer seg som mann, har gjort en ordentlig innsats for å se ut som en kvinne i ansiktet. Rettere sagt; det vi er oppvokst til å se på som kvinnelig.

Sminke er, i bunn og grunn, bare sminke. Akkurat som at klær i bunn og grunn bare er klær. De kan brukes av hvem som helst. Problemet er ikke guttene som bruker sminke. Problemet er at vi er vokst opp til å se på det som en jente-ting.

Men inntil min primitive hjerne klarer å gi slipp på dette tullet med at sminke er en jentegreie, synes jeg det er «litt rart» med menn i full makeup.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: