Det vi ikke skal snakke om

Jeg prøver å ikke snakke så mye om eksen min/bruddet/situasjonen vår her på bloggen. Har vel egentlig lovet han å kutte det ut. Samtidig er det vanskelig, med tanke på at han fremdeles er en veldig stor del av livet mitt i den forstand at vi fremdeles eier et hus sammen og – i teorien, i alle fall – har felles økonomi. Jeg kan liksom ikke bare våkne opp en morgen og bestemme meg for at «nei, nå er jeg ferdig med deg», fordi det er mye som må tas tak i og fikses opp i før vi kan sette strek og kutte kontakten, om det er den retningen det går i. Helt ærlig håper jeg ikke det. Jeg håper vi kan bevare et greit vennskap, eller i alle fall være på «hei» når vi treffes på butikken. Om ikke med en gang, så i alle fall om noen års tid.

Her om dagen skrev jeg litt med en kamerat på facebook, og vi kom inn på dette med forhold. Jeg nevnte at det ikke er noe problem for meg å skaffe meg kjæreste, men at det blir vanskelig å holde på dem etter noen års tid. Han lurte på hvorfor.

Jeg har tenkt en del på dette, og kommet frem til at det mest sannsynlig handler om at jeg har en tendens til å velge partnere som ikke er fornøyd med meg i utgangspunktet. Partnere som vil at jeg skal trene mer, spise sunnere/mindre, ha større rumpe, flatere mage, like ting jeg ikke liker (vasking, rydding, matlaging, strikking), hate ting jeg egentlig liker (unaturlige hårfarger, neonfargede klær, glitter, høye hæler) og tilsvarende. Når de etter x antall år ikke har lykkes å gjøre meg om til alt som er stikk motsatt av den jeg egentlig er, er det kanskje heller ikke så rart at de finner ut at de heller vil satse på andre jenter.

Så skal jeg ha en partner i fremtiden, må jeg ha en som liker meg for den jeg faktisk er, ikke en som forventer at et par squats skal gi meg den opererte og photoshoppede rumpa til Kim Kardashian eller at en kokebok skal gjøre meg til mesterkokk. For slik fungerer jeg ikke. Jeg er tjukk, og jeg brenner popcorn i mikroen. Ferdig snakka.

Kunsten å grille med varmepistol

Ok, folkens, jeg ler meg seriøst i hjel! ♡

I kveld, rundt klokken 22, fikk Chris det for seg at vi burde grille. Litt kjapp leting avslørte at det ikke fantes verken grillkull eller ved å oppdrive. Så hva gjorde vi da?

Jo, Chris fant en stor blokk med sagflis, lempet den i grillen, pakket litt papir rundt den og tente på. Da ikke dette resulterte i bålet han hadde sett for seg, var det bare å gå inn igjen, hente litt olje og helle på. Ingen effekt. Nei vel, da hentet han antibac’en. Helte over sagflisblokken, og varmet opp med varmepistol. Så sto vi der i hagen i mørket som to idioter begge to, og glante på at blokka med sagflis sakte forvandlet seg til en stor klump med kull.

Mirakelenes tid var tydeligvis ikke forbi, for jammen brant blokka. Kotelettene ble slengt på, nå skulle det bli grillings!

Det endte med at da kotelettene var stekt, potetsalat og bestikk lagt frem, fant vi ut at vi ikke turte ta sjansen på denne maten likevel.

Men moro hadde vi det, i alle fall.

Jeg er ikke dau (ennå)

God ettermiddag! ♡

Christian (han jeg er hos) er på jobb, Steffen har nettopp vært på besøk, og nå ligger jeg på sofaen og er småsyk. Formen er bedre i dag enn i går, men jeg er fremdeles ikke helt i form.

Tidligere i dag var jeg innom senteret på jakt etter et par øredobber. Ikke fordi jeg skal pynte meg, men fordi jeg har hull i ørene som må stikkes opp ca èn gang i mnd for å ikke gro igjen. Øredobber kunne jeg imidlertid bare glemme, for det er ikke en eneste butikk på senteret som selger det. Dermed ser det ut til at det blir tur hjem og hente. Passer meg egentlig like greit, har et par andre ting jeg skulle hentet, også, i tillegg til at jeg selvfølgelig savner kattene noe voldsomt.

En helt sjuk update

«God» morgen!
Jeg setter ordet «god» i gåseøyne fordi jeg følte meg helt forferdelig da jeg våknet i dag morges. Vondt i halsen, rennende nese og hodepine. Varm, slapp og jævlig.

Jeg hoppet i dusjen og gikk på butikken. Følte meg fortsatt ikke bra. I skrivende stund føler jeg meg fortsatt ikke helt på topp, så jeg tenker at jeg tar en kjempetidlig kveld og håper på å våkne opp bedre i morgen.

Det «alle» lurer på…

De fleste av dere har nok fått med dere at jeg har tilbrakt mer eller mindre hele juli måned hos en kamerat. En ting jeg ikke har nevnt for dere, men som alle som kjenner meg og eksen min allerede vet, er at denne kameraten er en god venn av eksen min.

Derfor har det også dukket opp noen spørsmål fra felles kjente om jeg tilbringer tid med denne kameraten i et forsøk på å såre eller på andre måter hevne meg på eksen min.

Dette irriterer meg helt ærlig grenseløst. Først og fremst provoserer det meg at folk tror jeg er så barnslig at jeg i en alder av snart 31 føler noe behov for å «ta igjen» på eksen min. Jeg og eksen min er gode venner, selv om vi er uenige om veldig mye. Jeg har ingen ønsker om å såre, skuffe eller på andre måter ta igjen på ham for å ha funnet seg ny kjæreste. Jeg er glad i eksen min på en vennskapelig måte, og det gir meg ingen glede å såre noen jeg er glad i.

Jeg er også utrolig skuffet over at så mange som kjenner meg privat, tror jeg er et såpass fælt menneske at jeg bevisst og med vilje ville satt en uskyldig tredjepart (kameraten min/vår) i en kjip situasjon, bare for å ta igjen på eksen min. Jeg har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli, et menneske som bruker andre på den måten.

Jeg sier ikke at hevn er fy-fy, men hevn hvor man trekker inn en uskyldig tredjepart (en venn, et familiemedlem, et kjæledyr etc som betyr mye for personen man ønsker å hevne seg på) synes jeg ingenting om. Det blir feil, og slik er jeg ikke.

Jeg er utrolig glad for at jeg har kameraten min å være hos, fremfor å måtte sitte hjemme i huset jeg eier sammen med eksen min og bruke enorme summer på å reise ut hver helg, men dèt er også alt dette er; en kamerat. Et vennskap. Det finnes ingenting mer; ingen skjulte motiver, ingenting.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: