Juli måned kom og gikk, uten et eneste innlegg på bloggen. Jeg antar at på dette tidspunktet har dere allerede forstått, eller har i det minste en mistanke, om at noe ikke er helt som det burde. Men dere sier ikke noe. Kanskje fordi dere ikke bryr dere, kanskje fordi dere ikke vil blande dere, kanskje fordi… Vel, hva vet jeg. Dere har deres grunner. Kanskje er sannheten såpass enkel som at dere ikke sier noe fordi dere faktisk ikke har tenkt over mitt fravær i det hele tatt.

Uansett er faktum at jeg har latt bloggen stå urørt. Årsaken er enkel: jeg håpet. Håpet at dersom jeg bare ignorerte de dårlige dagene, ikke skrev om dem, ville jeg kunne fortsette bloggen som normalt. Håpet at dette ikke trengte å bli en sånn jævla sippeblogg. En sånn «hey, hey, se på meg, jeg har i-landsproblemer og synes jævlig synd på meg selv»-blogg som det allerede florerer av på sosiale medier. Alle har det så fælt, alle synes så fryktelig synd på seg selv, alle ikler seg det svenskene kaller «Offer-koftan», som det mangler et godt norsk ord på. Jeg, personlig, hater slike blogger. De har en tendens til å suge gleden ut av folk. Kan ikke folk bare være litt fuckings happy, selv om sommeren deres regner bort og de har vondt i storetåa?

Så jeg lot bloggen ligge på de verste dagene. Og de verste dagene ble til de verste ukene, og brått sitter jeg her og har ikke engang rørt pc’en på en hel måned. Jeg antar jeg må innfinne meg med at dette er valgene mine: alternativ 1) dette blir en sånn jævla sippeblogg, for gleden har sagt adios og ser ikke ut til å komme tilbake med det første, eller så 2) får jeg la hele dritten stå urørt til jeg føler meg happy igjen.

Jeg er inne i en periode hvor jeg egentlig bare har lyst til å lage meg en god kopp kakao, legge litt sminke, ta på meg penklær og sprenge meg selv i lufta. Idet jeg skriver ordet lufta begynner Katy Perry’s «firework» å spille i bakhodet på meg. Det er sånn hjernen min fungerer. Makaber selvironi. Litt sånn som tittelen på dette blogginnlegget. Hele livet mitt er en gigantisk guide i hvordan man blir en jævlig sugen person, så de av dere som hoppet inn her i håp om en frekk blowjobguide; beklager. 

ChicMe WW

God kveld i stuen. På lørdag dro jeg og Betina med oss hunden Milla og litt drikke bort til Ylifossen her på Ål.

Som jeg har fortalt dere tidligere (her) er dette min nye favorittplass, og vi håpet derfor at det var god temperatur i vannet så vi kunne bade litt.

Det var det dessverre ikke, så det ble bare Milla som var sporty nok til å stå i vannet i mer enn et par sekunder.

Hun syntes nok det var litt kaldt, hun også.

Se så pen Betina er! På bildet ovenfor har vi nettopp blitt enige om at det hadde vært gøy med en fest, og prøver å sjekke på google når polet stenger.

Det viste seg at polet var stengt, men ølsalget rakk vi. Så var det bade å hive på seg kjolen og dra hjem til Betina. Her har hun hjulpet meg på med falske øyevipper. Jeg er helt håpløs på slike ting selv, nemlig.

Vi ble en god håndfull folk hjemme hos Betina, før vi fant ut at det hadde vært artig å stikke ut. Som tenkt, så gjort. Pæddings (til høyre) hadde spanderbuksene på. Sist gang vi fant på noe sprell sammen var for fire år siden, så det var gøy at han endelig ble med ut litt.

Det ble en del drikke. Det dere IKKE ser på dette bildet, er de to brettene med drikke som gikk rett i gulvet tidligere på kvelden. Hehe.

Det var, til min veldig store overraskelse, masse folk ute på fylla. Det ser kanskje ut som dette bildet er tatt sånn midt på ettermiddagen, men her hadde Pers (utestedet) nettopp stengt, og klokken nærmet seg 04:00.

Dere  A N E R  seriøst ikke hvor varmt det har vært de siste dagene. I dag morges viste gradestokken hele 41 grader. Førtièn! Ikke at jeg klager, altså. Jeg satt tross alt og surmulet i hele vinter fordi det var kaldt, så nå som varmen endelig har kommet til Norge, skal jeg hvertfall ikke sutre over den.

Uansett: sjekk dette idylliske stedet! Det ligger bare et steinkast (riktignok et ganske langt steinkast..) hjemmefra!

Her skal det bli tilbrakt mange lange dager når det blir litt varmere i vannet. Det kan jeg love dere. For er det noe jeg virkelig har savnet her oppe i Hallingdal, så er det faktisk en ordentlig badeplass. Jeg er jo, som dere vet, oppvokst på sørlandet, med alt det som hører sørlandet til: varm sand under bena, saltvann, sjøstjerner, krabber og så videre, og selv om jeg aldri trodde jeg skulle si det, så har jeg faktisk hatt litt hjemlengsel. Eller, hjemlengsel til stranda, i alle fall. Til måkeskrik, saltvann og varm sand under bena. Strand hotell på Fevik, for dere som vil google barndommen min. Mamma og stefar tok alltid med seg meg og lillesøster dit da vi var små.

Uansett, da jeg så denne fine plassen, kjente jeg at hjemlengselen ble litt mindre. Det er ikke strand hotell, men det er en nydelig plass likevel. Her kan det bli mange fine sommerminner.

Dette bildet er tatt på søndag, da svigermor, Espen og hunden Ronja testet badetemperaturen. Det var litt for kaldt til å legge på svøm ennå, men jeg har absolutt troa på at det blir badevær i år. Skal se det dukker opp bilder av meg på flytemadrass etterhvert. 😉

 

La meg ta dere med tre dager tilbake i tid: Det er tirsdag 2.juni. Det begynner å bli kveld. Terassedøren står åpen, kjæresten sitter på gamingrommet sitt, og selv gjør jeg meg klar til å legge meg for kvelden. Plutselig hører jeg Minsten (den ene katten vår) mjaue høylytt gjentatte ganger fra stuen. Jeg tenker at han nok bare vil ha oppmerksomhet. Han vil ofte det. Han er en typisk mammadalt; dersom han ikke sover, driter eller spiser – så vil han ha oppmerksomhet.  Dèt er selvfølgelig veldig koselig, men ikke når man er så trøtt at man nærmest ser i kryss. Etter fire-fem minutter med uavbrutt mjauing bestemmer jeg meg for at ok, nå får det være nok. Nå kan han ta seg en tur ut.

Jeg går ut i stuen, klar til å løfte ham opp og bære ham ut, men stopper. Rett foran ham ligger det noe lite og brungrått. Det er en liten musunge. Minsten ser på meg med store øyne. Mjauer igjen. Jeg bøyer meg ned og løfter den bittelille musa opp. Den lever, men er så redd at den ikke tørr å bevege på seg. Pulsen dens går kjemperaskt. Jeg holder dette bittelille livet i håndflaten, og bestemmer meg for at jeg skal gjøre det jeg kan for å få den på bedringens vei.

Jeg har ikke noe bur, men finner en stor lykt. Den får gjøre nytten så lenge. Jeg legger litt ukokt ris i bunnen av lykten, som strø. «Hvordan tar man egentlig vare på en slik liten kar?», undrer jeg for meg selv. Som alltid er google min venn og informerer meg om at slike små skapninger skal ha to ting: 1) varme, gjerne i form av en varmepute, og 2) morsmelkerstatning. Her kan både morsmelkerstatning for katter, hunder og mennesker brukes. «Supert», tenker jeg og går igang med mitt lille prosjekt.

Jeg finner frem saks og en gammel onepiece som glidelåsen har gått på. Fra den klipper jeg et passelig stort tøystykke, fyller det med ukokt ris, og syr igjen så fort fingrene mine klarer. Slenger den to minutter i mikroen på 700 watt. Fiks ferdig varmepute à la Jessica. Jeg hiver også inn en solid dose kattehår i «buret», slik at musa kan gjemme seg om den føler behov for det.

«Kan du kjøre meg på butikken?», spør jeg Espen. Forklarer at lillegutt – som muligens er jente, hvem vet? – trenger morsmelkerstatning. Han kjører meg på butikken, jeg kjøper morsmelkestatning på flaske og en pose med forskjellige nøtter, sånn i tilfelle han – musa, altså, ikke Espen – faktisk er stor nok til å spise fast føde.

Musart – get it? Musart istedenfor Mozart – overlever sitt første døgn, og kvikner fort til. Han utforsker buret sitt, jeg filmer en liten videosnutt som jeg poster på instagram, og utover kvelden overrasker han meg også med å drikke vann rett fra skålen sin, knaske nøtter og jafse i seg eplebiten jeg gir ham. Jeg forstår fort at Musart egentlig praktisk talt er voksen, og faktisk kan klare seg greit på egenhånd.

Torsdag fjerde juni bestemmer Espen og jeg oss for at det er på tide han slippes fri. Han hører, tross alt, hjemme i naturen. Og realiteten er at selv om jeg gjerne vil beholde ham for alltid, er det ikke sunt for ham å fortsette å bo i en lykt. Så vi tar med oss lykta med Musart i på kjøretur. Bort fra katter og hus, over brua og frem til skogen bærer det.

Og så lar vi ham gå. Vi ser på mens han tar sine første skritt tilbake til friheten, piler avgårde og graver seg ned i litt lyng. Jeg håper han får det fint der i skogen.

Livet er fullt av ubesvarte spørsmål: Hvor mange stjerner er det på himmelen? Hvor mange fisker er det i havet? Og så videre.

Det spørsmålet jeg var mest interessert i å finne svar på da jeg natt til 27.mai oppdaget at jeg hadde fått mensen, var: hvor mange tamponger er det plass til i en 29 år gammel vagina?

Årsaken til at jeg lurte var fordi jeg hadde bestilt billett til 06:15-bussen nedover til sørlandet. Dere vet, den som går før butikkene er åpne, har toalett det ikke går an å låse (eller bevege seg på overhodet), og som varer i omtrentlig syv timer.

Alle som er født med kvinnelig underliv vet at man blør som en knivstukken kriger det første døgnet, og at den stakkars lille bomullsproppen man har kjørt opp i det aller helligste må byttes omtrent hvert 30.minutt for å unngå at både truser og bukser farges røde. Så man kan si at klokken 02:00 natt til reisedatoen ikke akkurat var det beste tidspunktet å få besøk av blodbaronen på. Den eneste løsningen jeg kunne tenke meg var å stappe så mange tamponger som mulig opp i fødekanalen og håpe at det gikk greit.

Ekkelt? En smule. Men ikke så ekkelt som å sitte på et bussete med gjennomvåte bukser og se ut som det nettopp har gått av en bombe i nedre mageregion. Livets brutale realitet er nemlig at noen ganger må man faktisk velge mellom to onder.

Så hvor mange tamponger er det pass til i en snart tredve år gammel vagina? Jeg vet ikke. Jeg tok til fornuften og bestemte meg for å ikke reise likevel. Beslutningen var en kombinasjon av overnevnte grunner, kramper fra innerste sirkel av helvete, og det faktum at lillesøsters bil har gått ad undas og hun ikke får brukt den før nye deler er på plass. Hele poenget med turen ned til sørlandet var nemlig at vi skulle rydde ut hjemme hos mamma. Derfor var det like greit å utsette det.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: