Livingdoll

/ 4 Kommentarer

Klokken var nylig passert midnatt. Jeg hadde akkurat begynt å drifte innover mot drømmeland da lyden av høylytt krangel vekket meg. Når man har fire katter og jevnlig får besøk av katten på andre siden av veien, sier det seg selv at det oppstår konflikter. Fra soveromsvinduet kunne jeg se min egen katt, Minsten, sitte og kjefte høylytt på den grå nabokatten. Da et par høylytte ord fra meg ikke fikk kranglefantene til å gi seg, var det bare å få på seg klær og sko, og komme seg ut for å stanse det som var oppstått før det brøt ut full krig.

Dermed forsov jeg meg i dag. Da jeg våknet var klokken godt over elleve, og jeg rakk så vidt lufte hunden, sette på en klesvask og stirre litt kritisk på sofaputene før samboer’n var hjemme fra jobb.

Jeg har ikke engang fått dusjet ennå (jepp, jeg er ekkel), så ti poeng til den som gjetter hva jeg skal gjøre nå.

/ Kommentarer

/ Kommentarer

I går fikk vi et møte med døden. En liten fuglunge hadde kommet seg opp i tredje etasje. Hvordan den kom dit, vet vi enda ikke. Vi hørte ikke dens skrekkslagne pip før Argentina (en av kattene våre) allerede hadde angrepet den. Jeg fikk jaget henne bort, men det var for sent. Den lille fuglen døde i hendene mine på vei ned trappen. Det var ingenting vi kunne gjøre.

Det er alltid vondt å få et møte med døden på denne måten. Når de er så unge at de ikke engang har fått sjansen til å leve. Denne lille fuglen skal aldri få kjenne luft under vingene. Den skal aldri fly. Det gjør meg vondt.

Jeg har aldri forstått hvordan folk flest klarer det; å kaste et dyr i søppeldunken og gå videre som om det ikke er noen big deal. Å være så forbannet likegyldig til et liv. Å ikke bry seg. Å ikke ta innover seg det faktum at de har holdt en hel verden i hendene sine. Et lite univers av følelser.

Jeg tror ikke på Gud, på Allah, eller på noen form for religion, men jeg tror på energi. Jeg tror på liv. På likeverd og balanse. Jeg tror ikke det er noen forskjell mellom den energien som får våre hjerter til å slå, og den energien som får blomster til å blomstre. Jeg tror ikke den energien vi bruker når vi tenker, er viktigere eller av større kvalitet enn den energien som kreves for å få en liten fugl til å pipe. All energi har det samme opphavet. Vi er alle fra det samme universet, boende på den samme planeten. Bygget opp av de samme byggeklossene. Vi puster alle den samme luften, og drikker det samme vannet. Den energien som gir oss liv, er kun til låns, for en periode. Det må vi aldri glemme.

/ Kommentarer

Du vet du lever et uhyre spennende liv når det du velger å blogge om, er at en nettbutikk har sendt deg en bukse i feil størrelse. Høhø…

Vel, uansett. Jeg elsker de tynne, myke joggebuksene til Hollister, og har allerede et par av dem. Da jeg liker å ha dem litt romslige (for det skal jo joggebukser være), bestiller jeg dem vanligvis i størrelse large. Da jeg så denne i blått, og oppdaget at det kun var èn igjen, men i størrelse XL, tenkte jeg «shit samma, hvor stor forskjell kan det egentlig være mellom L og XL uansett?» og klikket på bestill-knappen. Dere vet; jeg gjør sånn. Bestiller ting uten å egentlig bry meg om størrelsen.


Buksen kom i posten, jeg tok av unødvendige lapper, og dro den opp over lårene. Den satt som et skudd, og jeg tenkte: «enten er jeg større enn jeg trodde, eller så er det noe som ikke stemmer».

Heldigvis var det noe som ikke stemte. En kjapp titt på merkelappen inni buksen viste meg nemlig at de hadde sendt meg buksen i feil størrelse.

Istedenfor en ekstra stor (XL) hadde jeg fått en ekstra liten (XS). Normalt sett når bukser sitter som et skudd (hvilket i min verden betyr ettersittende, ikke pintrang) må jeg opp i størrelse medium, så at jeg oppnådde samme effekt i størrelse Xs var … En gledelig overraskelse.

Dere får unnskylde at buksen ser litt brukt ut på bildene. Jeg har nemlig tatt meg noen spaserturer i den før jeg kom på at den skulle havne på bloggen. My bad.

Dere finner den forresten her. Den er riktignok utsolgt akkurat nå, men følg med, så kommer den kanskje tilbake.

/ 3 Kommentarer




Gjett hvem som har kjøpt seg nye sko? Hint: det er meg. Jeg har vært på jakt etter noen fine, lette sko en liten stund nå, og da jeg snublet over disse, var jeg ikke sen med å trykke på bestill-knappen.

Ellers er det ikke mye nytt å melde, for å være ærlig. Solen steker på skyfri himmel i dag, og det er jeg veldig fornøyd med. Mindre fornøyd med at hele landet har samlet seg i bygda. Mest fordi mye folk = lange køer på butikken.

Mens vi snakker om butikken, så holdt jeg på å få hjertestans der inne i går. Var nemlig brennsikker på at jeg så en fyr jeg har på facebook der inne. Vanligvis ville ikke det egentlig vært noe problem, men når du dasser rundt i størrelse 45 vintersko (som altså er for store til meg, som vanligvis bruker strl 38), med håret i en dott på hodet, null sminke og samboerens veldig løse hettejakke fordi du «bare skal en kjapp tur innom» og ikke forventer å egentlig treffe noen, da skal jeg love deg at du kjenner skammen brenne i kinnene når du (tror du) ser noen du ikke har møtt før, og som du bare VET kommer til å dømme deg ut i fra det de ser akkurat der og da, og det kommer til å eke rykter rundt på sosiale medier i minst et halvår om at «ja, hu er fin på bilder, men faen så støgg i virkeligheten».

Måtte selvfølgelig sende en melding til vedkommende etterpå og høre om det faktisk var han som hadde vært der inne, men det var det ikke. Om han da ikke bare nektet fordi det faktisk var han og han ikke vil vedkjenne seg å være i nærheten i tilfelle støgga sjæl skulle begynne å mase om å finne på noe sammen. Høhø..

Uff, godt man er ferdig med alt sånt tull, egentlig.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: