Kort tid etter forrige blogginnlegg ble skrevet, dro jeg til IKEA. Det som skulle bli «et par billige duftlyst» endte opp med å bli betydelig mer. Rart hvordan man kommer på at man plutselig trenger alt i fra kleshengere til pastasleiv når man er på ikea, synes dere ikke? Nok en gang ser det altså ut til at jeg reiser hjem med dobbelt så mange bager som jeg hadde med meg da jeg kom. Ugh.

Hva synes dere forresten om frisyren min på bildet ovenfor? Jeg spør fordi jeg ikke kan annet enn å le. Her gikk komfort langt foran stil, for å si det slik. Haha.

Så sto jeg altså der og tok selfie i IKEA-speilet. No shame. Eller, ok, litt shame..

Mat må man ha, og det var i grunn like greit å ta den på IKEA. Det ble pasta grana padano, daimkake og noe som het prinsessekake. Sistnevnte ville jeg ha mest fordi jeg var nysgjerrig på den.

Spoiler for dere som ikke har smakt den: den smaker som bløtkake. Veldig god.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen drar jeg på hyttetur. Jeg har ikke vært på mamma og pappas hytte enda, så det skal bli spennende å se den på ordentlig.

Det er torsdag den 22.August, 2019. Klokken er 12:00 og det regner. Store, tunge dråper slår mot vindusruten, akkurat som de gjorde på samme tidspunkt, på samme dato, for elleve år siden. Jeg fryser, akkurat som jeg gjorde den gang. Er det ikke rart hvordan man husker slike små, for noen fullstendig ubetydelige, detaljer? Hvordan enkelte ting fester seg på minnet og aldri blir glemt? Som regnværet som slo hardt mot frontruten på bilen den dagen for elleve år siden.

Hver gang jeg nevner denne dagen, eller noe relatert til den, på bloggen, overfylles kommentarfeltet av hånlige, nedlatende kommentarer fra folk som tror de er anonyme bak dataskjermen (hei, Stine og Silje!). Derfor skal jeg la være å utdype mer.

Isteden tenkte jeg vise dere noen nye bilder av forlovelsesringen min, som dere altså ser i starten av innlegget. Om dere husker tilbake, har jeg forsøkt å ta noen bilder av den tidligere også, men da ble fargene helt feil. Så jeg forsøkte igjen nå nylig. Fargene ble riktige, men å få mobilkameraet til å fokusere på diamanten i midten, ble vanskelig. Det ble uskarpt, som dere ser. Teksten inni ringen kom imidlertid veldig tydelig frem, så jeg får si meg fornøyd. Er jo tross alt ikke noen proff med kameraet.

Dagen i dag har gått til å pakke bagen. Om noen timers tid legger jeg nemlig ut på reise. Vanligvis pleier jeg å sminke og stase meg opp når jeg skal ut på slike langturer, men denne gangen tenker jeg å kjøre sminkeløs – og i joggeklærvarianten. Jeg vet ikke om det er et tegn på at jeg har blitt mer voksen, eller bare lat.

Helt ærlig; det er sikkert det siste. Latskap, altså. Det er jo ingenting voksent med å se ut som en dass.

Det har vært en fin sommer. Gradestokken har stort sett vist nærmere tredve grader. Vi har grillet, vi har badet, og vært sammen med familie og venner. Nå går det mot høst, og regnet høljer ned annenhver dag. Bassenget er tømt for sesongen, og sofaputene satt inn.

I dag våknet jeg til bjeffing. Ronja, hunden vår, var voldsomt giret på å ut. Kort tid etterpå hørte jeg det smelle i en bildør utenfor. «Jøss», tenkte jeg der jeg lå, «er’n hjemme allerede?». Jeg ble liggende der og vente på at han skulle komme gående opp trappa. Så ringte det på. «For faen, Espen», tenkte jeg, «bruk nå nøkkelen! Du vet hvor gal Ronja blir når det ringer på døra». Jeg reiste meg opp, dro på meg ei skjorte, og åpnet vinduet.

Der sto en mann i politiuniform.

Umiddelbart forsto jeg hva det dreide seg om. I går ettermiddag fant vi nemlig en hasjplante i hagen. Ettersom vi er lovlydige folk, ringte vi selvsagt politiet, som ga oss beskjed om at de skulle komme og se på den senere – altså i dag.

Så med håret på halv åtte, morgenånde som ikke lignet grisen, og tørre øyne, hev jeg på meg ei bukse og kom meg ut for å prate med politiet og vise dem den mistenkelige planten. De tok på den, luktet på den, og fant ut at det var nok best å ta den med seg for nærmere undersøkelse, selv om de ikke var hundre prosent sikre på at det faktisk var en hasjplante.

I likhet med oss syntes nemlig også politiet det var rart at denne planten bare hadde vokst opp her ut av det blå. Noen må jo ha plantet den. At den dessuten hadde klart å bli såpass stor uten noe form for stell når disse plantene egentlig ikke skal klare å overleve i norsk klima i det hele tatt, var jo – for å bruke politiets ord – imponerende.

Jeg oppga personalia, lot politiet ta bilder av planten, tok noen bilder selv, så hev de den i baksetet på bilen og kjørte avgårde. Jeg tuslet inn, og oppdaget at Ronja hadde pisset ned hele kjøkkengulvet mens jeg var ute. Livet, ass.

HAR DERE OPPLEVD NOE LIGNENDE?

Hei og hå fra eieren av verdens største lår. Jeg tenkte det var greit å påpeke det selv, så slipper andre å gjøre det. 🙂

De siste dagene har det bare vært regn og elendighet, men i dag skinner solen, så snart skal grillen fyres opp, klærne kastes, og bassenget inntas dersom temperaturen i vannet tillater det. Om noen lurer på bildet ovenfor, så kan jeg bare si det med en gang: det lyver! Joggebuksen min er ikke lilla, den er rosa. Så vet vi det.

Her om dagen la jeg merke til at gamleleiligheten min ligger ute til leie. Husleien er hevet et par hakk og leiligheten har på magisk vis (høhø) fått 10 kvadratmeter ekstra siden sist (jeg mistenker skryt da den ikke ser ut til å være utbygget), men det er absolutt samme, og jeg kan ikke la være å tenke: stakkars folk som roter seg borti det opplegget der. Jeg skal ikke gå i detaljer, men jeg er glad det ikke er meg, eller oss, som må styre med det lengre.

Nå nærmer august seg slutten, og det er snart på tide å dra nedover for å treffe familien igjen. Jeg har omsider bestemt meg for at i løpet av denne måneden _SKAL_ det skje.