Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Jeg har aldri hatt så dårlig selvtillit som nå. Vel, kanskje da jeg gikk på skolen for godt over ti år siden, men etter fylte 20? Nope.
I disse dager føler jeg meg rett og slett helt … Verdiløs. Mislykket. Jeg henger meg opp i småting ved eget utseende, som egentlig ikke burde bety noe som helst, men som nå plutselig betyr alt for mye. Som i at jeg ikke liker formen på øynene mine, eller nesen, eller leppene, eller magen, høyden, porene i huden – jeg kan fortsette i det uendelige.
Ikke er det bare utseendet som plager meg, heller; det er alt. Hele min person. De siste årene har det virkelig gått opp for meg hvor bedritent menneske jeg er. Hvor lat jeg er, hvor egoistisk jeg er, hvor dum i hodet jeg er… Jeg kan ingenting, klarer ingenting. Det er ikke slik at jeg er slik fordi jeg vil. For jeg vil ikke. Jeg vil være en bra person, men uansett hvor hardt jeg prøver, ender jeg kun opp med samme resultat. Det er som om jeg forventes å leve opp til noe helt basic, og likevel feiler.
Jeg sover mye om dagen. Ikke alltid fordi jeg er trøtt. Noen ganger fordi jeg ikke orker å fungere. Ikke orker å tenke, ikke orker å føle. Ikke orker å være tilstede i min egen eksistens. Det blir for mye, og jeg må bare pause det. Sette det på vent. Jeg vet at livet er kort, og at jeg kaster det bort ved å ligge der og sove – og dèt gjør alt mye verre.
For jeg vil leve. I alle fall i teorien. Soloppgang, solnedgang, lukten av saltvann, og solen som glitrer på havoverflaten. Is på brygga, og blå himmel. Svømmeturer. Ferier. Reiser. Latter og glede. Vennskap, familie, kjærlighet – endeløs, grenseløs kjærlighet. Lykke. Minner. Nieser og nevøer som blir eldre for hver gang jeg treffer dem. Jeg vil ikke gi slipp. Jeg er grådig, og vil ha alt det fine. Flotte, vakre livet.
Men det er vanskelig, for livet er så mye mer enn bare «i teorien». Livet er gråt og sorg og smerte. Det er usikkerhet. Frykt. Følelsen av å ikke strekke til, ikke duge. Følelsen av å mislykkes. Ikke klare. Følelsen av å eldes. Forventninger man ikke lever opp til. Å holde fast ved det lille man har av ungdommelighet, i en verden som skriker «se til helvete å bli voksen». Følelsen av å ikke passe inn. Følelsen av å være en feiltagelse. Soverom med gardiner foran vinduet, for å stenge verden ute. Ikke orke livet. Realiteten rett i fleisen. Virkeligheten i vrangstrupen. Tårer som renner uten en eneste lyd. Å miste seg selv, ikke lengre vite hvem man egentlig er langt der inne. Å tenke at det beste ville være å ikke våkne den ene dagen, og være takknemlig for at man gjør det den neste. Viten om at man er en byrde på dem man er glad i, og den dårlige samvittigheten over å fortsette å ha dem i livet sitt, fordi man er en egoist.
Redselen for at ingen egentlig bryr seg en døyt uansett.
