Kjøp mine design og støtt kreftforskning

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner, og hvert år rammes omtrent 3500 norske kvinner av brystkreft. I år var en av dem min tante, som nå kjemper mot brystkreften for andre gang.

Man anslår at mellom 5-10% av alle brystkrefttilfeller skyldes arvelige genfeil på BRCA1 og BRCA2-genene. Man står også i fare for å utvikle brystkreft dersom man fikk sin første menstruasjon i tidlig alder, kommer sent i overgangsalderen, ikke har født barn før 25årsalder, føder sitt første barn etter fylte 35, har brukt østrogentilskudd over lengre tid, går på p-piller og/eller har høy vevstetthet i brystene.

Etter at jeg mistet min mor til lungekreft (hvit sløyfe) tidligere i år, og etter at jeg i september fikk høre at tante nå kjemper mot brystkreften for andre gang, har kreft blitt noe så nært og personlig for meg at jeg ikke lengre kan høre ordet uten å tenke på dem jeg har mistet eller står i fare for å miste.

Derfor vil jeg i år for hvert produkt jeg selger fra nettbutikken min, støtte kreftforskningen med 10 kr. Om du ikke ønsker å kjøpe produktene mine kan du selv støtte kreftforskningen her.




ChicMe WW

Som å vinne i lotto

Aldringsprosessen hos oss kvinner starter det året vi fyller tjuefem. Da dør det flere celler i kroppen vår enn det fornyes, og ting som kollagen og elastin avtar. Dette igjen gir resultater i form av rynker rundt øyne og munn, i pannen og mellom øyenbrynene. Volum i lepper, kinn og under øynene avtar, huden blir tørrere, og holder dårligere på fuktigheten. Dette lærte jeg som syttenåring, og har siden den gang hatt det i bakhodet. Å fylle tjuefem var skummelt. Å fylle tredve var et mareritt.

Fra tid til annen sirkulerer det rundt i skallen på meg at jeg burde komme i gang med fillers, mens jeg enda kan forebygge det verste. Tanken er der, men jeg kommer liksom aldri i gang. Dels fordi det er manglende tilbud på drop in fillerbehandlinger her oppe i dalen, og dels fordi jeg har en nåleskrekk som gjør at jeg heller vil sage av meg ansiktet enn å stikke en sprøyte i det.

Hvorfor nevner jeg dette? Fordi det i dag skjedde noe som fikk meg til å senke skuldrene litt, og føle meg … Litt som om jeg skulle ha vunnet i lotto. Nå mener jeg ikke i den forstand at jeg hoppet og spratt rundt, ropte «YEEESSSSSS!!!!» og ringte hele telefonboken. Dèt ville jeg faktisk aldri gjort.

Nei, når jeg sier jeg følte meg som å ha vunnet i lotto, mener jeg i den forstand at dagen min ble merkbart bedre og jeg fikk en følelse av at jeg har gått rundt og bekymret meg unødig.

Så hva skjedde? Jo, jeg var en tur på butikken, hadde alkohol i kurven, kom til kassen … Og ble bedt om å vise legitimasjon. Jeg vet at det høres ut som en bitteliten, totalt ubetydelig ting for alle under 23, men for en tredveåring å bli bedt om å vise legitimasjon for å kjøpe noe med attenårsgrense… Det er en følelse som ikke kan beskrives, men som gjør underverker for selvtilliten.

Dette skal jeg leve på i minst fem år fremover 😉.  

Dette er meg

Jeg har alltid vært litt rar. En slik person mange ikke helt skjønner seg på. Jeg kommer med spøker som mange ikke forstår at er spøk, og umiddelbart tolker som dårlig selvtillit. «om alt går til helvete kan jeg alltids leie ut meg selv ut som turistatteraksjon», er en typisk ting jeg kunne ha funnet på å si, «pælm meg i vannet så er det faen ingen som ser forskjell på meg og en middels stor hval». En åpenbar spøk om man veier 30 kilo, men tydeligvis ikke så åpenbar når man har bikket overvektsgrensen. Selvironien min har ingen grense, men svært få forstår at det faktisk er spøk.

Samtidig er jeg også en person som mange tror spøker, når jeg faktisk ikke gjør det. Dèt er slitsomt. Smiler når jeg er sur, gjør jeg også. Eller når jeg er dødsens alvorlig. Hvorfor aner jeg igrunn ikke. Det bare er slik. Bare når jeg er hoppende, rasende forbannet er smilet borte. Dèt, eller når jeg sitter og gråter.

Jeg gråter mye. Som regel lydløst. Jeg gråter av krangler og uenigheter, av sinne og av sjalusi. Av sorg og av emosjonell smerte. Noen ganger av glede. Noen ganger av ting jeg leser, ser eller hører. Jeg gråter av avisartikler med kattunger som har blitt dumpet og funnet døde. Jeg gråter av bøker. Av vakre ord. Av sangtekster.

Jeg føler alt for mye, eller ingenting i det hele tatt. Jeg kan gå inn i et rom og føle meg overveldet av alle følelsene som summer rundt omkring. Men jeg kan også være den personen som hører at noen har blitt banket opp, og bare trekke på skuldrene og tenke: «sikkert vel fortjent». Jeg er den personen som plukker opp sommerfugler med brukne vinger og gjør det til mitt livs viktigste mål å fikse dem igjen – men jeg er også den personen som himler med øynene og mister respekten for en person dersom de skylder sine bedritne valg på kjip oppvekst. Jeg er den personen som gir en femhundrelapp til en uteligger eller donerer en lignende sum til en veldedig organisasjon, men som blir gretten når alle varene mine er beepet inn i kassa på kiwi og jeg må betale 499 for å ta dem med meg hjem. Jeg er den personen som bestiller ting til flere tusen kroner på nett – for så å avbryte hele bestillingen når jeg ser at det er 69 kr i fraktkostnader. Faktisk; jeg er den personen som legger ytterligere 10 varer i handlekurven bare for å komme opp i «fri frakt»-summen.

Jeg er frekk i kjeften, kanskje litt for ærlig, og bruker ord som før i tiden ville blitt sett på som ukvinnelige. Jeg går i joggebukse, t-skjorter som er 3-4 størrelser for store, uten sminke og med håret i en dott … Men jeg er også hyggelig når jeg vil, gjør mitt beste for å ikke såre, og skal jeg først i selskap eller på fest, er jeg garantert den mest pyntede personen.

Kroppstemperaturen min er alltid litt under gjennomsnittet, eller litt over. Når jeg dusjer, er det enten i det aller varmeste vannet, det som ville gitt normale folk brannskader, eller det aller kaldeste. Jeg kan ha perioder hvor jeg spiser for 3 personer til alle måltider, og perioder hvor jeg er så mett på luft og kjærlighet/sorg at selv et halvt eple føles i overkant. Jeg er den evige optimist – men også den personen som bokstavelig talt vil legge meg ned og dø så fort jeg blir såret/lei meg.

Så dette er meg. Hvem er DU?

Overdose

Livet er som Freia sin 320 grams sjokoladeplate med Oreo: I begynnelsen virker den som en god idè. I starten, ved det første bittet, er den kanskje det, også. Det føles bra. Smaker godt. Du nyter det. Men etter en stund slutter det å være godt. Kanskje, helt avhengig av hva slags menneske du er, kommer du til og med halvveis før du kjenner at dette ikke var noen god idè likevel. At du skulle ha stoppet for lenge siden, mens det enda var digg. Men du klarte ikke. Du ville ha mer. Du trodde at siden det var bra akkurat da, ville det være enda bedre jo mer du slukte i deg.

Nå sitter du der med kvalmen som bygger seg opp innvendig, og innser at du tok feil. Du har fått i deg for mye. Du vil ikke dette. Fy faen, som du ikke vil dette! Du ser på deg selv i speilet, og lurer på hvem den forbanna idioten som stirrer tilbake på deg er. «Hvorfor så glupsk, din forbanna flodhest?», tenker du.  Er du som meg, gliser du antagelig litt til idioten også, i ren sarkasme.

Du har en vond smak i munnen. Det er den samme smaken som ga deg mersmak for en stund siden. Men nå får den deg til å ville kaste opp. Du sitter og angrer på det du har gjort, og lurer på hvordan det er mulig at noe som var så godt, kan bli så jævlig. Nok en gang innser du to ting: 1) du skulle ha stoppet for lenge siden, og 2) du har fått for mye.

Du har tatt en overdose på sjokolade.

Eller kanskje var det livet.

Og akkurat der og da vil du bare pælme hele dritten til helsikke.

Den beste bursdagsgaven er en baby på 4 ben

Folkens, hils på Bamse. Han er familiens nyeste tilskudd og verdens søteste lille kattunge. Vår lille familie på fem (seks, om vi regner med Sophie som har vært sporløst forsvunnet siden november i fjor) er nå blitt en familie på seks (syv).

Noen av dere kjenner kanskje igjen Bamsegutt fra tidligere. Han er nemlig en av kattungene til svigermor, som ble vist frem i dette innlegget. Uten at jeg visste det bestemte Espen seg for å ta en samtale med svigermor i etterkant av besøket,  og svigermor var litt skeptisk til å begynne med, men etterhvert gikk hun med på at Espen kunne få lov å gi meg (oss) en kattunge i forbindelse med bursdagen min nå i september.

For fire dager siden, den 13nde september, ble 13 uker gamle Bamse vår. Verdens fineste før-bursdagsgave! <3

Se så fint mønster han har! Mamma-pus har nemlig Bengal-blod i seg, og det vises tydelig i pelsen til lillegutt når solen skinner på ham. Stilig, ikke sant?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: