I går var jeg nede i Gol, ved gamle leiligheten i nedre del av sentrum, og lette etter Sophie. Det har nå gått to måneder siden hun forsvant i starten av november 2019. To måneder i bitende kulde, og et landskap dekket med snø og is. To måneder har hun vært der ute, et eller annet sted. Kanskje uten et sted å sove om natten. Kanskje uten mat. Kanskje iskald, og kanskje redd. Eller kanskje ikke. Kanskje har noen tatt henne inn, gitt henne mat og varme. Kanskje har hun en ny familie et sted, som ikke ønsker å gi henne tilbake til oss.

For de må jo ha visst at vi leter. Alle lappene som er hengt opp på lyktestolper, ved postkassestativ, ved matbutikken… Og alle lappene som er puttet ned i hver enkelt postkasse. Alle innleggene mine i lokale grupper på facebook. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes noen som ikke har sett, eller hørt, at noen leter etter henne. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes noen som ikke vet at hun er savnet, og at vi så gjerne betaler for å få henne hjem.

Jeg håper at noen har tatt henne inn. At noen har blitt så glad i henne at de ikke vil gi henne tilbake. At de ikke vil slippe henne ut, fordi de er redde for at hun skal dra hjem igjen. Jeg håper hun har et varmt sted å sove, og god mat å spise. Jeg håper at grunnen til at vi ikke finner henne, er fordi hun har et nytt hjem med folk som gir en god, lang faen i at det sitter noen og bekymrer seg over hennes ve og vel. For hva er alternativet? At hun har gått ute i kulden hele tiden, iskald, alene, sulten..

Jeg lurer på om vi noen gang kommer til å finne henne. Om hun noen gang kommer til å komme hjem igjen. Nå har det gått såpass lang tid, at kanskje har hun glemt oss. Jeg vet ikke.

Stygg, sminkeløs selfie, men byr på den.

ChicMe WW

14.Oktober 2018 kjøpte Espen og jeg ny bil. En helt fantastisk komfortabel bil, som det aldri har vært noe trøbbel med, og som vi begge liker utrolig godt. En bil med masse plass, gode seter, og så videre, og så videre.

I dag, 18.Januar 2020, tok vi farvel med den. Vi vasket den for siste gang, tok vår siste kjøretur, og ryddet ut det som var vårt, før vi ga nøklene til broren hans, som nå er den nye eieren. Jeg kan helt ærlig ikke tro at vi faktisk har valgt å selge denne bilen – den har jo vært et av våre absolutt beste kjøp noensinne – og en liten del av meg lurer på om vi har klikket mentalt begge to. Det er jo ikke fornuftig å kvitte seg med noe man trenger, og er fornøyd med?

Men; det måtte til. Vi har nemlig andre planer. Større planer. Bedre planer. Nøyaktig hva disse planene er, velger jeg å holde for meg selv en stund til. Jeg håper bare at når alt kommer til alt, vil vi være fornøyd med det valget vi har tatt.

I går bestemte jeg og Espen oss for å gjøre noe ingen av oss har gjort på mange år, nemlig å måle oss. Frem med målebåndet, av med sokkene, hælene inntil veggen, og så … — Og så måtte vi måle meg to ganger, fordi jeg nektet å tro resultatet den første gangen. Jeg landet nemlig på 163 cm. Hundre og sekstitre! Jeg, som alltid har vært 165! Nå har jeg riktignok ikke blitt målt siden jeg var sånn ca 18-19 år gammel, men likevel – men går da ikke rundt og krymper?

Jo, tydeligvis er det akkurat det jeg har gjort. Krympet. Blitt bitteliten. Praktisk talt dverg.

Meg: nå har jo jeg alltid blitt målt med sokkene på da, så…
Espen: så du tror du har 2 centimeter høye sokker?

Jeg er litt usikker på om jeg har nevnt det tidligere, men jeg har noe som kalles sosial angst (sosialfobi). Det innebærer kort forklart at jeg fort kan bli ukomfortabel rundt fremmede mennesker, og at ting som å gå på butikken, ta offentlig transport (buss, trikk, tog, fly), trene på treningssenter eller med andre mennesker, delta i selskaper og tilsvarende settinger er utfordrende for meg.  Dette er ting jeg rett og slett gruer meg til å gjøre, og som kan gi utslag i form av for eksempel magesmerter, kvalme eller løs mage.

Derfor er det ikke ofte jeg tar buss. Jeg har faktisk unngått å gjøre ting tidligere, fordi jeg vet at det betyr at jeg må sitte på buss. Men i dag var det ingen vei utenom, og jeg sto klar på bussholdeplassen klokken 07:20 i dag morges, sammen med en haug av ungdommer. Du vet den følelsen når du aller helst bare vil synke gjennom gulvet? Jepp, den hadde jeg der jeg sto, og den fulgte meg helt til jeg gikk av på Gol skysstasjon en stund senere.

Jeg låste meg inn i vår gamle leilighet, satte meg ned blant rotet som sto igjen, og spiste en frokost bestående av energidrikk og ferdigsalat fra butikken.


^ En stk sminkeløs, passelig trøtt, angstfylt 29åring.

På forhånd hadde jeg gjort en avtale med svigermor om at hun skulle hjelpe meg å vaske ut av leiligheten samt flytte de siste tingene. Da vi nesten var ferdige dukket Pen som driver thaimassasjen i første etasje opp og fortalte at hun hadde sett Sophie utenfor i går kveld. Hun lovet at neste gang tar hun med seg katten inn og ringer meg., Derfor har jeg voktet telefonen som en hauk helt siden jeg kom hjem, i håp om at den skulle ringe. Dessverre forble telefonen stille i kveld, så da er det bare å krysse fingrene for mer aktivitet på den i morgen.

Nå vet vi i alle fall at Sophie fremdeles er i live, og at det fremdeles er håp om å få henne hjem! ❤️️ Samtidig er det utrolig godt å endelig bli ferdig med alt styret med leiligheten og få lagt dette kapittelet bak oss.

Hei og hå! Hva synes dere om den nye genseren min? Det tok en liten evighet før den kom (tre måneder, for å være nøyaktig, noe som kan være på grunn av høytiden), men da den omsider gjorde det – tro meg, den er verd å vente på. Supermyk og god! Om enn litt tynn. Dere finner den her. Selv liker jeg at denne type gensere er litt løse og slafsete, så jeg klinte like godt til med den aller største størrelsen. Hehe.

Dette er et typisk blogginnlegg som jeg bare vet at jeg kommer til å angre på i senere tid. Dere vet, jeg kan jo ikke fordra bilder hvor jeg smiler. Føler jeg ser helt deformert ut. Men, pokker heller, nå er jeg snart tredve år gammel, og det er vel på tide å komme seg ut av komfortsonen på akkurat dèt punktet. Har jo fått en del kommentarer på bildene mine tidligere om hvorfor jeg aldri smiler, og at jeg ser så sur ut. Det synes jeg er trist. Ingen ønsker jo å oppfattes sur. Da er det faktisk bedre å være litt deformert. Eller hva synes dere? 

//affiliatelenke

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: