Klokken var 05:49 da jeg vekket Espen i dag morges og sa at nå måtte vi reise. På forhånd hadde jeg bestilt billett til bussen som skulle gå fra sentrum klokken 06:15. Jeg benyttet de første tre timene av turen til å få meg litt søvn. Jeg hadde ikke fått sove så mye natten i forveien. Mange tanker i hodet, og mange følelser i sving.

De resterende timene, var jeg imidlertid våken så det holdt. Jeg satt med hjertebank hele turen, stresset og ute av stand til å slappe av. Hvorfor? Jeg vet ikke. Forhåpentligvis slipper jeg det på turen hjem igjen.

Klokken 13:15 var jeg fremme på sørlandet. Jeg tok meg litt mat og gjorde ferdig minneordene til begravelsen som jeg begynte på i går. Deretter sendte jeg dem til søsteren min for å få hennes synspunkter på dem. Jeg har en tendens til å skrive langt når jeg først setter i gang, og greier ikke alltid å begrense meg. Jeg er sikker på at hadde jeg kunnet skrive fritt, kunne presten fort endt opp med en hel bok i hendene. Det er så mye jeg vil si, men samtidig er det viktig å huske på at slike minneord kun skal ta noen minutter å lese opp.

Det verste er kanskje at jeg vil skrive langt. Jeg vil at det skal ta tid. Aller helst så lenge som mulig. Fordi jeg vet at så fort begravelsen er over … Da er det over. På ordentlig.

Selvklart vil det være smertefullt å sitte der å høre presten snakke. Men det er tiden som kommer etterpå som er verst. Når graven er lagt, og hverdagen kommer, og det siste farvel er sagt. Det er da man liksom skal «gå videre». Gi slipp. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal klare det. Tips mottas med takk. 

Dette blir nok et av de siste innleggene jeg skriver om mamma. Jeg har delt mye her nå, og kanskje mer enn jeg egentlig burde. Av hensyn til både lillesøster og andre etterlatte, vil jeg derfor forsøke å blogge om andre ting som ikke er relatert til mamma fremover.

ChicMe WW

Dagene går opp og ned. Noen dager er helt jævlige, andre er… Ok. Her om dagen kjørte Espen seg fast i hagen(!) med ATV’en. Da fikk jeg meg en god latter. Men så kom jeg til å tenke på at mamma aldri vil få kjøre ATV. Eller se hagen vår. Eller kjenne på snø igjen… Og jeg stivnet liksom litt. Da var det ikke så morsomt likevel.

Jeg har enda til gode å få skrevet minneord til begravelsen. Jeg har alltid hatt lett for å skrive, men akkurat dette er vanskelig. Hvordan oppsummerer man et helt menneske i løpet av noen få minutter? Jeg vet ikke. Er det i det hele tatt mulig?

Til helgen får vi bilen tilbake. Det skal bli fint. Frem til nå har vi brukt ATV’en tur-retur butikken, og selv om den absolutt gjør nytten sin og mer til, skal det bli fint med musikk og varme i setet igjen. Det er slike små gleder man må holde fast ved her i livet. Fokusere på det positive, og huske at over skyene er himmelen alltid blå.

Husker dere for noen års tid tilbake da jeg var helt besatt av Unif’s kjempehøye platåsko, kalt «hellbounds»? Jeg lette internett rundt etter et par i riktig størrelse, men de var utsolgt over alt, og dere stakkars lesere fikk pent holde ut med min endeløse syting.

Vel, nå kommer dere sikkert til å tenke at jeg er passelig klein og patetisk, men jeg fant et par her for en måneds tid siden og … Jeg kjøpte dem!

Jeg mener, selvfølgelig gjorde jeg det. Når man har lett etter noe lenge, føles det litt dust å ikke gripe muligheten når man omsider har den. Dessuten, jeg liker dem jo fremdeles, selv om de for lengst har gått av moten. Helt ærlig; fuck moten. Hvem er det som bestemmer hva som er «in» og «ut» uansett? En gjeng rike, gamle, gråhåringer på Upper East Side? 🤨

For å snakke om noe helt annet, så var jeg hos legen i dag og tok en urinprøve. Jeg mistenkte nemlig at jeg hadde fått min aller første urinveisinfeksjon. Dèt hadde jeg ikke. Derimot fant de blod i urinen, så mest sannsynlig har jeg hatt et magesår eller tilsvarende, som kan forklare kvalmen og matproblemene jeg nevnte i forrige blogginnlegg.

Jeg er nesten redd for å spise noe som helst akkurat nå. De siste dagene har jeg nemlig blitt utrolig dårlig/kvalm hver gang jeg har spist noe – uansett hva det er. Det kan være noe så lite som en kjeks, eller det kan være et fullt måltid. Resultatet er det samme: jeg blir så kvalm at jeg ikke klarer annet enn å ligge i sengen og ha det jævlig. Ikke går det over med det første, heller. Etter frokosten i dag morges, for eksempel, ble jeg værende kvalm til godt over klokken fire i ettermiddag. Nå nylig spiste jeg en salat til middag – og POFF, så var kvalmen tilbake.

Jeg vurderer seriøst å bare kutte ut all mat for en periode. Jeg vet liksom ikke hva annet jeg kan gjøre. Det er jo ikke moro å være kvalm hele tiden og ikke få til noe som helst.

De av dere som har lest bloggen en god stund vet allerede at dette er en gjentagende greie. Jeg har perioder hvor jeg blir utrolig kvalm og dårlig, uten noen ordentlig årsak. Jeg har vært til legen tidligere, som ikke har noen forklaring på det. Om noen har vært gjennom det samme og faktisk funnet en løsning på det, vil jeg gjerne høre fra deg.

I går var jeg nede i Gol, ved gamle leiligheten i nedre del av sentrum, og lette etter Sophie. Det har nå gått to måneder siden hun forsvant i starten av november 2019. To måneder i bitende kulde, og et landskap dekket med snø og is. To måneder har hun vært der ute, et eller annet sted. Kanskje uten et sted å sove om natten. Kanskje uten mat. Kanskje iskald, og kanskje redd. Eller kanskje ikke. Kanskje har noen tatt henne inn, gitt henne mat og varme. Kanskje har hun en ny familie et sted, som ikke ønsker å gi henne tilbake til oss.

For de må jo ha visst at vi leter. Alle lappene som er hengt opp på lyktestolper, ved postkassestativ, ved matbutikken… Og alle lappene som er puttet ned i hver enkelt postkasse. Alle innleggene mine i lokale grupper på facebook. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes noen som ikke har sett, eller hørt, at noen leter etter henne. Jeg har vanskelig for å tro at det finnes noen som ikke vet at hun er savnet, og at vi så gjerne betaler for å få henne hjem.

Jeg håper at noen har tatt henne inn. At noen har blitt så glad i henne at de ikke vil gi henne tilbake. At de ikke vil slippe henne ut, fordi de er redde for at hun skal dra hjem igjen. Jeg håper hun har et varmt sted å sove, og god mat å spise. Jeg håper at grunnen til at vi ikke finner henne, er fordi hun har et nytt hjem med folk som gir en god, lang faen i at det sitter noen og bekymrer seg over hennes ve og vel. For hva er alternativet? At hun har gått ute i kulden hele tiden, iskald, alene, sulten..

Jeg lurer på om vi noen gang kommer til å finne henne. Om hun noen gang kommer til å komme hjem igjen. Nå har det gått såpass lang tid, at kanskje har hun glemt oss. Jeg vet ikke.

Stygg, sminkeløs selfie, men byr på den.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: