Vi har hevet kjøpet på bobilen – les hvorfor

Ny måned, nye muligheter. Høsten nærmer seg, og det samme gjør min tredveårsdag, den tjuefjerde september. Det er år og dag siden sist gang jeg hadde en ordentlig bursdagsfeiring – jeg tror sist gang kan ha vært 17-årsdagen min i 2007, så det er uten tvil en god stund siden – så derfor tenkte jeg at i år er det innafor å slå litt ekstra hardt på stortromma. Ikke bare for å «ta igjen» for tapte år, men også fordi det å fylle tretti på mange måter er litt som å begrave ungdomstiden sin. Når man er tredve er man voksen-voksen. Derfor kommer mesteparten av bloggingen denne måneden til å handle om den kommende bursdagen og alt rundt den, men før jeg går i gang med dèt; her kommer en kjapp oppdatering fra forrige blogginnlegg. 

Som nevnt i forrige blogginnlegg har vi kjøpt oss bobil. Med bobilen fulgte en bukett med nydelige roser, og en kjekk reisegrill.

Se så fine da!


Allerede samme kveld som vi fikk bobilen bestemte vi oss for å ta en test-tur til svigermor.

Klokken var mye da vi kom frem, men både svigermor og Ronja ble glade for å se oss.

Her slapper Espen av etter kjøreturen, sammen med Ronja.

Katten til svigermor har fått kattunger igjen. Se på denne nydelige gjengen!

Dere vet hvordan noen mødre/fedre plutselig får akutt lyst på enda en liten krabat så fort de ser en annen unge? Jeg er sånn med katter. Man har jo bare lyst til å ta med seg alle sammen hjem!

Da Espen begynte å kose med denne lille bamsen fikk jeg forhåpningene opp med èn gang. Haha.

Se så nydelig liten pus da! Visst hadde det vært koselig med eeeeeeen til?

Vi tilbrakte natten i bobilen. Det ble en kald natt, og jeg var ikke helt i form da jeg sto opp neste morgen og ble med svigermor for å slippe ut hønene og hanene. Se på denne fargerike frøkna, dere! Så fin!

Her er en av svigermors mange homofile haner. Sjekk som han poserer for kameraet da, dere! Slik sto han så tålmodig og flink mens jeg knipset i vei. Han var nok modell i sitt forrige liv.

Sjekk dette blinkskudde jeg fikk av en humle som koser seg på svigermors gigantiske solsikke! Veldig fornøyd med dette bildet.

Her er svigermor i gang med å plukke salat fra hagen. Ikke bare jeg som er glad i rosa 😉

Byr på enda et kattebilde, bare fordi den er så søt!

Hva bobilen angår, må jeg dessverre si at den ikke sto til forventningene. Mange av låsene viste seg å være ødelagte, det var skitt og møkk i skapene, sprekker her og der, etc. Småting, tenker sikkert dere, men vi ble ikke opplyst om disse tingene på forhånd, og slikt skal ikke forekomme. Vi føler at vi er blitt lurt, og har derfor bestemt oss for å heve kjøpet og heller se oss om etter ny bobil utpå nyåret. Når selgeren unnlater å nevne så mange ‘småting’ kan man jo bare lure på hvilke andre, mer alvorlige ting, vi ikke har fått vite om. Tilliten er brutt.

ChicMe WW

[bilder] Vi har kjøpt oss bobil!

Som jeg nevnte i dette innlegget har vi lenge vært inne på tanken om å kjøpe bobil. Å ha sin egen bobil gjør det mye greiere å reise på langtur, da vi slipper alt styret med å måtte svinge innom diverse bensinstasjoner når man må på do, og å booke hotell når vi trenger et sted å sove. Med en bobil har vi både toalett og soverom lett tilgjengelig til enhver tid, noe som sparer oss for mye stress.

Nå har vi kjøpt den. Hils på vår nye integrerte bobil,  Le Voyageur MB sprinter 316 CDI! 🙂

Mercedes må det være. Stjerne i front. 🙂

Sideprofil.

Her kan vi sitte og spise frokost/lunsj/middag/kvelds enten alene eller sammen med venner/familie. Se så koselig!

Kjøkken er greit å ha!

Dobbeltseng med plass til to. Gyselig sengetrekk, men det kan – og skal – selvfølgelig byttes.

Bad med toalett. Dusj også, noe som er et veldig stort pluss.

Spisebordet kan slås sammen så man enkelt kommer forbi.

Sitteplassen foran i selve bilen.

Vi har bestemt oss for å ta en liten tur med den allerede i helgen. Det blir også denne vi reiser med når vi skal nedover til sørlandet i slutten av september for å feire bursdagen min 🙂

Har jeg fått en dødsdom?

Etter at mamma tapte kampen mot kreften tidligere i år, har jeg ikke gått en eneste dag uten å tenke på henne. Noen ganger er det sorgen, savnet og min egen dårlige samvittighet som tynger. Andre ganger er det mer som små påminnelser. Som da jeg var innom butikken for et par dager siden og så at de hadde buketter med liljer til salgs.  Da tenkte jeg på mamma. Liljer var mammas favorittblomst. Eller som tidligere i dag, da jeg skulle godkjenne kjøpet av ny bil, og så at selgeren het Torill Anita. Da tenkte jeg på mamma, som het Torhild, og på hennes søster Anita som døde før jeg og lillesøster ble født.

Noen ganger når jeg tenker på mamma, blir jeg provosert, også. Jeg blir provosert fordi hun kunne vært i live i dag. Da de først fant ut at hun hadde kreft, var planen at hun skulle opereres. Hadde hun blitt operert, slik planen fra begynnelsen var, kunne vi potensielt hatt henne i live i dag. Men legene turte ikke. Svulsten lå for nær hjertet. Så istedenfor å ta sjansen – hvem vet, det kunne jo faktisk gått bra? – ble hun satt på immunterapi og cellegift, og vi mistet henne i februar, 52 år gammel. Jeg vet at sinnet mitt er feilplassert. Det er ikke legenes skyld at hun er borte. De gjorde det de trodde var det rette. Men ofte lurer jeg på hva mamma selv ville valgt, dersom hun hadde fått muligheten til å velge mellom å potensielt miste livet i en operasjon for å fjerne svulsten, eller å ‘vente det ut’ og dø noen måneder senere.

Hva ville jeg selv valgt, dersom det var meg i hennes situasjon?

Jeg aner ikke. Det jeg derimot vet, er at kreft i mange tilfeller er arvelig. Dette igjen har fått meg til å lure på: har jeg fått en dødsdom? Kommer jeg selv til å få kreft når jeg blir eldre? Det skal nevnes at mamma røyket store deler av livet. Selv har jeg aldri verken røyket eller snuset, så kanskje bekymrer jeg meg unødig. Eller kanskje ikke. Fikk mamma kreft fordi hun røyket, eller ville hun fått det uansett? Man kan lure. Alt jeg vet med sikkerhet, er at livet ikke varer evig, og at man må gjøre det beste man kan ut av den tiden man har. Ta seg tid til å nyte de små øyeblikkene. Som soloppganger, en god klem fra noen man er glad i, og lukten av nyslått gress.

Derfor ble jeg veldig glad da det i går var finvær, slik at jeg og samboer’n kunne ta oss en picnic. Han hadde nemlig funnet et veldig fint sted tidligere denne uken som han ville vise meg.

Så vi hev oss på ATV’en, kjøpte oss en ferdigpizza fra vår lokale kafè, og kjørte ut i skogen.

Det er noe magisk ved det å sitte sammen med noen man elsker, med god mat og drikke i hånden, og se på vannet.

Sjekk ut dette stilige bordet som sto ved picnicstedet!

Der fikk man plass til imsdal-flasken!

… Og fanta’en. Hehe.

Artig oppfinnelse.

Jeg er helt ærlig livredd for fremtiden. Jeg vil ha så mange flere, fine dager som denne.

Et lite problem…

Her om dagen dro Espen på jobb og var borte omtrentlig fem minutter, før det begynte å tute noe voldsomt utenfor. Jeg åpnet døren, og fikk se denne snasne saken! Snakker om overraskelse! Vi tok oss en liten kjøretur til butikken og tilbake, før han dro på jobb – på ordentlig, denne gangen.



Jeg har også blitt invitert på fest til helgen. Det er bokstavelig talt år og dag siden sist jeg var på fest, så jeg var ikke sen om å takke ja til invitasjonen. Typisk nok innså jeg akkurat litt for sent at jeg hadde sett feil i kalenderen, og at festen faller på mammas bursdag, den 16.Mai.

Som dere antagelig har fått med dere gikk mamma bort tidligere i år, og jeg har derfor gått noen runder med meg selv angående om jeg skal dra på festen eller ei. På èn måte føler jeg det blir helt feil å skulle ut og ha det moro på en slik kveld. Jeg tenker at; når jeg en gang dør, vil jeg helst at folk skal savne meg på bursdagen min. Jeg vet det er egoistisk og kynisk ovenfor de som er glade i meg, men det er sannheten. Jeg ville ikke likt om folk bare fløy ut og festet på den første bursdagen min etter at jeg var gått bort. Da ville jeg helt ærlig følt at de ga blaffen i meg.

Men mamma er/ var ikke meg. Hun var sin egen person, og kanskje ville hun ønsket at vi som er glade i henne fant på noe gøy og hadde det moro på dagen hennes, istedenfor å sitte og deppe. Hva vet vel jeg?

Det er, som nevnt, lenge siden jeg har vært ute på fest – eller noe sosialt overhodet. Jeg kan ikke huske sist gang jeg faktisk tilbrakte tid med noen som ikke 1) er kjæresten min, eller 2) familien hans. Riktignok har Morten kjørt meg tur-retur sørlandet, og jeg har da møtt lillesøster og hennes familie, men dere forstår hva jeg mener. Det er lenge siden jeg fant på noe med noen som ikke er kjæresten min/familien hans for gøy. Denne festen er jo en strålende anledning til å gjøre nettopp det.

Det burde vært meg

Jeg skulle ønske det var meg. Meg som fikk kreft. Meg som døde i februar. Hadde det vært meg, ville èn – sannsynligvis to – mennesker fremdeles vært i live. Lillesøster ville fremdeles hatt mamma, og sannsynligvis også pappaen sin, i live. Lille Angelica ville hatt mommo og moffa.

Det burde vært meg. Meg som ble båret ut i kiste og lagt i jorden. Meg det ble tatt avskjed med. Ikke mamma. Mamma hadde fremdeles så mye å gi. Så mange år igjen å leve. Stefar også. De var viktige mennesker for oss som var glade i dem. De betød så mye. Jeg? Jeg er ikke viktig. Bare ei jente. Ingens mamma. Ingens bestemor.  Min eksistens endrer ikke liv. Verden faller ikke sammen uten meg. Jeg er noens søster, som de ser kanskje èn gang i året. Man kan leve uten dèt. Noens kjæreste, som lett kan erstattes.

Hvorfor var det ikke meg? Meg, med alle mine problemer. Meg, med alle mine mørke tanker og følelser som spiser meg opp innvendig. Meg, som ikke betyr noe. Meg, som er erstattelig. Hvorfor var det ikke meg, når alt ville vært så mye bedre om det var?

Jeg vet ikke.

Alt jeg vet, er at det burde vært det.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: