Dette er meg

Jeg har alltid vært litt rar. En slik person mange ikke helt skjønner seg på. Jeg kommer med spøker som mange ikke forstår at er spøk, og umiddelbart tolker som dårlig selvtillit. «om alt går til helvete kan jeg alltids leie ut meg selv ut som turistatteraksjon», er en typisk ting jeg kunne ha funnet på å si, «pælm meg i vannet så er det faen ingen som ser forskjell på meg og en middels stor hval». En åpenbar spøk om man veier 30 kilo, men tydeligvis ikke så åpenbar når man har bikket overvektsgrensen. Selvironien min har ingen grense, men svært få forstår at det faktisk er spøk.

Samtidig er jeg også en person som mange tror spøker, når jeg faktisk ikke gjør det. Dèt er slitsomt. Smiler når jeg er sur, gjør jeg også. Eller når jeg er dødsens alvorlig. Hvorfor aner jeg igrunn ikke. Det bare er slik. Bare når jeg er hoppende, rasende forbannet er smilet borte. Dèt, eller når jeg sitter og gråter.

Jeg gråter mye. Som regel lydløst. Jeg gråter av krangler og uenigheter, av sinne og av sjalusi. Av sorg og av emosjonell smerte. Noen ganger av glede. Noen ganger av ting jeg leser, ser eller hører. Jeg gråter av avisartikler med kattunger som har blitt dumpet og funnet døde. Jeg gråter av bøker. Av vakre ord. Av sangtekster.

Jeg føler alt for mye, eller ingenting i det hele tatt. Jeg kan gå inn i et rom og føle meg overveldet av alle følelsene som summer rundt omkring. Men jeg kan også være den personen som hører at noen har blitt banket opp, og bare trekke på skuldrene og tenke: «sikkert vel fortjent». Jeg er den personen som plukker opp sommerfugler med brukne vinger og gjør det til mitt livs viktigste mål å fikse dem igjen – men jeg er også den personen som himler med øynene og mister respekten for en person dersom de skylder sine bedritne valg på kjip oppvekst. Jeg er den personen som gir en femhundrelapp til en uteligger eller donerer en lignende sum til en veldedig organisasjon, men som blir gretten når alle varene mine er beepet inn i kassa på kiwi og jeg må betale 499 for å ta dem med meg hjem. Jeg er den personen som bestiller ting til flere tusen kroner på nett – for så å avbryte hele bestillingen når jeg ser at det er 69 kr i fraktkostnader. Faktisk; jeg er den personen som legger ytterligere 10 varer i handlekurven bare for å komme opp i «fri frakt»-summen.

Jeg er frekk i kjeften, kanskje litt for ærlig, og bruker ord som før i tiden ville blitt sett på som ukvinnelige. Jeg går i joggebukse, t-skjorter som er 3-4 størrelser for store, uten sminke og med håret i en dott … Men jeg er også hyggelig når jeg vil, gjør mitt beste for å ikke såre, og skal jeg først i selskap eller på fest, er jeg garantert den mest pyntede personen.

Kroppstemperaturen min er alltid litt under gjennomsnittet, eller litt over. Når jeg dusjer, er det enten i det aller varmeste vannet, det som ville gitt normale folk brannskader, eller det aller kaldeste. Jeg kan ha perioder hvor jeg spiser for 3 personer til alle måltider, og perioder hvor jeg er så mett på luft og kjærlighet/sorg at selv et halvt eple føles i overkant. Jeg er den evige optimist – men også den personen som bokstavelig talt vil legge meg ned og dø så fort jeg blir såret/lei meg.

Så dette er meg. Hvem er DU?

Overdose

Livet er som Freia sin 320 grams sjokoladeplate med Oreo: I begynnelsen virker den som en god idè. I starten, ved det første bittet, er den kanskje det, også. Det føles bra. Smaker godt. Du nyter det. Men etter en stund slutter det å være godt. Kanskje, helt avhengig av hva slags menneske du er, kommer du til og med halvveis før du kjenner at dette ikke var noen god idè likevel. At du skulle ha stoppet for lenge siden, mens det enda var digg. Men du klarte ikke. Du ville ha mer. Du trodde at siden det var bra akkurat da, ville det være enda bedre jo mer du slukte i deg.

Nå sitter du der med kvalmen som bygger seg opp innvendig, og innser at du tok feil. Du har fått i deg for mye. Du vil ikke dette. Fy faen, som du ikke vil dette! Du ser på deg selv i speilet, og lurer på hvem den forbanna idioten som stirrer tilbake på deg er. «Hvorfor så glupsk, din forbanna flodhest?», tenker du.  Er du som meg, gliser du antagelig litt til idioten også, i ren sarkasme.

Du har en vond smak i munnen. Det er den samme smaken som ga deg mersmak for en stund siden. Men nå får den deg til å ville kaste opp. Du sitter og angrer på det du har gjort, og lurer på hvordan det er mulig at noe som var så godt, kan bli så jævlig. Nok en gang innser du to ting: 1) du skulle ha stoppet for lenge siden, og 2) du har fått for mye.

Du har tatt en overdose på sjokolade.

Eller kanskje var det livet.

Og akkurat der og da vil du bare pælme hele dritten til helsikke.

Våknet ett år eldre

I går fylte jeg 30 år. Fortsatt ganske rart å tenke på, så jeg lar bevisst være. Dagen i går gikk for det meste til kakebaking og andre generelle forberedelser til selskapet i kveld. Jeg vet også av erfaring at det å legge falske vipper er risikosport som potensielt kan ødelegge hele sminken,  så derfor puttet jeg dem like gjerne på i går kveld før jeg hoppet i dusjen, fikset håret og la meg.

Våknet med denne looken. Haha. Hårruller er utrolig ubehagelig å sove med, for dem som måtte lure på det.

Cupcakes til frokost er ikke så dumt, altså. De måtte jo testes før jeg kan servere dem til gjestene. De smaker vanilje.

Ny dag, nye erfaringer

1. De fleste har nok fått med seg at bussene på østlandet streiker. Derfor måtte jeg ta toget inn til Oslo. Å ta tog er/var en ny opplevelse for meg. Jeg har kun tatt toget alene èn gang tidligere, og det var i 2009 fra Oslo til Vinterbro.

 

2. Et bilde av bagasjen min. Eller i alle fall halvparten av den. I tillegg til denne bagen hadde jeg håndbagasje av tilsvarende størrelse og tyngde. Dere skulle sett som folk glante da jeg dro med meg dette inn på Oslo S! Muligens fordi jeg svettet som en gris og pustet som en maratonløper. Denne bagasjen var nemlig alt for tung for meg. Jeg fikk mer enn bare «et par» skeptiske blikk fra vaktene, for å si det slik, men de kom ikke bort. Trodde vel jeg hadde corona.

 

3. Jeg rakk såvidt – og når jeg sier såvidt mener jeg på sekundet – bussen som gikk til sørlandet. «Er det du som er Jessie?» Spurte bussjåføren meg da jeg, pustende og pesende, kom med all bagasjen. «Ja», svarte jeg, og stusset litt over at han sa Jessie, ikke Jessica, men gadd ikke spørre.

 

4. Bilde jeg tok gjennom ruta på bussen idet vi kjørte. Ble faktisk ganske fint, men det ser dere ikke ovenfor, så jeg poster en større versjon av det her:

5 & 6. Flere bilder jeg tok gjennom ruta. Nummer 6 sendte jeg i mms til Espen,  med teksten «sånn vi skulle hatt i Ål, vettu». I Ål har vi nemlig ikke sykkelsti, så der sykler folk hvor enn det passer dem.

Klokken 11:14 dro jeg fra Ål og ikke før 19:00 var jeg fremme på sørlandet. Nå har jeg fått i meg litt mat, tatt en dusj og skal ta meg en time eller fem på øyet. Rart hvor sliten man blir av å bokstavelig talt ikke gjøre noe som helst.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: