Vinteren har kommet til Gol. Et tjukt, hvitt teppe av frosne krystaller har lagt seg på bakken, på hustakene og over trærne. Jeg føler jeg lever i et julekort når jeg er utendørs.

Livet smiler. Endelig ser ting ut til å gå vår vei. Tidligere i dag kom svigermor innom med kurven full av godsaker, for å feire at vi… Nei, den hemmeligheten vil jeg faktisk holde for meg selv en liten stund til. Dere skal få vite det snart 🙂

Midt oppi alt det positive og fine, har noe fælt skjedd. Husker dere Sophie, den nydelige, langhårede katten jeg spontant adopterte for sånn omtrentlig tre år siden? Hun har forsvunnet. For hvert snøfnugg som treffer bakken, kjenner jeg at frykten min vokser seg enda litt sterkere. Jeg tuller ikke med dere når jeg sier at jeg går og titter oppi søppeldunker, i frykt for at en ondskapsfull person skal ha kastet henne oppi. At jeg leter i snøhaugene etter en kald kropp. At jeg har gått hele byggefeltet på langs og tvers flere ganger i et forsøk på å finne henne. Dukker hun ikke opp snart, vet jeg ikke hva jeg gjør. Bildet ovenfor er fra i fjor vinter, men jeg tenkte det var greit å poste det likevel, så vet dere hvordan hun ser ut, og kan gi beskjed om dere ser henne.

ChicMe WW

Man kan vel ikke akkurat påstå at jubelen sto i taket da jeg tidligere i år postet at Playboy var tilbake i motebildet. Selv var jeg ihuga playboylogo-fan da merket hadde sin storhetstid i … 2006-07?.. Og syntes derfor det var stas å se det gjøre comeback.

Jeg hadde egentlig ikke planer om å kjøpe meg noe playboy-relatert, har vel kanskje blitt litt for gammel for det, men da jeg var på sørlandet oppdaget jeg noe som fikk meg til å endre mening.

Sokker! Varme, gode sokker! Med Playboylogoen på. De av dere som har fulgt bloggen min en stund, vet jo allerede hvor glad jeg er i denne type sokker, spesielt nå som det begynner å bli kaldere i været. Så da var det bare å åpne lommeboka og ønske fem par Playboy-kaniner velkommen i sokkeskuffen. 😉

I en perfekt verden: Gubben og jeg spretter ut av sengen så fort alarmen ringer. Solen skinner, fuglene synger, det er på alle måter en herlig morgen. Vi gjør oss klare til å dra, slenger bagasjen i baksetet på bilen og legger i vei mot bussholdeplassen. Bussen står allerede og venter, vi gir hverandre et raskt kyss før jeg går ombord i bussen. The end.

I virkeligheten: Jeg spretter opp av sengen når alarmen ringer. Vekker gubben. Han mener det slettes ikke er vits å stå opp en hel time før vi må dra, og legger seg til å sove igjen. Jeg er igrunn enig, og legger meg igjen selv, også. Får ikke sove. Blir liggende og høre på snorking til alarmen ringer igjen. Spretter opp igjen. Vekker gubben igjen. Det er mørkt ute. Fremdeles natt. Solen står ikke opp før om noen timer. Jeg hiver bagasjen i baksetet på bilen, som er full av rim. Tenker «herregud, jeg håper det er varmere på sørlandet, ass», mens jeg starter bilen. Går inn igjen. Etterhvert legger vi i vei mot bussholdeplassen. Vi blir stående på parkeringsplassen og vente. Bussen har ikke kommet. Noen minutter over tiden kommer den endelig. Jeg hopper ut av bilen, gir gubben et raskt kyss, hiver bagasjen over skulderen, og går mot bussen … SOM IKKE STOPPER!!! Jeg veiver med armene som en idiot, men bussen kjører videre, og lar meg stå igjen. Jeg ringer gubben, som mener at det ikke kan ha vært riktig buss, og at jeg får sette meg på venterommet og vente. Jeg setter meg og venter. Bussen kommer ikke. Ringer gubben, som kommer og henter meg. Vi drar hjem igjen. The end.


Sjekk denne fine sminkepungen jeg fikk av Alexandra til bursdagen min da, dere! <3

I en perfekt verden, forsøk nummer to: Espen og jeg kjører til bussen, som står og venter. Jeg drar. Ankommer Oslo bussterminal. Bussen videre ankommer, jeg går på, betalingen går enkelt og greit, og jeg drar videre. The end.

I virkeligheten, forsøk nummer to: Espen og jeg kjører til bussen, som allerede står og venter. Jeg spretter ut nesten før han har stanset bilen, hiver bagasjen over skulderen, og gir Espen et raskt kyss før jeg løper til bussen, livredd for at også denne skal kjøre ifra meg. Bussjåføren er ikke der, så jeg blir stående som en idiot rett ved siden av bussen og vente. Han kommer, jeg betaler, setter meg bakerst. Bussen kjører, ankommer Oslo bussterminal. Jeg går inn, finner veien videre, blir sittende på Avgang 12 i en times tid og vente på bussen videre. Den kommer, jeg går på.»Å, du har ikke bestilt billett på forhånd, du?», spør han når jeg ikke rekker frem mobilen. «Nei..», svarer jeg. «Voksen til..?» gjetter han. «Nei, honnør, faktisk» smiler jeg litt flau. Han hever et skeptisk øyenbryn. Jeg viser frem honnørkortet mitt. «Kortbetaling?», gjetter han, «Nei, kontant», svarer jeg. Rekker frem en tusenlapp. Han stirrer på den som om den skulle ha ramlet ned fra Mars. «Jeg kan ikke veksle det der», sier han. Jeg banner innvendig. «Hva gjør vi da?», spør jeg. «Du har ikke kort?», spør han. Jeg svarer nei. Han blir stille litt, før han sier at han kan se om han kan få vekslet tusenlappen likevel. Det viser seg at joda, han har faktisk nok penger til å veksle den. «Nå er det snart slutt på bruk av kontanter vet du», sier han. «Ja, jeg vet det», smiler jeg. Setter meg bakerst i bussen. «Skal nok bestille billett på forhånd fra nå av, ja», tenker jeg for meg selv mens jeg plugger headsetet i ørene og kjører ut fra platform12 til lyden av Despacito. The end.

Jeg hater å ta buss. Ikke fordi jeg er en slik ufyselig blogger som tror jeg er for god for offentlig transport, men fordi jeg har opplevd så mye rart, og så mye ikke-grei oppførsel, på buss at jeg alltid lurer på hva det neste skal bli. Fra voksne menn som sitter i setet ved siden av meg og klår seg mellom bena mens de forsøker å beføle meg, til bankkort som slutter å fungere slik at jeg ikke får betalt og småbarnsmødre som lar ungen skrike og bleia stinke i fire ikke-så-herlige timer uten å gjøre minste forsøk på å bedre situasjonen; bussturer er blitt en greie som, dessverre, er utenfor min komfortsone.

Noen ganger må man rett og slett bare tvinge seg selv. Som nå. På grunn av en feil har alle skattepengene mine havnet på en gammel bankkonto jeg ikke lengre har tilgang til, og jeg må møte opp personlig i banken for å få dem ut. Jeg elsker at banken er såpass strenge på sikkerheten, men samtidig irriterer det meg noe voldsomt. Tenk så mye enklere ting ville vært om jeg bare kunne sende en kopi av passet mitt! Men nei, pass er ikke gyldig legitimasjon her, så jeg får pakke bagen, sette meg på bussen og møte opp ansikt til ansikt.  På den positive siden: da får jeg tatt med bursdagsgaven til mamma nedover, og slipper å sende den i posten. Det sparer meg for de 200-ish kronene frakten koster (men tilgjengjeld må jeg ut med nærmere to tusen i reisekostnader. Haha!).

Fra og med 1.November skal det hersens busselskapet slutte å ta imot kontanter, så jeg satser på å være hjemme igjen før den tid. Gidder ikke å stå der med et bankkort som ikke fungerer, og risikere å ikke få være med bussen selv om lomma er full av skattecash. Blir for dumt, vettu.

Jeg har egentlig lyst til å skyte meg selv i storetåa for at jeg i det hele tatt skriver dette blogginnlegget, men en stor del av dette med å være blogger, er jo nettopp det å faktisk dele litt av seg selv – på både godt og vondt. 

Som mange av dere kanskje vet, er jeg mindre fornøyd med nesen min. Den plaget meg ikke noe særlig i oppveksten, til tross for gjentatte kommentarer fra klassekamerater og fremmede, men rundt 2010-ish opprettet en (fremmed) jentegjeng fra Froland en blogg om meg, hvor de blant annet la ut bilder av meg og kritiserte forskjellige deler av utseendet mitt. Et av disse områdene var nesen. Ordene jeg leste har satt seg på netthinnen, og jeg klarer den dag i dag ikke å ha et normalt forhold til min egen nese. Et såkalt «godt forbilde» ville vel sagt at man bare skal riste av seg slike tanker og minner, men dessverre er det ikke alltid så enkelt. What has been seen, can not be unseen, for å si det på engelsk, ettersom det ikke eksisterer noe brukbart norsk ord for ‘unseen’.

Uansett; dette har gjort at jeg ofte leker litt med tanken på å fikse på hoppbakken (nesen, altså). Det gjør også at nesen er en av de første tingene jeg legger merke til hos andre mennesker. Jeg kan seriøst sitte i flere timer og bare glane på nesene til folk på instagram. For noen dager siden kom jeg over Isabel Bedoya, som visstnok er en kjendis av noe slag, og ble helt oppheng i … Ja, nettopp: nesen hennes.

Se så fin, da! Nå har riktignok Bedoya operert nesen sin, så dette er ikke en naturlig nese, men det driter jeg egentlig i. I mange tilfeller er fake penere enn naturlig, synes jeg.

Nå må dere ikke misforstå meg; jeg mener ikke at alle og enhver bør løpe til kirurgen og få fikset litt på utseendet sitt. Absolutt ikke. Dersom du har et normalt forhold til nesen din, så la den være i fred!! Ingen grunn til å tukle med noe som ikke er et problem for deg i utgangspunktet. Jeg derimot, har faktisk et problem med min, og vurderer veldig seriøst å få den fikset. Om det gjør meg til et elendig forbilde så.. Hva så, egentlig?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: