Kjøp mine design og støtt kreftforskning

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner, og hvert år rammes omtrent 3500 norske kvinner av brystkreft. I år var en av dem min tante, som nå kjemper mot brystkreften for andre gang.

Man anslår at mellom 5-10% av alle brystkrefttilfeller skyldes arvelige genfeil på BRCA1 og BRCA2-genene. Man står også i fare for å utvikle brystkreft dersom man fikk sin første menstruasjon i tidlig alder, kommer sent i overgangsalderen, ikke har født barn før 25årsalder, føder sitt første barn etter fylte 35, har brukt østrogentilskudd over lengre tid, går på p-piller og/eller har høy vevstetthet i brystene.

Etter at jeg mistet min mor til lungekreft (hvit sløyfe) tidligere i år, og etter at jeg i september fikk høre at tante nå kjemper mot brystkreften for andre gang, har kreft blitt noe så nært og personlig for meg at jeg ikke lengre kan høre ordet uten å tenke på dem jeg har mistet eller står i fare for å miste.

Derfor vil jeg i år for hvert produkt jeg selger fra nettbutikken min, støtte kreftforskningen med 10 kr. Om du ikke ønsker å kjøpe produktene mine kan du selv støtte kreftforskningen her.




ChicMe WW

Har jeg fått en dødsdom?

Etter at mamma tapte kampen mot kreften tidligere i år, har jeg ikke gått en eneste dag uten å tenke på henne. Noen ganger er det sorgen, savnet og min egen dårlige samvittighet som tynger. Andre ganger er det mer som små påminnelser. Som da jeg var innom butikken for et par dager siden og så at de hadde buketter med liljer til salgs.  Da tenkte jeg på mamma. Liljer var mammas favorittblomst. Eller som tidligere i dag, da jeg skulle godkjenne kjøpet av ny bil, og så at selgeren het Torill Anita. Da tenkte jeg på mamma, som het Torhild, og på hennes søster Anita som døde før jeg og lillesøster ble født.

Noen ganger når jeg tenker på mamma, blir jeg provosert, også. Jeg blir provosert fordi hun kunne vært i live i dag. Da de først fant ut at hun hadde kreft, var planen at hun skulle opereres. Hadde hun blitt operert, slik planen fra begynnelsen var, kunne vi potensielt hatt henne i live i dag. Men legene turte ikke. Svulsten lå for nær hjertet. Så istedenfor å ta sjansen – hvem vet, det kunne jo faktisk gått bra? – ble hun satt på immunterapi og cellegift, og vi mistet henne i februar, 52 år gammel. Jeg vet at sinnet mitt er feilplassert. Det er ikke legenes skyld at hun er borte. De gjorde det de trodde var det rette. Men ofte lurer jeg på hva mamma selv ville valgt, dersom hun hadde fått muligheten til å velge mellom å potensielt miste livet i en operasjon for å fjerne svulsten, eller å ‘vente det ut’ og dø noen måneder senere.

Hva ville jeg selv valgt, dersom det var meg i hennes situasjon?

Jeg aner ikke. Det jeg derimot vet, er at kreft i mange tilfeller er arvelig. Dette igjen har fått meg til å lure på: har jeg fått en dødsdom? Kommer jeg selv til å få kreft når jeg blir eldre? Det skal nevnes at mamma røyket store deler av livet. Selv har jeg aldri verken røyket eller snuset, så kanskje bekymrer jeg meg unødig. Eller kanskje ikke. Fikk mamma kreft fordi hun røyket, eller ville hun fått det uansett? Man kan lure. Alt jeg vet med sikkerhet, er at livet ikke varer evig, og at man må gjøre det beste man kan ut av den tiden man har. Ta seg tid til å nyte de små øyeblikkene. Som soloppganger, en god klem fra noen man er glad i, og lukten av nyslått gress.

Derfor ble jeg veldig glad da det i går var finvær, slik at jeg og samboer’n kunne ta oss en picnic. Han hadde nemlig funnet et veldig fint sted tidligere denne uken som han ville vise meg.

Så vi hev oss på ATV’en, kjøpte oss en ferdigpizza fra vår lokale kafè, og kjørte ut i skogen.

Det er noe magisk ved det å sitte sammen med noen man elsker, med god mat og drikke i hånden, og se på vannet.

Sjekk ut dette stilige bordet som sto ved picnicstedet!

Der fikk man plass til imsdal-flasken!

… Og fanta’en. Hehe.

Artig oppfinnelse.

Jeg er helt ærlig livredd for fremtiden. Jeg vil ha så mange flere, fine dager som denne.

Et lite problem…

Her om dagen dro Espen på jobb og var borte omtrentlig fem minutter, før det begynte å tute noe voldsomt utenfor. Jeg åpnet døren, og fikk se denne snasne saken! Snakker om overraskelse! Vi tok oss en liten kjøretur til butikken og tilbake, før han dro på jobb – på ordentlig, denne gangen.



Jeg har også blitt invitert på fest til helgen. Det er bokstavelig talt år og dag siden sist jeg var på fest, så jeg var ikke sen om å takke ja til invitasjonen. Typisk nok innså jeg akkurat litt for sent at jeg hadde sett feil i kalenderen, og at festen faller på mammas bursdag, den 16.Mai.

Som dere antagelig har fått med dere gikk mamma bort tidligere i år, og jeg har derfor gått noen runder med meg selv angående om jeg skal dra på festen eller ei. På èn måte føler jeg det blir helt feil å skulle ut og ha det moro på en slik kveld. Jeg tenker at; når jeg en gang dør, vil jeg helst at folk skal savne meg på bursdagen min. Jeg vet det er egoistisk og kynisk ovenfor de som er glade i meg, men det er sannheten. Jeg ville ikke likt om folk bare fløy ut og festet på den første bursdagen min etter at jeg var gått bort. Da ville jeg helt ærlig følt at de ga blaffen i meg.

Men mamma er/ var ikke meg. Hun var sin egen person, og kanskje ville hun ønsket at vi som er glade i henne fant på noe gøy og hadde det moro på dagen hennes, istedenfor å sitte og deppe. Hva vet vel jeg?

Det er, som nevnt, lenge siden jeg har vært ute på fest – eller noe sosialt overhodet. Jeg kan ikke huske sist gang jeg faktisk tilbrakte tid med noen som ikke 1) er kjæresten min, eller 2) familien hans. Riktignok har Morten kjørt meg tur-retur sørlandet, og jeg har da møtt lillesøster og hennes familie, men dere forstår hva jeg mener. Det er lenge siden jeg fant på noe med noen som ikke er kjæresten min/familien hans for gøy. Denne festen er jo en strålende anledning til å gjøre nettopp det.

Kjære lillesøster

Kjære, fine lillesøster. Jeg skulle ønske jeg kunne være der og gi deg en god, lang klem. La deg gråte på skulderen min til det ikke fantes flere tårer igjen å gråte. Hulke og skrike til stemmen ble hes. La deg få være ‘deg’; ikke den sterke mammaen til Angelica, eller den voksne kvinnen som takler alt på strak arm, men ei jente som har mistet begge sine foreldre og som trenger en hånd å holde i, en skulder å gråte på, en pute å skrike i – eller kanskje en dør å smelle hardt med.

Jeg skulle ønske jeg kunne være der for deg nå som du trenger meg mest. Men jeg kan ikke. Jeg sitter flere mil bort, og får ikke besøkt deg. Corona-situasjonen har gjort nærkontakt til noe fy-fy. Noe forbudt, som skal unngås. Kirken har sine regler for hvor mange som får være under samme tak samtidig. Hele verden er snudd på hodet.

Jeg kan ikke være der og gi deg trøstende klemmer.  Jeg kan ikke ta smerten din ifra deg, enn så mye jeg ønsker.

Men jeg kan dele den med deg. Jeg kan gråte tårene med deg, og dele smerten din. Vi kan dele minner sammen du og jeg, om tiden som var. Tanker om tiden som skal komme. Følelser, og alt der imellom.

Og jeg kan love deg, selv om det er en mager trøst, at du aldri skal oppleve dette igjen. Du skal aldri mer trenge å frykte den dagen hvor vi to må gravlegge mamma, eller hvor du og Elise må ta siste farvel med faren deres. Vi står midt i det her og nå, og det er jævlig. Det er forferdelig. Det er trist, det er urettferdig, hjerterått og brutalt. Men når dette er over, er det over. Når vi en dag, uansett hvor langt frem det enn måtte være, kan se det fine i livet igjen, er det med viten om at det verste ligger bak oss ♡.

Det burde vært meg

Jeg skulle ønske det var meg. Meg som fikk kreft. Meg som døde i februar. Hadde det vært meg, ville èn – sannsynligvis to – mennesker fremdeles vært i live. Lillesøster ville fremdeles hatt mamma, og sannsynligvis også pappaen sin, i live. Lille Angelica ville hatt mommo og moffa.

Det burde vært meg. Meg som ble båret ut i kiste og lagt i jorden. Meg det ble tatt avskjed med. Ikke mamma. Mamma hadde fremdeles så mye å gi. Så mange år igjen å leve. Stefar også. De var viktige mennesker for oss som var glade i dem. De betød så mye. Jeg? Jeg er ikke viktig. Bare ei jente. Ingens mamma. Ingens bestemor.  Min eksistens endrer ikke liv. Verden faller ikke sammen uten meg. Jeg er noens søster, som de ser kanskje èn gang i året. Man kan leve uten dèt. Noens kjæreste, som lett kan erstattes.

Hvorfor var det ikke meg? Meg, med alle mine problemer. Meg, med alle mine mørke tanker og følelser som spiser meg opp innvendig. Meg, som ikke betyr noe. Meg, som er erstattelig. Hvorfor var det ikke meg, når alt ville vært så mye bedre om det var?

Jeg vet ikke.

Alt jeg vet, er at det burde vært det.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: