Natt til i dag fikk jeg ikke sove. Tankene og følelsene kvernet rundt i hodet på meg til jeg trodde jeg skulle bli sprø. Først da klokken var passert 07:00 gled jeg inn i drømmeland. Så ble klokken ti. Jeg sto opp, spiste frokost, tok en dusj.. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg forteller dere dette. Så la oss bare hoppe til det jeg egentlig skal frem til: i kveld så vi mamma i kapellet. Det var uvirkelig, rart.. Men jeg tror jeg ville angret om jeg hadde latt være. Ser dere? Jeg klarer å nevne ting uten å gå i detaljer.

En ting vi faktisk kan gå litt i detaljer på, er trynet mitt på bildet ovenfor. Jeg følte det var så lenge siden dere hadde sett et bilde av meg at nå var det på tide å slenge opp et. Ble faktisk ganske fornøyd med sminken, med tanke på at det er år og dag siden sist jeg klinte på meg noe slikt. Litt usikker på leppene dog. Kler jeg brunt? 🤔

ChicMe WW

Klokken var 05:49 da jeg vekket Espen i dag morges og sa at nå måtte vi reise. På forhånd hadde jeg bestilt billett til bussen som skulle gå fra sentrum klokken 06:15. Jeg benyttet de første tre timene av turen til å få meg litt søvn. Jeg hadde ikke fått sove så mye natten i forveien. Mange tanker i hodet, og mange følelser i sving.

De resterende timene, var jeg imidlertid våken så det holdt. Jeg satt med hjertebank hele turen, stresset og ute av stand til å slappe av. Hvorfor? Jeg vet ikke. Forhåpentligvis slipper jeg det på turen hjem igjen.

Klokken 13:15 var jeg fremme på sørlandet. Jeg tok meg litt mat og gjorde ferdig minneordene til begravelsen som jeg begynte på i går. Deretter sendte jeg dem til søsteren min for å få hennes synspunkter på dem. Jeg har en tendens til å skrive langt når jeg først setter i gang, og greier ikke alltid å begrense meg. Jeg er sikker på at hadde jeg kunnet skrive fritt, kunne presten fort endt opp med en hel bok i hendene. Det er så mye jeg vil si, men samtidig er det viktig å huske på at slike minneord kun skal ta noen minutter å lese opp.

Det verste er kanskje at jeg vil skrive langt. Jeg vil at det skal ta tid. Aller helst så lenge som mulig. Fordi jeg vet at så fort begravelsen er over … Da er det over. På ordentlig.

Selvklart vil det være smertefullt å sitte der å høre presten snakke. Men det er tiden som kommer etterpå som er verst. Når graven er lagt, og hverdagen kommer, og det siste farvel er sagt. Det er da man liksom skal «gå videre». Gi slipp. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal klare det. Tips mottas med takk. 

Dette blir nok et av de siste innleggene jeg skriver om mamma. Jeg har delt mye her nå, og kanskje mer enn jeg egentlig burde. Av hensyn til både lillesøster og andre etterlatte, vil jeg derfor forsøke å blogge om andre ting som ikke er relatert til mamma fremover.

Dagene går opp og ned. Noen dager er helt jævlige, andre er… Ok. Her om dagen kjørte Espen seg fast i hagen(!) med ATV’en. Da fikk jeg meg en god latter. Men så kom jeg til å tenke på at mamma aldri vil få kjøre ATV. Eller se hagen vår. Eller kjenne på snø igjen… Og jeg stivnet liksom litt. Da var det ikke så morsomt likevel.

Jeg har enda til gode å få skrevet minneord til begravelsen. Jeg har alltid hatt lett for å skrive, men akkurat dette er vanskelig. Hvordan oppsummerer man et helt menneske i løpet av noen få minutter? Jeg vet ikke. Er det i det hele tatt mulig?

Til helgen får vi bilen tilbake. Det skal bli fint. Frem til nå har vi brukt ATV’en tur-retur butikken, og selv om den absolutt gjør nytten sin og mer til, skal det bli fint med musikk og varme i setet igjen. Det er slike små gleder man må holde fast ved her i livet. Fokusere på det positive, og huske at over skyene er himmelen alltid blå.

«Gratulerer med morsdagen :)», skrev jeg i en tekstmelding til mamma den niende februar. «Tusen takk», svarte hun.

Jeg visste det ikke da, men dette var den aller siste meldingen jeg noen gang vil få fra moren min. Den aller siste samtalen oss to imellom. De aller siste ordene fra henne til meg. Disse meldingene skal jeg ta vare på for alltid.

Dagen etter kom en vond beskjed fra lillesøster: mamma lå på sykehus, og legene mente hun hadde mindre enn ett døgn igjen å leve.

Jeg hev meg rundt for å sjekke busstidene. Den siste bussen var gått for dagen, men takket være Morten, en kamerat av min samboer, fikk jeg likevel tatt turen ned for å se mamma en aller siste gang. Hun var ikke våken da jeg ankom, men det hadde lillesøster forberedt meg på. Dèt, og at det ikke gikk an å få kontakt med henne.

Jeg håper likevel hun visste at vi var der. Jeg håper hun visste hvor glad jeg er i henne og hvor mye hun betyr for meg. Hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og tilbringe mer tid med henne. Hvor mye jeg angrer på alt jeg har sagt og gjort opp igjennom årene som har såret henne. Jeg har, riktignok, bedt henne om unnskyldning flere ganger siden vi gjenopptok kontakt igjen for noen år siden, men likevel vil det aldri være i nærheten av nok.

Min mamma var den sterkeste kvinnen jeg kjenner. En kvinne som har møtt uendelig med motgang, og som virkelig har måttet kjempe sine kamper. Selv da hun fikk kreft, holdt hun motet oppe. Dette skulle hun klare.

Det var ikke viljen som sviktet da hun gikk bort natt til ellevte februar; det var kroppen. 

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: