Ord blir fattige


Tusen takk til verdens skjønneste Lilly m/ samboer, hund og datter  for blomster, kort og duftlys! ❤️

Jeg var tre år gammel da John ble en del av familien min. John var mammas kjæreste. To år senere, i mars 1995, fikk de en datter sammen. Min lillesøster.

Jeg husker ikke mye fra tiden før lillesøster ble født. Den gang det bare var mamma, meg og stefaren min John, i leiligheten i Grimstad sentrum. Etter at mamma gikk bort i februar tidligere i år, har jeg ofte tenkt at jeg har hatt lyst til å spørre ham litt om denne perioden. Få oppklart noen spørsmål som har sirklet i hodet mitt. Få klarhet i hva som egentlig skjedde den februardagen i 94, og hvordan vår hverdag egentlig var den gang.

Slike samtaler er vanskelige å ta initiativ til. Derfor har jeg utsatt den, gang på gang på gang. Dere vet hvordan det blir: «tar det til helga», «tar det når jeg reiser nedover i sommer for å gå igjennom mammas ting», tar det når..

I går fikk jeg vite at han har gått bort. Beskjeden kom som et sjokk, og kjentes som en knytteneve i ansiktet. Tårene bare rant. Jeg har aldri hatt noe super-nært forhold til stefaren min (helt ærlig, jeg har vel aldri egentlig hatt noe super-nært forhold til noen, andre enn min egen samboer). John var aldri «pappa» for meg. Men selvfølgelig var jeg uendelig glad i ham likevel. Han var familie, i like stor grad som både mamma og lillesøster.

Jeg husker ham som en gledesspreder på alle måter. En som alltid slo av en spøk og som kunne få en til å le selv i de mest alvorlige situasjoner. Selv da mamma lå for døden i sine aller siste timer, fikk han oss til å trekke på smilebåndet. Han vendte seg mot mamma og sa: «come on, Torhild, nå går vi hjem».

Jeg kan ramse opp en hel del fine minner jeg har om stefaren min, men smerten jeg sitter igjen med etter hans og mammas bortgang, finnes det ingen ord for å beskrive.

Mine tanker går til lillesøsteren min, som ikke engang er halvveis i 20-årene, men som allerede har mistet både mor og far, med knapt en måneds mellomrom. Mine tanker går også til lille Angelica, som nå må si farvel til moffa, så kort tid etter at hun sa farvel til mommo.

Nok en gang har tragedien rammet de fineste menneskene jeg vet om. Nok en gang er en vakker sjel blitt revet bort fra oss så alt for tidlig.

Ord blir virkelig fattige.

ChicMe WW

Det som ingen vet

Torsdag 20.Februar, klokken 09:30. Alarmen ringer. Jeg utsetter den tretti minutter. Blir liggende og bare vente på at den skal ringe igjen. Jeg bestemmer meg for å bare kutte ut hele alarmen og stå opp. Ingen grunn til å ha på alarm når man uansett bare ligger og stresser med at den skal ringe.

Jeg fisker hold in-korsettet ut av bagen. Legger meg ned på senga, trekker inn magen, får festet hektene med minimal kamp. Drar fornøyd glidelåsen oppover. Den fester seg i huden. Utålmodig røsker jeg huden ut av glidelåsen. Ignorerer smerten og såret det etterlater seg. Jeg drar glidelåsen videre oppover, med nøyaktig samme resultat. Slik fortsetter det; huden i glidelåsen, og så røske den ut. Røde merker over hele magen. Godt ingen skal se den. Man må lide for skjønnheten.

Jeg tar på meg undertøy, deodorant, kjole, bukse og sko. Pusser tennene, sminker meg og børster håret. «Hvem er det du pynter deg for?», tenker jeg til mitt eget speilbilde. Svaret er i bunn og grunn meg selv. Jeg pynter meg fordi jeg føler det er respektløst å dukke opp i sin mors begravelse og se ut som en dass. Er det èn dag man kan gidde å prøve å se litt ok ut, så er det vel akkurat denne dagen. Jeg pynter meg for å slippe å føle meg som en respektløs liten dritt.

Klokken 12:30 ankommer jeg kirken. Lillesøster og samboeren hennes kommer noen sekunder etterpå. Vi tar følge inn. Setter oss helt foran sammen med faren hennes. Min stefar. Mammas … Enkemann, kan man vel si, selv om de ikke var gift. Samboere var de, i alle fall. Kjærester siden 93.

Det er mange som har møtt opp for å ta farvel med mamma denne dagen. Både unge og godt voksne. Det er fint å se. Mamma var godt likt av mange. Langs midtgangen og oppover mot kisten ligger blomsterkranser med siste hilsener på. På kisten ligger bårebuketter fra oss i nærmeste familie.

Det er en nydelig begravelse som finner sted denne dagen. «Når himmelen faller ned» spilles før kirkeklokkene ringer. Mamma likte så godt den sangen. Den er en av mine favoritter, også. Jeg tar meg i å tenke at fra nå av vil den ikke lengre bare være en julesang; den vil alltid minne meg om henne og denne dagen. Bli «mammas sang».

Alle de fineste sangene spilles i kirken denne dagen. Både «Tir n’a noir», «tears in heaven», «där rosor aldrig dör» og «den fyrsta song».

Pappa er ikke tilstede. Likevel vet jeg at han har vært innom tidligere på dagen. Det står en bukett med blomster fra ham helt fremme. Av en eller annen grunn gjør det meg litt glad å se at han brydde seg om mamma, tross alt. Jeg har nemlig ikke alltid vært så sikker på akkurat dèt.

Etter begravelsen er det minnestund. Lillesøster og stefar har vært så flinke, både når det gjelder arrangering av selve begravelsen, og av minnestunden etterpå. Jeg vet at mamma ville vært enig, hadde hun kunnet se det.

På bussen hjem tar jeg meg i å tenke at kanskje gjorde hun dèt. Kanskje så hun alt sammen, ifra andre siden. For hvem kan si med sikkerhet hva som skjer etter døden? Hvor sjelen går, hvor energien tar veien? Ikke jeg, ikke du.

Alt vi har er bare teorier.

Uten bevis verken den ene eller andre veien…

Makeup, fakeup

Natt til i dag fikk jeg ikke sove. Tankene og følelsene kvernet rundt i hodet på meg til jeg trodde jeg skulle bli sprø. Først da klokken var passert 07:00 gled jeg inn i drømmeland. Så ble klokken ti. Jeg sto opp, spiste frokost, tok en dusj.. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg forteller dere dette. Så la oss bare hoppe til det jeg egentlig skal frem til: i kveld så vi mamma i kapellet. Det var uvirkelig, rart.. Men jeg tror jeg ville angret om jeg hadde latt være. Ser dere? Jeg klarer å nevne ting uten å gå i detaljer.

En ting vi faktisk kan gå litt i detaljer på, er trynet mitt på bildet ovenfor. Jeg følte det var så lenge siden dere hadde sett et bilde av meg at nå var det på tide å slenge opp et. Ble faktisk ganske fornøyd med sminken, med tanke på at det er år og dag siden sist jeg klinte på meg noe slikt. Litt usikker på leppene dog. Kler jeg brunt? 🤔

Brutalt ærlige tanker

Klokken var 05:49 da jeg vekket Espen i dag morges og sa at nå måtte vi reise. På forhånd hadde jeg bestilt billett til bussen som skulle gå fra sentrum klokken 06:15. Jeg benyttet de første tre timene av turen til å få meg litt søvn. Jeg hadde ikke fått sove så mye natten i forveien. Mange tanker i hodet, og mange følelser i sving.

De resterende timene, var jeg imidlertid våken så det holdt. Jeg satt med hjertebank hele turen, stresset og ute av stand til å slappe av. Hvorfor? Jeg vet ikke. Forhåpentligvis slipper jeg det på turen hjem igjen.

Klokken 13:15 var jeg fremme på sørlandet. Jeg tok meg litt mat og gjorde ferdig minneordene til begravelsen som jeg begynte på i går. Deretter sendte jeg dem til søsteren min for å få hennes synspunkter på dem. Jeg har en tendens til å skrive langt når jeg først setter i gang, og greier ikke alltid å begrense meg. Jeg er sikker på at hadde jeg kunnet skrive fritt, kunne presten fort endt opp med en hel bok i hendene. Det er så mye jeg vil si, men samtidig er det viktig å huske på at slike minneord kun skal ta noen minutter å lese opp.

Det verste er kanskje at jeg vil skrive langt. Jeg vil at det skal ta tid. Aller helst så lenge som mulig. Fordi jeg vet at så fort begravelsen er over … Da er det over. På ordentlig.

Selvklart vil det være smertefullt å sitte der å høre presten snakke. Men det er tiden som kommer etterpå som er verst. Når graven er lagt, og hverdagen kommer, og det siste farvel er sagt. Det er da man liksom skal «gå videre». Gi slipp. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal klare det. Tips mottas med takk. 

Dette blir nok et av de siste innleggene jeg skriver om mamma. Jeg har delt mye her nå, og kanskje mer enn jeg egentlig burde. Av hensyn til både lillesøster og andre etterlatte, vil jeg derfor forsøke å blogge om andre ting som ikke er relatert til mamma fremover.

Over skyene er himmelen alltid blå

Dagene går opp og ned. Noen dager er helt jævlige, andre er… Ok. Her om dagen kjørte Espen seg fast i hagen(!) med ATV’en. Da fikk jeg meg en god latter. Men så kom jeg til å tenke på at mamma aldri vil få kjøre ATV. Eller se hagen vår. Eller kjenne på snø igjen… Og jeg stivnet liksom litt. Da var det ikke så morsomt likevel.

Jeg har enda til gode å få skrevet minneord til begravelsen. Jeg har alltid hatt lett for å skrive, men akkurat dette er vanskelig. Hvordan oppsummerer man et helt menneske i løpet av noen få minutter? Jeg vet ikke. Er det i det hele tatt mulig?

Til helgen får vi bilen tilbake. Det skal bli fint. Frem til nå har vi brukt ATV’en tur-retur butikken, og selv om den absolutt gjør nytten sin og mer til, skal det bli fint med musikk og varme i setet igjen. Det er slike små gleder man må holde fast ved her i livet. Fokusere på det positive, og huske at over skyene er himmelen alltid blå.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: