«Gratulerer med morsdagen :)», skrev jeg i en tekstmelding til mamma den niende februar. «Tusen takk», svarte hun.

Jeg visste det ikke da, men dette var den aller siste meldingen jeg noen gang vil få fra moren min. Den aller siste samtalen oss to imellom. De aller siste ordene fra henne til meg. Disse meldingene skal jeg ta vare på for alltid.

Dagen etter kom en vond beskjed fra lillesøster: mamma lå på sykehus, og legene mente hun hadde mindre enn ett døgn igjen å leve.

Jeg hev meg rundt for å sjekke busstidene. Den siste bussen var gått for dagen, men takket være Morten, en kamerat av min samboer, fikk jeg likevel tatt turen ned for å se mamma en aller siste gang. Hun var ikke våken da jeg ankom, men det hadde lillesøster forberedt meg på. Dèt, og at det ikke gikk an å få kontakt med henne.

Jeg håper likevel hun visste at vi var der. Jeg håper hun visste hvor glad jeg er i henne og hvor mye hun betyr for meg. Hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og tilbringe mer tid med henne. Hvor mye jeg angrer på alt jeg har sagt og gjort opp igjennom årene som har såret henne. Jeg har, riktignok, bedt henne om unnskyldning flere ganger siden vi gjenopptok kontakt igjen for noen år siden, men likevel vil det aldri være i nærheten av nok.

Min mamma var den sterkeste kvinnen jeg kjenner. En kvinne som har møtt uendelig med motgang, og som virkelig har måttet kjempe sine kamper. Selv da hun fikk kreft, holdt hun motet oppe. Dette skulle hun klare.

Det var ikke viljen som sviktet da hun gikk bort natt til ellevte februar; det var kroppen. 

ChicMe WW
Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: