hjemløse katter

Dette er hva jeg ser hver eneste gang jeg logger inn på facebook: historier som får tårene til å renne og bilder som knuser hjertet mitt i tusen biter. Det er mange av dem, disse historiene. Mange bilder av små, uskyldige sjeler. Noen unge, noen gamle. Noen syke, noen friske. Med det eneste til felles at de alle mangler et hjem. Noen er født ute, andre har blitt dumpet. Noen har blitt reddet fra avlivning fra folk som ville ta den enkle utveien og ikke gadd mer, fordi katten var redd, eller agressiv, eller gammel, eller drektig – eller rett og slett fordi det ikke passet seg å ha katt når man skulle på ferie, eller få barn, eller flytte.

Det er min egen skyld at jeg ser disse innleggene. Jeg har selv klikket ‘liker’ på alle disse sidene, for å følge hva de legger ut. Jeg velger selv å lese historiene og se på bildene, istedenfor å bare scrolle forbi, avfølge eller blokkere.

Det enkleste ville være å gi blaffen. Avfølge, blokkere, ikke lese, ikke se. Lukke øyne og ører, og si at sånt som dette skjer ikke i Norge. Sånt som dette skjer ikke i et av verdens rikeste land. Tenke at det ikke er mitt problem. Trekke på skuldrene og si til meg selv at: «jaja, sånn er livet». For det er jo det alle andre gjør: ignorerer.

Noen velger til og med å fortelle seg selv løgner for å ha en ‘gyldig grunn’ til å ikke bry seg. Løgner som «man kan ikke redde alle» eller «det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til uansett». Så da er det like greit å bare gi blaffen? Ikke engang prøve å hjelpe noen ytterst få, fordi man ikke får hjulpet alle?

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Aner ikke hva jeg forsøker å oppnå ved å skrive disse ordene. Kanskje vil jeg bare skrive av meg. Sette ord på fortvilelsen og smerten jeg føler når jeg ser disse innleggene.

Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ligget i sengen og grått ned i puten. Ekte tårer. Fortvilelsen over disse små livene og den skjebnen de møter dersom ingen kommer til unnsetning. Dersom ingen åpner hjemmene sine for dem. Utallige ganger har jeg spurt meg selv hvordan dette går an i et land som er så rikt som vårt. I et land hvor vi har alle midler tilgjengelig for å gi gode liv til både folk og dyr.

Hadde jeg hatt en krone for alle gangene jeg har spurt meg selv hvordan folk klarer å leve i en verden som denne, eller tenkt at «nå klarer jeg ikke mer» og sånn halvseriøst vurdert å henge meg i taklampa i ren fustrasjon, ville jeg vært en veldig rik person. Kanskje til og med den rikeste.

Nei, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å få et svar på spørsmålet som alltid kverner rundt i tankene mine:

Hvordan klarer folk leve med dette uten å føle at «jeg må gjøre noe»?



Har vi noe felles? Ble du overrasket over noe på denne listen? Let me know! 🙂

Husker dere da bloggeren Sophie Elise – «Barbie with a twist», som hun kalte seg den gang – stilte opp på TV for første gang? Det gjør jeg. Jeg husker hvordan det ble spetakkel fra ende til annen om hvor annerledes hun så ut i virkeligheten. Hvordan flere blogglesere mente de følte seg lurt, for hun var ikke «like pen i virkeligheten som på bloggen» (deres ord, ikke mine). Jeg husker dette fordi jeg selv følte på det samme sjokket som dere. Det samme sjokket og – tør jeg si? – den samme lettelsen. Lettelsen over at nei, hun var faktisk ikke feilfri, hun heller. Ikke på ordentlig. Bak perfekt lyssetting, perfekte positurer, digital fjerning av kviser og lysning av hår, innskrumping her og der, forstørring hit og dit, ja, bak alt dette var det faktisk bare et helt vanlig menneske.

En annen grunn til at jeg husker dette godt, er at det satte i gang et voldsomt tankespinn i hodet mitt. Hva ville denne unge bloggeren gjøre nå, når alle visste hvordan hun egentlig så ut, og det ikke falt i god jord? Ville dette være slutten på karrieren hennes? Ville folk slutte å lese bloggen? Ville hun bli traumatisert og aldri stille opp på TV igjen? Ville hun legge seg ned og gråte? Det skulle vise seg at nei, det gjorde hun ikke. Hun fortsatte å stille opp på TV, selv om hun så annerledes ut enn folk forventet. Hun fortsette å poste perfekte bilder, enda hun var blitt «avslørt», og folk fortsatte å lese, enda de visste at det bare var en illusjon. Det aller mest overraskende er at med tiden ble hun faktisk den jenta på ordentlig. Den hun hadde vært på bloggen. Når du ser Sophie Elise på TV den dag i dag, ser hun helt lik ut som på bildene sine. Det er ikke lengre et tydelig skille mellom de perfekte bildene og jenta på tv. De er en og samme person.

Men dette innlegget handler ikke egentlig om Sophie Elise. Det handler om meg. For midt oppi alt dette, mens det fremdeles var et stort skille mellom glansbildene på bloggen og virkelighetens Sophie, stilte jeg mine egne lesere et spørsmål.

Jeg spurte: Om du kunne velge, ville du vært pen på alle bilder, men mindre pen i virkeligheten, eller ville du vært mindre pen på alle bilder, men en blendende skjønnhet i virkeligheten?

Jeg husker at jeg selv tenkte nøye gjennom dette og konkluderte med at jeg ville valgt å være pen på alle bilder, på grunn av mulighetene man hadde til å gjøre karriere på sosiale medier dersom man så bra ut på bilder.

Vel, tiden skulle vise at jeg fikk det «ønsket» – om man kan kalle det det? – oppfylt. I alle fall halvveis. Med snapchatfilter og riktig lys kan til og med jeg bli en babe, enda jeg ikke kan en dritt om positurer.

Jo mer babe jeg blir med snapchatfilter, jo mer dritt føler jeg meg uten. Jo mer dritt jeg føler meg uten, jo mer leker jeg med tanken på å operere. For hvem vil vel ikke være pen? Joda, det er det indre som teller og alt det der, men sier du at du aldri har hatt lyst til å føle deg pen, lyver du. Det er en farlig spiral, det der. Et usunt fokus å ha. Og det beste, eller verste, er at jeg enda ikke har gjort noen karriere av det. Ikke fordi jeg ikke har hatt muligheten, for den har jeg hatt, men fordi jeg har takket nei. Nei, fordi jeg ikke er like tøff som Sophie Elise var. Nei fordi jeg vet at uten riktig filter og lys, ser jeg helt fæl ut, og jeg er redd for å bli avvist. Redd for å komme på shoot og få høre: «Men.. Du ser jo ikke like pen ut som på bloggen» og bli bedt om å dra hjem. Redd for å stille opp på TV, filmes live hvor jeg ikke selv kan sørge for at lyset og vinkelen er riktig, redd for å stille på intervjuer hvor bildene ikke tas av meg selv og jeg derfor ikke har stålkontroll på hvordan de blir seende ut før de er tilgjengelig for hele landet.

Det er skummelt hvor lett det er å bli avhengig av det helvetes snapchatfilteret. Hadde noen bedt meg komme på tv eller intervju eller tilsvarende før jeg oppdaget filter, retusjering av valker og ditten og datten, ville det ikke vært noe problem. Men then again: jeg så helt forjævlig ut på den tiden, hvilket sannsynligvis – og heldigvis – er årsaken til at slike tilbud ikke kom.

Det er fredag den 20nde juli. Klokken er 08:52. Sommermånedene går mot slutten, noe som vises tydelig på regnværet utenfor. Jeg har nettopp vært på butikken og handlet inn til den kommende uken. Dere vet, mat og slikt. Nå sitter jeg her etter å ha inntatt frokosten, mens lyden av vaskemaskinen durer i vei i bakgrunnen, delvis hvisket ut av lukkede dører.

Tankene går dit de ikke skal gå. De gjør ofte det. Oftere enn jeg tillater meg å nevne på bloggen, eller til folk i det hele tatt. Den dårlige samvittigheten griper meg hardt, slik den så ofte gjør. Samvittigheten over at jeg fremdeles er akkurat her – hjemme – istedenfor der jeg egentlig burde være: hos familien.

Hos mamma som jeg ikke har sett siden jeg var nitten år gammel, og som nå har blitt syk. Hos lillesøster som ikke lengre er ei lita jente, men en voksen kvinne med samboer og barn. De hadde så lyst til å treffe meg denne sommeren, og jeg dem. Likevel ble det ikke noen tur. Jeg måtte prioritere annerledes.

Hva kan være viktigere enn familie? Ikke mye. Hvertfall ikke de regningene jeg endte opp med å prioritere fremfor dem. Men dessverre fungerer livet slik at man ikke alltid kan prioritere etter hva som er viktigst. Dropper man å betale regningene sine til fordel for å reise, kan man være sikker på at de har blitt dobbelt så høye når man kommer tilbake. Så selv om jeg gjerne skulle vist fingeren til alt av regninger og prioritert etter hva som betyr mest for meg, kan jeg ikke.

Hadde jeg dratt tidligere denne sommeren, ville jeg sluppet de tankene jeg nå sitter med. De syke tankene. De tankene som får meg til å tvile på om jeg bør dra i det hele tatt; som forteller meg at kanskje er det best for alle parter om jeg blir hjemme, slik at de slipper å se hvor tjukk jeg har blitt. Slipper å føle skammen over å være i familie med noe som mest av alt ligner en kanonkule, både i vekt og fasong. Kanskje er det best for meg også, så slipper jeg å føle meg som «den stygge» i familien. Den mislykkede. Slipper å skamme meg over hvor fæl jeg har blitt. Slipper å føle at jeg skuffer både mor og søster, fordi mitt eget hode forteller meg at ingen mamma ønsker seg en tjukk datter. At ingen lillesøster vil en tjukk storesøster.

Jeg er nok helt på bærtur. Forskrudde tanker i et forskrudd hode. For hva betyr vel et tall på vekten, eller størrelsen på magen, i det store og hele? Hva betyr vel antall haker på et menneske eller omkretsen rundt noens lår? Hva betyr vel en fettprosent? Absolutt ingenting.

Likevel påvirker det tankene og følelsene mine urovekkende mye.


HAPPY NEW HAIR.
Jeg har, som dere ser, farget håret rosa igjen. Føler helt ærlig det kler meg bedre enn blondt. Føler også det begynner å bli en stund siden siste «dette visste dere ikke om meg»-innlegg ble publisert, så her kommer et til 🙂

01.♥ Jeg er veldig glad i slike enkle ‘hjemmeløsninger’ hvor man bruker naturlige produkter man allerede har på kjøkkenet som erstatning for sminke, hud – og hårproduktene man får kjøpt i butikk. Visste dere for eksempel at man kan bruke kakaopulver som pudder, kokosolje som hårkur, sukker som voks eller olivenolje som fuktighetskrem? Fascinerende greier.

02.♥ Jeg bare MÅ scrolle meg gjennom WISH, eBay, AliExpress etc når jeg er stresset, lei meg eller ikke får sove. Det har blitt en slags terapi for meg. Ikke rart det er julaften i postkassen min nesten hver eneste dag, si.

03.♥ Jeg biter negler.

04.♥ Jeg bruker så og si aldri snapchat. Sender du meg noe, kan det ta flere uker før jeg ser det.

05.♥ Jeg har ikke førerkort, og er fremdeles sånn passelig gretten på foreldrene mine for at de nektet meg å øvelseskjøre som 16åring. Hadde det vært et økonomisk problem som lå til grunne, ville jeg selvsagt forstått, men når grunnen er at de ikke hadde tro på meg, er det vanskelig å tilgi. Jeg er nemlig sikker på at hadde jeg fått prøve meg bak rattet den gang, ville jeg hatt lappen – eller i det minste et snev av erfaring – den dag i dag.

06.♥ Favorittserien min er Buffy the vampire slayer, og jeg har sikkert sett den over tjue ganger.

07.♥ MBTI-personlighetstypen min er INTJ, noe som er forferdelig ironisk med tanke på at jeg ikke kan matte.

08.♥ Etter å ha vært sammen med Espen i tre(ish?) år, har jeg lært at jeg er langt i fra så smart som jeg trodde jeg var. Jeg er faktisk stokk dum. Men det er i grunn helt greit. Gjør jeg noe dumt, kan jeg skylde på min manglende intelligens. Smarte folk har ikke den muligheten.

09.♥ Jeg har aldri reist utenlands alene, og kommer sannsynligvis heller aldri til å gjøre det. Jeg er ei vimse, og sannsynligheten for at jeg ville rotet meg bort, eller endt opp voldtatt og drept et eller annet lurt sted, er alt for stor. Om noen (kvinnfolk) vil ut på tur med meg, er det bare å si ifra, forresten.

10.♥ Jeg leste en gang at vi dømmer oss selv ut i fra hvilke intensjoner vi har, og andre ut i fra deres handlinger. Siden den gang har jeg ofte lurt på hvem jeg er i andres øyne.

HAR VI NOE FELLES?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: