Et lite problem…

Her om dagen dro Espen på jobb og var borte omtrentlig fem minutter, før det begynte å tute noe voldsomt utenfor. Jeg åpnet døren, og fikk se denne snasne saken! Snakker om overraskelse! Vi tok oss en liten kjøretur til butikken og tilbake, før han dro på jobb – på ordentlig, denne gangen.



Jeg har også blitt invitert på fest til helgen. Det er bokstavelig talt år og dag siden sist jeg var på fest, så jeg var ikke sen om å takke ja til invitasjonen. Typisk nok innså jeg akkurat litt for sent at jeg hadde sett feil i kalenderen, og at festen faller på mammas bursdag, den 16.Mai.

Som dere antagelig har fått med dere gikk mamma bort tidligere i år, og jeg har derfor gått noen runder med meg selv angående om jeg skal dra på festen eller ei. På èn måte føler jeg det blir helt feil å skulle ut og ha det moro på en slik kveld. Jeg tenker at; når jeg en gang dør, vil jeg helst at folk skal savne meg på bursdagen min. Jeg vet det er egoistisk og kynisk ovenfor de som er glade i meg, men det er sannheten. Jeg ville ikke likt om folk bare fløy ut og festet på den første bursdagen min etter at jeg var gått bort. Da ville jeg helt ærlig følt at de ga blaffen i meg.

Men mamma er/ var ikke meg. Hun var sin egen person, og kanskje ville hun ønsket at vi som er glade i henne fant på noe gøy og hadde det moro på dagen hennes, istedenfor å sitte og deppe. Hva vet vel jeg?

Det er, som nevnt, lenge siden jeg har vært ute på fest – eller noe sosialt overhodet. Jeg kan ikke huske sist gang jeg faktisk tilbrakte tid med noen som ikke 1) er kjæresten min, eller 2) familien hans. Riktignok har Morten kjørt meg tur-retur sørlandet, og jeg har da møtt lillesøster og hennes familie, men dere forstår hva jeg mener. Det er lenge siden jeg fant på noe med noen som ikke er kjæresten min/familien hans for gøy. Denne festen er jo en strålende anledning til å gjøre nettopp det.

Vi fant et lik i skogen

Torsdag forrige uke bestemte vi oss for å ta en tur til svigermor for å se hvordan det sto til med henne og Ronja. Som dere kanskje husker fra tidligere blogginnlegg (her) ble de angrepet av en større hund for en kort stund tilbake, noe som gikk veldig hardt utover lille Ronja. Derfor var det en lettelse å se at det gikk bedre med henne.

Vi bestemte oss for å ta oss en tur i skogen alle fire, og det var her vi fant en hodeskalle. Eller som jeg kaller det; et lik. Nøyaktig hvilket dyr det tilhører, aner jeg ikke. Kanskje er det noen av dere som vet? 🙂

Til middag laget svigermor en helt utrolig god wok! Espen er litt trøtt.. Hehe.

Jeg har ikke for vane å ta bilde av toalettet til folk, men denne gangen bare måtte jeg. Se på det søte klistremerket!

Det ble også noen bilder av pusemor. Jeg synes nemlig hun har så pent ansikt. Er det innafor å si om en katt, eller er jeg helt crazy cat lady nå?

Jeg avslører: innholdet i mystery box fra gymgrossisten

I dag har vært en typisk vanlig dag. Den startet litt over klokken 11:00 i dag morges med en skål müsli og rosiner.

Deretter rengjorde jeg grillen slik at den er klar til i morgen, tok en tur til Gol for å lete etter Sophie (uten resultat, dessverre) før jeg og Espen tok en tur bort på posten her hjemme på Ål. Han hadde nemlig bestilt en slik «mystery box» fra gymgrossisten som han gledet seg voldsomt til å sjekke ut.

Den viste seg å inneholde dette:

Dette gleder vi oss veldig til å teste ut sammen. Jeg har allerede fått smake på sjokoladekjeksen (den grønne pakken øverst til høyre) og tro meg: den er dritgod! Tenk deg kvikklunsj, men med nutella-sjokolade istedenfor vanlig sjokolade. Mmm!

Han hadde også bestilt seg en pakke med proteinbarer. Det går en god del av det her hjemme, nemlig.

Tenk at hele denne esken med proteinbarer kun kostet 150 kroner?! Helt sykt!

Utpå kvelden kom den ene katten vår, Pus, hjem og var synlig skitten. Vi bestemte oss for å gi ham en vask. Han var ikke helt fornøyd, så her ligger han i håndkle-burritoen og furter etter en runde i dusjen.

Da er det godt å få litt trøst av pappa’n sin (Espen). Er så nydelig den katta der.

Glem alt dere har lest til nå

Det begynner å bli en stund siden sist jeg blogget. «Det forstår vi, for du er sikkert fullt opptatt med bryllupsplanlegging», tenker nok dere. I så fall tar dere feil. Situasjonen har endret seg, og alle slike planer er nå skrotet.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne noe om det på bloggen, men fant ut at jeg ikke orker ha hengende over meg at folk tror jeg skal gifte meg når dèt ikke er tilfellet. Så nå er dere også oppdatert. Jeg vil ikke høre et kløyva ord om hvor trist det er, hvor mye dere hadde sett frem til å lese om det, eller tilsvarende. Jeg vil bare glemme hele greia og gå videre.

 

Helt ærlig har jeg mest lyst til å bare glemme hele 2020. Glemme at mamma er død. Glemme at jeg aldri mer skal treffe henne. Glemme at jeg trodde jeg skulle gifte meg til sommeren. Glemme den siste uken. Glemme de siste dagene. Glemme at jeg sto opp i dag morges. Bare glemme absolutt alt. Men det kan jeg ikke, for livet funker ikke slik.

Men vi kan late som.

Jakten på brudekjolen

Livet er rart. Den ene dagen begraver du din egen mor, den neste dagen leter du etter brudekjole fordi du skal gifte deg.

Jeg skal ærlig innrømme jeg ble litt målløs da jeg fikk vite at Espen har fortalt venner og familie at vi skal gifte oss i sommer. Jeg mener, er det ikke normalt at man tar minimum 12 måneders planleggingstid? Vel, jeg er en spontan person, så de 4-5 månedene jeg har på meg nå burde holde i massevis.

Jeg skal selvfølgelig ta dere med på hele prosessen via bloggen, og jeg tenker vi kan starte med å se litt på brudekjoler. Nå blir riktignok ikke dette noe gigantisk bryllup – faktisk kun en samling for de aller, aller nærmeste og helt uten det jeg liker å kalle «angstdelen» (taler, kirken, dansen med både den ene og den andre, dere vet; ting man går og gruer seg til) – men det betyr ikke at ikke kjolen kan være blåst ut av proporsjoner. Skjønner dere hva jeg mener?

Jeg har selvfølgelig tatt meg en tur på internett og sett hva som finnes, og så langt liker jeg disse veldig godt.

Brudekjole nr 1:

Denne er perfekt. Virkelig helt perfekt. Da jeg var liten var jeg alltid litt misunnelig på Barbies brudekjole (en helt hvit, langarmet kjole i blonder) og fast bestemt på at den dagen jeg skulle gifte meg, skulle jeg ha en som var lik. Hehe. Dèt har igrunn ikke endret seg, så å finne en som er veldig lik, men hakket finere, klager jeg ikke på.

Brudekjole nr 2:

I likhet med brudekjole nr 1 er også denne veldig lik det jeg originalt hadde tenkt meg, bare hakket finere. Et ekstra pluss er at den har paljetter. Jeg liker når det glitrer litt, så lenge det ikke blir for mye.

Brudekjole nr 3:

Jeg ELSKER denne. Virkelig. Den eneste ulempen er at den er uten armer, noe som betyr at det er stor sjanse for det vi kaller «armhulevagina», altså når fettet øverst på armen får det til å se ut som man har underliv i armhulen. Vil jo helst prøve å unngå det, og jeg vet at dersom jeg går for en ermeløs kjole, kommer den tanken til å stresse meg hele dagen gjennom.  Det er helt sikkert mulig å få laget armer på kjolen, men om kjolen kommer til å bli like fin eller om armene kommer til å ødelegge den fullstendig, vet man jo ikke.

Brudekjole nr 4:

Denne er fantastisk. Det eneste som plager meg er at den er såpass stor. Ser for meg at jeg kommer til å tråkke på den og rive den i stykker, eller enda verre: gå rett på snørra. Haha! Dessuten er den kanskje litt for mye – til og med for meg.

Hvilken liker dere best?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: