hjemløse katter

Dette er hva jeg ser hver eneste gang jeg logger inn på facebook: historier som får tårene til å renne og bilder som knuser hjertet mitt i tusen biter. Det er mange av dem, disse historiene. Mange bilder av små, uskyldige sjeler. Noen unge, noen gamle. Noen syke, noen friske. Med det eneste til felles at de alle mangler et hjem. Noen er født ute, andre har blitt dumpet. Noen har blitt reddet fra avlivning fra folk som ville ta den enkle utveien og ikke gadd mer, fordi katten var redd, eller agressiv, eller gammel, eller drektig – eller rett og slett fordi det ikke passet seg å ha katt når man skulle på ferie, eller få barn, eller flytte.

Det er min egen skyld at jeg ser disse innleggene. Jeg har selv klikket ‘liker’ på alle disse sidene, for å følge hva de legger ut. Jeg velger selv å lese historiene og se på bildene, istedenfor å bare scrolle forbi, avfølge eller blokkere.

Det enkleste ville være å gi blaffen. Avfølge, blokkere, ikke lese, ikke se. Lukke øyne og ører, og si at sånt som dette skjer ikke i Norge. Sånt som dette skjer ikke i et av verdens rikeste land. Tenke at det ikke er mitt problem. Trekke på skuldrene og si til meg selv at: «jaja, sånn er livet». For det er jo det alle andre gjør: ignorerer.

Noen velger til og med å fortelle seg selv løgner for å ha en ‘gyldig grunn’ til å ikke bry seg. Løgner som «man kan ikke redde alle» eller «det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til uansett». Så da er det like greit å bare gi blaffen? Ikke engang prøve å hjelpe noen ytterst få, fordi man ikke får hjulpet alle?

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Aner ikke hva jeg forsøker å oppnå ved å skrive disse ordene. Kanskje vil jeg bare skrive av meg. Sette ord på fortvilelsen og smerten jeg føler når jeg ser disse innleggene.

Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ligget i sengen og grått ned i puten. Ekte tårer. Fortvilelsen over disse små livene og den skjebnen de møter dersom ingen kommer til unnsetning. Dersom ingen åpner hjemmene sine for dem. Utallige ganger har jeg spurt meg selv hvordan dette går an i et land som er så rikt som vårt. I et land hvor vi har alle midler tilgjengelig for å gi gode liv til både folk og dyr.

Hadde jeg hatt en krone for alle gangene jeg har spurt meg selv hvordan folk klarer å leve i en verden som denne, eller tenkt at «nå klarer jeg ikke mer» og sånn halvseriøst vurdert å henge meg i taklampa i ren fustrasjon, ville jeg vært en veldig rik person. Kanskje til og med den rikeste.

Nei, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å få et svar på spørsmålet som alltid kverner rundt i tankene mine:

Hvordan klarer folk leve med dette uten å føle at «jeg må gjøre noe»?

ChicMe WW

pakke til reise

Dagen i dag har gått til å pakke bagen. Om noen timers tid legger jeg nemlig ut på reise. Vanligvis pleier jeg å sminke og stase meg opp når jeg skal ut på slike langturer, men denne gangen tenker jeg å kjøre sminkeløs – og i joggeklærvarianten. Jeg vet ikke om det er et tegn på at jeg har blitt mer voksen, eller bare lat.

Helt ærlig; det er sikkert det siste. Latskap, altså. Det er jo ingenting voksent med å se ut som en dass.

Det har vært en fin sommer. Gradestokken har stort sett vist nærmere tredve grader. Vi har grillet, vi har badet, og vært sammen med familie og venner. Nå går det mot høst, og regnet høljer ned annenhver dag. Bassenget er tømt for sesongen, og sofaputene satt inn.

I dag våknet jeg til bjeffing. Ronja, hunden vår, var voldsomt giret på å ut. Kort tid etterpå hørte jeg det smelle i en bildør utenfor. «Jøss», tenkte jeg der jeg lå, «er’n hjemme allerede?». Jeg ble liggende der og vente på at han skulle komme gående opp trappa. Så ringte det på. «For faen, Espen», tenkte jeg, «bruk nå nøkkelen! Du vet hvor gal Ronja blir når det ringer på døra». Jeg reiste meg opp, dro på meg ei skjorte, og åpnet vinduet.

Der sto en mann i politiuniform.

Umiddelbart forsto jeg hva det dreide seg om. I går ettermiddag fant vi nemlig en hasjplante i hagen. Ettersom vi er lovlydige folk, ringte vi selvsagt politiet, som ga oss beskjed om at de skulle komme og se på den senere – altså i dag.

Så med håret på halv åtte, morgenånde som ikke lignet grisen, og tørre øyne, hev jeg på meg ei bukse og kom meg ut for å prate med politiet og vise dem den mistenkelige planten. De tok på den, luktet på den, og fant ut at det var nok best å ta den med seg for nærmere undersøkelse, selv om de ikke var hundre prosent sikre på at det faktisk var en hasjplante.

I likhet med oss syntes nemlig også politiet det var rart at denne planten bare hadde vokst opp her ut av det blå. Noen må jo ha plantet den. At den dessuten hadde klart å bli såpass stor uten noe form for stell når disse plantene egentlig ikke skal klare å overleve i norsk klima i det hele tatt, var jo – for å bruke politiets ord – imponerende.

Jeg oppga personalia, lot politiet ta bilder av planten, tok noen bilder selv, så hev de den i baksetet på bilen og kjørte avgårde. Jeg tuslet inn, og oppdaget at Ronja hadde pisset ned hele kjøkkengulvet mens jeg var ute. Livet, ass.

 

HAR DERE OPPLEVD NOE LIGNENDE?

Vet dere hvilken dag det er i dag? Vel, åpenbart er det lørdag, men det er ikke det jeg mener. I dag, 17.August, er det de sorte kattenes nasjonaldag. Eller national black cat appreciation day, som er det offisielle navnet. Sorte katter går dessverre gjennom en god del kjipe ting de resterende 364 dagene i året, så at de har fått sin helt egne nasjonaldag hvor de bare skal hylles og settes pris på, synes jeg er kjempestas og vel fortjent! Nedenfor ser dere meg og min egen lille svarting for noen år tilbake. Tenk at den lille krabaten med den enorme personligheten faktisk er blitt åtte år?

La oss feire de sorte kattenes dag ved å oppsummere noen artige – og kanskje ikke fullt så artige – kattefakta:

01.♥ Det var farlig å eie sorte katter i middelalderen. Sorte katter ble forbundet med djevelen, ondskap og hekseri, og man trodde også at hekser kunne omskape seg til sorte katter. Dette førte ikke bare til massedrap på sorte katter, men også det å eie en sort katt kunne i mange tilfeller være nok til at man ble dømt til døden.

02.♥ Selv om de færreste tror på gammel overtro i dag, blir sorte katter fremdeles drept og torturert i såpass stor grad at mange organisasjoner, spesielt i USA, nekter å adoptere ut katter på Halloween (31.oktober) i frykt for kattens ve og vel.

03.♥ I Japansk overtro bringer sorte katter lykke. Det sies at en singel kvinne som skaffer seg en sort katt, vil tiltrekke seg flere menns interesse.

04.♥ Den genetiske mutasjonen som gir katten sort pels, gjør også katten immun mot mange sykdommer, inkludert FIV (katteverdens versjon av HIV)

05.♥ Sorte katter som ligger mye i solen kan endre farge etterhvert som de blir eldre. Solens stråler bryter nemlig ned de sorte fargepigmentene i kattens pels, og gjør at en rødbrunaktig farge kommer til syne.

06.♥ Sorte katter blir oftere avlivet enn katter av andre farger. Dette skyldes at sorte katter er vanskelige å adoptere bort. Ikke på grunn av gammel overtro, men fordi sorte katter er vanskeligere å ta bilder av og folk dermed ikke vil ha dem.  (Jævla instagramgenerasjon…)

.

Hei og hå fra eieren av verdens største lår. Jeg tenkte det var greit å påpeke det selv, så slipper andre å gjøre det. 🙂

De siste dagene har det bare vært regn og elendighet, men i dag skinner solen, så snart skal grillen fyres opp, klærne kastes, og bassenget inntas dersom temperaturen i vannet tillater det. Om noen lurer på bildet ovenfor, så kan jeg bare si det med en gang: det lyver! Joggebuksen min er ikke lilla, den er rosa. Så vet vi det.

Her om dagen la jeg merke til at gamleleiligheten min ligger ute til leie. Husleien er hevet et par hakk og leiligheten har på magisk vis (høhø) fått 10 kvadratmeter ekstra siden sist (jeg mistenker skryt da den ikke ser ut til å være utbygget), men det er absolutt samme, og jeg kan ikke la være å tenke: stakkars folk som roter seg borti det opplegget der. Jeg skal ikke gå i detaljer, men jeg er glad det ikke er meg, eller oss, som må styre med det lengre.

Nå nærmer august seg slutten, og det er snart på tide å dra nedover for å treffe familien igjen. Jeg har omsider bestemt meg for at i løpet av denne måneden _SKAL_ det skje.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: