Hei og hå. Solen skinner, begravelsen jeg ikke fikk deltatt i fant sted klokken 13 i dag, humøret er sånn passe pisselunkent, og ellers er det lite å rapportere annet enn at bloggen har fått ny header. Håper dere liker den. Jeg synes i alle fall den var en forbedring fra den gamle.

Som dere kan se, har jeg sittet og fikset nye klær og stæsj til webshoppen. Det er en grei aktivitet å drive med når man vil ha tanker og følelser på avstand, synes jeg. Liker, liker ikke? Kommentarfeltet er åpent.


Dere finner den her. Også tilgjengelig som t-skjorte, hoodie etc i 17 forskjellige farger.


Pute her. T-skjorte her. Tilgjengelig i flere modeller og farger.


Uten armer her. Med armer her. Tilgjengelige i flere modeller og farger.

 

 

ChicMe WW

Kjære, fine lillesøster. Jeg skulle ønske jeg kunne være der og gi deg en god, lang klem. La deg gråte på skulderen min til det ikke fantes flere tårer igjen å gråte. Hulke og skrike til stemmen ble hes. La deg få være ‘deg’; ikke den sterke mammaen til Angelica, eller den voksne kvinnen som takler alt på strak arm, men ei jente som har mistet begge sine foreldre og som trenger en hånd å holde i, en skulder å gråte på, en pute å skrike i – eller kanskje en dør å smelle hardt med.

Jeg skulle ønske jeg kunne være der for deg nå som du trenger meg mest. Men jeg kan ikke. Jeg sitter flere mil bort, og får ikke besøkt deg. Corona-situasjonen har gjort nærkontakt til noe fy-fy. Noe forbudt, som skal unngås. Kirken har sine regler for hvor mange som får være under samme tak samtidig. Hele verden er snudd på hodet.

Jeg kan ikke være der og gi deg trøstende klemmer.  Jeg kan ikke ta smerten din ifra deg, enn så mye jeg ønsker.

Men jeg kan dele den med deg. Jeg kan gråte tårene med deg, og dele smerten din. Vi kan dele minner sammen du og jeg, om tiden som var. Tanker om tiden som skal komme. Følelser, og alt der imellom.

Og jeg kan love deg, selv om det er en mager trøst, at du aldri skal oppleve dette igjen. Du skal aldri mer trenge å frykte den dagen hvor vi to må gravlegge mamma, eller hvor du og Elise må ta siste farvel med faren deres. Vi står midt i det her og nå, og det er jævlig. Det er forferdelig. Det er trist, det er urettferdig, hjerterått og brutalt. Men når dette er over, er det over. Når vi en dag, uansett hvor langt frem det enn måtte være, kan se det fine i livet igjen, er det med viten om at det verste ligger bak oss ♡.

Torsdag forrige uke bestemte vi oss for å ta en tur til svigermor for å se hvordan det sto til med henne og Ronja. Som dere kanskje husker fra tidligere blogginnlegg (her) ble de angrepet av en større hund for en kort stund tilbake, noe som gikk veldig hardt utover lille Ronja. Derfor var det en lettelse å se at det gikk bedre med henne.

Vi bestemte oss for å ta oss en tur i skogen alle fire, og det var her vi fant en hodeskalle. Eller som jeg kaller det; et lik. Nøyaktig hvilket dyr det tilhører, aner jeg ikke. Kanskje er det noen av dere som vet? 🙂

Til middag laget svigermor en helt utrolig god wok!

Jeg har ikke for vane å ta bilde av toalettet til folk, men denne gangen bare måtte jeg. Se på det søte klistremerket!

Det ble også noen bilder av pusemor. Jeg synes nemlig hun har så pent ansikt. Er det innafor å si om en katt, eller er jeg helt crazy cat lady nå?

Nå har det blitt veldig mye trist og deprimerende her på bloggen i det siste. Mer skal det – dessverre – bli, for fremdeles gjenstår en begravelse jeg ikke får deltatt i, og tiden som følger etter. Likevel vil jeg ta et lite avbrekk fra alt det vonde og vanskelige for å vise dere hva min kjære samboer kjøpte til meg her om dagen ♡.

På bildet ovenfor ser dere en gigantisk, rosa drikkeflaske, lilla treningstights, hvite treningssko, proteinpulver, og en haug av forskjellige sukkerfrie sjokolader.

Alt sammen kommer fra tights.no, og kan varmt anbefales.

Av sjokoladene så er favorittene Fit-Kat (den røde), mørk sjokolade med appelsin (den oransje rett ovenfor tightsen) og melkesjokolade med karamell.

Har dere smakt noen av dem? Har dere eventuelt mer sukkerfritt godis å anbefale? 🙂 

Jeg skulle ønske det var meg. Meg som fikk kreft. Meg som døde i februar. Hadde det vært meg, ville èn – sannsynligvis to – mennesker fremdeles vært i live. Lillesøster ville fremdeles hatt mamma, og sannsynligvis også pappaen sin, i live. Lille Angelica ville hatt mommo og moffa.

Det burde vært meg. Meg som ble båret ut i kiste og lagt i jorden. Meg det ble tatt avskjed med. Ikke mamma. Mamma hadde fremdeles så mye å gi. Så mange år igjen å leve. Stefar også. De var viktige mennesker for oss som var glade i dem. De betød så mye. Jeg? Jeg er ikke viktig. Bare ei jente. Ingens mamma. Ingens bestemor.  Min eksistens endrer ikke liv. Verden faller ikke sammen uten meg. Jeg er noens søster, som de ser kanskje èn gang i året. Man kan leve uten dèt. Noens kjæreste, som lett kan erstattes.

Hvorfor var det ikke meg? Meg, med alle mine problemer. Meg, med alle mine mørke tanker og følelser som spiser meg opp innvendig. Meg, som ikke betyr noe. Meg, som er erstattelig. Hvorfor var det ikke meg, når alt ville vært så mye bedre om det var?

Jeg vet ikke.

Alt jeg vet, er at det burde vært det.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: