pink balloons

Den tjuefjerde september fylte jeg 29 år. Det ble en rolig feiring hjemme, uten verken fest eller fyll, men til gjengjeld disket samboeren opp med gode hamburgere til middag, og både godteri og brus til dessert. Nå som jeg nærmer meg brekke lårhalsen-alderen er det best å ikke ta noen sjanser, så nå er det bort med alt som heter uteliv og alkohol, og frem med brodder, stokk og rullator. For ikke å nevne tusen-og-èn mynter som jeg skal betale med i kassa på butikken, istedenfor kort.

Hehe, nei da. Jeg er heldigvis ikke der helt ennå. Kroppen tåler fremdeles et par knall og fall uten at ambulanse må kontaktes, håper jeg. Jeg håper også at jeg, etter tjueni år her på kloden, har tilegnet meg litt visdom. Dere vet, livserfaring og slikt.

Her kommer uansett en liste over tjueni ting jeg har lært i løpet av disse årene:

 

01.♥ Uansett hvilke valg du tar og hvilke meninger du har, vil det alltid være noen som er uenig med deg. Men uansett hvor mange som er uenig med deg, vil det heldigvis alltid være minst èn som er enig med deg.

02.♥ Mennesker som snakker dritt om felles kjente til deg, snakker garantert også dritt om deg til felles kjente.

03.♥ Å tilgi er ikke det samme som å glemme.

04.♥ Om en fyr forteller deg at han ikke er klar for noe seriøst, er han heller ikke interessert i noe seriøst. Det samme gjelder oss jenter.

05.♥ Du forstår flere av spøkene i «Løvenes Konge» som voksen enn du gjorde da du var barn.

06.♥ Når noen starter en setning med «jeg er ikke rasist, men –» er det stor sjanse for at de fortsetter setningen med noe rasistisk.

07.♥ Når ei jente starter en setning med «ikke for å være stygg, men –» sier hun det antagelig nettopp for å være stygg mot deg.

08.♥ Å bære nag til noen skader ikke personen du bærer nag til, kun deg selv.

09.♥ De tingene som er «in» akkurat nå, er glemt om et års tid.

10.♥ Hvordan du behandler de svakeste og mest forsvarsløse i samfunnet, sier mye om hva slags person du egentlig er.

11.♥ En pessimist kan være frisk, rik og omringet av kjente og kjære, og likevel finne en grunn til å surmule. En optimist kan være alene, dødelig syk og eie kun en femtilapp, og likevel finne en grunn til å smile.

12.♥ Hjemmelaget mat smaker alltid best.

13.♥ Å steke bacon i undertøyet er en dårlig idé.

14.♥ Jo flere ganger du tilgir en person for å ha gått ‘over streken’, jo mindre redde er de for å gå over streken neste gang.

15.♥ Det spiller liten rolle hvordan et menneske ser ut; når du blir kjent med dem, lærer du fort om de er vakre eller stygge – og det har absolutt ingenting med utseende å gjøre.

16.♥ Noen mennesker kan være voksne nok til å bo for seg selv og oppdra barn i en alder av fjorten. Andre er mentalt stuck i en fjortistilstand (spre rykter, baksnakke, gjøre narr av folk, lage drama) til de er godt over sytti.

17.♥ Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

18.♥ Selvtillit er ikke det samme som å tro at man er bedre, flinkere, penere eller viktigere enn andre mennesker. Selvtillit er å ikke føle behov for å sammenligne seg med andre i utgangspunktet.

19.♥ Det verste du kan gjøre mot deg selv, er å forsøke å leve livet ditt etter hva alle andre forventer av deg.

20.♥ Penger kan kjøpe alt – bortsett fra kjærlighet og lykke.

21.♥ En dag skal du se livet ditt passere i revy. Frem til den tid, er din oppgave å leve slik at det blir verd å se på.

22.♥ Du kan ikke endre alle andre, du kan kun endre deg selv og håpe at andre blir inspirert.

23.♥ Aldri forvent av andre, ting du ikke selv klarer å leve opp til.

24.♥ De farligste menneskene er ikke de som sitter på nett og åpenlyst truer deg på liv og helse, men de menneskene som klarer å manipulere alle andre til å tro at det ikke finnes noe vondt i dem, slik at den dagen de gjør deg vondt, er det ingen som tror deg.

25.♥ Tiden leger ikke alle sår, men den gjør det enklere å leve med dem.

26.♥ Det er ingen skam å søke hjelp. Det kreves styrke å innse at man ikke klarer alt selv, og det kreves enda mer styrke å innrømme det ovenfor andre. Å kjenne sine begrensninger er ingen svakhet.

27.♥ Ikke snakk med mennesker i din omgangskrets om selvmordstanker; de vil bare fortelle deg at «du vil bare ha oppmerksomhet» eller «om du virkelig hadde tenkt på det, ville du ikke sagt det til noen». Snakk med legen din eller en psykolog isteden.

28.♥  Livet er kort. Reis mens du har mulighet. Opplev verden mens du kan. Å bruke hele dagen foran pc’en, mobilen, nettbrettet eller tv’en kan du gjøre når du bor på gamlehjemmet.

29.♥ Gode gjerninger er det beste du kan gjøre – både for andre, og for din egen selvfølelse.

 

Her om dagen – altså i går – kom katta inn med ei levende mus. Han slapp den pent ned på stuegulvet og var stolt som en hane. Jeg er heldigvis ganske glad i dyr, så å forsiktig løfte musa opp i håndflaten var null problem. Den virket heldigvis ikke skadet.

Med tre av totalt fire katter fremdeles luskende rundt utenfor, konkluderte jeg med at det var like greit å vente til morgenen med å slippe den ut igjen. Ikke bare på grunn av de tre kattene i seg selv, men også fordi 1) jeg kunne holde musa under oppsyn og se om den eventuelt virket skadet før jeg slapp den ut og overlot den til sin egen skjebne igjen, og 2) den fikk tid til å slappe av/komme over sjokket etter det den nettopp var blitt utsatt for. Å finne noe som kunne fungere som bur klokken tre om natten var ikke så lett, men jeg fant en grei, midlertidig løsning.

Noen minutter senere bestemte jeg meg for at nei, det var nok best å slippe den ut igjen fortest mulig likevel. Jeg hadde rett og slett ikke stort nok «bur» til at det ville være ok å la den være der inne over lengre tid. Så jeg løftet ham opp og puttet ham i et syltetøyglass av middels størrelse (med huller i lokket, ja) for å lettere kunne beskytte ham mot katta som var inne mens jeg bar ham ned trappa og ut. Da han vel ble sluppet ut, tok det litt tid før han gadd gå noe særlig lengre enn avstanden jeg klarer å vise mellom tommel og pekefinger, men omsider tok han turen lengre inn blant busker og blader.

Helt ærlig kommer jeg aldri til å forstå folk som skal frem med musefeller, gift og andre drapsmetoder så fort de ser ei mus i huset. Det koster 0 kr å løfte dyret opp og bære det ut. Bruk en isboks eller et syltetøyglass om du er redd for å ta på dyret med egne hender. Ta deg en fem til ti minutters gåtur med dyret før du slipper det fri, dersom du er redd for at det skal komme tilbake og inn igjen. Det er ikke akkurat vanskelig. 

Vet dere hva som hendte her om dagen? Neppe. Dermed er det kanskje like greit at jeg forteller det.

Det startet med at jeg hadde tenkt å ta risvann i håret. Risvann skal nemlig være veldig bra for håret, og jeg har gjort dette tidligere med stor suksess. Så jeg hoppet i dusjen, vasket håret med sjampo som vanlig, og gikk deretter ut på kjøkkenet for å hente risvannet. Normalt sett pleier jeg å ha det i samme dagen, men akkurat denne gangen hadde det fått stå en stund før jeg bestemte meg for å ta det i bruk.

Hvor lenge er «en stund»? Jeg vet helt ærlig ikke, men lengre enn det burde stått, i alle fall. Det fikk jeg fort erfare, rett og slett fordi det luktet noe helt forferdelig. Tenk deg kombinasjonen av gammel kattemøkk og råtne egg, så begynner du å få en grei forståelse av hva det luktet.

Jeg forsto fort at dette ikke var riktig, og helte stinkevannet rett i vasken – men, typisk nok, ikke før jeg hadde fått litt av det i hårtuppene. Jeg trosset stanken og hoppet tilbake i dusjen, hvor jeg vasket håret med sjampo i håp om å få bort lukten. Hva tror dere skjedde? Jo, lukten spredde seg til hele håret isteden. Fra hårbunn til hårtupper stinket det nå død og fordervelse.

Espen: det der blir du nødt til å klippe.
Meg: Håret er den ENE delen på et kvinnfolk du ikke klipper, skal jeg si deg!

Jeg har mistet håret tidligere, og tanken på å klippe det nå som det endelig begynner å bli litt lengde på det igjen, var rett og slett uaktuell. Så med panikken stigende rasket jeg med meg zalo og forlot huset. Jeg satte kurs mot vannslangen, skrudde på krana og spylte huet med slikt et trykk at håret flagret. «Nå!», tenkte jeg, «skal jeg faen få bort lukta!». Jo, man skal se mye rart når man er nabo med meg. Akkurat denne dagen fikk de, om de tilfeldigvis så ut vinduet på rett tidspunkt, se meg stå på trappa som en forbanna redneck, kline håret fullt av zalo og høytrykkspyle meg selv rett i fleisen.

Kald og jævlig trasket jeg inn igjen, bare for å oppdage at heller ikke dette hadde tatt knekken på lukta. I et aller siste, desperat forsøk, klinte jeg håret fullt av tøymykner. Dèt ga resultater. Istedenfor råtne egg og solstekte lik, luktet håret nå deilig eple.

Og vet dere? Jammen ble det ikke både mykt og glansfullt når det tørket, også. 🙂

Tirsdag neste uke fyller denne frøkna tjueni år. TJUENI, dere! Derfor har jeg gått litt i tenkeboksen og funnet ut at jeg ønsker meg følgende til den store dagen (i helt tilfeldig rekkefølge)…


01.♥ Astrology over-the-knee boots fra Emilio Pucci (vinterkolleksjon 2015). Umulig å finne, umulig å få tak i. Dollskill selger lignende boots her.

02.♥ Paljettjakke fra Balmain, her.

03.♥ Stripete jakke fra Balmain, her.

04.♥ Sesong 12 (her) og 13 (her) av Supernatural.

05.♥ Mange hyggelige turer inn – og utenlands med gode venner i den kommende tiden (Alexandra! Penny! Jeg hinter til dere).

06.♥ Neseoperasjon. Haha.

07.♥ Gym Vintage joggebukse fra Nike, her.

08.♥ Gym Vintage hoodie fra Nike, her.

09.♥ Cosy socks fra Cubus, her. Gjerne et par i hver farge.

10.♥ Hårfarge Virgin Pink fra Arctic Fox, her.

11.♥ Hårkur med rosafarge fra Lee Stafford, her.

12.♥ Brett med Monster energidrikk, her.

12.♥ Bonding plex-serien (sjampo her, balsam her og krem her) fra OGX.

 

Flere som har bursdag i september? Hva står på deres ønskeliste?


Er dere klare for et nytt innlegg med tabulagte meninger? Jeg skriver «dere», men vet godt at det egentlig bare er jeg som leser bloggen min i disse dager. Uansett;

Jeg ser ofte overvektige mennesker på sosiale medier, spesielt i jentegrupper på facebook, tigge om penger til slankeoperasjon. Det ville vært en løgn å si at jeg ikke blir provosert. Jeg er ikke gnien, og kan gjerne avse en krone eller to til ting jeg mener er viktig, men er det èn ting jeg aldri kommer til å støtte økonomisk, er det andre menneskers slankeoperasjon. Om det er ei venninne, eller kanskje et familiemedlem, greit nok – men fremmede folk på nettet som kommer med grinehistorier og skal ha penger fordi staten har avslått deres søknad om å få slankeoperasjonen dekket? Nei. Skam dere.

Kall meg gjerne kynisk, men overvekt er faktisk en situasjon man har satt seg i selv. Ingen person i verden går til sengs som normalvektig og våkner opp som livstruende overvektig dagen etter. Vektøkning er en prosess. Den tar tid, og er resultater av valg man selv tar. Hver eneste dag har man muligheten til å se seg i speilet, tenke seg om, og velge å endre livsstilen sin. I ett år er det 365 dager. Dèt igjen utgjør 365 sjanser til å endre seg. Om man velger å ikke endre på situasjonen, og heller fortsette å leve slik man alltid har gjort, så er det helt ok. Det som ikke er ok, er å forvente at andre mennesker skal betale for det.

Jeg har selv slitt mye med kropp og vekt da jeg var tjukk allerede på barneskolen, så tro meg når jeg sier; jeg vet godt at det er vanskelig. Det er vanskelig å finne motivasjon, og det er vanskelig å finne en slankemetode som faktisk fungerer. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe, og å ikke falle for fristelser. Det er blodig urettferdig at enkelte mennesker kan gafle i seg enorme mengder med mat uten å gå opp så mye som et gram, mens andre legger på seg fem kilo nesten bare av å tenke på sjokoladekake. Det finnes medisiner som tuller med forbrenningen og gjør det ekstra vanskelig. Jeg vet, jeg vet. Likevel; til syvende og sist handler det om valg. Det at noe er vanskelig betyr ikke at det er umulig. For jo, det er mulig, men man må gidde.

Hver person bare har så-så mye penger å rutte med. Staten selv har også bare så-så mye penger å rutte med. Dette er penger som skal gå til det aller nødvendigste. Til barnehager, til gamlehjem, og alt der imellom. Nå er det riktignok slik at staten ikke evner å prioritere riktig, og sløser bort enorme mengder med penger på tull og idioti, men den diskusjonen tar vi i et annet blogginnlegg. Poenget er: din overvekt er resultater av dine valg. Det faktum at du ikke gadd å endre situasjonen mens du kunne, bør ikke være en økonomisk byrde som legges verken på staten eller fremmede folk på nett. Driter du deg ut (i dette tilfellet kosthold-og-mosjonsmessig), er det DU som bør betale for det. Akkurat som at dersom du tryner på sykkelen, søker du ikke staten om penger til plaster. Du kjøper det jævla plasteret selv.

ENIG/UENIG?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: