Meninger; alle har dem. Noen politisk korrekte og aksepterte, andre mer fy-fy og tabulagte. Alle mener noe om noe, men ikke alle tør å stå for det de mener, eller å dele meningene sine med andre. Jeg er en person med svært mange meninger. Mange av dem er politisk korrekte, mens andre kan oppfattes provoserende, dumme eller i sterk kontrast til det majoriteten mener. Mange av mine blogglesere leser bloggen min nettopp på grunn av meningene mine. Så her kommer en hel del av dem, i kategorien «familie og barn».

♥ De som ikke kan få barn naturlig (samleie) burde ikke få det.
Det brukes enorme summer på prøverørsbefruktning, surrogati (ulovlig i Norge, men lov i svært mange andre land) og tilsvarende metoder for å hjelpe de ufrivillig barnløse å få barn. Dette er, for meg, helt absurd med tanke på hvor overbefolket verden allerede er og det faktum at det allerede finnes utallige barn med behov for nye hjem. Jeg forstår absolutt ønsket om skape et nytt liv, ha noen til å bære ens gener videre og så videre, men det å få barn er faktisk ikke en menneskerett.

♥ Det burde finnes en grense på hvor mange barn man får lov å ha pr familie.
Vi har alle et visst ansvar for å ta vare på planeten som, med fare for å gjenta meg selv, allerede er overbefolket. Vi kan ikke styre hvor mange barn fattige mennesker i land hvor prevensjon og abort nærmest er ikke-eksisterende popper ut, men at vi i et såpass rikt land som Norge, hvor abort er gratis og vi har et helt hav av prevensjonsmidler å velge mellom, skal drive å føde 8-12 unger er rett og slett pur egoisme. Som nevnt i forrige punkt forstår jeg ønsket om å skape nytt liv, ha noe med sitt eget DNA og så videre, men hvor mange ganger er dette egentlig forsvarlig (av hensyn til planeten) å gjøre? Hvorfor holder det ikke med si, 2-3 egenproduserte barn? Har man slikt et inderlig stort ønske om en gedigen ungeflokk, bør man kanskje vurdere adopsjon eller å stille som foster/avlastningshjem.

♥ Det er bra at fostervannsprøver kan avdekke skader/avvik på fosteret og at man kan velge å abortere det bort.
Jeg sier ikke at man burde abortere bort fostre med skader eller avvik og hige etter «det perfekte, feilfrie barnet». Absolutt ikke. Men i situasjoner hvor fosteret har såpass alvorlige skader/avvik at det vil ha stort behov for hjelp også i voksen alder, er det flott at man som forelder kan finne ut dette før barnet er født, for så å avgjøre om man faktisk er i stand til å gi et slikt barn den hjelpen det har behov for. Ikke alle mennesker er i stand til (og heller ikke alle har lyst til) å ta seg av et barn som krever mye mer enn normalen. Man må faktisk ikke glemme at foreldre også bare er mennesker. Kanskje ønsker ikke «Frida» et barn med såpass store utfordringer at hun vil bli nødt å ta seg av barnet også etter at det er fylt 40, og kanskje er hun heller ikke fysisk eller psykisk i stand til det. Da er det fint at hun kan finne ut dette på forhånd via en fostervannsprøve, og heller abortere bort fosteret. Alternativet er, i svært mange tilfeller, at barnet blir offer for mangeårig lidelse (fysisk eller psykisk) på grunn av manglende tilrettelegging, forståelse eller omsorg.

♥ Barnefar bør ha rett til juridisk abort.
En juridisk abort betyr at barnefar kan frasi seg barnet. Dette innebærer at han ikke deltar i barnets liv, ikke har noe kontakt med barnet, ikke betaler barnebidrag og heller ikke oppgis som far til barnet på fødselsattesten/legejournal. Spesielt i tilfeller hvor barnet er blitt til ved et one night stand eller tilsvarende situasjon – altså at mor og far aldri har hatt et seriøst kjæresteforhold – synes jeg det er feil at den gravide kvinnen med loven på sin side kan tvinge en mann til å betale barnebidrag for et barn han ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Jo, visst kreves det to for å skape et barn, og ideelt sett bør også begge parter ha en stemme i hvorvidt barnet beholdes eller ei. Imidlertid tror jeg alle kan være enige om at ettersom barnet vokser i kvinnens kropp, er det også kvinnens stemme som veier tyngst vedrørende om barnet beholdes eller aborteres bort. Å tvinge en kvinne til abort mot hennes vilje er feil. Samtidig er det også feil å tvinge en mann til å bli far mot sin vilje. Han samtykket til samleie, ikke papparollen, og bør derfor ha rett til å frasi seg barnet innen 12 måneder etter fødsel.

 ♥ Adopsjonsbyråene bør ta adoptivforeldrenes utseende med i beregningen
Per dags dato har man ikke mulighet til å velge verken kjønn, nasjonalitet eller alder på barnet man ønsker å adoptere. Om du får ei lita jente fra Asia eller en liten gutt fra Somalia er helt opp til tilfeldigheter. På èn måte er dette veldig fint. Samtidig hadde det nok vært en fordel om adopsjonsbyråene forsøkte å matche adoptivbarn med adoptivforeldre på en slik måte at barnet lett glir inn som en naturlig del av familien uten at det blir opplagt at adoptivforeldrene ikke er de biologiske foreldrene. Mørkhudede barn til par hvor enten en eller begge adoptivforeldre er mørke i huden, asiatiske barn til par hvor enten en eller begge adoptivforeldre har asiatiske trekk, og så videre. Dette ville spart både adoptivforeldre og adoptivbarn for en hel del pinlige spørsmål fra omgivelsene, noe som kan være sårt og vanskelig spesielt for barnet. Dette ville også gjort at adoptivforeldrene kunne ventet til barnet var i voksen alder med å eventuelt fortelle at det var adoptert, noe som ville spart barnet for identitetskrise i ungdomstiden. Jeg vokste selv opp i fosterhjem, noe alle på skolen min visste om. Dette førte til mange ubehagelige spørsmål, mye fordom fra andre, og mange opplevelser jeg aller helst ville vært foruten.

 ♥ Adopsjonsbyråene burde senke kravene på hvem som egner seg som adoptivforeldre
Mange par kan være gode foreldre selv om de ikke er gift eller har tjener minimum så-så mye. Så lenge man har råd til mat på bordet, tak over hodet, klær på kroppen og en og annen fritidsaktivitet burde egentlig dette holde i massevis. 

//illustrasjonsfoto