I går fikk vi et møte med døden. En liten fuglunge hadde kommet seg opp i tredje etasje. Hvordan den kom dit, vet vi enda ikke. Vi hørte ikke dens skrekkslagne pip før Argentina (en av kattene våre) allerede hadde angrepet den. Jeg fikk jaget henne bort, men det var for sent. Den lille fuglen døde i hendene mine på vei ned trappen. Det var ingenting vi kunne gjøre.

Det er alltid vondt å få et møte med døden på denne måten. Når de er så unge at de ikke engang har fått sjansen til å leve. Denne lille fuglen skal aldri få kjenne luft under vingene. Den skal aldri fly. Det gjør meg vondt.

Jeg har aldri forstått hvordan folk flest klarer det; å kaste et dyr i søppeldunken og gå videre som om det ikke er noen big deal. Å være så forbannet likegyldig til et liv. Å ikke bry seg. Å ikke ta innover seg det faktum at de har holdt en hel verden i hendene sine. Et lite univers av følelser.

Jeg tror ikke på Gud, på Allah, eller på noen form for religion, men jeg tror på energi. Jeg tror på liv. På likeverd og balanse. Jeg tror ikke det er noen forskjell mellom den energien som får våre hjerter til å slå, og den energien som får blomster til å blomstre. Jeg tror ikke den energien vi bruker når vi tenker, er viktigere eller av større kvalitet enn den energien som kreves for å få en liten fugl til å pipe. All energi har det samme opphavet. Vi er alle fra det samme universet, boende på den samme planeten. Bygget opp av de samme byggeklossene. Vi puster alle den samme luften, og drikker det samme vannet. Den energien som gir oss liv, er kun til låns, for en periode. Det må vi aldri glemme.



Etter denne perioden bør sminken kastes. Da er det nemlig så mye bakterier i produktene at de ikke lengre er trygge å bruke. Spesielt øyensminke bør du være nøye med å kaste når den har gått over holdbarhetsdatoen. For gammel sminke kan nemlig, i verste fall, gi alvorlig øyeinfeksjon.

Jeg liker ikke å komme med sure innlegg på bloggen, men noen ganger må det faktisk til. I dag, for eksempel, er en slik dag hvor jeg føler at det til. Kanskje er det bare mangelen på sommervær som gjør at lunta mi er hakket for kort til at jeg orker å leke denne se-den-andre-veien-og-holde-kjeft-leken lengre, men nå er det på tide vi tar opp følgende tema: media, og hvordan de vinkler enkelte saker.

Først og fremst, for å unngå eventuelle misforståelser: Når jeg sier ‘media’, i akkurat dette blogginnlegget, referer jeg til de som formidler nyheter. Jeg snakker altså ikke om instagram, snapchat, blogg eller facebook, men om nettaviser, nyhetsinnslag på tv og radio.

Nå som vi alle vet hva slags medier jeg snakker om, er det på tide med en kjapp gjennomgang av hva medias oppgave faktisk er: Medias oppgave er å formidle informasjon på en nøytral måte. Det vil kort forklart si at de ikke har lov å vinkle situasjoner på en måte som fremmer deres egne meninger/tanker/følelser. De har ikke lov å vri på ting for egen vinning, bevisst bruke skremmetaktikk eller på annen måte villede folk med informasjonen de deler. Informasjonen skal være fakta, verken mer eller mindre.

Kunnskap = makt, og som vi alle vet, har media en voldsomt stor makt i samfunnet.

Da blir det fort ugreit – i alle fall i mine øyne – når media utnytter sin makt til å .. Ja, nettopp: vinkle situasjoner for å fremme sin egen agenda.

For vi har alle sett dem, har vi ikke? Disse mangfoldige artiklene om hvor farlig vegansk kosthold er. Hvordan småbarn dør av å leve vegansk, og hvordan hele denne vegangreia egentlig er en slags form for barnemishandling/selvmord.


Leser man mer enn bare overskriften, ser man imidlertid fort at det ikke er det veganske kostholdet i seg selv som er problemet. Ta for eksempel artikkelen om barnet som døde av at han kun ble foret med havremelk. Ville han vært sunn og frisk dersom han istedenfor havremelk kun ble foret med kumelk – eller kjøttkaker, for den sakens skyld? Selvsagt ikke. Utfallet ville vært det samme, men ved å bevisst legge fokuset på at foreldrene er veganere, vinkles det hele til skremselpropaganda hvor budskapet er «vegansk livsstil = farlig».

I en annen artikkel kan vi lese om et foreldrepar som i utgangspunktet var veganere, men som etter råd fra legen ga barnet animalsk. Barnet klarte imidlertid ikke ta til seg næring verken fra animalsk eller plantebasert, og døde. Når media senere skriver om saken, legges ikke fokuset på at barnet ikke klarte å ta til seg næring, men at foreldrene var veganere. Igjen fremmer media bevisst budskapet «vegansk livsstil = farlig».

Det finnes mange slike eksempler, og der målet en gang var å formidle fakta, ser målet nå ut til å være å skremme folk fra å gå over til vegansk kosthold. Dette kan selvsagt, og med stor sannsynlighet, ha bakgrunn i at de fleste medier har et samarbeid med opplysningskontoret for melk og meieriprodukter (melk.no). Opplysningskontoret eier dessuten også TINE, Q-meieriene og Synnøve Finden, som gir oss nordmenn melk og ost. I tillegg til å samarbeide med diverse medier, samarbeider opplysningskontoret også med helsevesenet, barnehager og skoler. Det er på grunn av dette samarbeidet at vi har skolemelkordningen og at at det står i våre pensumbøker at kroppen vår trenger kumelk (alle med en anelse vett i hodet vet imidlertid at det ikke finnes en eneste ting i kalvens brystmelk som vi mennesker trenger). Deres mål er (ikke overraskende) å få folk til å kjøpe mer melk, ost og meieriprodukter, noe de i alle år har lykkes godt med.

Likevel mener jeg at det å bedrive skremselpropaganda gjennom nyhetene, er å gå over streken. Det er èn ting å oppfordre mennesker til å kjøpe mer ost, melk og meieriprodukter ved å innbille dem at det er sunt, men å skremme folk fra å prøve noe nytt og å bevisst fremstille mennesker som ‘mindre tilstede’ mentalt om de ikke ønsker å spise animalsk, blir i mine øyne feil måte å gjøre det på.

Hva tenker dere?

Du vet du lever et uhyre spennende liv når det du velger å blogge om, er at en nettbutikk har sendt deg en bukse i feil størrelse. Høhø…

Vel, uansett. Jeg elsker de tynne, myke joggebuksene til Hollister, og har allerede et par av dem. Da jeg liker å ha dem litt romslige (for det skal jo joggebukser være), bestiller jeg dem vanligvis i størrelse large. Da jeg så denne i blått, og oppdaget at det kun var èn igjen, men i størrelse XL, tenkte jeg «shit samma, hvor stor forskjell kan det egentlig være mellom L og XL uansett?» og klikket på bestill-knappen. Dere vet; jeg gjør sånn. Bestiller ting uten å egentlig bry meg om størrelsen.


Buksen kom i posten, jeg tok av unødvendige lapper, og dro den opp over lårene. Den satt som et skudd, og jeg tenkte: «enten er jeg større enn jeg trodde, eller så er det noe som ikke stemmer».

Heldigvis var det noe som ikke stemte. En kjapp titt på merkelappen inni buksen viste meg nemlig at de hadde sendt meg buksen i feil størrelse.

Istedenfor en ekstra stor (XL) hadde jeg fått en ekstra liten (XS). Normalt sett når bukser sitter som et skudd (hvilket i min verden betyr ettersittende, ikke pintrang) må jeg opp i størrelse medium, så at jeg oppnådde samme effekt i størrelse Xs var … En gledelig overraskelse.

Dere får unnskylde at buksen ser litt brukt ut på bildene. Jeg har nemlig tatt meg noen spaserturer i den før jeg kom på at den skulle havne på bloggen. My bad.

Dere finner den forresten her. Den er riktignok utsolgt akkurat nå, men følg med, så kommer den kanskje tilbake.




Gjett hvem som har kjøpt seg nye sko? Hint: det er meg. Jeg har vært på jakt etter noen fine, lette sko en liten stund nå, og da jeg snublet over disse, var jeg ikke sen med å trykke på bestill-knappen.

Ellers er det ikke mye nytt å melde, for å være ærlig. Solen steker på skyfri himmel i dag, og det er jeg veldig fornøyd med. Mindre fornøyd med at hele landet har samlet seg i bygda. Mest fordi mye folk = lange køer på butikken.

Mens vi snakker om butikken, så holdt jeg på å få hjertestans der inne i går. Var nemlig brennsikker på at jeg så en fyr jeg har på facebook der inne. Vanligvis ville ikke det egentlig vært noe problem, men når du dasser rundt i størrelse 45 vintersko (som altså er for store til meg, som vanligvis bruker strl 38), med håret i en dott på hodet, null sminke og samboerens veldig løse hettejakke fordi du «bare skal en kjapp tur innom» og ikke forventer å egentlig treffe noen, da skal jeg love deg at du kjenner skammen brenne i kinnene når du (tror du) ser noen du ikke har møtt før, og som du bare VET kommer til å dømme deg ut i fra det de ser akkurat der og da, og det kommer til å eke rykter rundt på sosiale medier i minst et halvår om at «ja, hu er fin på bilder, men faen så støgg i virkeligheten».

Måtte selvfølgelig sende en melding til vedkommende etterpå og høre om det faktisk var han som hadde vært der inne, men det var det ikke. Om han da ikke bare nektet fordi det faktisk var han og han ikke vil vedkjenne seg å være i nærheten i tilfelle støgga sjæl skulle begynne å mase om å finne på noe sammen. Høhø..

Uff, godt man er ferdig med alt sånt tull, egentlig.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: