Happy Halloween, folkens! Om dere lurer på hva dere skal servere gjester på Halloweenfesten, eller utkledde unger som ringer på døren, så hopp innom Coop Extra og kjøp donuts i ekte Halloween-stil. Det er der jeg har kjøpt mine, som dere ser på bildet ovenfor.  Fun fact: de hvite smaker cola. Fun fact 2: de selger kjempegode donuts i Halloween-stil (oransje med sorte striper) på Rema også. 🙂

I år, som i fjor, går jeg for et veldig enkelt kostyme: psykopat. Dere vet; de ser ut som folk flest, så her trengs verken sminke eller antrekk endres. Haha. Eventuelt kan jeg være såpass ærlig å innrømme at jeg ikke har giddet å styre med å gjøre noe voldsomt ut av Halloween i år. Ikke venter vi besøk, og ikke er vi invitert noen plass, så det å pynte huset, eller styre med kostymer, bare for å sitte i sofakroken alene og se på TV føles litt.. Bortkastet. Holder en knapp på at det blir litt mer fart i sakene til neste år.

Hva er deres Halloween-planer i år?

ChicMe WW

I en perfekt verden: Gubben og jeg spretter ut av sengen så fort alarmen ringer. Solen skinner, fuglene synger, det er på alle måter en herlig morgen. Vi gjør oss klare til å dra, slenger bagasjen i baksetet på bilen og legger i vei mot bussholdeplassen. Bussen står allerede og venter, vi gir hverandre et raskt kyss før jeg går ombord i bussen. The end.

I virkeligheten: Jeg spretter opp av sengen når alarmen ringer. Vekker gubben. Han mener det slettes ikke er vits å stå opp en hel time før vi må dra, og legger seg til å sove igjen. Jeg er igrunn enig, og legger meg igjen selv, også. Får ikke sove. Blir liggende og høre på snorking til alarmen ringer igjen. Spretter opp igjen. Vekker gubben igjen. Det er mørkt ute. Fremdeles natt. Solen står ikke opp før om noen timer. Jeg hiver bagasjen i baksetet på bilen, som er full av rim. Tenker «herregud, jeg håper det er varmere på sørlandet, ass», mens jeg starter bilen. Går inn igjen. Etterhvert legger vi i vei mot bussholdeplassen. Vi blir stående på parkeringsplassen og vente. Bussen har ikke kommet. Noen minutter over tiden kommer den endelig. Jeg hopper ut av bilen, gir gubben et raskt kyss, hiver bagasjen over skulderen, og går mot bussen … SOM IKKE STOPPER!!! Jeg veiver med armene som en idiot, men bussen kjører videre, og lar meg stå igjen. Jeg ringer gubben, som mener at det ikke kan ha vært riktig buss, og at jeg får sette meg på venterommet og vente. Jeg setter meg og venter. Bussen kommer ikke. Ringer gubben, som kommer og henter meg. Vi drar hjem igjen. The end.


Sjekk denne fine sminkepungen jeg fikk av Alexandra til bursdagen min da, dere! <3

I en perfekt verden, forsøk nummer to: Espen og jeg kjører til bussen, som står og venter. Jeg drar. Ankommer Oslo bussterminal. Bussen videre ankommer, jeg går på, betalingen går enkelt og greit, og jeg drar videre. The end.

I virkeligheten, forsøk nummer to: Espen og jeg kjører til bussen, som allerede står og venter. Jeg spretter ut nesten før han har stanset bilen, hiver bagasjen over skulderen, og gir Espen et raskt kyss før jeg løper til bussen, livredd for at også denne skal kjøre ifra meg. Bussjåføren er ikke der, så jeg blir stående som en idiot rett ved siden av bussen og vente. Han kommer, jeg betaler, setter meg bakerst. Bussen kjører, ankommer Oslo bussterminal. Jeg går inn, finner veien videre, blir sittende på Avgang 12 i en times tid og vente på bussen videre. Den kommer, jeg går på.»Å, du har ikke bestilt billett på forhånd, du?», spør han når jeg ikke rekker frem mobilen. «Nei..», svarer jeg. «Voksen til..?» gjetter han. «Nei, honnør, faktisk» smiler jeg litt flau. Han hever et skeptisk øyenbryn. Jeg viser frem honnørkortet mitt. «Kortbetaling?», gjetter han, «Nei, kontant», svarer jeg. Rekker frem en tusenlapp. Han stirrer på den som om den skulle ha ramlet ned fra Mars. «Jeg kan ikke veksle det der», sier han. Jeg banner innvendig. «Hva gjør vi da?», spør jeg. «Du har ikke kort?», spør han. Jeg svarer nei. Han blir stille litt, før han sier at han kan se om han kan få vekslet tusenlappen likevel. Det viser seg at joda, han har faktisk nok penger til å veksle den. «Nå er det snart slutt på bruk av kontanter vet du», sier han. «Ja, jeg vet det», smiler jeg. Setter meg bakerst i bussen. «Skal nok bestille billett på forhånd fra nå av, ja», tenker jeg for meg selv mens jeg plugger headsetet i ørene og kjører ut fra platform12 til lyden av Despacito. The end.

Jeg hater å ta buss. Ikke fordi jeg er en slik ufyselig blogger som tror jeg er for god for offentlig transport, men fordi jeg har opplevd så mye rart, og så mye ikke-grei oppførsel, på buss at jeg alltid lurer på hva det neste skal bli. Fra voksne menn som sitter i setet ved siden av meg og klår seg mellom bena mens de forsøker å beføle meg, til bankkort som slutter å fungere slik at jeg ikke får betalt og småbarnsmødre som lar ungen skrike og bleia stinke i fire ikke-så-herlige timer uten å gjøre minste forsøk på å bedre situasjonen; bussturer er blitt en greie som, dessverre, er utenfor min komfortsone.

Noen ganger må man rett og slett bare tvinge seg selv. Som nå. På grunn av en feil har alle skattepengene mine havnet på en gammel bankkonto jeg ikke lengre har tilgang til, og jeg må møte opp personlig i banken for å få dem ut. Jeg elsker at banken er såpass strenge på sikkerheten, men samtidig irriterer det meg noe voldsomt. Tenk så mye enklere ting ville vært om jeg bare kunne sende en kopi av passet mitt! Men nei, pass er ikke gyldig legitimasjon her, så jeg får pakke bagen, sette meg på bussen og møte opp ansikt til ansikt.  På den positive siden: da får jeg tatt med bursdagsgaven til mamma nedover, og slipper å sende den i posten. Det sparer meg for de 200-ish kronene frakten koster (men tilgjengjeld må jeg ut med nærmere to tusen i reisekostnader. Haha!).

Fra og med 1.November skal det hersens busselskapet slutte å ta imot kontanter, så jeg satser på å være hjemme igjen før den tid. Gidder ikke å stå der med et bankkort som ikke fungerer, og risikere å ikke få være med bussen selv om lomma er full av skattecash. Blir for dumt, vettu.

Jeg har egentlig lyst til å skyte meg selv i storetåa for at jeg i det hele tatt skriver dette blogginnlegget, men en stor del av dette med å være blogger, er jo nettopp det å faktisk dele litt av seg selv – på både godt og vondt. 

Som mange av dere kanskje vet, er jeg mindre fornøyd med nesen min. Den plaget meg ikke noe særlig i oppveksten, til tross for gjentatte kommentarer fra klassekamerater og fremmede, men rundt 2010-ish opprettet en (fremmed) jentegjeng fra Froland en blogg om meg, hvor de blant annet la ut bilder av meg og kritiserte forskjellige deler av utseendet mitt. Et av disse områdene var nesen. Ordene jeg leste har satt seg på netthinnen, og jeg klarer den dag i dag ikke å ha et normalt forhold til min egen nese. Et såkalt «godt forbilde» ville vel sagt at man bare skal riste av seg slike tanker og minner, men dessverre er det ikke alltid så enkelt. What has been seen, can not be unseen, for å si det på engelsk, ettersom det ikke eksisterer noe brukbart norsk ord for ‘unseen’.

Uansett; dette har gjort at jeg ofte leker litt med tanken på å fikse på hoppbakken (nesen, altså). Det gjør også at nesen er en av de første tingene jeg legger merke til hos andre mennesker. Jeg kan seriøst sitte i flere timer og bare glane på nesene til folk på instagram. For noen dager siden kom jeg over Isabel Bedoya, som visstnok er en kjendis av noe slag, og ble helt oppheng i … Ja, nettopp: nesen hennes.

Se så fin, da! Nå har riktignok Bedoya operert nesen sin, så dette er ikke en naturlig nese, men det driter jeg egentlig i. I mange tilfeller er fake penere enn naturlig, synes jeg.

Nå må dere ikke misforstå meg; jeg mener ikke at alle og enhver bør løpe til kirurgen og få fikset litt på utseendet sitt. Absolutt ikke. Dersom du har et normalt forhold til nesen din, så la den være i fred!! Ingen grunn til å tukle med noe som ikke er et problem for deg i utgangspunktet. Jeg derimot, har faktisk et problem med min, og vurderer veldig seriøst å få den fikset. Om det gjør meg til et elendig forbilde så.. Hva så, egentlig?

Hallo i stuen! Det er på tide med en ny kategori på bloggen. «Månedens veggisprodukt» har jeg valgt å kalle den, til tross for at jeg fremdeles ikke er helt sikker på nøyaktig hvor ofte jeg kommer til å poste slike produkter. Kanskje blir det èn gang i uken, kanskje blir det annenhver uke – men ett produkt hver måned skal jeg i alle fall klare.

Ordet «veggis» omfatter ikke kun veganske produkter, men også vegetariske. Det vil si at noen av produktene kan inneholde egg eller kumelk. Sistnevnte bytter jeg som regel ut med soyamelk i fks frokostblandinger, sjokodrikker osv, men er på ingen måte nazi på det. Førstnevnte ser jeg ikke noe galt i så lenge de kommer fra gårder hvor hønene får lov å gå fritt og blir behandlet på en ordentlig måte (jada, jeg vet godt at «frittgående» på eggekartongen ikke faktisk betyr frittgående, så akkurat det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg).

Det første produktet jeg tenker å anbefale dere, er disse vegetariske «kjøtt»bollene fra Vivera.

Eller vegetarboller, som de egentlig heter. Dette er da en etterligning av de gode gamle kjøttbollene, og tilberedes på samme måte. De passer utmerket i for eksempel spaghetti med (veggis-)kjøttsaus. Smaksmessig kan de minne litt om svenske kjøttboller.

Jeg er et typisk pastamenneske, og ovenfor ser dere vegarbollene sammen med grønn pesto og tagliatelle-spaghetti. Veldig god og enkel mat som er rask å lage, og metter bra.

Vegetarbollene finner dere i kjøleskapet hos Coop Extra. 🙂

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: