Nå måtte jeg inn på kalenderen og sjekke sist gang jeg publiserte «denne ukens»-innlegg sist. Vanligvis er det en liten prøvelse å finne frem punkter til disse innleggene, men denne gangen kjenner jeg at jeg klør i fingrene etter å glefse litt over tastaturet. Ingen problem å finne ting å bjeffe for akkurat nå, nei! Så uten mer tomprat, her kommer ukens bidrag.

♡ Valg-mas
Det er stortingsvalg igjen, og sosiale medier fylles opp av partier som nok en gang lyver så det renner av dem. Partier som lover oss det ene og det andre. Jeg for min del har lært litt, og vet at disse såkalte «hjertesakene» deres bare er pisspreik for å prøve å sanke stemmer. Vinner de valget, så verken ser eller hører vi mer til de sakene som angivelig var så utrolig viktige. Derfor har jeg i år, som forrige gang og gangen før der, meldt meg helt ut av hele valgsirkuset. Jeg gidder ikke tenke over hvilket parti jeg skal stemme på, for jeg har ingen planer om å stemme i det hele tatt. Av uante grunner er dette et standpunkt som provoserer mannen i gata noe helt vanvittig. «HVA!? Det er din plikt å stemme!». Nei, Bjørn-Tore, din innavlede hore, jeg skylder ingen – verken deg, staten eller Norges land – en dritt. Pust med magen og fuck off.

♡ Vaksine-stolthet
Ok, nytt ord, men dere skjønner nok hva det betyr. Hadde jeg hatt 1kr for hver person som av uante grunner skryter på sosiale medier av at de har tatt coronavaksinen, hadde jeg hatt urovekkende mange 1-kroninger. Hadde jeg i tillegg hatt 1kr for hver person som sitter der stolt som en hane og jatter om at «SELVFØLGELIG har jeg tatt vaksinen», som om det er en slags selvfølge at vi alle har lyst til å la oss infisere med et heksebrygg koket sammen i hui og hast som ingen enda vet konsekvensene av, hadde jeg måttet bygge et eget rom kun til 1-kroninger. Kødder seriøst ikke. Jeg vet ikke om noen av mine lesere trenger å høre dette, men: du er ikke en bedre person bare fordi du har tatt vaksine.

♡ Folk som ikke har hunden sin i bånd
Du vet du er blitt gammel når du begynner å irritere deg over folk som ikke har hunden sin i bånd i et byggefelt. Eventuelt har du bare blitt litt mer oppegående i topplokket og lært deg å tenke konsekvenser, noe mange hundeeiere tydeligvis ikke gjør. Jeg er veldig glad i hunder jeg, altså, men jeg ser for meg at jeg kan bli mindre glad i bikkja di om den river i filler katta mi fordi du ikke har den i bånd.

♡ Facebook
Om noen lurer på hvorfor jeg ikke er aktiv på facebook så er det fordi jeg er i 30-dagers facebookfengsel fordi jeg i god stemning og med en snasen dose humor foreslo å stave ordet «hotel» som «hoe-tell». Dette likte ikke facebookteamet, og SMOCK; 30 dager i fengsel. Jeg vurderer rett og slett å bare slette hele fjaseboka permanent snart.

Hva tenker dere over punktene på listen?
Hva har fått DERE til å himle med øynene den siste tiden?

Hadde noen spurt meg for fjorten år siden hva jeg mente var det viktigste i et forhold, ville jeg sagt ærlighet. Hvorfor? Fordi sytten år gamle Jessica aldri hadde vært i forhold, og ikke visste bedre. Hadde du spurt meg i dag hva jeg mente var det viktigste i et forhold, ville jeg sagt kommunikasjon. Hvorfor? Fordi trettièn år gamle Jessica har vært i forhold, og vet bedre.

Ærlighet har vært et viktig tema i alle mine forhold, og jeg mener fremdeles at det er viktig å kunne snakke åpent om ting. Men å snakke åpent om ting går under kommunikasjon, ikke ærlighet. Å innrømme at man har vært utro, går under kommunikasjon. Å innrømme at man har følelser for noen andre, går under kommunikasjon. Å fortelle at man trenger litt avstand, trenger et par dager for seg selv, går under kommunikasjon. Kommunikasjon er viktig.

Så hva er ærlighet? Ærlighet er når du spør kjæresten om han liker den nye genseren din, og han sier: «nei, du kler den ikke». Ærlighet er når du har gått opp et par kilo, og han sier du var diggere før. Ærlighet er når han ser ei dame på tv og sier hun har fin rumpe, og når du spør om ikke din er fin, svarer han: «jo, men ikke sånn som hennes». Ærlighet er når han minner deg på at det finnes mange jenter som er mye finere enn deg og at uansett hvor hardt du prøver, vil det alltid være noen som er finere. Men, ærlighet er også å innrømme sine feil og sine følelser.

Ærlighet er ikke et eget punkt. Det har det aldri vært. Ærlighet er kommunikasjon, først og fremst, men også kritikk. Sannheten er sjelden så fin som man ønsker den skal være, og derfor er løgn viktig i et forhold.

Vær så snill å fortelle meg at du ikke legger merke til at jeg har gått opp to kilo, istedenfor å fortelle meg at nå må jeg telle kalorier og passe på så jeg ikke blir tjukkere. Vær så snill å fortelle meg at jeg er den fineste jenta du vet, selv om vi begge vet at du ville kastet meg ut av senga om Angelina Jolie kom på besøk. Fortell meg at jeg er smart, selv om du aldri har møtt noen så dum før. Fortell meg at jeg er morsom, selv om vitsene mine er dårlige ordspill. Fortell meg at genseren min er fin, selv om du synes den får meg til å se tjukk ut. At rumpa mi er sexy, selv om den ikke får folk til å stoppe og glane. Fortell meg at jeg er drømmedama, selv om jeg egentlig var femtevalget ditt.

Vær så snill, lyv til meg.

Det har alltid fascinert meg hvordan samfunnet nærmest krever at mennesker som har valgt å ikke få barn, skal være veldig anti-barn.
Jeg er en av dem som med hundre prosent sikkerhet kan si at jeg aldri kommer til å få barn. Ikke fordi jeg hater barn, for det gjør jeg ikke. Heller ikke fordi jeg mener barn er djevelens verk, for det mener jeg absolutt ikke. Årsaken til at jeg har valgt å ikke få barn er rett og slett så enkel som: jeg har aldri ønsket meg barn.

Jeg lekte aldri med dukker som liten, jeg var aldri en av dem som syntes babyer var «sååå søte», og jeg var aldri en av dem som hadde lyst til å sitte barnevakt eller holde noens unge. De få gangene jeg har holdt en baby har jeg aldri tenkt at dette er livets mirakel. Mine tanker har gått mer i retning av «please ikke gulp på meg».

Jeg er ikke en av dem som stopper opp og begynner å plapre på babyspråk med fremmede småbarn. Jeg er en av dem som glaner på telefonen min og ber til høyere makter om at miniatyrmennesket ikke starter en konsert som river i ørene.

De gangene jeg har tenkt på fremtiden min og hvilke drømmer jeg har for den, har drømmene aldri inkludert ni måneders bowlingkulemage med dårlig blærekontroll. Aldri har jeg tenkt at det kunne være artig å presse noe i melonstørrelse ut av underlivet. Aldri har jeg ligget våken om natten og savnet lyden av barneskrik eller tenkt at jeg virkelig skulle ønske jeg måtte opp og bytte en full bleie.

Av alle de store valgene man kan ta i livet, er barn den eneste man ikke kan angre på.
Man kan gjøre det slutt med en partner og man kan skille seg fra en ektefelle. Man kan selge et hus og man kan slutte i en jobb. Man kan fjerne en tatovering med laser og man kan gro ut hår. Men man kan ikke dytte ungen tilbake dit den kom fra etter et års tid og si man ikke har lyst på barn likevel.

Så man bør være veldig, veldig sikker på at det å få barn virkelig er noe man har veldig, veldig lyst til. Og jeg? Jeg har aldri følt det minste snev av ønske om å få barn.

Folk sier man endrer seg når man finner noen man elsker, når man blir eldre, eller når man sitter der med en positiv test i hånden. Jeg har vært i lange forhold, og jeg har hatt positiv test i hånden, men jeg har aldri ønsket meg barn. Å se «gravid» på testen har aldri vært drømmen; det har vært marerittet, og det er det fremdeles, selv i en alder av snart 31.