God morgen!

Jeg tok dette bildet mens jeg satt og ventet på toget i dag morges. Hadde egentlig håpet noen kunne kjøre meg tur-retur i og med at jeg bare skulle innom eksen en kjapp tur for å hente et par klær, men når flere av de som ble spurt skulle ha en tusenlapp for reisen, fant jeg ut at det var like greit å stå opp 06:30 og hoppe på toget til 112 kr isteden. Så får det heller være at jeg må tilbringe noen timer hjemme før toget går nedover igjen.

Så akkurat nå sitter jeg hjemme. Hittil har det gått veldig fint. Eksen er hyggelig, kattene er hjemme, og jeg har klinet håret inn med ny, spennende farge som snart skal vaskes ut. Litt nervøs, med tanke på at fargen er bestilt på aliexpress (samme konsept som wish-appen, om dere kjenner til den), men krysser fingrene for at resultatet ikke blir helt katastrofe.

God kveld! ♡

Jeg er hjemme igjen etter å ha tilbrakt 3-13.juli i Flå hos en kamerat, og planlegger å reise nedover igjen i løpet av kvelden. Mens jeg har vært borte har min samboer fått hjelp til å ordne litt hjemme, så huset ser betydelig finere ut nå enn det noen gang har gjort. Helt ok for meg, selv om jeg må innrømme jeg har litt blandede tanker om at det i stuen nå er et innrammet bilde av ham og kjæresten som kysser. For all del et fint bilde, men til syvende og sist er det mitt hjem, også, noe herren i huset ser ut til å ha glemt. Eventuelt; noe herren i huset driter langt i fordi respekt og hensyn er fremmedord.

Jeg skal ikke være barnslig og lage noe drama, verken av det nevnte bildet som pryder stuen vår, eller det faktum at tannbørsten hennes ligger på vasken, eller noen av de sikkert ni hundre andre småtingene jeg i skrivende stund bevisst velger å late som om jeg ikke har lagt merke til, både for å bevare husfreden og fordi jeg rett og slett ikke orker dra i gang noen tredje verdenskrig. Min samboer har ny kjæreste, og av uante grunner skal dette for enhver pris klines opp i trynet på meg. End of story.

Jeg gidder ikke sutre over det. Man lærer mer om folk i slutten av et forhold enn man gjør i starten av det, og dette er bare nok et bevis på at jeg tilbrakte en god håndfull år med feil person. Man må tenke slik, se det positive, ellers kan man bare gå og sprenge seg selv i luften.

Samme kan det være. Jeg hiver noen nyvaskede klær i bagen og fucker off.

God morgen!

De siste kveldene/nettene har jeg vært ute på gåtur fordi min samboer skulle ha kjæresten sin på besøk. Dere kan tenke dere reaksjonen min da han torsdag kveld/natt gjorde det klart at jeg ikke bare måtte ut av huset neste helg, men også denne helgen fordi hun skulle overnatte fredag – søndag. Etter litt skriking og bjeffing fra min side om «faens egoisme» og «jeg er sliten for helvete», samt et og annet om å bli «sendt rundt som en jævla kasteball», gikk jeg med på at ok, han fikk få viljen sin. Lillesøster skulle på telttur, så dit passet det ikke at jeg kom. Da var det bare å dra frem visakortet og punge ut et par tusenlapper for hotellopphold. Artig det, når hotellet ligger fem minutter hjemmefra.

Dere får unnskylde psycho-trynet mitt, jeg hadde nettopp stått opp da jeg tok dette bildet, og har ikke engang giddet å pusse tennene ennå.

Jeg tenker som så at jeg rett og slett får gjøre det beste ut av det, og ha en girls night in. En girls night bestående av kun meg selv, for så vidt, og masse hud/hårpleieprodukter. Jeg har vært forbannet sløv med fuktighetskremen i det siste, så jeg har tørr hud på legger og pupper, og det må vi rette opp i. Kan ikke gå rundt og se ut som et skrukketroll. Haha!

Til slutt må jeg bare takke for fine og støttende kommentarer på forrige innlegg. Tusen takk, dere er gull! ♡

God morgen.

Det er… Flere måneder siden siste oppdatering. Jeg hadde egentlig tenkt å legge ned hele bloggeriet uten å ta farvel med dere, etter ønske fra min samboer. Som dere kanskje husker var det lenge en plan at vi skulle finne tilbake til hverandre igjen i sommer. Dere husker muligens også at jeg skrev for en stund tilbake at det kanskje ikke ble noe av likevel, men vi hadde en god håndfull samtaler rundt dette, og jeg var under den oppfatning om at vi begge landet på at jo, vi skulle da i det minste forsøke, selv om det ikke nødvendigvis kom til å bli vellykket.

Det ble varmt i været og sommeren snek seg nærmere. Mai ble til juni, og min samboer begynte å ta opp kontakten med stadig flere venner. Jeg var glad til, selv om jeg syntes det var litt ukult at han ville treffe venninnene sine uten meg fordi han ble så stresset av å ha meg i nærheten. Men, man må akseptere ting. Så mens han traff venninner – som bare var venninner – var jeg ute på gåturer, på kjøretur med min egen venninne, eller på hotell.

Så kom en morgen i juni. Jeg hadde sovet på hotell, han hentet meg, og i bilen spurte jeg ham for tull, slik jeg så ofte gjorde: «Så, ble det no på deg a?». For første gang svarte han ja. Jeg stivnet. En av disse jentene som bare var ei venninne, var plutselig blitt litt mer. Han fortalte meg at han var interessert i henne. At han ikke angret på det som hadde skjedd.

Jeg? Jeg angret på hele min eksistens. På alle mine følelser.

Vi dro hjem, og senere samme kveld ble jeg sendt ut på gåtur. Han skulle ha henne på besøk.. Igjen. Jeg skal ikke påsto jeg gikk stille. Eller frivillig. Eller fornøyd. Jeg var rasende. Jeg hadde nettopp tilbrakt hele natten på hotell, og nå fikk jeg kun være hjemme et par timer før jeg måtte ut på gåtur fordi han skulle ha besøk av sin nye sexpartner? Jeg gikk, uvillig, og kom hjem til å finne ut at de hadde hatt seg i sengen min.

Jeg sendte henne en melding på facebook. Noe om at det var jævlig egoistisk å knulle fyren jeg hadde følelser for, i mitt eget hjem, i min egen seng. Hun svarte ikke, noe som bare gjorde meg enda mer forbannet.

Og så… Kom selvmordstankene. Det evige spørsmål om hvorfor slike ting alltid skjer meg. Hvorfor er det alltid jeg som blir dumpet? Hvorfor er det alltid slik at så fort noen andre dukker opp, mister jeg all verdi i øynene til personen jeg elsker? Jeg innså at det var nok nå. Jeg hadde gitt livet 30 år og åtte måneder. Det var ikke blitt bedre til nå. Det kom antagelig aldri til å bli det. Det var på tide å gi slipp nå, slutte å håpe på kjærligheten, slutte å håpe på bedre dager. Innse at så lenge jeg holdt meg selv i live, ville jeg bare fortsette å oppleve ting som rev i sjelen. Så jeg gikk til sengs, et siste forsøk på å «våkne opp og føle meg bedre i morgen». Jeg våknet opp neste morgen, og følte meg ikke bedre. Jeg skrev et siste innlegg på facebook.  En beklagelse for at jeg, som menneske, til tider tok valg som såret mennesker. En beklagelse til min samboer for at jeg ikke hadde vært noen god kjæreste, og en beklagelse til lillesøster for at jeg ikke lengre ønsket å leve.

Og slik endte jeg opp akuttinnlagt igjen. Nok en gang var jeg blitt lagt inn fordi livet var for hardt for meg. Fordi jeg ikke taklet det, og ikke lengre ville leve. Jeg hadde ingen livsgnist. I løpet av mitt syv dager lange opphold, spiste jeg nøytaktig èn ting: et halvt knekkebrød, første dag. På den tredje eller fjerde dagen slo alt seg av. Fra å føle alt for mye, følte jeg plutselig ingenting lengre. Fra å være så full av smerte, var jeg plutselig helt tom innvendig. Jeg nøt det, det å ikke føle. Det å ikke bry meg, verken om meg selv, om ham eller andre mennesker. Jeg sminket meg, sosialiserte litt, pratet med noen folk og fant ut at de var ganske trivelige, fant meg en fyr fra Hønefoss som jeg flørtet litt med… Livet var fint, forsto jeg, så lenge man ikke følte noe som helst. Espen fortalte meg over telefon at han hadde blitt sammen med jenta. Jeg gråt ikke. Jeg følte ikke noe smerte eller sorg. «Så fint!», svarte jeg bare. Smilte litt, til og med, selv om jeg ikke skal lyve på meg at jeg faktisk var oppriktig begeistret. Jeg var ikke det. Jeg var bare tom for følelser. No more fucks to give, som det heter seg på engelsk.

Da jeg kom hjem hadde jeg gått ned ti kilo. Den første følelsen som kom tilbake, var sinne. Jeg ble rasende en kveld min samboer tok med kjæresten hjem for å se film. Jeg ville ikke ha henne i huset mitt. Ville ikke at han skulle sitte og holde rundt en annen jente i min sofa. Han trodde jeg var sjalu. Jeg var ikke det. Jeg var bare fryktelig forbannet over mangelen på respekt. Jeg hadde, tross alt, nettopp vært innlagt fordi jeg ville dø på grunn av hele dette ny kjæreste-opplegget, og der satt han plutselig i sofaen min og holdt rundt henne? Jeg mener, VIRKELIG!? Jeg skrek et par mindre fine ord om at dersom de to fant veien til soverommet mitt kom jeg til å skyte dem begge to. Tomme trusler, selvsagt; jeg eier ikke våpen.

Det ble helg, og han skulle ha frøkna på overnatting. Jeg kunne være hjemme og bevitne hele faenskapet, eller jeg kunne ta meg en tur et sted – kanskje til han der «fyren min» i Hønefoss. Jeg valgte å ta meg en tur til Sørlandet for å treffe søsteren min, gubben hennes og niesen min.

Jeg hadde noen fine dager på Sørlandet, med mye skravling, god mat, og til og med en tur på stranda. Jeg er, som dere vet fra før av, et menneske som egentlig ikke går på stranden i frykt for at folk skal forveksle meg med en strandet hval, men denne gangen brydde jeg meg ikke. Å dra til sørlandet var veldig fint på mange måter, men det gjorde også at hele følelsesspekteret slo seg på igjen. Å komme hjem og se at sengetøyet ikke var byttet og at frøknas klær lå i sengen, var derfor ikke det jeg vil kategorisere som en «hyggelig overraskelse». Jeg mener, faen heller? Men jeg er da tross alt litt eldre enn fem år, så jeg byttet sengetøyet selv, og gjorde ikke noe store greier ut av det. Ble litt smålig irritert da han forklarte at jeg måtte vaske dyna, for den hadde Argentina (katta) pisset i. Jeg har alltid vært nøye på å lukke døra til soverommet nettopp for å unngå at kattene klorer på sengen eller pisser i sengetøyet. Jeg hev dyna i vaskemaskinen, bjeffet litt om idioti, og lot det passere.

Bilen til Espen gikk til helvete en kveld, så han har fått låne min til å hente jenta si. For et par dager siden kom den tilbake seende slik ut:

Jeg ble… Irritert. Ikke rasende, men irritert nok at jeg henvendte meg direkte til kjæresten hans og skulle ha nummeret til mennesket som hadde slått inn ruta. Hun hadde det ikke, så jeg fikk navnet hans og søkte det opp. Forsøkte å ringe, men telefonen var sperret. Fyren hadde slått inn ruta med jernrør og truffet Espen i hodet. Sistnevnte måtte derfor på legevakten for å sjekke et kutt ved tinningen. Mens han var der, fikk jeg og frøkna hans tid til å prate litt, og jeg fant ut at hun faktisk var ganske hyggelig. Dette hadde riktignok Espen sagt tidligere, da han hadde et ønske om at vi to skulle bli venninner, men jeg hadde ikke hatt lyst til å hilse på henne fordi.. Vel, fordi jeg er veldig teit, rett og slett.

Ut over dette, har det ikke skjedd stort. Jeg er på leting etter nytt bosted, naturligvis, da det å bo under samme tak med en ekskjæreste som har ny kjæreste ikke akkurat var det jeg hadde forestilt meg da vi flyttet sammen. Om jeg synes det er forbannet surt å gå fra å eie eget hus til å bli «kicka ut» og måtte leie? Yes, men sånn er livet.