Kjære, fine lillesøster. Jeg skulle ønske jeg kunne være der og gi deg en god, lang klem. La deg gråte på skulderen min til det ikke fantes flere tårer igjen å gråte. Hulke og skrike til stemmen ble hes. La deg få være ‘deg’; ikke den sterke mammaen til Angelica, eller den voksne kvinnen som takler alt på strak arm, men ei jente som har mistet begge sine foreldre og som trenger en hånd å holde i, en skulder å gråte på, en pute å skrike i – eller kanskje en dør å smelle hardt med.
Jeg skulle ønske jeg kunne være der for deg nå som du trenger meg mest. Men jeg kan ikke. Jeg sitter flere mil bort, og får ikke besøkt deg. Corona-situasjonen har gjort nærkontakt til noe fy-fy. Noe forbudt, som skal unngås. Kirken har sine regler for hvor mange som får være under samme tak samtidig. Hele verden er snudd på hodet.
Jeg kan ikke være der og gi deg trøstende klemmer. Jeg kan ikke ta smerten din ifra deg, enn så mye jeg ønsker.
Men jeg kan dele den med deg. Jeg kan gråte tårene med deg, og dele smerten din. Vi kan dele minner sammen du og jeg, om tiden som var. Tanker om tiden som skal komme. Følelser, og alt der imellom.
Og jeg kan love deg, selv om det er en mager trøst, at du aldri skal oppleve dette igjen. Du skal aldri mer trenge å frykte den dagen hvor vi to må gravlegge mamma, eller hvor du og Elise må ta siste farvel med faren deres. Vi står midt i det her og nå, og det er jævlig. Det er forferdelig. Det er trist, det er urettferdig, hjerterått og brutalt. Men når dette er over, er det over. Når vi en dag, uansett hvor langt frem det enn måtte være, kan se det fine i livet igjen, er det med viten om at det verste ligger bak oss ♡.
