En ting dere kanskje ikke vet om meg, er at jeg digger konspirasjonsteorier. Kall det gjerne en guilty pleasure. Jeg er ikke en slik person som tror at jorden er flat eller at alle kjendisene er døde og erstattet med shapeshifters fra verdensrommet (dèt er faktisk en ganske populær teori. Google alpha draconians for å bli sugd rett inn i what-the-fuck-land), men synes det kan være artig å lese om likevel. Det er, om ikke annet, veldig god underholdning.

Her om dagen kom jeg over enda en artig teori. Om den faller under konseptet ‘konspirasjonsteori’ vet jeg ikke, men den er i alle fall litt i samme gate. Den handler om året 2012 og hva som (angivelig) skjedde det året vi alle lente oss godt tilbake i godstolen mens både TV og aviser fortalte oss at nå sto ikke verden til påske (bokstavelig talt. Jorden skulle nemlig gå under i desember samme år).

Som vi alle vet gikk ikke verden under. Det ble ingen apokalypse. Ingen atombombe sprengte jorden i filler. Ingen meteor ga oss samme kjipe skjebne som dinosaurene. Ebolaviruset gjorde ikke folk om til zombier. Alt vi hadde blitt fortalt, så ut til å være en stor, feit løgn, og vi konkluderte med at mayakalenderens spådom var tull og tøys.

Mandela-effekten
Da Nelson Mandela gikk bort i desember 2013, ble mange svært overrasket. De mente nemlig å huske å ha lært på skolen at Mandela døde i fengsel på åttitallet. I etterkant av dette oppsto en teori. Verden gikk ikke under i 2012, men kunne det tenkes at tidslinjen var blitt endret? Dèt kunne jo forklare hvorfor så mange mennesker hadde et tydelig minne om å ha lært at Mandela døde på åttitallet, når dèt helt tydelig ikke var tilfellet.

Mandela-effekten har blitt navnet på situasjonen som oppstår når man ‘husker’ ting som ikke har skjedd. Slik som dette med at Mandela døde i fengsel på åttitallet. Mange ser på dette som selve beviset på at tidslinjen ble endret, og at de minnene vi har er fra vår gamle tidslinje. I etterkant har folk begynt å grave i historien for å finne ut hvilke andre minner de har, som ikke lengre stemmer overens med virkeligheten. Her er noen av dem.

01.♥ «Run, you fools»
Husker du Gandalfs replikk «Run, you fools»? Da blir du kanskje overrasket når du ser filmen på nytt og oppdager at han slettes ikke sier run, men «Fly, you fools».

02.♥ Monopol-mannens glassøye
Husker du at Monopol-mannen hadde et glassøye? Vel, det har han ikke. I alle fall ikke i denne tidslinjen.

03.♥ Disney’s tingeling-intro
Ah, de gode, gamle VHS-tider. Den gangen alle Disney-filmer startet med en blå bakgrunn og en liten, flyvende Tingeling-figur som kom og lyste opp et hvitt slott og satte prikken over i’en i ‘Disney’. Husker du denne koselige introen? Da har jeg dårlige nyheter: den har aldri eksistert.

04.♥ Nysgjerrige Nils
Har du noen gang lagt merke til at apen Nysgjerrige Nils ikke har noen hale? Nei, for han hadde jo det da du var liten.. Eller?

05.♥ Ford-logoen
Ta en titt på Ford-logoen. Har F’en alltid hatt en krøll på seg?

06.♥ C-3PO’s sølvfargede ben
Er du Star Wars-fan? Da vet du kanskje at C-3PO ikke er helt gullfarget, men har et sølvfarget ben? Siden når!?

07.♥ Hvor mange stater er det i Amerika?
Er du en av dem som kunne sverget på at du lærte at det var 51 stater i Amerika? Det er faktisk bare 50.

06.♥ Neil Armstrong’s død
Visste du at Neil Armstrong døde i august 2012? Jeg for min del kan ikke huske at det ble nevnt med så mye som et ord, verken på TV eller i aviser. Litt rart, er det ikke, med tanke på at alle vet hvem han var?

07.♥ Barbara Streisand
Har du hørt om Barbara Streisand? Hun heter faktisk Barbra.

08.♥ «What if I told you everything you knew was a lie?»
Du leste kanskje setningen ovenfor med stemmen til Morpheus fra The Matrix-filmene, men om du ser filmene på nytt, oppdager du fort at disse ordene aldri blir sagt.

09.♥ «Yeah, science, bitch»
Tro det eller ei, men Jesse Pinkman sier faktisk aldri «yeah, science, bitch» i Breaking Bad.

10.♥ Tenkeren
Du har helt sikkert sett (bilder av) statuen «tenkeren» av Auguste Rodin, og husker helt sikkert at statuen hviler pannen mot hånden. Ikke i denne tidslinjen, nei! Her hviler han nemlig haken mot hånden.

11.♥ Ulvdal
Du har helt sikkert hørt om Ulvdal. Har du sett serien Norske Rednecks har du nok også fått med deg Daniel, som velger å oversette hjemstedet sitt til ‘wolf valley’ når han prater engelsk. Da vil det nok overraske deg at stedet slettes ikke heter ulvdal, men uvdal. Uten L.

 

Hva tror dere – foregår det noe merkelig, eller har folk flest bare veldig dårlig hukommelse? Og har DU noen ‘falske minner’?

ChicMe WW

For noen dager siden nevnte jeg at jeg hadde noe å fortelle dere. Har dere lest forrige innlegg, har dere kanskje allerede forstått hva den store nyheten er, men om ikke: vi har kjøpt oss hus! 🙂 Dere skal få se bilder etterhvert, når alt er på stell.

I går var jeg, Jens og Tom Andre nede i leiligheten for å pakke og kjøre flyttelass. Vi fikk flyttet de største, viktigste tingene, men enda står det noen flyttekasser igjen. I èn av disse kassene ligger antagelig kodebrikken til banken min – den finner jeg nemlig ikke hjemme i det nye huset. Typisk meg å rote den bort.

Mens gutta kjørte det første flyttelasset tok jeg meg en gåtur i (det gamle) nabolaget og la lapper i postkassene til folk. Sophie er fremdeles borte, så nå håper vi at et løfte om finnerlønn skal få frem engasjementet hos folk.

Gjett hvor mye penger vi har svidd av denne måneden? Eventuelt bare les overskriften. Er liksom ikke så vanskelig å gjette seg til beløpet når jeg avslører det i overskriften 😉 .  Haha.

Nå er imidlertid ikke dette det nøyaktige beløpet vi har brukt denne måneden. Jeg liker vanligvis ikke å prate om penger, og kommer ikke til å hive ut noe nøyaktig pengebeløp her på bloggen, heller. Så «over en million» får holde.

Det hører også med til historien at vi har kjøpt hus. Så det er ikke slik at yours truly har gått bananas og svidd av flere hundre tusen på eBay og Wish. Heldigvis. Mesteparten av pengene har faktisk gått til å skaffe seg et permanent sted å bo.

Mer penger skal brukes før måneden er over. Allerede på fredag forsvinner det ut noen ekstra tusenlapper i veterinærkostnader. Lille Ronja har nemlig fått problemer med tennene igjen.

OPPDATERING PÅ SOPHIE: Kidnappingen viste å være et blindspor. Jeg har pratet med den mistenkte, og hun har ikke tatt Sophie. Dermed er vi tilbake til start igjen. Faen i helvete, om dèt er lov å si på offentlig blogg.

Det er nytt håp i Sophie-saken. Fra å anta at Sophie var blitt påkjørt og drept ved stasjonsbrua mandag kveld (les innlegget her), gjør ny informasjon at jeg nå lurer på om dette dreier seg om en kidnapping isteden.

(OBS: dette er et illustrasjonsbilde, og verken katten eller personen avbildet er identisk med Sophie eller kvinnen som mistenkes å ha tatt henne. For bilder av Sophie, se her). 

Før helgen var jeg innom naboen for å spørre om hun kunne holde øynene åpne etter Sophie, og kontakte oss om hun skulle dukke opp. Senere pratet jeg med en bekjent om dette, som foreslo at jeg kanskje burde gitt naboen litt kattemat som hun kunne legge ut og på den måten lokke til seg Sophie.

Jeg fortalte da vedkommende at det i tiden før Sophie forsvant faktisk ofte var ei jente innom for å legge igjen kattegodis på trappen vår, men at nå var det lenge siden jeg hadde sett noe til henne. «Var det et barn, dette da?», ville min bekjente vite. «Nei», svarte jeg; «Hun var voksen».

Min bekjente spurte meg så om jenta var litt kraftig, med lyst hår i skulderlengde, noe jeg, litt overrasket, bekreftet. Det viste seg at min bekjente visste hvem denne jenta var. Hun kjente ikke jenta ved navn, men visste at jenta det dreide seg om hadde veldig lyst på en katt, og det var nok ikke helt utenkelig at hun kunne ha brukt kattegodiset for å lokke til seg Sophie og ta henne med seg. Hun fortalte meg også at kvinnen det er snakk om er «litt rar», og muligens er lettere mentalt tilbakestående. Kvinnen pleier også å gå rundt omkring i Gol sentrum og plukke opp flasker fra offentlige søppelkasser, og har nylig ‘lånt’ seg en hund. Hun bor antagelig i nærheten av nedre del av sentrum, rundt jernbanestasjonen.

Dermed har jeg en mistenkt i Sophies forsvinning. Nå gjenstår det bare å finne ut hvem denne jenta er, og finne ut om hun faktisk har tilknytning til forsvinningen.

Har DU mistanke om hvem denne jenta er, vær snill å kontakte meg.

Om du ER denne jenta, vil jeg gjerne komme i kontakt med deg slik at vi kan komme til en løsning. Jeg er ikke ute etter å gjøre deg vondt, men vil gjerne ha katten min tilbake, og kan godt betale for det. 🙂

Jeg er en slik person som ikke burde eie dyr. Jeg burde, etter norsk lov, nektes. Ikke fordi jeg er slem mot dem, for det er jeg ikke, men fordi jeg blir så alt for glad i dem. Og når de blir borte? Da faller hele verden sammen.

Tidligere i dag fikk jeg en melding fra ei som hadde vært i kontakt med en mann som mener det er jenta mi han kjørte på for et par dager siden. To ganger traff bilen henne, og så løp hun sin vei. Jeg hev på meg sko og jakke, og sprang ut døra, til der hvor ulykken skal ha funnet sted. Jeg gravde. Med bare hender gjøv jeg løs på snøfonn etter snøfonn i jakten på en kald og stiv kropp. Jeg fant den ikke. Fikk bare beskjed av de ansatte på butikken rett ved siden av at det hadde vært en katt der, men ingen som lignet på den jeg viste dem bilde av.

Så jeg gikk videre. Lette i snøfonn etter snøfonn. Så oppi strøkasser, søppelkasser, containere… Selv det forlatte huset gikk jeg til, og tittet inn gjennom et av de knuste vinduene. «Sophie», ropte jeg. Lyttet. Hørte ingenting. Gravde med hender og føtter i snøen. Fant henne ikke.

Men det er rart, er det ikke? Sophie, som alltid har vært så forsiktig når det gjelder biler, skal plutselig ha blitt truffet? Og løpt sin vei, istedenfor å løpe hjem, enda vi bor bare noen skritt unna det påståtte ulykkesstedet? Det henger liksom ikke på greip.

Jeg har vært i kontakt med dyretolker. Mange dyretolker. Flere av dem mener hun er død. Noen tror hun lever. Jeg for min del, vet ikke hva jeg skal tro. Har egentlig mest lyst til å legge meg ned i en snøfonn og dø selv. Slippe å føle. Tenke. Savne. Bekymre meg. Slippe de hersens tårene.

Dette burde være en fin tid. Helt fra jeg var lita jente har jeg drømt om to ting, og nå nylig gikk èn av dem i oppfyllelse. Jeg burde smile, være glad – nei, lykkelig. Men det er jeg ikke. Jeg er fullstendig ødelagt, og det som skulle være så fint, er noe jeg helst unngår å snakke om. Sorgen over å ha mistet Sophie overdøver alt. All glede. All lykke. Jeg føler bare tomhet. Smerte. Usikkerhet, frykt og kvalme. Og irritasjon. En voldsom irritasjon over at jeg ikke klarer finne henne.

Jeg har pratet med veterinærene i området, men de har ikke fått henne inn. Spredd bilder og info i alle tenkelige grupper på facebook, og lagt ut annonse på dyrebar. Forsøkt å legge inn annonse på Finn, men den ble avvist.

Jeg er desperat og vil gjøre hva enn som kreves for å få henne hjem. Koste hva det koste vil – bokstavelig talt. For jo, jeg er villig til å betale for å få katta mi tilbake. Prisen driter jeg i. Jeg tar gjerne opp lån, om det er det som må til, så lenge noen kan finne henne for meg.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: