I går kveld, da tusenvis av raketter lyste opp nattehimmelen, tok min samboer og jeg et valg som endret forholdet vårt. Jeg var i et dårlig humor, så mens han stakk av med noen kompiser for å fyre opp egne raketter, ble jeg sittende i bilen og surmule.

Etter en stund kom han tilbake, satte seg inn i bilen og spurte hva som var galt. Jeg fortalte ham at jeg frøs og ville hjem. Jeg var verken sminket eller kledd for å bli sett av masse folk. Han fortalte meg at jeg burde slutte å være i så dårlig humør, ellers kom han kanskje ikke til å gjøre det han hadde tenkt til.

«Jaha», sa jeg, «hva er det da?».

Og det var da han fridde til meg. Akkurat der og da, i bilen.

Så nei, Espen er ikke lengre kjæresten min. Han er min forlovede. 🙂

Happy new year.

ChicMe WW

iuytrds

I en lengre periode har en fyr fra facebook mast på meg om å treffes. Jeg har hele veien sagt at det ikke blir aktuelt da han virker interessert i mer enn bare vennskap, men i og med at jeg uansett måtte vente på bussterminalen i Oslo for å ta bussen hjem til Gol etter å ha besøkt familie nede på sørlandet, tenkte jeg: «ok, fuck it. Jeg forteller ham når bussen min er på bussterminalen, så ser vi om han dukker opp. Gjør han ikke det, så er det hans skyld at vi ikke møttes, og han har derfor ingen grunn til å mase videre. Dukker han opp, så kan han vel holde meg med selskap til bussen kommer. Win-win liksom». Som sagt, så gjort.

Bussen min var hele tjue minutter forsinket, så jeg rakk knapt å få slept bagen min inn på terminalen før han plutselig sto foran meg. Han tok bagen med et smil, til tross for at den var rosa og godt brukt. Plusspoeng i den ikke-eksisterende boken? Jepp. Kjæresten min er mer sånn «ikke faen» fordi … vel, rosa er jo jentete, og så videre, og så videre. Maskulinitet og manneego, og så videre. Men denne fremmede fyren her? Han hadde ikke noe imot det.

Praten gikk lett, og jeg som vanligvis er en veldig stille og sjenert person, følte meg ikke ille til mote i det hele tatt. Kanskje er det fordi jeg allerede har blitt kjent med ham via facebook på forhånd, eller kanskje ikke. Uansett; han fikk overtalt meg til å ta en senere buss, så jeg kunne bli med og treffe vennene hans og ta et par drinker. Jada, jeg vet; jeg burde ikke. Burde satt ned foten og holdt meg på terminalen, dratt hjem og sånt. MEN 1) vennskap er en fin ting, og 2) typen min har ved flere tilfeller oppfordret meg til å gi ut nummeret mitt til høyre og venstre for å skaffe meg flere venner, og 3) jeg sendte en melding og spurte om det var ok, og han – typen, altså – hadde ikke noe imot det. Så da var det liksom greit, da.

Vi hang litt med kameratene til Richard, som denne fyren heter, tok et par drinker og skravlet litt. Veldig hyggelige folk. Bussen glemte jeg helt, og jeg var vel ikke helt høy i hatten da jeg måtte ringe gubbis der hjemme og fortelle at jeg hadde misset den. Han syntes derimot det var helt ok, og sa at jeg fikk overnatte hos «detta mennesket» og ta bussen hjem i morgen isteden. Så, jeg overnattet hos «detta mennesket». Og nei, før noen hopper på meg; det skjedde absolutt ingenting. Jeg er ikke sånn. Det vet dere, det vet typen min, og det vet nå også Richard.

Vi pratet, drakk vin, hørte på musikk, diskuterte growling, Varg Vikernes (eller Varg-han-som-ikke-heter-Veum-men-noe-lignende, fordi jeg aldri husker navnet hans), det tredje øyet, indigobarn og andre ting folk flest helt sikkert ville trodd man var passelig gal i huet om man forsøkte å prate om, fremtiden, fortiden, reise, ekteskap, barn.. Alt mulig, egentlig.

Han er tross alt mann, så litt playboytakter prøvde han seg selvfølgelig på når vinen kicket inn, men jeg sa klart ifra at det kunne han bare legge av seg med en gang, og han tok den avvisningen fint. Forventet det kanskje, i og med at jeg har sagt ifra på facebook tusen ganger at jeg ikke er ei billig tøs, og at jeg har type. Utroskap eller hoppe til sengs på første treffet, er virkelig ikke noe jeg driver med. Etter god mat, vin, yoghurtkrig på kjøkkenet og dusjing (hver for oss, ja), var klokken tre, og det var på tide å få seg litt søvn.

Våknet klokken 06:00, ringte gubben for å forsikre meg om at han kom seg på jobb, gikk og la meg igjen. Klokken ti låste noen seg inn og begynte å rydde på kjøkkenet. Richard sov som en stein, så det ble jeg, iført hans joggedress som jeg fikk låne etter dusjen kvelden i forveien, som gikk ut for å se hva som sto på. Det viste seg å være moren hans, som mer enn gjerne ville vite hvorfor det så ut som om noen hadde hatt krig her. Så da var det bare å komme med det som uten tvil var den kleineste forklaringen min dette året. Richard kom ut fordi han hørte noen prate, fant ut at det var moren hans og meg, og gikk tilbake til senga, hvor han ble liggende og surmule til jeg kom inn og sa at nå måtte han komme seg opp og følge meg til bussen. Det hadde han IKKE lyst til, men jeg sa at det fikk han vær så god gjøre, og da endte det med at han gjorde det likevel.

Typisk nok presterte jeg å glemme klær hjemme hos ham. Det er liksom alltid noe jeg glemmer et eller annet sted. Han sa han skulle sende det i posten, så da er det vel greit, da.


Derpface! 😉

Vi er nå halveis i juni måned, og akkurat nå befinner jeg meg i barndomshjemmet mitt i Arendal. Gubbis lånte bil for å kjøre meg ned hit, men måtte dra igjen allerede neste dag. Foreldrene mine er i Sverige for øyeblikket, så det er bare meg og verdens fineste Cornelius (katta) her.

Om et par dager drar jeg hjemover med bussen. Først til Oslo, deretter med ny buss videre til Gol.  I den forbindelse vurderer jeg å treffe en fyr fra facebook som i en lengre periode har hatt lyst til å treffe meg. Så lyst hadde han faktisk, at han tilbød seg å komme ned til Arendal da han fikk vite at det var her jeg befant meg. Da satte jeg ned foten og sa at nei, du, det der skjer ikke ass. Da er det bedre om jeg gir ham tid og sted bussen min stopper i Oslo, så rekker vi kanskje en prat på bussterminalen før jeg drar videre. Jeg er alltid giret på å treffe nye venner, jeg, altså.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: