Ukens: ting som har fascinert meg

Ok, helt ærlig; vi bloggere poster ikke alltid bilder fra «dagen i dag». I veldig mange tilfeller tar vi flere forskjellige bilder samme dag, og bruker dem utover uken. Sånn, der var en av bloggverdens største hemmeligheter avslørt, og dere fikk en grei forklaring på hvorfor bildet ovenfor er tatt hjemme hos Chris, men postes i dag selv om jeg angivelig fremdeles befinner meg hjemme. Jeg tok en hel drøss av bilder mens jeg var der nede, så det kommer flere, selv om jeg altså dro hjem for ni dager siden. Nok om det; la oss snakke om mer fascinerende saker!

 

♡ Fosterfaren min fyller 70 i oktober.
Som mange av dere vet så har jeg i oppveksten bodd i fosterhjem. I starten av neste måned fyller fosterfar 70 år. Sytti! Det er når man ser et slikt tall at man virkelig får smelt rett i ansiktet hvor fort tiden faktisk går, og hvor lett det er å glemme at alderdommen sniker seg innpå i rekordfart.

♡ Jeg fyller 31.
Mens vi likevel er inne på dette med å fylle år, passer det seg jo å nevne at jeg selv fyller år i løpet av måneden. Hele 31 år blir jeg, uten at jeg føler meg så mye som en dag eldre enn 17 av den grunn. Ikke ser jeg så mye som en dag eldre ut heller… Sier vi 😉

♡ Temperaturen
Jeg var forberedt på at slutten av august-starten av september skulle bli en typisk høst. Dere vet; regn, tåke, kulde og generelt møkkavær. Jeg har aldri vært så glad over å ta feil i hele mitt liv! Vi har hatt så mye sol og godvarme her de siste dagene at det føles som å være i syden. Jeg er så evig takknemlig for det og håper godværet holder seg slik for alltid!

Hva tenker dere over punktene på listen?
Hva har fascinert DERE den siste tiden?

Tiden går annerledes her

Som jeg nevnte for et par dager siden er jeg hjemme igjen.
Det har jeg vært i ni dager nå. Det føles imidlertid mye lengre. Som uker, eller kanskje måneder.

Derfor fikk jeg brått panikk i går da jeg husket på at passet mitt ligger nede hos Chris fremdeles. Jeg var overbevist om at nå hadde tingene ligget der nede så lenge at det begynte å haste med å få hentet dem. Hvorfor vet jeg ikke. Tidsbegrep er noe jeg alltid har vært veldig dårlig på; jeg kan referere til en elleve år gammel hendelse som «i fjor eller forfjor eller noe sånn», samtidig som noe som er under to uker siden kan virke som flere måneder. Som barn kunne jeg synes ti minutter i bilkø var forferdelig lenge, mens jeg kunne sitte rett opp og ned med bena i kors og dagdrømme i 1-2 timer uten å merke at tiden gikk i det hele tatt. Jeg har alltid vært litt rar sånn, og det både fascinerer og skremmer meg.

Siden siste oppdatering har jeg skaffet meg bosted. Forhåpentligvis. Ingenting er avklart enda, men jeg krysser fingrene. Å flytte for meg selv og være alene er noe jeg virkelig ser frem til, da jeg aldri egentlig har vært alene på ordentlig før. Jeg flyttet, som mange vet, rett ifra jenterommet og inn i et samboerskap med to gutter da jeg var 19, og min første «smak av frihet» var da det ble slutt med den ene av dem i september 2015. September året etter møtte jeg han jeg per dags dato fremdeles bor med, så det er virkelig ikke lange tiden jeg har vært ordentlig alene i mitt liv.

Det skal bli spennende.

Ukens: himle med øynene-punkter

Det er den aller siste helgen i august. Snart september nå. September er den første offisielle høstmåneden, og jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å akseptere at de varme sommerdagene er over. En annen ting som skjer i september, er at jeg fyller 31. Jeg føler meg ikke helt klar for dèt, heller. Samtidig skal det nevnes at jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg at man faktisk er så gammel som man føler seg – selv om jeg pleide å himle oppgitt med øynene av folk som sa slike ting da jeg var tenåring.

Her kommer en liste over ting jeg fremdeles, i en alder av snart 31, himler litt med øynene av.

 

♡ Folk som legger ut bolig for utleie på finn, men ikke svarer på henvendelser.
Man skulle tro at når folk legger ut ting for salg, er de interessert i å faktisk få varen solgt (eller i dette tilfellet leid ut), men så feil kan man altså ta. Det er også logisk å anta at har du tid til å legge ut x antall bilder av noe og skrive en tekst om det, har du også tid til å avse to sekunder av livet ditt til å svare på henvendelser, om enn bare med ett eller to ord – men nei, det er visst å forvente for mye, det også.

♡ Folk som drar denne kjønnsnøytral-greia for langt
Kjønnsnøytrale navn? Innafor. Kjønnsnøytrale klær? Kult. Kjønnsnøytrale offentlige toalett? Greit. Men når folk er så inne i denne kjønnsnøytral-greia at de nekter å definere seg som mann eller kvinne, men krever å bli kalt «de» eller «dem», synes jeg det blir i overkant. Når de drar igang kampanjer om at «gutter får også mensen», har det etter min mening bikket over i noe som ikke gir mening. Og når foreldre nekter å oppgi kjønn på barnet sitt fordi barnet selv bør få lov å bestemme om det føler seg som en gutt, jente eller ingen av delene, har vi nådd et punkt av virkelighetsfjern galskap man burde oppsøke psykolog for.

♡ Den evige voldtekten av det norske språket
Jeg forstår at folk har lese- og skrivevansker. Jeg forstår at orddeling er noe ikke alle mestrer, og at ord kan bli stavet feil. Det jeg derimot ikke forstår, er hvor all denne endringen av ord kommer fra, og hvorfor det har blitt så normalisert. Hvorfor har folk begynt å spørre «hvem» istedenfor «hvilken» film de burde se i kveld? Når ble det akseptert å si at ikke «hun», men «henne» er lei seg? Og hvor kommer det hele fra? Ikke kommer det fra skolepensum, og ikke kommer det fra engelsk, så hvem falt i gulvet, begynte å snakke som en idiot, og startet en helt idiotisk trend hvor etniske norske ikke kan sitt eget språk i en alder av 20+?

♡ Folk som ikke slipper andre forbi i køen på butikken
Jeg skal bare ha en sixpack. Du står foran meg i køen med handlevognen proppfull av ting. Jeg har 1 ting. Du har 30. Ølsalget stenger snart, men jeg blir likevel stående bak deg i flere minutter, fordi du ikk gidder slippe meg forbi. Kanskje rekker jeg ølsalget, eller kanskje må jeg legge sixpacken tilbake fordi du brukte 6 minutter på å legge all dritten din på båndet og ikke kunne slippe meg forbi. Kanskje er du en egoistisk p*kk, eller kanskje tenkte du ikke på hva klokka var når du så meg stå der. Ikke vet jeg, men det irriterte meg.

Hva tenker dere over punktene på listen?
Hva har fått DERE til å himle med øynene den siste tiden?

Det går bra

I nesten to måneder, fra 3.Juli og frem til dags dato 27.August, bodde jeg på Flå hos en fyr som heter Christian. Det har vært en veldig fin tid. Jeg har blitt kjent og funnet tonen med mange hyggelige mennesker, fått hele denne bo-med-eksen-som-har-ny-kjæreste-greia litt på avstand, og fått tid til å senke skuldrene, slappe av, tenke gjennom en del ting og roe meg ordentlig ned. Jeg er så utrolig takknemlig for den tiden jeg har hatt hos Chris, og de menneskene jeg har møtt, og den personen han er.

Med dèt sagt; det var på tide å få litt avstand. Derfor har jeg reist hjem igjen, og håper at jeg finner meg en leilighet fort. Jeg er klar for å være alene. Tanken plager meg ikke lengre, slik den gjorde for bare noen måneders tid siden. Faktisk tror jeg det kan bli fint.

På et eller annet tidspunkt i løpet av oppholdet mitt hos Christian gikk følelsene mine for eksen over. Jeg sluttet å sjekke telefonen flere ganger for å se om jeg hadde fått melding. Jeg sluttet å tenke på ham. Jeg har ikke skrevet noe om det, og innrømmet det vel egentlig heller ikke for meg selv. Ville ikke ta den gleden på forskudd, fordi jeg vet at det er èn ting å tenke at man er over et menneske når man ikke treffer dem, ikke fysisk ser dem. Det er når man faktisk står ansikt til ansikt med dem, snakker med dem, ser dem med kjæresten sin, at man vet hva man faktisk føler. Om man er ferdig, eller om man ikke er det.

Så hva følte jeg da jeg kom hjem? Da jeg snakket med ham ansikt til ansikt? Da jeg så ham sammen med kjæresten sin? Absolutt ingenting. Jeg er emosjonelt ferdig med ham, livet kan gå videre, og for første gang på lang tid kan jeg si, og oppriktig mene:

Jeg har det fint. Det går bra.♡

En tur på stien av tusen minner

Hællæ! ♡
Så gøy at dere likte forrige mimreinnlegg med gamle bilder og historiene bak dem. Skal vi kjøre på med et til? Ja, det tenker jeg!


Året var 2014, og jeg og daværende kjæreste skulle til bestemor Svanhild og bestefar Leif for å feire jul. Klokken fem var han ferdig på jobb, vi hev oss i bilen, og la ut på den syv timer lange reisen. Jeg fikk SMS med at de hadde begynt på maten der nede, og min daværende kjæreste ble rasende. «Det er faen meg siste jævla gang at vi reiser til familien din i jula», gneldret han. Jeg bare jattet med og tenkte at han sikkert hadde roet seg ned innen vi var fremme. Det hadde han imidlertid ikke, så det ble syv timer i klein stemning som varte helt til jeg vrikket ankelen på vei inn døra der nede på sørlandet. Etter det var humøret hans litt bedre, og mitt litt verre, og … Han fikk rett; det ble den siste julen vår hos bestemor og bestefar. På samme tidspunkt året etter var jeg nemlig blitt singel, feiret julen alene hjemme hos meg selv, og året etter der hadde jeg ny kjæreste, som jeg feiret julen hjemme hos.


2015 gikk bestemor Aasta bort, og dette var antrekket mitt i begravelsen. Jeg hadde egentlig tenkt å gå med høye hæler, men fikk klar beskjed om at høye hæler hører ikke hjemme i kirken, og dermed fikk jeg reise ut og kjøpe meg nye sko. Sminken var det ingen som sa noe på, selv om jeg i etterpåklokskapens ånd ser at den neppe hadde noe i kirken å gjøre, den heller.


Januar 2016 var en fin tid. Jeg møtte Pæddings for første gang, som tok meg med på fest. Jeg var egentlig litt skeptisk til å møte ham, i og med at han var en kamerat av eksen min – i alle fall på facebook, jeg tror ikke de var det i virkeligheten. Pædd og jeg ble gode venner og møttes ofte.


Storesøster hadde fått ei datter, og jenta ble døpt Emilie Marie den 23.August 2015. Det var et stort selskap med masse god mat, mange familiemedlemmer og mye hygge. Jeg var veganer på denne tiden, og kunne derfor ikke spise verken kjøtt, melk eller egg, noe som utelukket store deler av menyen. Det endte med at jeg satt der med et par brødskiver med sjokade på, mens de andre spiste smørbrød med roastbeef, laks og diverse.


Lille Argentina, den dagen hun fikk flytte hjem til meg (og daværende samboer). Jeg ga ham et veldig tydelig nei da han spurte om vi kunne bruke Tina som kallenavn, fordi Argentina var så langt. Det endte med at han kalte henne Argen isteden. Til tross for dette lærte hun faktisk navnet sitt ganske fort.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: