Meninger; alle har dem. Noen politisk korrekte og aksepterte, andre mer fy-fy og tabulagte. Alle mener noe om noe, men ikke alle tør å stå for det de mener, eller å dele meningene sine med andre. Jeg er en person med svært mange meninger. Mange av dem er politisk korrekte, mens andre kan oppfattes provoserende, dumme eller i sterk kontrast til det majoriteten mener. Mange av mine blogglesere leser bloggen min nettopp på grunn av meningene mine. Så her kommer en hel del av dem, i kategorien «familie og barn».


De som ikke kan få barn naturlig (samleie) burde ikke få det.
Det brukes enorme summer på prøverørsbefruktning, surrogati (ulovlig i Norge, men lov i svært mange andre land) og tilsvarende metoder for å hjelpe de ufrivillig barnløse å få barn. Dette er, for meg, helt absurd med tanke på hvor overbefolket verden allerede er og det faktum at det allerede finnes utallige barn med behov for nye hjem. Jeg forstår absolutt ønsket om skape et nytt liv, ha noen til å bære ens gener videre og så videre, men det å få barn er faktisk ikke en menneskerett.

Det burde finnes en grense på hvor mange barn man får lov å ha pr familie.
Vi har alle et visst ansvar for å ta vare på planeten som, med fare for å gjenta meg selv, allerede er overbefolket. Vi kan ikke styre hvor mange barn fattige mennesker i land hvor prevensjon og abort nærmest er ikke-eksisterende popper ut, men at vi i et såpass rikt land som Norge, hvor abort er gratis og vi har et helt hav av prevensjonsmidler å velge mellom, skal drive å føde 8-12 unger er rett og slett pur egoisme. Som nevnt i forrige punkt forstår jeg ønsket om å skape nytt liv, ha noe med sitt eget DNA og så videre, men hvor mange ganger er dette egentlig forsvarlig (av hensyn til planeten) å gjøre? Hvorfor holder det ikke med si, 2-3 egenproduserte barn? Har man slikt et inderlig stort ønske om en gedigen ungeflokk, bør man kanskje vurdere adopsjon eller å stille som foster/avlastningshjem.

Det er bra at fostervannsprøver kan avdekke skader/avvik på fosteret og at man kan velge å abortere det bort.
Jeg sier ikke at man burde abortere bort fostre med skader eller avvik og hige etter «det perfekte, feilfrie barnet». Absolutt ikke. Men i situasjoner hvor fosteret har såpass alvorlige skader/avvik at det vil ha stort behov for hjelp også i voksen alder, er det flott at man som forelder kan finne ut dette før barnet er født, for så å avgjøre om man faktisk er i stand til å gi et slikt barn den hjelpen det har behov for. Ikke alle mennesker er i stand til (og heller ikke alle har lyst til) å ta seg av et barn som krever mye mer enn normalen. Man må faktisk ikke glemme at foreldre også bare er mennesker. Kanskje ønsker ikke «Frida» et barn med såpass store utfordringer at hun vil bli nødt å ta seg av barnet også etter at det er fylt 40, og kanskje er hun heller ikke fysisk eller psykisk i stand til det. Da er det fint at hun kan finne ut dette på forhånd via en fostervannsprøve, og heller abortere bort fosteret. Alternativet er, i svært mange tilfeller, at barnet blir offer for mangeårig lidelse (fysisk eller psykisk) på grunn av manglende tilrettelegging, forståelse eller omsorg.

Barnefar bør ha rett til juridisk abort.
En juridisk abort betyr at barnefar kan frasi seg barnet. Dette innebærer at han ikke deltar i barnets liv, ikke har noe kontakt med barnet, ikke betaler barnebidrag og heller ikke oppgis som far til barnet på fødselsattesten/legejournal. Spesielt i tilfeller hvor barnet er blitt til ved et one night stand eller tilsvarende situasjon – altså at mor og far aldri har hatt et seriøst kjæresteforhold – synes jeg det er feil at den gravide kvinnen med loven på sin side kan tvinge en mann til å betale barnebidrag for et barn han ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Jo, visst kreves det to for å skape et barn, og ideelt sett bør også begge parter ha en stemme i hvorvidt barnet beholdes eller ei. Imidlertid tror jeg alle kan være enige om at ettersom barnet vokser i kvinnens kropp, er det også kvinnens stemme som veier tyngst vedrørende om barnet beholdes eller aborteres bort. Å tvinge en kvinne til abort mot hennes vilje er feil. Samtidig er det også feil å tvinge en mann til å bli far mot sin vilje. Han samtykket til samleie, ikke papparollen, og bør derfor ha rett til å frasi seg barnet innen 12 måneder etter fødsel.

  Adopsjonsbyråene bør ta adoptivforeldrenes utseende med i beregningen
Per dags dato har man ikke mulighet til å velge verken kjønn, nasjonalitet eller alder på barnet man ønsker å adoptere. Om du får ei lita jente fra Asia eller en liten gutt fra Somalia er helt opp til tilfeldigheter. På èn måte er dette veldig fint. Samtidig hadde det nok vært en fordel om adopsjonsbyråene forsøkte å matche adoptivbarn med adoptivforeldre på en slik måte at barnet lett glir inn som en naturlig del av familien uten at det blir opplagt at adoptivforeldrene ikke er de biologiske foreldrene. Mørkhudede barn til par hvor enten en eller begge adoptivforeldre er mørke i huden, asiatiske barn til par hvor enten en eller begge adoptivforeldre har asiatiske trekk, og så videre. Dette ville spart både adoptivforeldre og adoptivbarn for en hel del pinlige spørsmål fra omgivelsene, noe som kan være sårt og vanskelig spesielt for barnet. Dette ville også gjort at adoptivforeldrene kunne ventet til barnet var i voksen alder med å eventuelt fortelle at det var adoptert, noe som ville spart barnet for identitetskrise i ungdomstiden. Jeg vokste selv opp i fosterhjem, noe alle på skolen min visste om. Dette førte til mange ubehagelige spørsmål, mye fordom fra andre, og mange opplevelser jeg aller helst ville vært foruten.

  Adopsjonsbyråene burde senke kravene på hvem som egner seg som adoptivforeldre
Mange par kan være gode foreldre selv om de ikke er gift eller har tjener minimum så-så mye. Så lenge man har råd til mat på bordet, tak over hodet, klær på kroppen og en og annen fritidsaktivitet burde egentlig dette holde i massevis. 


//illustrasjonsfoto

ChicMe WW

Her om dagen dro Espen på jobb og var borte omtrentlig fem minutter, før det begynte å tute noe voldsomt utenfor. Jeg åpnet døren, og fikk se denne snasne saken! Snakker om overraskelse! Vi tok oss en liten kjøretur til butikken og tilbake, før han dro på jobb – på ordentlig, denne gangen.



Jeg har også blitt invitert på fest til helgen. Det er bokstavelig talt år og dag siden sist jeg var på fest, så jeg var ikke sen om å takke ja til invitasjonen. Typisk nok innså jeg akkurat litt for sent at jeg hadde sett feil i kalenderen, og at festen faller på mammas bursdag, den 16.Mai.

Som dere antagelig har fått med dere gikk mamma bort tidligere i år, og jeg har derfor gått noen runder med meg selv angående om jeg skal dra på festen eller ei. På èn måte føler jeg det blir helt feil å skulle ut og ha det moro på en slik kveld. Jeg tenker at; når jeg en gang dør, vil jeg helst at folk skal savne meg på bursdagen min. Jeg vet det er egoistisk og kynisk ovenfor de som er glade i meg, men det er sannheten. Jeg ville ikke likt om folk bare fløy ut og festet på den første bursdagen min etter at jeg var gått bort. Da ville jeg helt ærlig følt at de ga blaffen i meg.

Men mamma er/ var ikke meg. Hun var sin egen person, og kanskje ville hun ønsket at vi som er glade i henne fant på noe gøy og hadde det moro på dagen hennes, istedenfor å sitte og deppe. Hva vet vel jeg?

Det er, som nevnt, lenge siden jeg har vært ute på fest – eller noe sosialt overhodet. Jeg kan ikke huske sist gang jeg faktisk tilbrakte tid med noen som ikke 1) er kjæresten min, eller 2) familien hans. Riktignok har Morten kjørt meg tur-retur sørlandet, og jeg har da møtt lillesøster og hennes familie, men dere forstår hva jeg mener. Det er lenge siden jeg fant på noe med noen som ikke er kjæresten min/familien hans for gøy. Denne festen er jo en strålende anledning til å gjøre nettopp det.

Hei og hå. Solen skinner, begravelsen jeg ikke fikk deltatt i fant sted klokken 13 i dag, humøret er sånn passe pisselunkent, og ellers er det lite å rapportere annet enn at bloggen har fått ny header. Håper dere liker den. Jeg synes i alle fall den var en forbedring fra den gamle.

Som dere kan se, har jeg sittet og fikset nye klær og stæsj til webshoppen. Det er en grei aktivitet å drive med når man vil ha tanker og følelser på avstand, synes jeg. Liker, liker ikke? Kommentarfeltet er åpent.


Dere finner den her. Også tilgjengelig som t-skjorte, hoodie etc i 17 forskjellige farger.


Pute her. T-skjorte her. Tilgjengelig i flere modeller og farger.


Uten armer her. Med armer her. Tilgjengelige i flere modeller og farger.

 

 

Kjære, fine lillesøster. Jeg skulle ønske jeg kunne være der og gi deg en god, lang klem. La deg gråte på skulderen min til det ikke fantes flere tårer igjen å gråte. Hulke og skrike til stemmen ble hes. La deg få være ‘deg’; ikke den sterke mammaen til Angelica, eller den voksne kvinnen som takler alt på strak arm, men ei jente som har mistet begge sine foreldre og som trenger en hånd å holde i, en skulder å gråte på, en pute å skrike i – eller kanskje en dør å smelle hardt med.

Jeg skulle ønske jeg kunne være der for deg nå som du trenger meg mest. Men jeg kan ikke. Jeg sitter flere mil bort, og får ikke besøkt deg. Corona-situasjonen har gjort nærkontakt til noe fy-fy. Noe forbudt, som skal unngås. Kirken har sine regler for hvor mange som får være under samme tak samtidig. Hele verden er snudd på hodet.

Jeg kan ikke være der og gi deg trøstende klemmer.  Jeg kan ikke ta smerten din ifra deg, enn så mye jeg ønsker.

Men jeg kan dele den med deg. Jeg kan gråte tårene med deg, og dele smerten din. Vi kan dele minner sammen du og jeg, om tiden som var. Tanker om tiden som skal komme. Følelser, og alt der imellom.

Og jeg kan love deg, selv om det er en mager trøst, at du aldri skal oppleve dette igjen. Du skal aldri mer trenge å frykte den dagen hvor vi to må gravlegge mamma, eller hvor du og Elise må ta siste farvel med faren deres. Vi står midt i det her og nå, og det er jævlig. Det er forferdelig. Det er trist, det er urettferdig, hjerterått og brutalt. Men når dette er over, er det over. Når vi en dag, uansett hvor langt frem det enn måtte være, kan se det fine i livet igjen, er det med viten om at det verste ligger bak oss ♡.

Torsdag forrige uke bestemte vi oss for å ta en tur til svigermor for å se hvordan det sto til med henne og Ronja. Som dere kanskje husker fra tidligere blogginnlegg (her) ble de angrepet av en større hund for en kort stund tilbake, noe som gikk veldig hardt utover lille Ronja. Derfor var det en lettelse å se at det gikk bedre med henne.

Vi bestemte oss for å ta oss en tur i skogen alle fire, og det var her vi fant en hodeskalle. Eller som jeg kaller det; et lik. Nøyaktig hvilket dyr det tilhører, aner jeg ikke. Kanskje er det noen av dere som vet? 🙂

Til middag laget svigermor en helt utrolig god wok!

Jeg har ikke for vane å ta bilde av toalettet til folk, men denne gangen bare måtte jeg. Se på det søte klistremerket!

Det ble også noen bilder av pusemor. Jeg synes nemlig hun har så pent ansikt. Er det innafor å si om en katt, eller er jeg helt crazy cat lady nå?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: