Et ytterst utrivelig besøk

De siste dagene har vært… Interessante, for å formulere det på den måten.

Den fjortende mars inviterte moren til min samboer seg selv hjem til oss på overnattingsbesøk. Med inviterte seg selv mener jeg her at jeg ikke fikk annen info på forhånd enn en melding hvor det sto «da ses vi i morgen». Jeg måtte fysisk spørre min samboer om han hadde noen peiling på hva dette betød før jeg fikk vite at moren hans hadde invitert seg selv til å overnatte en natt på sofaen vår.  Jeg hadde nettopp startet på mitt månedtlige – noe som alltid gir meg kort lunte – og ryggen var så vond at jeg knapt klarte å stå oppreist. Timingen kunne med andre ord ikke vært dårligere, men jeg dro likevel frem støvsugeren (med manglende entusiasme) og tenkte at så lenge det kun var snakk om èn natt, skulle jeg nok overleve.

Det skal nevnes at moren til min samboer, som i utgangspunktet var en person jeg likte ganske godt, har vært fryktelig utrivelig mot meg etter at jeg og min samboer brøt forlovelsen i september i fjor. Derav årsaken til at jeg ikke akkurat så frem til å få henne på besøk. Derfor sa jeg klart ifra til min samboer på forhånd at ble moren hans utrivelig kom jeg til å be henne reise sin vei. Min samboer mente at det burde jeg unngå, for å ikke lage dårlig stemning.

Klokken ti neste morgen var hun her med kofferten sin. Mer eller mindre fra det sekundet hun satte fot innenfor døren startet et klagehelvete tilsynelatende uten ende. ALT hjemme hos oss var galt: listene våre var for mørke, gardinene hang feil, stuebordet var ikke noe fint, og slik fortsatte det. Holdningen hennes var så bedriten at man skulle tro hun var blitt oppdratt av toalettet, og hun klaget så detaljert at man skulle tro hun aldri hadde vært på besøk hos oss tidligere. Hun gikk fra rom til rom, rev opp dører, klaget over hvordan det så ut, rotet i – og flyttet på – ting, uten å spørre om samtykke. Jeg kjente allerede der og da at humøret mitt var i ferd med å surne som gammel melk i kjøleskapet. Som nevnt; lunta er kort når jeg har mensen. Jeg trakk meg tilbake til pc-rommet en times tid, da jeg antok at det i grunn var min samboer hun hadde kommet for å besøke. Jeg skal absolutt ikke nekte for at ting ble seende bedre etter at hun hadde ryddet (og vasket, og støvsugd, og gud vet hva), men jeg synes likevel hun kunne spurt om lov først. Dere vet, god gammeldags folkeskikk.


Et bilde jeg tok den dagen hun kom på besøk. Seriøst, ikke kødd med meg når jeg har mensen..

Jeg var lettet da det ble kveld. Etter å ha hørt på alt som var galt med mitt eget hjem og hvor glad eks-svigermor var for at hun ikke hadde dyr (dette tror jeg hun gjentok hele femten ganger) var jeg så ør i hodet at jeg priset meg lykkelig over at hun skulle hjem neste dag.

Dere kan selv tenke dere hvor lite fornøyd jeg ble da jeg neste morgen fikk vite at hun hadde bestemt seg for å bli en natt til. Hun sørget samtidig for å nevne, i samme setning, at i natt skulle hun ikke plages av katter mens hun sov. Kattene våre er ute om natten, men det hender seg at de mjauer/banker på for å bli sluppet inn. Normalt sett slipper jeg dem da inn, da jeg uansett våkner flere ganger i løpet av natten. Nok om det. Dagen fortsatte i stor grad der den forrige slapp: klag, klag og atter klag. Hun var (fortsatt…) glad for at hun ikke hadde dyr, gulvet var ujevnt, hun fattet ikke at folk kunne leve sånn, og det var virkelig ren idioti, mente hun, at vi hadde valgt å ha soverommet vårt helt i enden av gangen.

Ved middagstider følte hun det var passende å nevne min samboers ekskjæreste fra ungdomstiden og hvor fint han hadde hatt det hjemme da de to bodde sammen. Hvor flink ekskjæresten hans hadde vært til å holde orden hjemme. «Den jenta var altså PERFEKT», smalt det fra moren hans. Jeg forsto at hun mente perfekt ordensmessig, ikke perfekte generelt, og lot det passere uten å si et eneste ord. Omtrentlig to sekunder etterpå spurte hun min samboer, mens jeg fremdeles sto ved siden av ham, om hun ikke skulle fryse ned litt av middagen så han kunne spise den når jeg hadde reist. Hun har nemlig presset veldig på både ham og meg i en lengre periode (omtrentlig siden det ble slutt) at vi må si opp samboerskapet og jeg må ut. Dette til tross for at vi begge eier huset. Jeg kjempet min indre kamp om å holde meg nøytral i humøret på tross av at hun hadde antydet 1) at jeg skulle flytte ut og 2) at det var i såpass nær fremtid at det var vits å fryse ned mat som min samboer skulle spise da jeg forsvant.

Sjansen til å få litt avstand bød seg da hun ville i banken og sette inn noen kontanter. Det ble til at hun ble hjemme med middagen mens jeg og min samboer dro for å sette pengene inn på konto. «Jeg trodde ikke mordi likte eksen din så jævla godt, jeg?», gneldret jeg til min samboer i bilen. Han misforsto og trodde det handlet om sjalusi. Det gjorde ikke det. Det handlet om at jeg var provosert fordi moren hans hadde sagt så åpenbart man kan si noe uten å si det direkte, at hans ekskjæreste fra ungdomstiden var bedre enn meg, noe alle med et ørlite hint av sosiale antenner vet godt at man ikke gjør med mindre man 1) vil såre, eller 2) provosere. Det provoserte meg at hun muligens var ute etter å såre meg, det provoserte meg om mulig enda mer at hun muligens ville provosere frem en reaksjon fra meg, men det som likevel provoserte meg mest var frekkheten som lå bak det hele. Jeg sa klart ifra til min samboer at om hun nå kom i morgen og bestemte seg for å bli en natt til, kom jeg antagelig til å klikke.

Igjen kjente jeg på lettelsen da det ble kveld. Nå var det ikke lenge igjen til hun skulle hjem, og det skulle bli fint.

Neste morgen vekket hun oss ved å komme inn på soverommet og spørre om å få låne min samboers PC. Hun ville spille på facebook. Min samboer foreslo at hun kunne  logge inn på facebook via sin egen mobil, men det ville hun ikke. Det gikk litt tid, og så kom hun og spurte etter PC’en igjen. «Du Jessica..», sa min samboer til meg. Jeg, fremdeles møkkasur – delvis på grunn av mensen, delvis fordi jeg ikke liker å bli vekket, spesielt ikke av mennesker jeg ikke liker – svarte surt: «ingen rører pc’en min».

Det ble frokosttid, og ex-svigermonster sa: «neste gang jeg kommer på besøk skal det ikke være ET ENESTE DYR her». Jeg motsto trangen til å himle med øynene og si at da blir det jammen noen år til neste gang. Jeg fokuserte på å forholde meg nøytral, ikke vise min irritasjon. Jeg trakk meg tilbake under en unnskyldning om at jeg måtte dusje, og ble værende der en god halvtime. Da jeg kom ut igjen kunne hun fortelle meg at hun hadde fikset gardinene. «Å», sa jeg litt skarpere, litt mer tydelig irritert, enn planlagt, «var det noe galt med dem?». Hun kunne fortelle meg at de hang feil vei. Ingen vettuge mennesker henger gardinene sånn, men hun hadde fikset dem; vær så god.

Et av de totalt fire dyrene i huset. Lille Bamse skjønner, i likhet med meg, ikke helt hva galt han har gjort.

 

Deretter var det i gang med å fikse på resten av stuen. Vasking, støvsuging – «jeg skjønner ikke at dere orker å ha det sånn, jeg!», smalt det fra frekkasen. Da min samboer påpekte at jeg faktisk hadde støvsugd før hun kom på besøk, fulgte hun opp med at i så fall var jeg jo udugelig, for det så jo ikke ut her. Igjen kjente jeg at nå hadde jeg fått nok, og gikk til soveromsdøren for å trekke meg tilbake. Jeg hadde akkurat fått tatt tak i håndtaket da hun irritert spurte: «Hva FAEN er det egentlig som er galt med deg, Jessica?!», etterfulgt av en lang tirade om at jeg ikke eide folkeskikk.

På dette tidspunktet tenkte jeg at NÅ fikk det faktisk være nok. Jeg hadde riktignok innstilt meg på å ikke lage noe dårlig stemning, slik min samboer hadde bedt meg om før moren hans kom på besøk, men NÅ fikk det faktisk være nok. Jeg gikk med raske skritt ut i stuen hvor hun satt i sofaen, og spurte, tydelig forbanna; «Vil du vite hvorfor jeg trekker meg unna og ikke vil tilbringe tid med deg?». Hun svarte at det ville hun, så jeg svarte som sant var:

«Det er fordi jeg ikke orker den falske jævla oppførselen din. Tror du ikke jeg har hørt deg på telefonen? Det har jeg vet du, for han har deg på høyttaler hver gang du ringer, så jeg har hørt all den dritten din om at det er bra det ble slutt og at jeg må flytte ut og at jeg ikke fortjener å få ta med meg mine egne ting engang fordi han hjalp meg å få uføretrygd og alle mine penger da liksom tilhører han på grunn av en eller annen merkelig logikk du har koket sammen oppe i huet på deg selv. Og likevel er du frekk nok til å invitere deg selv på overnattingsbesøk til oss uten å spørre om det er greit, og forvente at jeg skal være glad for å se deg og at jeg skal ha lyst til å tilbringe tid med deg når du har snakket så mye dritt om meg bak ryggen på meg og ikke engang bedt om unnskyldning til meg for den gangen du kalte meg blåst i huet fordi jeg fremdeles bor i mitt eget jævla hus istedenfor å flytte ut. Attpåtil kommer du inn i MITT hjem og klager over hvordan det ser ut. Åh, stygge lister! Åh, gardinene henger feil! Åh, nei, uff, dyr som du visste at vi hadde før du kom hit! Du går inn på rom du ikke skal inn på, flytter på ting og tang uten å spørre om det er greit, styrer og steller som om du eier hele faens plassen og DU snakker om folkeskikk? Er det folkeskikk å invitere seg selv hjem til folk man har snakket dritt om og begynne å klage på hvordan de har det hjemme? Klage på at DE har dyr, i sitt eget hjem? Jeg skal fortelle deg èn ting; om vårt hjem ikke er bra nok for deg, så er du så hjertelig velkommen til å dra herfra!»

Min samboer holdt på dette tidspunktet på å le seg fordervet. Mest fordi han var overrasket, vil jeg tro. Dette er nemlig første gang i løpet alle de årene jeg har kjent moren hans at jeg virkelig har fått nok og sagt klart fra hva jeg synes om oppførselen hennes. Han klarte likevel å forholde seg rolig nok til å få frem at det ikke var hun som hadde sagt at listene var stygge, men han. Hun hadde kun sagt at de var for mørke for resten av rommet.

Selv om min samboer syntes dette var riktig så morsomt, syntes tydeligvis ikke hans mor det, da hun raskt bjeffet tilbake: «FY FAAAAEEEN for en unge du er, altså! Tredve år gammel er du og oppfører deg som en tolvåring! NÅR SKAL DU BLI VOKSEN I HODET DITT OG TA ANSVAR!?».

Jeg svarte: «kom ikke til meg og snakk om å bli voksen, du som er femtiåtte år og fremdeles oppfører deg som en liten fjortis. Snakke dritt om folk bak ryggen på dem, og være fake-hyggelig ansikt til ansikt. Har du et problem med meg så kan du være VOKSEN NOK til å ta det opp med MEG, ikke alle andre. Jeg orker ikke sånn jævla falskhet. Og når vi snakker om ansvar er vel kanskje du den SISTE som bør uttale deg, du som har poppet ut en haug med unger som alle sliter psykisk fordi du og din egen mangel på ansvar har ødelagt hele barndommen deres. Snakk faen ikke til meg om å være voksen og ta ansvar. Ta ansvar selv, du, og be barna dine om unnskyldning, istedenfor å beskylde MEG for at din sønn har psykiske problemer, som han hadde lenge før han møtte meg, og som både broren og søsterene hans også har».

Etter dette ble det stille fra henne. Ingen comeback. Min samboer nikket derimot til meg for å signalisere at der traff jeg spikeren på hodet.

Etter at hun dro hjem, tikket det raskt inn en melding på facebook  hvor hun skrev at hun slettet meg som venn ettersom hun ikke så for seg at vi kom til å ha noe mer kontakt.

«Den er grei:)», svarte jeg.

Emosjonelt kaos

Dagen i dag har vært et emosjonelt kaos. Den startet allerede klokken 01:00 da jeg gikk for å hente posten jeg hadde glemt i går, og oppdaget en regning som ikke ligner grisen. Hvordan kommunale avgifter kom opp i nesten 19000 kroner skal jeg ikke engang begynne å spekulere i, men det var ingen hyggelig overraskelse. Etter å ha surret litt rundt inne på nettbanken for å se hva som var tilgjengelig av penger der inne, gikk jeg og la meg. Jeg fikk ikke sove, og ble bare liggende og vri meg, scrolle gjennom facebook, tenke på ting og tang etc.

Rundt klokken 06:00 hørte jeg det smalt i terassedøra. Da var Espen på vei ut. Jeg sto opp og løp etter for å se hva som foregikk. Han forklarte meg at han var blitt vekket av at Bamse skreik noe voldsomt ute på terassen, men innen han fikk på seg sko og kom seg ut for å se hva som sto på, var katta borte og stillheten hadde senket seg. Vi tenkte selvfølgelig begge at han var blitt tatt av rovdyr. Derfra var det bare å få på seg skoa for meg også, og ut med lommelykta for å lete etter ham. Da letingen ikke ga resultat, tok vi bilen fatt og kjørte rundt. Da vi ikke fant ham da heller, og heller ingen tegn til spor/slosskamp ute, konkluderte vi at det antagelig var ørn eller hønsehauk som hadde vært på ferde. Det meste av dagen, for min del, har derfor gått til å ligge inne på soverommet og veksle mellom gråting og soving.


Foto: Bamses aller første møte med snøen, den dagen han ble utekatt, 21.Februar.

Først nå i kveld satte Espens mor oss på en annen tanke; skriket Espen hørte kan ha vært en hunnkatt. Det er paringssesong nå, og hunnkattene er voldsomt høylytte når de leter etter en partner. Hankattene har også sine instinkter, og Bamse kan rett og slett ha blitt med ei pusefrøken hjem. Dette låter absolutt som en reell mulighet, med tanke på at Bamse enda ikke er kastrert, og det ikke var verken spor av rovdyr eller tegn til slosskamp (blod, pels) i nærheten.  Jeg håper det er dette som har skjedd, og at han kommer tilbake i god behold.

Fra det ene til det andre; jeg har også fått tid til å tenke litt gjennom livet. Jeg føler helt ærlig at siden mamma gikk bort februar i fjor, har livet bare gått fra det ene til det andre sorgmessig. Sakte, men sikkert, mister jeg alle jeg bryr meg om, og det føles som om jeg hver eneste måned får en ny sorg slengt rett i fleisen. Jeg håper at ting kan ordne seg etter en eventuell innleggelse. Dèt blir mitt siste, krampeaktige forsøk på å finne en grunn til å fortsette livet. For sannheten er; jeg klarer det. Jeg klarer å leve med at folk dør. Jeg klarer å leve med at livet, for meg, alltid vil ende med at jeg blir forlatt. Av venner, av familiemedlemmer, av kjæledyrene mine, av kjærester. Jeg klarer å leve med sorgen og smerten. Men, jeg har ikke lyst. Jeg ser ikke noe poeng i å utsette meg selv for denne smerten når jeg vet at dèt også er alt jeg har i vente. Jeg kommer aldri til å bli gift. Jeg kommer aldri til å være noens «resten av livet». Jeg kommer alltid til å være den som bruker lang tid på å åpne meg for mennesker fordi jeg er så ødelagt av tidligere hendelser, omsider slipper de innpå, blir glad i dem, og så mister dem. Enten fordi noen andre er mer interessant, eller fordi jeg ikke er bra nok som jeg er, eller, i kjærestetilfelle, fordi de en dag våkner opp og innser at nei – de ser meg ikke på «den måten» lengre. Jeg kan fortsette slik i evigheten, bli litt mer ødelagt for hver gang, til den dagen hvor jeg er blitt såpass gammel og syk at kroppen ikke lengre klarer å komme seg igjen etter de mange nedturene. Etter å ha mistet kjæledyr, etter å ha mistet venner, etter å ha mistet familiemedlemmer, etter å ha blitt dumpet. Gang på gang på gang. Jeg kan velge å fortsette livet, vitende om at det er dette som venter meg. At jeg en dag kommer til å dø av min egen sorg, bli et offer for «broken heart syndrome«-statistikken – som forresten er en høyst reell dødsårsak hvor kroppen faker et hjerteinfarkt på grunn av sorg. Jeg kan velge den fremtiden, eller jeg kan velge å ta avstand fra alt og alle, fullstendig isolere meg fra dyr og folk fordi dersom jeg ikke har noen i livet mitt kan ingen heller forlate det, eller jeg kan velge å si at nå er det nok. Tredve år er lenge nok. 10 957,266 dager er lenge nok. Jeg har valget, men før jeg bestemmer meg for noe, skal jeg gi innleggelse et forsøk.

En vanskelig måned

Februar har vært en vanskelig måned for meg. Det har dere kanskje merket. Natt til ellevte februar var det ett år siden mamma gikk bort. Dette har påvirket humøret mitt mye denne måneden. Samtidig er det noe annet, også. Noe jeg enda ikke får meg til å skrive om, fordi dersom jeg skriver det ned, deler det med omverden, så er det ekte. Da er det på ordentlig – og det vil jeg ikke at det skal være. Jeg skulle så gjerne skrevet at jeg håper mars blir en bedre måned, men helt ærlig tror jeg ikke det.

På mandag neste uke har jeg legetime. Da skal vi snakke om en mulig innleggelse igjen. Traumebehandling, denne gangen. Jeg håper at jeg ser poenget mer på mandag neste uke, enn jeg gjør i dag.

Skjønnhetsprodukter som er verd å kjøpe fra wish/ali

Rekk opp hånda alle som synes Norge generelt er unødvendig dyrt! Det synes i alle fall jeg, og shopper ofte fra utenlandske nettsider som wish eller aliexpress hvor ting gjerne er litt billigere. Nedenfor har jeg samlet noen skjønnhetsprodukter som virkelig er verd å kjøpe fra utlandet fremfor her hjemme.

01 ♥ Denne finnes ikke engang på det norske markedet, men for oss som har oljete hud og i alle år har sverget til Too Faced sin svindyre «Born this way», er phoera gull verd. Full dekkevne, vannfast, og holder til du vasker den av om kvelden – uansett hvor oljete huden din er. Jeg tør ikke tenke på hva den ville kostet her i Norge, men her får du den til $3,27. Altså cirka 27 norske kroner. TJUESYV NORSKE KRONER, folkens!

02 ♥ Leppestifter varierer gjerne litt i pris her i Norge. De kan koste fra rundt sytti til flere hundre kroner. Den på bildet ovenfor er vel så god som de du kan kjøpe her hjemme, og koster omtrentlig 29-30 kroner. Du finner den her.

03 & 04 ♥ Neglelim, dere – dèt er en bitteliten ting til en horribel pris, fikk jeg selv merke for en stund tilbake. Over hundre kroner for en bittebitteliten tube, skulle de norske butikkene ha! Jeg tenkte at «nei, vet du hva!», og bestilte heller herfra, hvor du får 10 stk til 16(!!!) kroner. Mye mer fornuftig, så fikk det heller være at jeg måtte vente et par uker før limtubene lå i postkassen. Falske negler er også dyrt i Norge, så da handlet jeg det også til 16 kr her, mens jeg var i gang.

05 ♥ Ett par falske vipper til rundt hundrelappen her i Norge, eller åtte par til femten kroner her? Vanskelig valg? Neeh…

06 ♥ Når det gjelder highlightere så er ikke Norge så alt for gale på pris, faktisk. Selvfølgelig finnes det noen som er svindyre, men det finnes også noen som er rimeligere. Selv liker jeg denne i pudderform til ca 26 kroner.

07 ♥ 12 stk Liplinere til under 30 kroner? Yes please! Du finner dem her! Selv bruker jeg faktisk de brunfargede til øyenbrynene.

Kvinner som ødelegger for kvinner

Her om dagen kom jeg over bildet nedenfor på facebook. Jeg har valgt å sette et stort, rødt kryss over det fordi jeg helt ærlig ble voldsomt provosert. 


Selvfølgelig er det mye i dette bildet som er sant, men setningen «I won’t disrespect any lady because she owes me nothing» gjorde meg mildt sagt forbannet. Fordi jo, hun skylder deg faktisk noe. Rettere sagt; hun skylder samfunnet noe.

Hun skylder samfunnet å ikke være en kvinnes verste fiende. Hun skylder samfunnet å ikke være grunnen til at en annen kvinne går til sengs om kvelden med en følelse av å ikke være (bra) nok. Hun skylder samfunnet å ikke være årsaken til at en annen kvinne får problemer med å stole på andre av samme kjønn, til og med de hun kaller venninner eller er i slekt med. Hun skylder samfunnet å ikke være medskyldig i handlinger som kan eller vil føre til at en annen kvinne utvikler depresjon, problemer med egen selvtillit, eller selvmordstanker.

Hun skylder samfunnet å være en teamplayer. Å være en venn.

Om ikke vi jenter begynner å behandle hverandre med respekt, men fortsetter å rope «girlpower!» samtidig som vi byr oss frem til hverandres kjærester under en teit påstand om at det er ok fordi vi ikke skylder hverandre noe/det ikke er vi som er utro men kjæresten deres, burde vi kanskje fokusere litt mindre på hvordan menn ser på oss kvinner, og litt mer på hvordan vi kvinner ser på hverandre.

Å være lojal mot dine medmennesker – dine medkvinner – er ikke noe du skal være fordi du «skylder» noen noe, men noe du skal være fordi det kan komme en dag i fremtiden når rollene er snudd om, og du ville satt pris på om ei jente valgte å tenke: «han har kjæreste, så han ligger jeg unna», istedenfor: «han har kjæreste, men jeg kan jo kanskje ligge med ham likevel».

Vi kan aldri stoppe menn fra å ville være utro, men vi er alle ansvarlige for hvilken rolle vi spiller i det hele. Vi er alle ansvarlige for om vi er den personen som ligger med noen som er i forhold, om vi sender ham flørtende tekstmeldinger, nakenbilder, forteller ham hvorfor han bør velge oss istedenfor dama si etc, eller om vi er den personen som sier: «NEI, du har dame, og jeg gidder ikke bidra til å ødelegge for henne».


Om vi kvinnfolk hadde vært litt bedre teamplayers og stått opp for hverandre, ville vi ikke trengt å oppleve utroskap, sjalusi eller usikkerhet når kjæresten hadde en ny kollega på jobben, var ute og drakk seg snydens på fest, pratet med ei «venninne» kanskje litt for ofte, litt for lenge eller til litt merkelige tidspunkt på kvelden, eller på andre måter hadde kontakt med kvinnfolk. Vi ville visst at nei, noe galt kan ikke skje, fordi vi jenter står opp for hverandre; vi er lojale mot hverandre, og vi horer ikke rundt bak ryggen på hverandre med hverandres kjærester. Kun ved å være lojale mot hverandre, kan vi stoppe utroskap. Vi må vite at vi er der for hverandre, selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre, eller skylder hverandre noe.

Så om DU er ei jente som bidrar til å opprettholde dette utroskaps/sjalusi/usikkerhetssirkuset, om DU er ei jente som sender nakenbilder til opptatte gutter, flørtende tekstmeldinger, forsøker å komme i buksa på dem på fest, forsøker å avtale sextreff etc, vær så ærlig mot deg selv at du aldri mer sier ting som «jeg kjemper for at kvinner skal ha det bra», «jeg er en feminist», «jeg er et bra menneske», «jeg bryr meg om alle», «jeg står opp for de som trenger det», eller – og dette er kanskje det viktigste: «jeg kjemper for at kvinner skal bli mer respektert». For om ikke vi kvinner kan respektere hverandre, hvordan kan vi da forvente at andre gjør det?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: