Tirsdag neste uke fyller denne frøkna tjueni år. TJUENI, dere! Derfor har jeg gått litt i tenkeboksen og funnet ut at jeg ønsker meg følgende til den store dagen (i helt tilfeldig rekkefølge)…


01.♥ Astrology over-the-knee boots fra Emilio Pucci (vinterkolleksjon 2015). Umulig å finne, umulig å få tak i. Dollskill selger lignende boots her.

02.♥ Paljettjakke fra Balmain, her.

03.♥ Stripete jakke fra Balmain, her.

04.♥ Sesong 12 (her) og 13 (her) av Supernatural.

05.♥ Mange hyggelige turer inn – og utenlands med gode venner i den kommende tiden (Alexandra! Penny! Jeg hinter til dere).

06.♥ Neseoperasjon. Haha.

07.♥ Gym Vintage joggebukse fra Nike, her.

08.♥ Gym Vintage hoodie fra Nike, her.

09.♥ Cosy socks fra Cubus, her. Gjerne et par i hver farge.

10.♥ Hårfarge Virgin Pink fra Arctic Fox, her.

11.♥ Hårkur med rosafarge fra Lee Stafford, her.

12.♥ Brett med Monster energidrikk, her.

12.♥ Bonding plex-serien (sjampo her, balsam her og krem her) fra OGX.

 

Flere som har bursdag i september? Hva står på deres ønskeliste?

ChicMe WW


Er dere klare for et nytt innlegg med tabulagte meninger? Jeg skriver «dere», men vet godt at det egentlig bare er jeg som leser bloggen min i disse dager. Uansett;

Jeg ser ofte overvektige mennesker på sosiale medier, spesielt i jentegrupper på facebook, tigge om penger til slankeoperasjon. Det ville vært en løgn å si at jeg ikke blir provosert. Jeg er ikke gnien, og kan gjerne avse en krone eller to til ting jeg mener er viktig, men er det èn ting jeg aldri kommer til å støtte økonomisk, er det andre menneskers slankeoperasjon. Om det er ei venninne, eller kanskje et familiemedlem, greit nok – men fremmede folk på nettet som kommer med grinehistorier og skal ha penger fordi staten har avslått deres søknad om å få slankeoperasjonen dekket? Nei. Skam dere.

Kall meg gjerne kynisk, men overvekt er faktisk en situasjon man har satt seg i selv. Ingen person i verden går til sengs som normalvektig og våkner opp som livstruende overvektig dagen etter. Vektøkning er en prosess. Den tar tid, og er resultater av valg man selv tar. Hver eneste dag har man muligheten til å se seg i speilet, tenke seg om, og velge å endre livsstilen sin. I ett år er det 365 dager. Dèt igjen utgjør 365 sjanser til å endre seg. Om man velger å ikke endre på situasjonen, og heller fortsette å leve slik man alltid har gjort, så er det helt ok. Det som ikke er ok, er å forvente at andre mennesker skal betale for det.

Jeg har selv slitt mye med kropp og vekt da jeg var tjukk allerede på barneskolen, så tro meg når jeg sier; jeg vet godt at det er vanskelig. Det er vanskelig å finne motivasjon, og det er vanskelig å finne en slankemetode som faktisk fungerer. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe, og å ikke falle for fristelser. Det er blodig urettferdig at enkelte mennesker kan gafle i seg enorme mengder med mat uten å gå opp så mye som et gram, mens andre legger på seg fem kilo nesten bare av å tenke på sjokoladekake. Det finnes medisiner som tuller med forbrenningen og gjør det ekstra vanskelig. Jeg vet, jeg vet. Likevel; til syvende og sist handler det om valg. Det at noe er vanskelig betyr ikke at det er umulig. For jo, det er mulig, men man må gidde.

Hver person bare har så-så mye penger å rutte med. Staten selv har også bare så-så mye penger å rutte med. Dette er penger som skal gå til det aller nødvendigste. Til barnehager, til gamlehjem, og alt der imellom. Nå er det riktignok slik at staten ikke evner å prioritere riktig, og sløser bort enorme mengder med penger på tull og idioti, men den diskusjonen tar vi i et annet blogginnlegg. Poenget er: din overvekt er resultater av dine valg. Det faktum at du ikke gadd å endre situasjonen mens du kunne, bør ikke være en økonomisk byrde som legges verken på staten eller fremmede folk på nett. Driter du deg ut (i dette tilfellet kosthold-og-mosjonsmessig), er det DU som bør betale for det. Akkurat som at dersom du tryner på sykkelen, søker du ikke staten om penger til plaster. Du kjøper det jævla plasteret selv.

ENIG/UENIG?

Jeg er overlykkelig over at vi lever i en tidsalder hvor det er mulig å fikse på ting man ikke er fornøyd med. At de som har mistet et bryst i kampen mot brystkreft, kan få et nytt ved hjelp av silikonimplantat. At de som har vært utsatt for alvorlige ulykker kan få rekonstruert ansikt – og kroppsdeler. At de som er født med et utseende som gir dem såpass mye komplekser at de sliter sosialt og emosjonelt, har muligheten til å få det endret, istedenfor å måtte gå gjennom livet misfornøyd med hvordan de ser ut. Når dèt er sagt, sitter jeg med et inntrykk av at stadig flere, spesielt unge mennesker, i dag ser på kirurgi og injeksjoner som risikofrie «quick fixes». Det er synd, for selv om sjansene for komplikasjoner og dårlige resultater er mindre den dag i dag enn de var for, si, 20 år siden, er det fremdeles viktig å ha i bakhodet at det kan gå galt.

Du kan, for eksempel, risikere å dø på operasjonsbordet. Du kan også risikere å ende opp som disse menneskene:


NEKROSE: Jenta på bildene ovenfor opplevde selve marerittet etter å ha lagt inn silikonimplantater i brystene; celler og vev i det opererte området døde, trolig som følge av infeksjon eller nedsatt blodtilførsel.


HELT RÆVA: Å forstørre rumpa blir stadig mer populært. Noen velger å forstørre med eget fett som forsvinner etter en stund, men ønsker man et permanent resultat à la Kardashian-jentene, er det implantater som gjelder. Risikoen for komplikasjoner er såpass stor at norske kirurger ikke tilbyr denne type operasjon på sine klinikker. I utlandet, derimot, er dette big business. For jentene på bildene ovenfor resulterte drømmen om større rumpe i infeksjon og sprukne implantater.

Ønsker du likevel å forstørre rumpa med implantater, skal du få et godt råd av meg: Ligg langt unna Comfort Zone i istanbul (ja, den klinikken Sophie Elise og Isabel Raad har operert seg på). Comfort Zone er nemlig kjent for å bruke brystimplantater i rumpene på folk istedenfor rumpeimplantater. Dette fordi brystimplantater er billigere enn rumpeimplantater. Naturlig nok opplever mange at implantatene sprekker etter kort stund, men står da på bar bakke fordi de i forkant har undertegnet papirer på tyrkisk hvor de fraskriver klinikken alt ansvar for eventuelle komplikasjoner i ettertid.


FILLERS: Trodde du at fillers var trygt bare fordi det ikke innebærer en operasjon? Tro om igjen! Infeksjoner (og nekrose) kan oppstå også etter å ha fått fillers sprøytet inn i ansikt/lepper.

NESEVIS: at en neseoperasjon kan gå galt, ble Michael Jackson selve symbolet på i sin tid. Men det finnes resultater mye verre enn Michaels. Kvinnen ovenfor, for eksempel, endte opp med med ett stort hull i nesen istedenfor to normale nesebor etter operasjon. Man kan også oppleve at neseveggen eller nesebor kollapser, eller at den nye nesen ikke passer til ens ansikt.


NÅR NESEN IKKE PASSER: Mange kirurger kjører en «one look fits all»-greie der de gir alle mer eller mindre den samme nesen. Andre igjen lytter kanskje til ønskene dine og forsøker å oppfylle dem så godt det lar seg gjøre, uten å tenke over om nesen faktisk vil passe til ansiktet ditt. Resultatet blir dermed at hele ansiktet ser ‘feil’ ut. Jenta til venstre, for eksempel, har fått en kort og flat nese, ikke så ulik nesen til Jennifer Lawrence, men som bare blir helt feil i hennes ansikt.

Sliter du med kviser og hudormer? Store, sjenerende porer midt i ansiktet? Kvisearr? Ser huden rett og slett helt jævlig ut? Da bør du lese videre.

Selv har jeg aldri egentlig hatt noe kvise/hudormproblem. De dukker opp om jeg sløver med hudpleien, men forsvinner heldigvis fort igjen om jeg skjerper meg. Store porer, derimot, er noe jeg har slitt med i mange år. Man ser dem kanskje ikke på bilder, men står du i prate-avstand fra meg, så ser du dem. De stygge små ‘hullene’ på kinnene mine.

Naturligvis har jeg prøvd «alt». Alle produkter som sies å hjelpe mot store porer. Resultatet? Null effekt. Rett før sommeren fikk jeg for alvor nok, og begynte å google etter nærmeste klinikk som utfører laserbehandling som lukker de hersens porene. Jeg mener; hvorfor gå rundt og skjemmes over noe, om man kan fikse det?

Omtrent samtidig dumpet dette produktet ned i postkassen. Aztec Secret Indian Healing Clay. Nok et hudpleieprodukt jeg hadde endt opp med å kjøpe, etter at internett hadde lovet meg gull og grønne skoger. Mirakelproduktet som skulle gjøre huden perfekt; ta kverken på kviser, hudormer, kvisearr og ikke minst; de hersens porene.

Denne boksen inneholder et pudder som man skal blande med vann og eplesidereddik til man får en leire, for så å kline denne utover ansiktet og la den sitte i 15-20 minutter. Easy peasy. Og vet dere? Den funket faktisk!

remove large pores aztec healing clay before and after
På førbildet ser dere porene sole seg i all sin ekle glans. På etterbildet har jeg nettopp vasket av leiren etter å ha hatt den på i femten minutter. Ingen av bildene er tuklet med, annet enn at jeg har zoomet inn på huden. Helt kvitt porene blir jeg jo ikke, men de er i alle fall mye mindre fremtredende enn tidligere. Jeg bruker leiren èn gang i uken for å holde det vedlike.

Du kan kjøpe leiren her. Eplecidereddik får du på rema1000.

//affiliate

Jeg var på vei til å våkne. Drømmen jeg hadde hatt var i ferd med å forsvinne ut i intet. Et høyt smell fikk øynene mine til å fly opp i sjokk. Hjertet slo fort.

Det er litt som med høna og egget; jeg vet ikke egentlig hva som kom først. Om det var smellet, som når en lyspære eksploderer, eller om det var bildet på netthinnen; totalt mørke, med bare en tynn, glødende tråd i midten. Det gikk så fort. Var over nesten før jeg klarte å registrere det.

Jeg stirret vettskremt rundt meg. Lyset var på. Ingen sikringer hadde gått, ingen pærer hadde eksplodert. Det tok meg noen sekunder å forstå at lyden må ha kommet fra mitt eget hode. Jeg avgjorde at jeg mest sannsynlig var i ferd med å bli klin hakke gal, men at den bekymringen kunne vente til en annen gang.

Noen dager senere opplevde jeg det samme igjen. Den høye, eksploderende lyden rev meg ut av drømmen min. Sjokkert åpnet jeg øynene, bare for å oppdage at alt var i sin skjønneste orden.

Den tredje gangen det hendte, hadde jeg fått nok. Jeg grep telefonen. Klokken var fire om natten, men jeg ga blaffen. Nå skulle det googles.

Exploding head syndrome er et uforklarlig fenomen hvor mennesker opplever høye smell inne fra sitt eget hode idet de er i ferd med å sovne eller våkne. Noen hører bomber gå av, andre kan høre pistolskudd, lyspærer som eksploderer, lynnedslag, bildører som smelles igjen eller tilsvarende lyder. Det er heller ikke uvanlig at man hører sitt eget navn bli ropt eller ser bilder på netthinnen av for eksempel lynnedslag. Tilstanden rammer oftest mennesker som lider av stress, angst, epilepsi eller PTSD. Det finnes ingen kur.

Heldigvis er det ikke så skummelt som det høres ut; tilstanden er helt ufarlig, og for de aller fleste (meg selv inkludert) smertefri. Den er klassifisert som et søvnproblem, og har ingenting med galskap å gjøre.

Har du opplevd dette før?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: