Livet er rart. Den ene dagen begraver du din egen mor, den neste dagen leter du etter brudekjole fordi du skal gifte deg.

Jeg skal ærlig innrømme jeg ble litt målløs da jeg fikk vite at Espen har fortalt venner og familie at vi skal gifte oss i sommer. Jeg mener, er det ikke normalt at man tar minimum 12 måneders planleggingstid? Vel, jeg er en spontan person, så de 4-5 månedene jeg har på meg nå burde holde i massevis.

Jeg skal selvfølgelig ta dere med på hele prosessen via bloggen, og jeg tenker vi kan starte med å se litt på brudekjoler. Nå blir riktignok ikke dette noe gigantisk bryllup – faktisk kun en samling for de aller, aller nærmeste og helt uten det jeg liker å kalle «angstdelen» (taler, kirken, dansen med både den ene og den andre, dere vet; ting man går og gruer seg til) – men det betyr ikke at ikke kjolen kan være blåst ut av proporsjoner. Skjønner dere hva jeg mener?

Jeg har selvfølgelig tatt meg en tur på internett og sett hva som finnes, og så langt liker jeg disse veldig godt.

Brudekjole nr 1:

Denne er perfekt. Virkelig helt perfekt. Da jeg var liten var jeg alltid litt misunnelig på Barbies brudekjole (en helt hvit, langarmet kjole i blonder) og fast bestemt på at den dagen jeg skulle gifte meg, skulle jeg ha en som var lik. Hehe. Dèt har igrunn ikke endret seg, så å finne en som er veldig lik, men hakket finere, klager jeg ikke på.

Brudekjole nr 2:

I likhet med brudekjole nr 1 er også denne veldig lik det jeg originalt hadde tenkt meg, bare hakket finere. Et ekstra pluss er at den har paljetter. Jeg liker når det glitrer litt, så lenge det ikke blir for mye.

Brudekjole nr 3:

Jeg ELSKER denne. Virkelig. Den eneste ulempen er at den er uten armer, noe som betyr at det er stor sjanse for det vi kaller «armhulevagina», altså når fettet øverst på armen får det til å se ut som man har underliv i armhulen. Vil jo helst prøve å unngå det, og jeg vet at dersom jeg går for en ermeløs kjole, kommer den tanken til å stresse meg hele dagen gjennom.  Det er helt sikkert mulig å få laget armer på kjolen, men om kjolen kommer til å bli like fin eller om armene kommer til å ødelegge den fullstendig, vet man jo ikke.

Brudekjole nr 4:

Denne er fantastisk. Det eneste som plager meg er at den er såpass stor. Ser for meg at jeg kommer til å tråkke på den og rive den i stykker, eller enda verre: gå rett på snørra. Haha! Dessuten er den kanskje litt for mye – til og med for meg.

Hvilken liker dere best?

ChicMe WW

Torsdag 20.Februar, klokken 09:30. Alarmen ringer. Jeg utsetter den tretti minutter. Blir liggende og bare vente på at den skal ringe igjen. Jeg bestemmer meg for å bare kutte ut hele alarmen og stå opp. Ingen grunn til å ha på alarm når man uansett bare ligger og stresser med at den skal ringe.

Jeg fisker hold in-korsettet ut av bagen. Legger meg ned på senga, trekker inn magen, får festet hektene med minimal kamp. Drar fornøyd glidelåsen oppover. Den fester seg i huden. Utålmodig røsker jeg huden ut av glidelåsen. Ignorerer smerten og såret det etterlater seg. Jeg drar glidelåsen videre oppover, med nøyaktig samme resultat. Slik fortsetter det; huden i glidelåsen, og så røske den ut. Røde merker over hele magen. Godt ingen skal se den. Man må lide for skjønnheten.

Jeg tar på meg undertøy, deodorant, kjole, bukse og sko. Pusser tennene, sminker meg og børster håret. «Hvem er det du pynter deg for?», tenker jeg til mitt eget speilbilde. Svaret er i bunn og grunn meg selv. Jeg pynter meg fordi jeg føler det er respektløst å dukke opp i sin mors begravelse og se ut som en dass. Er det èn dag man kan gidde å prøve å se litt ok ut, så er det vel akkurat denne dagen. Jeg pynter meg for å slippe å føle meg som en respektløs liten dritt.

Klokken 12:30 ankommer jeg kirken. Lillesøster og samboeren hennes kommer noen sekunder etterpå. Vi tar følge inn. Setter oss helt foran sammen med faren hennes. Min stefar. Mammas … Enkemann, kan man vel si, selv om de ikke var gift. Samboere var de, i alle fall. Kjærester siden 93.

Det er mange som har møtt opp for å ta farvel med mamma denne dagen. Både unge og godt voksne. Det er fint å se. Mamma var godt likt av mange. Langs midtgangen og oppover mot kisten ligger blomsterkranser med siste hilsener på. På kisten ligger bårebuketter fra oss i nærmeste familie.

Det er en nydelig begravelse som finner sted denne dagen. «Når himmelen faller ned» spilles før kirkeklokkene ringer. Mamma likte så godt den sangen. Den er en av mine favoritter, også. Jeg tar meg i å tenke at fra nå av vil den ikke lengre bare være en julesang; den vil alltid minne meg om henne og denne dagen. Bli «mammas sang».

Alle de fineste sangene spilles i kirken denne dagen. Både «Tir n’a noir», «tears in heaven», «där rosor aldrig dör» og «den fyrsta song».

Pappa er ikke tilstede. Likevel vet jeg at han har vært innom tidligere på dagen. Det står en bukett med blomster fra ham helt fremme. Av en eller annen grunn gjør det meg litt glad å se at han brydde seg om mamma, tross alt. Jeg har nemlig ikke alltid vært så sikker på akkurat dèt.

Etter begravelsen er det minnestund. Lillesøster og stefar har vært så flinke, både når det gjelder arrangering av selve begravelsen, og av minnestunden etterpå. Jeg vet at mamma ville vært enig, hadde hun kunnet se det.

På bussen hjem tar jeg meg i å tenke at kanskje gjorde hun dèt. Kanskje så hun alt sammen, ifra andre siden. For hvem kan si med sikkerhet hva som skjer etter døden? Hvor sjelen går, hvor energien tar veien? Ikke jeg, ikke du.

Alt vi har er bare teorier.

Uten bevis verken den ene eller andre veien…

Natt til i dag fikk jeg ikke sove. Tankene og følelsene kvernet rundt i hodet på meg til jeg trodde jeg skulle bli sprø. Først da klokken var passert 07:00 gled jeg inn i drømmeland. Så ble klokken ti. Jeg sto opp, spiste frokost, tok en dusj.. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg forteller dere dette. Så la oss bare hoppe til det jeg egentlig skal frem til: i kveld så vi mamma i kapellet. Det var uvirkelig, rart.. Men jeg tror jeg ville angret om jeg hadde latt være. Ser dere? Jeg klarer å nevne ting uten å gå i detaljer.

En ting vi faktisk kan gå litt i detaljer på, er trynet mitt på bildet ovenfor. Jeg følte det var så lenge siden dere hadde sett et bilde av meg at nå var det på tide å slenge opp et. Ble faktisk ganske fornøyd med sminken, med tanke på at det er år og dag siden sist jeg klinte på meg noe slikt. Litt usikker på leppene dog. Kler jeg brunt? 🤔

Klokken var 05:49 da jeg vekket Espen i dag morges og sa at nå måtte vi reise. På forhånd hadde jeg bestilt billett til bussen som skulle gå fra sentrum klokken 06:15. Jeg benyttet de første tre timene av turen til å få meg litt søvn. Jeg hadde ikke fått sove så mye natten i forveien. Mange tanker i hodet, og mange følelser i sving.

De resterende timene, var jeg imidlertid våken så det holdt. Jeg satt med hjertebank hele turen, stresset og ute av stand til å slappe av. Hvorfor? Jeg vet ikke. Forhåpentligvis slipper jeg det på turen hjem igjen.

Klokken 13:15 var jeg fremme på sørlandet. Jeg tok meg litt mat og gjorde ferdig minneordene til begravelsen som jeg begynte på i går. Deretter sendte jeg dem til søsteren min for å få hennes synspunkter på dem. Jeg har en tendens til å skrive langt når jeg først setter i gang, og greier ikke alltid å begrense meg. Jeg er sikker på at hadde jeg kunnet skrive fritt, kunne presten fort endt opp med en hel bok i hendene. Det er så mye jeg vil si, men samtidig er det viktig å huske på at slike minneord kun skal ta noen minutter å lese opp.

Det verste er kanskje at jeg vil skrive langt. Jeg vil at det skal ta tid. Aller helst så lenge som mulig. Fordi jeg vet at så fort begravelsen er over … Da er det over. På ordentlig.

Selvklart vil det være smertefullt å sitte der å høre presten snakke. Men det er tiden som kommer etterpå som er verst. Når graven er lagt, og hverdagen kommer, og det siste farvel er sagt. Det er da man liksom skal «gå videre». Gi slipp. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal klare det. Tips mottas med takk. 

Dette blir nok et av de siste innleggene jeg skriver om mamma. Jeg har delt mye her nå, og kanskje mer enn jeg egentlig burde. Av hensyn til både lillesøster og andre etterlatte, vil jeg derfor forsøke å blogge om andre ting som ikke er relatert til mamma fremover.

Dagene går opp og ned. Noen dager er helt jævlige, andre er… Ok. Her om dagen kjørte Espen seg fast i hagen(!) med ATV’en. Da fikk jeg meg en god latter. Men så kom jeg til å tenke på at mamma aldri vil få kjøre ATV. Eller se hagen vår. Eller kjenne på snø igjen… Og jeg stivnet liksom litt. Da var det ikke så morsomt likevel.

Jeg har enda til gode å få skrevet minneord til begravelsen. Jeg har alltid hatt lett for å skrive, men akkurat dette er vanskelig. Hvordan oppsummerer man et helt menneske i løpet av noen få minutter? Jeg vet ikke. Er det i det hele tatt mulig?

Til helgen får vi bilen tilbake. Det skal bli fint. Frem til nå har vi brukt ATV’en tur-retur butikken, og selv om den absolutt gjør nytten sin og mer til, skal det bli fint med musikk og varme i setet igjen. Det er slike små gleder man må holde fast ved her i livet. Fokusere på det positive, og huske at over skyene er himmelen alltid blå.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: