I går bestemte jeg og Espen oss for å gjøre noe ingen av oss har gjort på mange år, nemlig å måle oss. Frem med målebåndet, av med sokkene, hælene inntil veggen, og så … — Og så måtte vi måle meg to ganger, fordi jeg nektet å tro resultatet den første gangen. Jeg landet nemlig på 163 cm. Hundre og sekstitre! Jeg, som alltid har vært 165! Nå har jeg riktignok ikke blitt målt siden jeg var sånn ca 18-19 år gammel, men likevel – men går da ikke rundt og krymper?

Jo, tydeligvis er det akkurat det jeg har gjort. Krympet. Blitt bitteliten. Praktisk talt dverg.

Meg: nå har jo jeg alltid blitt målt med sokkene på da, så…
Espen: så du tror du har 2 centimeter høye sokker?

ChicMe WW

Tørt hår?
Vask håret som vanlig med sjampo og skyll ut. Gå ut av dusjen, tørk håret lett med et håndkle, og massèr inn kokosolje fra hodebunn og helt ut i tuppene. Dekk deretter til håret med plastfolie og gå og legg deg. Neste morgen hopper du i dusjen, vasker håret med sjampo igjen, tørker det lett med et håndkle og lar resten tørke i friluft. Håret ditt kommer til å være silkemykt!

Blass farge?
Vask håret med sjampo i iskaldt vann. Massèr deretter balsam inn i håret, fra topp til tupper. Vent noen minutter, og skyll ut i iskaldt vann, før du tørker håret lett med et håndkle og lar resten tørke i friluft. Det iskalde vannet gir ekstra glans til håret, mens balsam sørger for at håret ser sunnere ut.

Slitt hår?
Klipp tuppene (dette kan du gjøre hos frisøren, eller hjemme med kjøkkensaksen. Jeg bruker sistnevnte) og unn deg en olaplex-behandling. Nå kommer litt avansert forklaring, men jeg håper du henger med likevel: Når du føner, retter, krøller eller farger håret, bryter du bindingene i håret. Det er dette som gjør at håret ditt blir slitt og skadet. Det Olaplex gjør er å reparere disse bindingene igjen. Olaplex kommer i forskjellige nivåer, og nivå 1 & 2 er i utgangspunktet forbeholdt frisører og fås ikke kjøpt av privatpersoner i Norge. Du kan likevel bestille dem helt lovlig fra utlandet, for eksempel her og her, og bruke dem hjemme. JA, det er dyrt – men det er også det eneste som faktisk reparerer håret på et molekylært nivå. Nivå 3-6 får du kjøpt til hjemmebruk hos frisøren og diverse norske nettbutikker. Dette er da mildere versjoner av olaplex nivå 2.

Flokete hår?
Gre gjennom håret ditt før du legger deg og fjern alle floker. Flett det deretter enten i èn stor flette bak på ryggen, eller to små på hver sin side av ansiktet. Gå og legg deg, og våkn opp med et hår som er helt fritt for floker. For å unngå at håret floker seg gjennom dagen kan du sette det opp i en høy hestehale, en dott på toppen av hodet eller en flette. Her finnes det mange varianter. Google strikkeflette, fransk flette eller fiskeflette for inspirasjon.

Krøller uten varmebehandling
Rette – og krølltang sliter utrolig mye på håret, og derfor bør man unngå dem så godt man kan. Vil du likevel ha korketrekkere i håret kan du bruke hårruller. Best resultat får du dersom du ruller opp håret når det er håndkletørt, sover med rullene i håret natten gjennom, og tar dem ut igjen neste morgen når håret har tørket. Jeg anbefaler hårruller i liten til medium størrelse. De aller største gir ikke krøller, men kun fall i håret. Vil du ha såkalte beachwaves, skal du ikke bruke hårruller, men isteden flette håret når det er håndkletørt.

Rett hår uten varmebehandling
Dropp rettetangen og book deg en time til keratinbehandling hos frisøren. Keratinbehandling er en type antipermanent, noe som vil si at istedenfor å lage krøller i håret, gjør de håret helt rett. Det sliter en god del på håret, men ikke på langt nær like mye som å bruke rettetang hver dag.

Tidligere i dag ble det postet et innlegg i en gruppe jeg er medlem av på facebook. Ei fjorten år gammel jente lurte på om hun kunne flytte sammen med sin 22 år gamle kjæreste. Jeg skrev et lengre svar til henne, som ble buet ned og kritisert, før en moderator fjernet hele innlegget. Så til deg, 14 år gammel jente med 22 år gammel kjæreste, og alle andre jenter i samme aldersgruppe som er sammen med gutter i samme alder som hennes kjæreste, vil jeg si følgende:


Kjære deg.

Vær snill å høre på meg nå, selv om det ikke er disse ordene du har lyst til å høre. Jeg vet at du tenker at jeg ikke forstår. At jeg ikke kjenner ham, og dømmer for fort. At han ikke er som andre gutter. At han elsker deg, bryr seg om deg, og at alderen ikke har noe å si. Tro meg, det vet jeg, fordi slik tenker vi alle når vi er fjorten år og forelsket. Jeg vet også at han får deg til å smile, får deg til å føle deg voksen og moden, sier fine ting, sier at han elsker deg, at du er den eneste han vil ha, at alder bare er et tall, at andre ikke forstår det dere har sammen, og at du er moden for alderen din. Det vet jeg, fordi dette sier alle eldre gutter som velger å bli sammen med yngre jenter.

Jeg vet at du er drittlei av å høre at du må spørre deg selv hvorfor noen på hans alder er interessert i noen som er så mye yngre enn ham selv. Hvorfor han ikke kan finne noen på sin egen alder. Jeg vet at du er drittlei av å høre disse ordene, men tro meg, de er verd å tenke over.

Kanskje har han allerede begynt å si ting som «unnskyld, jeg trodde du var voksen/moden nok (til…)» når han vil ha deg til å gjøre noe du ikke er komfortabel med. Om ikke, så kommer han begynne etter en stund. Du kommer til å si ja, for du vil vise ham at du ER moden/voksen. At du ikke er et lite barn.

Kjære deg, jeg kan bare håpe at når den dagen kommer, vil du forstå at dette ikke er kjærlighet, men manipulering. Når han høres skuffet ut fordi han «trodde du var moden/voksen» er det fordi han vet at disse ordene trigger deg til å ville bevise for ham at du ER moden og voksen. Når den dagen kommer, håper jeg du forstår at han ikke bryr seg om følelsene dine eller hva du er komfortabel med, og at han kun tenker på seg selv. Når den dagen kommer håper jeg du forstår at han bevisst har valgt å gå etter yngre jenter som deg, fordi yngre jenter er mer usikre og lettere å manipulere. På den måten kan han få deg til å gjøre, eller godta, ting ikke engang ei jente på hans egen alder ville akseptert.

Jeg kan håpe, men jeg vet at nei, du kommer ikke til å forstå. At du isteden kommer til å tro at det er din feil. At det er du som har gjort noe galt. Du kommer til å stille spørsmål ved din egen verdi og om din egen modenhet. Du kommer til å være sint på deg selv for at du «ikke bare» kan være slik han ønsker. Du kommer til å ignorere alle varsellamper som blinker, og nekte på at noe er galt med forholdet deres.

Men tro meg – den dagen du selv er 22 år gammel vil du se annerledes på alt sammen. Når du er 22 år gammel og ser tilbake på dette forholdet, kommer du til å forstå hva slags menneske han var, og hva slags forhold dere hadde. Du kommer til å forstå at han er et voksent menneske som er seksuelt tiltrukket av barn, og at det er noe galt med det. At du som fjortenåring ikke var modnere eller mer voksen enn andre fjortenåringer. At han manipulerte deg, løy til deg, og lekte med følelsene dine. Du kommer til å se fjorten år gamle gutter og jenter, og få en vond smak i munnen når du tenker tanken at noen i din alder ser kjærestepotensiale i noen som er så unge. Du kommer til å tenke «de er jo bare barn, for helvete!!». Først da kommer du til å forstå hvor sykt det var at en voksen mann var interessert i deg – et BARN på fjorten år.

Kjære deg, mitt beste råd til deg er å gjøre slutt. Da kommer du til å få se hvordan han virkelig er. Det vil sjokkere deg.

Jeg vet at du sikkert ikke kommer til å gjøre det slutt, men jeg håper. For din skyld 🙂

Jeg er litt usikker på om jeg har nevnt det tidligere, men jeg har noe som kalles sosial angst (sosialfobi). Det innebærer kort forklart at jeg fort kan bli ukomfortabel rundt fremmede mennesker, og at ting som å gå på butikken, ta offentlig transport (buss, trikk, tog, fly), trene på treningssenter eller med andre mennesker, delta i selskaper og tilsvarende settinger er utfordrende for meg.  Dette er ting jeg rett og slett gruer meg til å gjøre, og som kan gi utslag i form av for eksempel magesmerter, kvalme eller løs mage.

Derfor er det ikke ofte jeg tar buss. Jeg har faktisk unngått å gjøre ting tidligere, fordi jeg vet at det betyr at jeg må sitte på buss. Men i dag var det ingen vei utenom, og jeg sto klar på bussholdeplassen klokken 07:20 i dag morges, sammen med en haug av ungdommer. Du vet den følelsen når du aller helst bare vil synke gjennom gulvet? Jepp, den hadde jeg der jeg sto, og den fulgte meg helt til jeg gikk av på Gol skysstasjon en stund senere.

Jeg låste meg inn i vår gamle leilighet, satte meg ned blant rotet som sto igjen, og spiste en frokost bestående av energidrikk og ferdigsalat fra butikken.


^ En stk sminkeløs, passelig trøtt, angstfylt 29åring.

På forhånd hadde jeg gjort en avtale med svigermor om at hun skulle hjelpe meg å vaske ut av leiligheten samt flytte de siste tingene. Da vi nesten var ferdige dukket Pen som driver thaimassasjen i første etasje opp og fortalte at hun hadde sett Sophie utenfor i går kveld. Hun lovet at neste gang tar hun med seg katten inn og ringer meg., Derfor har jeg voktet telefonen som en hauk helt siden jeg kom hjem, i håp om at den skulle ringe. Dessverre forble telefonen stille i kveld, så da er det bare å krysse fingrene for mer aktivitet på den i morgen.

Nå vet vi i alle fall at Sophie fremdeles er i live, og at det fremdeles er håp om å få henne hjem! ❤️️ Samtidig er det utrolig godt å endelig bli ferdig med alt styret med leiligheten og få lagt dette kapittelet bak oss.

Hei og hå! Hva synes dere om den nye genseren min? Det tok en liten evighet før den kom (tre måneder, for å være nøyaktig, noe som kan være på grunn av høytiden), men da den omsider gjorde det – tro meg, den er verd å vente på. Supermyk og god! Om enn litt tynn. Dere finner den her. Selv liker jeg at denne type gensere er litt løse og slafsete, så jeg klinte like godt til med den aller største størrelsen. Hehe.

Dette er et typisk blogginnlegg som jeg bare vet at jeg kommer til å angre på i senere tid. Dere vet, jeg kan jo ikke fordra bilder hvor jeg smiler. Føler jeg ser helt deformert ut. Men, pokker heller, nå er jeg snart tredve år gammel, og det er vel på tide å komme seg ut av komfortsonen på akkurat dèt punktet. Har jo fått en del kommentarer på bildene mine tidligere om hvorfor jeg aldri smiler, og at jeg ser så sur ut. Det synes jeg er trist. Ingen ønsker jo å oppfattes sur. Da er det faktisk bedre å være litt deformert. Eller hva synes dere? 

//affiliatelenke

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: