Jeg ser mer enn jeg sier

Jeg har alltid vært en stille person. Stille i den forstand at i et rom med mennesker, vil jeg heller observere dem enn å fokusere oppmerksomheten mot meg selv. Jeg kan, selvsagt, ta mye plass. Jeg har ingen problemer med å verken få, eller kreve, oppmerksomhet. Jeg holder en knapp på at de som kjente meg i ungdomstiden husker ei jente som tok voldsomt mye plass, og ble et naturlig sentrum for oppmerksomhet. Jeg er den personen, men jeg er også en som liker å sitte i stillhet, litt i min egen verden, og observere ting og mennesker rundt meg i deres ‘naturlige setting’.

Jeg ser mer enn jeg sier. Legger merke til mer enn jeg formidler. Når en person snakker, ser jeg ofte på hendene deres. Folk som forteller sannheten har en tendens til å bevege hendene en god del. Når folk ser på meg, ser jeg på pupillene deres. Menneskepupillen utvider seg når den ser noe den liker. Jeg ser på deg, for å finne ut om du finner meg visuelt attraktiv. Jeg ser også på pupillene dine når du forteller meg personlige ting, for å se hvordan de tingene du – eller jeg – forteller, påvirker deg.

Mennesker er fascinerende skapninger. Det fascinerer meg hvordan man kan høre pulsen øke når en person går ut av sin egen komfortsone, og hvordan den slapper av når de begynner å føle seg trygge. Det fascinerer meg at unge ansikter kan ha grå hår som man ikke ser ved første øyenkast. Det fascinerer meg hvordan det folk sier ofte ikke har sammenheng med det de gjør eller de signalene kroppen sender. Som når de påstår de ikke er nervøse, men kan kan høre pulsen slå fort. Eller at det ikke er varmt, men man ser svetten i pannen deres. Eller de sier at de ikke er sultne, men magen deres rumler.

Det fascinerer meg hvor mye man kan lære om et menneske bare ved å lytte til dem; hvordan de alltid snakker litt fortere når de er engasjert i noe. Hvordan de alltid nøler litt når de er usikre. Hvordan de senker stemmen når de forteller noe de kanskje egentlig ikke burde fortelle. Hvordan de hever stemmen når de begynner å bli irriterte. Hvordan setningene blir korte når de prøver å holde inne irritasjon. Hvordan mange bruker humor for å dekke over emosjonell smerte eller usikkerhet.

Folk har det med å tro at stille mennesker er sjenerte. Jeg er ikke sjenert; jeg er observant.

Del på

2 Kommentarer

  1. Solveig
    22. september 2021 / 22:24

    Sykt fin tekst, du er så flink til å skrive! Dette med kroppsspråk i forhold til løgn er sammensatt- jeg leste en bok til en tidligere FBI agent som har jobbet mye med avhør og løgndetektorer. Hun mener at dette med kroppsspråk og løgn ikke har noen fasit. Noen holder for eksempel hendene i ro når de lyver, mens andre beveger dem voldsomt når de lyver. I følge henne så kan løgn oppdages fordi kroppsspråket endrer seg fra det en person normalt gjør i det de lyver, fordi hjernen bruker mye kraft på å konstruere løgnen. Så om en person som normalt gestikulerer mye, plutselig sitter bom stille når de svarer på et spørsmål eller blir bedt om å gjenfortelle noe, da er det et rødt flagg. Om det stemmer eller ikke vet jeg ikke, uansett veldig interessant:)

    • livingdoll
      Forfatter
      27. september 2021 / 10:31

      Aah, men det gir jo faktisk mer mening 🙂 Jeg sitter som regel med hendene i ro uansett, med mindre jeg er sur. Haha. XD

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: