Visste du dette om meg?

01.♥ De fleste jenter har høyre hjernehalvdel som sin dominante. Det betyr at de i større grad er styrt av følelser og impulsive handlinger. Min dominante hjernehalvdel er den venstre, som betyr at jeg i større grad styres av rasjonell og logisk tankegang. Muligens er det også derfor jeg aldri har vært helt på bølgelengde med jenter flest..?

02.♥ Jeg har kun hatt to seriøse kjæresteforhold, men har vært i fem samboerskap. Seks, dersom man regner samboerskap med jenter, også.

03.♥ Jeg har bodd ni forskjellige steder: Grimstad, Arendal, Åmli, Tønsberg, Noresund, Krøderen, Lillestrøm, Gol og Ål.

04.♥ Jeg har aldri vært fyllesyk, selv om jeg har vært full ganske mange ganger.

05.♥ Jeg kan ikke danse, men til gjengjeld kan jeg løpe i høye hæler. Til og med når jeg er full.

06.♥ Jeg har søvnvansker som gjør at jeg både sliter med å sovne om kveldene, og at jeg våkner omtrentlig hver halvtime hele natten gjennom.

07.♥ Jeg har helt syke abandonment issues, noe som også er grunnen til at jeg er skeptisk til å havne i forhold igjen.

Hva overrasket deg mest, og var det noe du visste fra før av – i så fall hva? 🙂

Er det kjærlighet eller bare avhengighet?

Jeg antar at de fleste har hørt om sexavhengighet. Tilstanden kalles nymfomani og kjennetegnes kort og greit ved at man har et unormalt høyt behov for sex. Man får rett og slett ikke nok, og behovet for å ha seg overskygger alt annet.

Men visste dere at det finnes noe som kalles kjærlighetsavhengighet også? Det fungerer faktisk litt på samme måten; man har et unormalt stort behov for å ha kjæreste, og dersom det blir slutt, hopper man rett inn i neste forhold. Vanligvis oppstår tilstanden som et resultat av lite kjærlighet/trygghet i oppveksten. Personer med kjærlighetsavhengighet ble ofte forsømt, tiet ihjel eller til og med mishandlet hjemme, noe som har resultert i dårlig selvbilde, og dermed også et behov for å finne et annet menneske som kan gjøre livet «komplett» eller «gi det mening» fordi personen ikke klarer dette på egenhånd.

Lurer du på om dette kanskje kan gjelde deg eller noen du kjenner?

HER ER SYMPTOMENE:

♡  Vedkommende er det viktigste i livet ditt.
Du bryr deg mer om hva han/hun trenger enn hva du selv trenger. Du vil ignorere egne behov og interesser for å holde på vedkommendes interesse. Du forsøker å være den han/hun trenger, istedenfor å spørre deg selv om han/hun er rett for deg.

♡  Du tenker på vedkommende hele tiden.
Du er besatt av denne personen og tenker på ham/henne hele tiden. På jobb/skole, når du er med venner, når du er alene etc. Du blir ufokusert fordi du hele tiden tenker på vedkommende, venter på tekstmeldinger, snaps, meldinger på facebook etc. Du unngår også å delta på bursdagsfeiringer, familiesammenkomster, reise bort og tilsvarende fordi du vil være tilgjengelig i tilfelle vedkommende hører fra seg.

♡  Din versjon av forholdet stemmer ikke med virkeligheten
Du dikter opp din egen versjon av forholdet. Du ignorere alle røde flagg, alle tegn på at dere ikke passer sammen, og ser kun det positive. Du ser for deg at dere skal være sammen resten av livet, at dette er ‘den rette’, mens vedkommende i virkeligheten ikke viser tegn til å ønske verken noe langvarig eller noe alt for seriøst.

♡  Du tror at dette forholdet vil ‘redde deg’.
Selv om vedkommendes interesse er lunken, eller kanskje ikke der i det hele tatt, er du overbevist om at dette mennesket er din perfekte match. Du er overbevist om at det er dette mennesket som vil gjøre livet ditt verd å leve, vil gi mening til din i dine øyne meningsløse eksistens, så fort du bare ‘får’ ham/henne. Du tror at vedkommende etter hvert vil forstå hvor godt dere passer sammen, hvor perfekte dere er for hverandre, og at livet da endelig vil føles komplett.

♡  Du gjenopplever barndomstraumene 
Du tiltrekkes av mennesker som avviser deg/behandler deg på samme måte som dine foreldre gjorde i oppveksten. Du gjenopplever den desperate følelsen av å måtte «vinne» kjærligheten deres, og du gjør det ved å være klengete og desperat. Dette fører til at vedkommende ofte tar avstand, noe som bare får deg til å prøve enda hardere, fordi du tror at dersom du bare prøver hardere, vil de til slutt elske deg.

Nesten så jeg vurderer et forhold

Om noen lurer på hvordan det går for tiden, så kan jeg kort og greit opplyse om at det går kaldt. Det er snø ute, og tjukk is på rutene inne. Jeg sitter med varmeovnen bokstavelig talt oppe i stofaen, cirka tre centimeter fra ansiktet, og hutrer som en idiot. Jeg sover med flere lag klær om natten, og har ikke lyst til å gå ut av sengen om morgenen, men tvinger meg likevel. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men nå sier jeg det (igjen): jeg kan ikke fordra vinterkulden!

Det er nesten – NESTEN! – så jeg vurderer å skaffe meg mannfolk, bare for å ha en varm rygg å legge de iskalde, frosne føttene mine på om kvelden. Men jeg vet jeg ville angret meg, så jeg lar være. Jeg skal nok overleve kulden alene, jeg, altså, om jeg så må stappe ovnen opp i fødekanalen for å få det til.

Ellers er oppdateringene ganske … Sparsommelige. Jeg bor alene, og i natt var første kvelden jeg sovnet i fornuftig tid. Normalt sett sovner jeg i 6-7-tiden om morgenen, men i natt sovnet jeg faktisk rundt to, noe som slettes ikke er dårlig.

Det kommer mer givende innlegg senere, jeg må bare få tint hjernen min så den fungerer normalt igjen. Frosne hjerner tenker ikke.

Hvil i fred

Happy new hair! ♡

Hva synes dere, kler jeg neon? Selv er jeg i alle fall veldig fornøyd, og kommer antagelig til å bruke denne fargen igjen, selv om det ble et voldsomt klin på hender og ansikt. Haha. Minn meg på å bruke hansker neste gang, for den går helt seriøst ikke bort. Ikke med vanlig håndsåpe, ikke med sitron, ikke med antibac, zalo, dusjsåpe, tannkrem.. Fargen sitter godt. Jeg krysser fingrene for at den sitter like godt på håret som den gjør på huden. I så fall kommer jeg til å ha den for alltid.

Fra det ene til det andre: bestefar er død. Ikke min biologiske bestefar, men faren til min tidligere fostermor. Han var en kul fyr, og det er trist at han nå er borte. Jeg har faktisk nevnt ham på bloggen før, i 2015(?), da jeg var i dåpsselskap for min fostersøsters datter. Jeg nevnte hvor vondt det var at han var blitt dement og ikke husket hvem jeg var. Det er mulig jeg har slettet innlegget nå i senere tid, men noen av dere husker det kanskje likevel? Jeg har ikke sett ham siden den gang, og nå er han altså borte for alltid.

…Og ellers går det bra

…. Jeg har seriøst ikke ord.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: