Hvorfor du ikke burde gå tilbake til eksen

De fleste av oss har vært der: vi trodde vi hadde funnet personen vi skulle dele resten av livet med. Situasjonen hadde sine opp – og nedturer, og selv om vi kanskje en gang i ny og ne vurderte å sette strek, si at nå var det nok og vi hadde det bedre alene, visste vi samtidig at vi aldri kom til å gjøre det. Vi ville savne dem for mye, og vi ville angre oss når de ikke lengre var der. Plutselig kom en dag der det ikke lengre var opp til oss; partneren vår gjorde det vi selv aldri ville gjort. Partneren vår satte strek, sa at nå var det nok, og forholdet var over. De gikk videre, vi så dem finne lykken med noen andre, og igjen satt du og jeg med sorg, savn og smerte. Jeg har vært der, du som leser har antagelig vært der, og mange av vennene mine har vært der. Jeg har vært hun som gråt på telefonen, plaget vettet av alle jeg kjente med konstant sutring og spørsmål som «hvordan får jeg ham tilbake?». Likevel er jeg også hun som blir oppgitt og irritert når vennene mine gjør det samme. Fordi jeg vet at det de lengter etter ikke er bra for dem, og kun vil være ødeleggende for dem. Så her kommer et lite innlegg til deg som savner eksen; en liten påminnelse om hvorfor du bør gi slipp. Ordene jeg skulle ønske jeg kunne sagt til meg selv, den gang jeg selv trengte dem.

♡ DE VIL GÅ FRA DEG IGJEN

De hadde deg. Dèt er det første du må huske på; de hadde deg. De hadde deg, og de valgte å gå fra deg. De kjenner deg, de vet hvem du er, og du har uten tvil gjort så godt du kan. Likevel valgte de å gi slipp på deg. Kanskje fordi de var lei av deg: lei av å tilbringe tid med deg, lei av å ha sex med deg, lei av å krangle med deg. Kanskje fordi de fikk følelser for noen andre; noen som var ny og spennende, istedenfor det «gode gamle» de hadde ventende hjemme. Eller kanskje fordi de ville ha noe mer, eller noe annet, enn det du 1) var villig til å gi dem, eller 2) de ville ha fra deg. Kanskje ville de ha barn. Kanskje var du ikke villig til å gi dem et barn, eller kanskje ville de rett og slett ikke ha barn med deg. Kanskje ville de reise verden rundt. Kanskje var du ikke villig til å reise verden rundt, eller kanskje så de for seg at å reise verden rundt med deg bare ville bety masse kranglig og drama, og ville heller reise med noen andre. Kanskje ville de gifte seg. Kanskje var ikke du interessert i å gifte deg, eller kanskje var ikke du en slik person de ønsket å gifte seg med. Poenget er; personen gikk fra deg, og selv om du kanskje skulle klare å ‘lure dem’ tilbake, vil de til syvende og sist alltid gå fra deg igjen. Hvorfor? Fordi du er ikke den type person de vil ha i det lange løp.

♡ DU KAN IKKE STOLE PÅ DEM

Menneskehjernen kan bare stole 100% på en person èn gang. Så fort den tilliten er brutt, vil du aldri klare å ha den samme tilliten til vedkommende igjen, uansett hvor mye du ønsker. Har du blitt forlatt, vil du alltid være redd for at de forlater de igjen. Har de vært utro, vil du alltid være redd for at de er utro igjen. Om de løy, vil du alltid lure på hva annet de lyver om. Kort og greit: personen valgte å gå fra deg, og derfor vil du aldri klare å verken stole på dem eller åpne deg ordentlig for dem igjen, i frykt for at de skal gå fra deg igjen – noe de kommer til å gjøre, av grunner beskrevet i punktet ovenfor. Dette gjør også at forholdet blir mer stress enn hygge for din del. Du vil konstant være på vakt, ‘på hugget’, i påvente av at historien skal gjenta seg. Du vil ha mareritt, du vil bli usikker så fort de ikke svarer på meldinger eller ikke tar telefonen, du vil overtenke enhver krangel. Du vil alltid ubevisst se etter tegn på at de begynner å ta deg for gitt, begynner å gå lei, fordi det har skjedd før og du er redd for å oppleve det igjen.

♡ DU ELSKER DEM MER ENN DE ELSKER DEG

En person som virkelig elsker deg vil aldri sette seg i en situasjon hvor de står i fare for å miste deg. Om en person velger å gå fra deg, er det fordi følelsene enten ikke er der lengre, eller fordi de har kjølnet en god del. Du tenker kanskje – i alle fall akkurat nå – at det er noe du fint kan leve med. At de ikke trenger elske deg så lenge du elsker dem. Det du imidlertid må være klar over er at en person som ikke elsker deg heller ikke vil gjøre sitt beste for å få ting til å fungere. Interessen deres er ikke der i samme grad som din. For deg er dette viktig, mens for dem er det rett og slett bare underholdning til de finner noen andre, eller til det blir for krevende å være sammen med deg. De kommer ikke til å være trofaste, de kommer ikke til å ‘lære å elske deg etterhvert’, fordi de allerede vet at du ikke er den personen de ønsker å sitte igjen med 3-5 år frem i tid.

♡ DE MISTER RESPEKTEN FOR DEG

Jo flere ganger du tilgir et menneske for å ha såret deg, jo mindre redde er de for å gjøre det neste gang. Om de går fra deg, og du tar dem imot med åpne armer når de bestemmer seg for å gjenoppta kontakten igjen, vil de ikke være det spor redde for å gjøre det igjen. Spesielt ikke dersom du attpåtil er en slik person som trygler dem om å komme tilbake etter at de har droppet deg. I dine øyne er alle dine «jeg savner deg», «jeg skal skjerpe meg», «gi meg en sjanse til»-meldinger kjærlighetserklæringer og tegn på at du virkelig bryr deg om dem og vil ha noe seriøst. I deres øyne, derimot, er det bare et tegn på at du har så lite repekt for deg selv at du heller vil være sammen med noen som ikke vil ha deg enn å være alene. Du fremstår rett og slett som en veldig stakkarslig og patetisk person, og folk flest klarer ikke ha respekt for stakkarslige, desperate og patetiske mennesker.

♡ DU ELSKER DEM EGENTLIG IKKE

Vi mennesker er slik at vi alltid vil ha det vi ikke kan ha. Det starter allerede i barndommen; vi vil ikke ha den billige leken som mamma og pappa kjøper så fort vi ber om den. Vi vil ha den dyre, som de sier at vi må spare til selv. Etter at vi har fått den, derimot, er den spennende i omtrentlig en måneds tid, før vi heller vil ha noe annet. Først når mamma og pappa vil gi den bort til søskenbarnet vårt en stund senere, husker vi hvor glad vi er i den fordømte leken, hvor viktig den er for oss, og dermed blir det helt uaktuelt at de skal gi den bort. Så blir den stående og samle støv innerst i skapet i et par års tid, før det samme dramaet gjentar seg. Litt slik er det med forhold også: vi kan ta en person for gitt, være drittlei vedkommende, drittlei hele forholdet – men så fort personen gjør det slutt, eller finner seg noen andre, vil vi ha dem tilbake. Da husker vi alt det fine, alle de gode minnene. Da er personen rett og slett det mest fantastiske mennesket i hele verden, og vi er overbevist om at vi aldri har elsket noen høyere. Hadde vi derimot fått dem tilbake, ville det tatt noen ukers tid før vi enten begynte å ta dem for gitt igjen, eller husket hvorfor forholdet gikk i dass i første omgang.

Tanker om Buffy-filmen (1992)

Lenge før Buffy Summers kom til Sunnydale, var hun student ved Hemery High i Los Angeles. Noen år før Sarah Michelle Gellar ble den jenta de fleste av oss forbinder med Buffy den dag i dag, ble rollen spilt av Kristy Swanson, i filmen «Buffy The Vampire Slayer» fra 1992. Her møter vi også Hilary Swank og Luke Perry, i rollene som Kimberly og Pike.

Det hersker en viss enighet, selv de mest ihuga Buffy-tilhengerne imellom, om at serien fra 1997 er langt bedre enn filmen fra 1992. Derfor hadde jeg egentlig ikke tenkt å se filmen, i frykt for at favorittserien min skulle være ødelagt for alltid. I går hadde jeg imidlertid et kjedsomhetens øyeblikk, og bestemte meg for å sjekke den ut likevel. Tross alt er det på grunn av denne filmen at det i det hele tatt ble noen serie.

I filmen møter vi, som tidligere nevnt, Kristy Swanson i rollen som Buffy. Kristy’s tolkning av Buffy er en langt dummere, langt mer overfladisk blondine enn den versjonen vi kjenner gjennom tv-serien. Den velkjente Buffy-humoren er likevel på plass, og vi får etterhvert vite at Buffy slettes ikke er så tanketom og overfladisk som hun først fremstår. Serien er ment som en oppfølger til filmen. Serie-Buffy er seksten år gammel når hun kommer til Sunnydale, og vi kan derfor anta at film-Buffy er fjorten-femten år gammel. Kristy Swanson var 21 år gammel da hun spilte rollen, men hun leverer. Det er troverdig at karakteren er ei ung tenåringsjente, om kanskje ikke så ung som hun egentlig skal være.

I filmen får vi et innblikk i Buffy’s liv før hun visste om vampyrer. Den gang livet hennes besto av shopping, shopping, kjekk kjæreste, cheerleading, snobbete venninner og enda mer shopping. En dag på skolen møter hun en voksen mann, spilt av Donald Sutherland. Den voksne, småcreepy mannen kaller seg Merrick og forteller Buffy at hun er utvalgt til å sloss mot vampyrer. Naturligvis tror Buffy at han må ha en skrue løs, men ombestemmer seg når han forteller henne om drømmer hun har hatt. Drømmer hun ikke har fortalt noen om.

Buffy blir med Merrick på kirkegården, hvor hun får se – og drepe – sine første vampyrer. Etter dette forstår hun at Merrick forteller sannheten. Han forteller henne videre at hun må fortsette å leve som normalt, for å ikke vekke mistanke. Ingen må få vite at hun er vampyrjeger. Buffy er mer enn villig til å gå tilbake til sitt normale, overfladiske liv, men sliter med å balansere de to. All treningen og vampyrjaktingen gjør at hun sliter med å holde seg våken på skolen, og at hun jevnlig må skulke cheerleader-treningen. Hun får heller ikke mye tid til venninner eller kjæreste.

Buffys kjæreste heter Jeffrey og spilles av Randall Batinkoff (til høyre). Dette plaget meg gjennom hele filmen, da han utseendemessig minner meg om seriemorderen Ted Bundy (til venstre). Å innstille hodet mitt på at dette ikke var Ted som hadde forsøkt seg som skuespiller, var dermed vanskelig.

Filmen var langt ifra så ille som jeg hadde forventet, og faktisk likte jeg den ganske godt, selv om det selvfølgelig er et par småting å pirke på. Blant annet er vampyrene ganske teite og lite troverdige, og selve historien i filmen passer ikke helt sammen med referansene som kommer frem i serien. I serien får vi for eksempel vite at Buffy har blitt overført til Sunnydale fordi hun ble utvist etter å ha brent ned gymsalen på Hemery, mens i filmen forlater Buffy og Pike gymsalen full av døde vampyrer, og helt intakt uten antydning til så mye som en flamme. Vampyrene i filmen blir heller ikke til støv når de dør, noe de gjør i serien.

Alt i alt en grei film, som burde ses før man ser serien.

Ukens irriterende ting

♡ Snø
Det snør, det snør, tiddelibom. Fuck my life, tiddelibom. Eller hvordan den sangen nå gikk igjen. Uansett; det har vært snø i to dager nå, og jeg er allerede lei. Kunne den ikke ventet til jeg var ferdig med å flytte, i det minste?

♡ Sigurd få’kke pult
De fleste har sikkert fått med seg at det går et program på tv som i sin tid het «Sigurd få’kke pult». Jeg ser ikke på TV, og bryr meg egentlig fint lite om hva som går der. Det som derimot irriterer meg er at vi i vårt politisk korrekte land ikke engang kan ha ordet «pult» i et tv-program. Det er for triggende, vet dere. Kan støte en stakkars jævel laget av porselen. Så nå heter programmet «Sigurd få’kke pxxxx», noe som ser helt latterlig ut, og i mine ører oversettes til «Sigurd få’kke pikk(s)», som igjen blir helt feil da serien, slik jeg har forstått det, handler om en heterofil fyr. Min beskjed er klar: la serien hete «Sigurd få’kke PULT», eller bytt hele tittelen fullstendig. Til og med «Sigurd får seg ikke noe» er bedre enn «Sigurd få’kke pxxx».

♡ Julemas
Jeg har aldri vært nevneverdig begeistret for julen. I min barndom betød den i stor grad stressa voksne, som igjen betød sure voksne, og mat jeg ikke likte. Etter at jeg flyttet i 2010, har jeg egentlig bare blitt enda mindre begeistet for den for hvert år som går. For meg betyr julen i stor grad to ting: 1) masse mas på facebook og i butikkene fra midten av september og helt frem til julaften, og 2) masse utgifter i form av gaver som må kjøpes og sendes. Ofte til nevøer og nieser jeg ikke engang har hilst på, eller kanskje møtt 1 gang de siste 3 årene. Unger som ikke har den fjerneste anelse hvem «tante Jessica» er, fordi foreldrene deres aldri har invitert meg på besøk eller giddet å ta turen hitover. I år skal jeg feire julaften helt alene, og selv om det er helt ok i grunn, føler jeg ikke noe voldsomt behov for å bli minnet på det daglig over alt på sosiale medier. «HvA sKaL dErE i JuLa Da?» eker over alt på sosiale medier for tiden, og jeg blir rett og slett irritert. Jeg skal sitte i pysjen og ete fjordland mens jeg ser dokumentarer om seriemordere på nett-tv. Piss off. Andre juledag kommer imidlertid lillesøster, mannen og niesen min (som jeg faktisk har møtt opptil flere ganger) for å feire antijul, og det blir koselig.

Hva tenker dere over punktene på listen?
Hva har fått DERE til å himle med øynene den siste tiden?

Når etterveksten blir lang…

𝅘𝅥𝅱 Når nettene blir lange,
og kulda setter inn
og Jessica har ettervekst
så huet går i spinn 𝅘𝅥𝅱

… Da er det greit å skjule den. Etterveksten, altså. Dette gjør vi med luer eller capser. I dette innlegget tar vi luer, så får vi heller ta capser senere. Jeg tør jo verken bleke eller farge håret i disse dager i frykt for at jeg plutselig sitter igjen med hele hodet i hendene.

LENKER: 1, 2, 3, 4, 5 & 6

Hvorfor stolthet = dumskap

Slik jeg ser det finnes det hovedsakelig to ting som virkelig hemmer oss mennesker i hverdagen: den ene tingen er frykt. Den andre er stolthet. Frykt skal vi snakke om en annen gang, men akkurat nå skal vi snakke om stolthet og hvordan denne følelsen påvirker oss negativt.

♡ HVA ER STOLTHET?

Det er ikke til å stikke under en stol at det norske språket kan være forvirrende til tider. Ordet ‘stolthet’, for eksempel, brukes gjerne på to forskjellige måter. Vi bruker begrepet stolt som erstatning for ‘fornøyd med egen innsats’, for eksempel når vi har fått 6’er på eksamen eller gjort noe vi aldri trodde vi ville tørre/klare. «Jeg er stolt av meg selv», kan man for eksempel si. Eller vi kan si til venner: «du har all grunn til å være stolt av deg selv». Denne typen stolthet er utelukkende positiv, og det er ikke denne typen stolthet dette innlegget handler om.

Den andre måten vi bruker begrepet stolthet på, er som en erstatning for ‘å være for god for’ noe. Dette kalles å ha stolthet, eller å være for stolt for ting, som for eksempel å be om hjelp når man sliter, eller innrømme sine feil/mangler. Det er denne typen stolthet som er hemmende, og utelukkende negativ.

♡ HVORFOR ER DET GALT Å HA STOLTHET?

Først og fremst er det ikke ‘galt’ å ha stolthet. Det er bare veldig upraktisk og hemmende. Går man rundt med en følelse av at man er ‘for god for’ enkelte ting, enten det er å dra enkelte steder, prate med enkelte mennesker, smake på en viss type mat, kle seg i visse klær, eller tilsvarende, går man glipp av mye. Man er i beste fall et fordomsfullt menneske, og i verste fall mentalt forstyrret (gudekompleks). Dette gjør at man ikke utvider horisonten sin, da man mener man er for god for alt man ikke allerede liker fra før av, og man går dermed glipp av sjansen til å lære, samt finne nye interesser/gleder i livet. Dersom man i tillegg er for stolt til å innrømme feil eller be om hjelp når man trenger det, gjør man egentlig bare livet mye mer komplisert og vanskelig enn det trenger å være. Denne typen stolthet er ofte bygget på frykten for hva andre mennesker vil tenke og mene, og er egentlig et resultat av dårlig selvtillit i god kombinasjon med ren og skjær dumskap.

♡ HVORDAN BLI KVITT STOLTHET?

Enkelt og greit: hopp i det. Slutt å tenke på hva alle andre vil tenke og mene. Hvem er ‘alle andre’, sånn spesifikt? Hvorfor betyr deres mening noe? Med mindre ‘alle andre’ er i din aller innerste sirkel av betrodde venner, kan du gi en god faen i dem. Faktisk; om ‘alle andre’ er i din aller innerste sirkel av betrodde venner og likevel våger å dømme deg for at du sliter psykisk, trenger hjelp med en avhengighet, eller har begynt å se filmer/høre på musikk/omgås mennesker/være i et miljø du tidligere så ned på, kan du drite enda mer i dem; de har vist hvem de er, og ekte venner dømmer ikke. Sånn sett skal du være glad du våget å gi slipp på stoltheten din og være litt mer åpen; de vennene som var falske, outet seg selv. Vink dem farvel.

Ha til enhver tid i bakhodet at livet er kort som faen, og man er direkte dum dersom man velger å gjøre det mer komplisert og vanskelig enn det trenger å være. Man er også direkte dum om man aldri gidder prøve noe nytt. Bestem deg enkelt og greit for å slutte å være dum.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: