Mind the business that pays you

Som kvinnfolk i dagens samfunn, er jeg offer for mye fordommer. Jeg skriver ‘dagens samfunn’ vel vitende om at de samme fordommene eksisterte da jeg var ung, da mamma var ung, og da bestemor var ung. Fordommer som at et par ekstra kilo på kroppen = lat, og at store silikonpupper = dum og billig, desperat og villig. Fordommer som at unaturlige hårfarger = oppmerksomhetssyk. Ingen av disse fordommene plager meg nevneverdig, fordi jo, jeg er lat til tider. Jeg har slike dager, noe jeg helt ærlig tror de fleste av oss har. Og jo dummere folk tror jeg er, jo mindre forventer de av meg, noe som egentlig er helt ok. Ingen forventer at jeg skal finne opp kuren for kreft eller starte et politisk parti, og det er helt ok. Helt ærlig ville det plaget meg mer om folk faktisk hadde slike forventninger til meg. Jeg mener; takk for presset og prestasjonsangsten?

En fordom jeg imidlertid ikke er like komfortabel med, er den jeg ofte får slengt i trynet hver gang noen spør hva jeg jobber med og jeg forteller dem at jeg er uføre. Fordommer om at jeg er en lat faen som snylter på staten. At jeg mangler jobb fordi jeg ikke gidder skaffe meg en, og at jeg har tatt ‘den lette utveien’, satt meg i en offerrolle og bruker dagene mine på å synes veldig synd på meg selv. Og selvfølgelig; at jeg får hauger og lass med penger for å sitte på ræva og proppe gapet fullt av mat.

Rett skal være rett; det er mange som lurer systemet. Jeg er ikke en av dem. Det var heller ikke jeg som gikk til nav og mente jeg burde bli uføre fordi «jeg hadde det så vanskelig». Det var faktisk Nav selv som kalte meg inn til et møte da jeg var tjueseks, etter at jeg hadde vært i systemet siden jeg var nitten. Etter at jeg hadde bodd ni forskjellige steder, søkt på over hundre forskjellige jobber, vært utplassert en mengde forskjellige steder og deltatt på hvert eneste kurs de hadde å tilby minst tre ganger. Det var Nav selv som sa til meg at de lurte på om jeg kanskje hadde rett på uførestønad på grunn av mine problemer. Det var aldri – aldri! – mitt forslag at jeg skulle få lov å sitte på ræva hjemme uten å gjøre en dritt.

Nav mente jeg kunne ha rett på uføre fordi de over flere år hadde sett hvordan jeg slet, og ikke sett noen bedring. Hvordan jeg dukket opp på tiltakene i halvsøvne fordi jeg lider av søvnforstyrrelser som gjør at jeg sliter med å sovne om nettene, og når jeg først gjør det, våkner jeg omtrentlig hver halvtime. Jeg kan ha perioder hvor jeg i løpet av en måned sover sammenlagt kanskje tre timer, og så kan jeg ha perioder hvor jeg ikke gjør annet enn å sove, og uansett hvor mye jeg sover, blir jeg ikke uthvilt. Søvnmønsteret mitt preges i stor grad av mareritt, og ofte våkner jeg opp mer utslitt enn jeg var da jeg la meg. Jeg kan våkne med hodepine, med hjertebank, så kvalm at jeg holder på å kaste opp, svimmel.. Det er sjelden jeg våkner opp uthvilt.

De hadde også lagt merke til at jeg ofte måtte dra hjem fordi jeg ikke følte meg bra. Jeg er ikke den som går hjem fordi jeg er ‘litt uggen’, men når jeg blir sittende to timer på toalettet med diarè, eller er så kvalm at jeg bare må sitte nede fordi jeg tror jeg skal kaste opp så fort jeg reiser meg, er så svimmel at jeg bokstavelig talt ser prikker danse foran øynene mine, eller har så vondt i magen at jeg tror hele systemet skal revne, da er jeg ikke mye til hjelp noe sted.

Saken blir absolutt ikke bedre av det faktum at jeg har prestasjonsangst så til de grader at jeg ikke klarer verken tenke, huske hvordan man gjør selv de enkleste ting eller i det hele tatt fungere fordi jeg føler alle ser på meg, alle dømmer meg, alle leter etter feil i alt jeg gjør etc, eller at jeg ikke takler konfrontasjon/kritikk i det hele tatt. Når jeg sier «ikke takler» mener jeg ikke at jeg synes det er ubehagelig. Litt ubehag mener jeg at man må tåle her i livet. Det som skjer i hodet mitt når jeg blir konfrontert/kritisert er en fight or flight-respons hvor hodet går helt i blankt, og jeg ikke klarer å tenke i det hele tatt. Det kreves all min mentale styrke å bli stående istedenfor å stikke av, og jeg står bokstavelig talt bare og venter på en knyttneve i ansiktet, en kniv mot strupen eller at noen skal hoppe på meg bakfra. Den logiske delen av meg vet selvfølgelig at jeg ikke kommer til å bli overfalt bare fordi noen gir meg litt kritikk, men den logiske delen av meg ligger litt i bakhånd, mens flight or fight-responsen min zoner ut på ordene som blir sagt og heller begynner å fokusere på kroppsspråk, lyder rundt meg, etc. Jeg kan stå og glane på deg mens du prater til meg, men tro meg; jeg husker ikke et ord av det du sa etterpå. Jeg var for opptatt med å forberede meg på den knyttneven som aldri kom.

Det var NAV – ikke jeg – som henviste meg til DPS for en utredning slik at de hadde konkrete diagnoser på papiret for å søke uføre. Det var DPS – ikke jeg – som mente at traumene mine var av såpass alvorlig grad at jeg neppe ville ha nytte av medisinering og at sjansen for at jeg ville kunne stå i en jobb var såpass liten at det ikke var verd å håpe på. Jeg valgte likevel å gi medisiner en sjanse, men de ga dårlig effekt. Det eneste som fungerte på meg var vival, men det ønsket de ikke å gi meg fast på grunn av risiko for avhengighet.

Jeg har forsøkt meg i mange jobber, men jeg klarer det altså ikke. Jeg har forsøkt medisiner, men de gir ikke effekt. Jeg betaler skatt, akkurat slik som alle andre. Likevel opplever jeg at folk ser på meg som en lat og giddeløs person som har ‘valgt den lette utveien’. Det irriterer meg faktisk grenseløst.

«Du kan jo gå på skole», er en ting jeg ofte hører. Ja, jeg kan det. Men til hvilken nytte? Om jeg ikke klarer å omgås mennesker er det kanskje lite vits å tvinge meg på skolebenken igjen for å utdanne meg i noe jeg har en pisselunken interesse for, når jeg aldri kommer til å få brukt utdannelsen til annet enn smalltalk-filler.

Hvorfor du ikke burde gå tilbake til eksen

De fleste av oss har vært der: vi trodde vi hadde funnet personen vi skulle dele resten av livet med. Situasjonen hadde sine opp – og nedturer, og selv om vi kanskje en gang i ny og ne vurderte å sette strek, si at nå var det nok og vi hadde det bedre alene, visste vi samtidig at vi aldri kom til å gjøre det. Vi ville savne dem for mye, og vi ville angre oss når de ikke lengre var der. Plutselig kom en dag der det ikke lengre var opp til oss; partneren vår gjorde det vi selv aldri ville gjort. Partneren vår satte strek, sa at nå var det nok, og forholdet var over. De gikk videre, vi så dem finne lykken med noen andre, og igjen satt du og jeg med sorg, savn og smerte. Jeg har vært der, du som leser har antagelig vært der, og mange av vennene mine har vært der. Jeg har vært hun som gråt på telefonen, plaget vettet av alle jeg kjente med konstant sutring og spørsmål som «hvordan får jeg ham tilbake?». Likevel er jeg også hun som blir oppgitt og irritert når vennene mine gjør det samme. Fordi jeg vet at det de lengter etter ikke er bra for dem, og kun vil være ødeleggende for dem. Så her kommer et lite innlegg til deg som savner eksen; en liten påminnelse om hvorfor du bør gi slipp. Ordene jeg skulle ønske jeg kunne sagt til meg selv, den gang jeg selv trengte dem.

♡ DE VIL GÅ FRA DEG IGJEN

De hadde deg. Dèt er det første du må huske på; de hadde deg. De hadde deg, og de valgte å gå fra deg. De kjenner deg, de vet hvem du er, og du har uten tvil gjort så godt du kan. Likevel valgte de å gi slipp på deg. Kanskje fordi de var lei av deg: lei av å tilbringe tid med deg, lei av å ha sex med deg, lei av å krangle med deg. Kanskje fordi de fikk følelser for noen andre; noen som var ny og spennende, istedenfor det «gode gamle» de hadde ventende hjemme. Eller kanskje fordi de ville ha noe mer, eller noe annet, enn det du 1) var villig til å gi dem, eller 2) de ville ha fra deg. Kanskje ville de ha barn. Kanskje var du ikke villig til å gi dem et barn, eller kanskje ville de rett og slett ikke ha barn med deg. Kanskje ville de reise verden rundt. Kanskje var du ikke villig til å reise verden rundt, eller kanskje så de for seg at å reise verden rundt med deg bare ville bety masse kranglig og drama, og ville heller reise med noen andre. Kanskje ville de gifte seg. Kanskje var ikke du interessert i å gifte deg, eller kanskje var ikke du en slik person de ønsket å gifte seg med. Poenget er; personen gikk fra deg, og selv om du kanskje skulle klare å ‘lure dem’ tilbake, vil de til syvende og sist alltid gå fra deg igjen. Hvorfor? Fordi du er ikke den type person de vil ha i det lange løp.

♡ DU KAN IKKE STOLE PÅ DEM

Menneskehjernen kan bare stole 100% på en person èn gang. Så fort den tilliten er brutt, vil du aldri klare å ha den samme tilliten til vedkommende igjen, uansett hvor mye du ønsker. Har du blitt forlatt, vil du alltid være redd for at de forlater de igjen. Har de vært utro, vil du alltid være redd for at de er utro igjen. Om de løy, vil du alltid lure på hva annet de lyver om. Kort og greit: personen valgte å gå fra deg, og derfor vil du aldri klare å verken stole på dem eller åpne deg ordentlig for dem igjen, i frykt for at de skal gå fra deg igjen – noe de kommer til å gjøre, av grunner beskrevet i punktet ovenfor. Dette gjør også at forholdet blir mer stress enn hygge for din del. Du vil konstant være på vakt, ‘på hugget’, i påvente av at historien skal gjenta seg. Du vil ha mareritt, du vil bli usikker så fort de ikke svarer på meldinger eller ikke tar telefonen, du vil overtenke enhver krangel. Du vil alltid ubevisst se etter tegn på at de begynner å ta deg for gitt, begynner å gå lei, fordi det har skjedd før og du er redd for å oppleve det igjen.

♡ DU ELSKER DEM MER ENN DE ELSKER DEG

En person som virkelig elsker deg vil aldri sette seg i en situasjon hvor de står i fare for å miste deg. Om en person velger å gå fra deg, er det fordi følelsene enten ikke er der lengre, eller fordi de har kjølnet en god del. Du tenker kanskje – i alle fall akkurat nå – at det er noe du fint kan leve med. At de ikke trenger elske deg så lenge du elsker dem. Det du imidlertid må være klar over er at en person som ikke elsker deg heller ikke vil gjøre sitt beste for å få ting til å fungere. Interessen deres er ikke der i samme grad som din. For deg er dette viktig, mens for dem er det rett og slett bare underholdning til de finner noen andre, eller til det blir for krevende å være sammen med deg. De kommer ikke til å være trofaste, de kommer ikke til å ‘lære å elske deg etterhvert’, fordi de allerede vet at du ikke er den personen de ønsker å sitte igjen med 3-5 år frem i tid.

♡ DE MISTER RESPEKTEN FOR DEG

Jo flere ganger du tilgir et menneske for å ha såret deg, jo mindre redde er de for å gjøre det neste gang. Om de går fra deg, og du tar dem imot med åpne armer når de bestemmer seg for å gjenoppta kontakten igjen, vil de ikke være det spor redde for å gjøre det igjen. Spesielt ikke dersom du attpåtil er en slik person som trygler dem om å komme tilbake etter at de har droppet deg. I dine øyne er alle dine «jeg savner deg», «jeg skal skjerpe meg», «gi meg en sjanse til»-meldinger kjærlighetserklæringer og tegn på at du virkelig bryr deg om dem og vil ha noe seriøst. I deres øyne, derimot, er det bare et tegn på at du har så lite repekt for deg selv at du heller vil være sammen med noen som ikke vil ha deg enn å være alene. Du fremstår rett og slett som en veldig stakkarslig og patetisk person, og folk flest klarer ikke ha respekt for stakkarslige, desperate og patetiske mennesker.

♡ DU ELSKER DEM EGENTLIG IKKE

Vi mennesker er slik at vi alltid vil ha det vi ikke kan ha. Det starter allerede i barndommen; vi vil ikke ha den billige leken som mamma og pappa kjøper så fort vi ber om den. Vi vil ha den dyre, som de sier at vi må spare til selv. Etter at vi har fått den, derimot, er den spennende i omtrentlig en måneds tid, før vi heller vil ha noe annet. Først når mamma og pappa vil gi den bort til søskenbarnet vårt en stund senere, husker vi hvor glad vi er i den fordømte leken, hvor viktig den er for oss, og dermed blir det helt uaktuelt at de skal gi den bort. Så blir den stående og samle støv innerst i skapet i et par års tid, før det samme dramaet gjentar seg. Litt slik er det med forhold også: vi kan ta en person for gitt, være drittlei vedkommende, drittlei hele forholdet – men så fort personen gjør det slutt, eller finner seg noen andre, vil vi ha dem tilbake. Da husker vi alt det fine, alle de gode minnene. Da er personen rett og slett det mest fantastiske mennesket i hele verden, og vi er overbevist om at vi aldri har elsket noen høyere. Hadde vi derimot fått dem tilbake, ville det tatt noen ukers tid før vi enten begynte å ta dem for gitt igjen, eller husket hvorfor forholdet gikk i dass i første omgang.

Hvorfor stolthet = dumskap

Slik jeg ser det finnes det hovedsakelig to ting som virkelig hemmer oss mennesker i hverdagen: den ene tingen er frykt. Den andre er stolthet. Frykt skal vi snakke om en annen gang, men akkurat nå skal vi snakke om stolthet og hvordan denne følelsen påvirker oss negativt.

♡ HVA ER STOLTHET?

Det er ikke til å stikke under en stol at det norske språket kan være forvirrende til tider. Ordet ‘stolthet’, for eksempel, brukes gjerne på to forskjellige måter. Vi bruker begrepet stolt som erstatning for ‘fornøyd med egen innsats’, for eksempel når vi har fått 6’er på eksamen eller gjort noe vi aldri trodde vi ville tørre/klare. «Jeg er stolt av meg selv», kan man for eksempel si. Eller vi kan si til venner: «du har all grunn til å være stolt av deg selv». Denne typen stolthet er utelukkende positiv, og det er ikke denne typen stolthet dette innlegget handler om.

Den andre måten vi bruker begrepet stolthet på, er som en erstatning for ‘å være for god for’ noe. Dette kalles å ha stolthet, eller å være for stolt for ting, som for eksempel å be om hjelp når man sliter, eller innrømme sine feil/mangler. Det er denne typen stolthet som er hemmende, og utelukkende negativ.

♡ HVORFOR ER DET GALT Å HA STOLTHET?

Først og fremst er det ikke ‘galt’ å ha stolthet. Det er bare veldig upraktisk og hemmende. Går man rundt med en følelse av at man er ‘for god for’ enkelte ting, enten det er å dra enkelte steder, prate med enkelte mennesker, smake på en viss type mat, kle seg i visse klær, eller tilsvarende, går man glipp av mye. Man er i beste fall et fordomsfullt menneske, og i verste fall mentalt forstyrret (gudekompleks). Dette gjør at man ikke utvider horisonten sin, da man mener man er for god for alt man ikke allerede liker fra før av, og man går dermed glipp av sjansen til å lære, samt finne nye interesser/gleder i livet. Dersom man i tillegg er for stolt til å innrømme feil eller be om hjelp når man trenger det, gjør man egentlig bare livet mye mer komplisert og vanskelig enn det trenger å være. Denne typen stolthet er ofte bygget på frykten for hva andre mennesker vil tenke og mene, og er egentlig et resultat av dårlig selvtillit i god kombinasjon med ren og skjær dumskap.

♡ HVORDAN BLI KVITT STOLTHET?

Enkelt og greit: hopp i det. Slutt å tenke på hva alle andre vil tenke og mene. Hvem er ‘alle andre’, sånn spesifikt? Hvorfor betyr deres mening noe? Med mindre ‘alle andre’ er i din aller innerste sirkel av betrodde venner, kan du gi en god faen i dem. Faktisk; om ‘alle andre’ er i din aller innerste sirkel av betrodde venner og likevel våger å dømme deg for at du sliter psykisk, trenger hjelp med en avhengighet, eller har begynt å se filmer/høre på musikk/omgås mennesker/være i et miljø du tidligere så ned på, kan du drite enda mer i dem; de har vist hvem de er, og ekte venner dømmer ikke. Sånn sett skal du være glad du våget å gi slipp på stoltheten din og være litt mer åpen; de vennene som var falske, outet seg selv. Vink dem farvel.

Ha til enhver tid i bakhodet at livet er kort som faen, og man er direkte dum dersom man velger å gjøre det mer komplisert og vanskelig enn det trenger å være. Man er også direkte dum om man aldri gidder prøve noe nytt. Bestem deg enkelt og greit for å slutte å være dum.

Tanker om ‘den rette’

Jeg skal være ærlig; når folk begynner å prate om ‘den rette’, begynner jeg å slite med å ta dem seriøst. Begrepet irriterer meg, fordi det antyder at i en verden med milliarder av mennesker, finnes det kun èn person som er riktig for deg. Dette igjen antyder at skjebnene våre er forutbestemt på forhånd, og at det sitter en moroklump der oppe over skydekket og gosser seg med å se oss gå inn og ut av feil forhold, mens han/hun styrer livene våre som marionetter. Styrer oss mot den personen han eller hun har skapt for å være vår ‘perfekte match’. At noen mennesker er skapt utelukkende for å være noen andres ‘soulmate’. For meg ligner dette faretruende på religion, og slikt tar jeg som tidligere nevnt avstand fra.

♡ VI LETER ETTER LIKHETER

Det er en unektelig sannhet at mennesker som tilbringer mye tid sammen begynner å tilpasse seg hverandre. Vår personlighet og væremåte er, selv om vi ikke alltid innser det, sterkt påvirket av de menneskene som har betydd mye for oss. Det kan være venner, familiemedlemmer, kjærester eller til og med fiktive karakterer i filmer og bøker. Vi liker å tro at vi er hundre prosent oss selv, men sannheten er at personligheten vår er en miks av både oss selv og andre. Spesielt dersom vi er romantisk interessert i et menneske har vi en tendens til å speile vedkommende raskere enn vi ville gjort dersom personen bare var en venn/bekjent. Dette betyr at vi ubevisst kopierer ord og utrykk, vaner (både positive og negative) og ofte også livsstil. Dette igjen bygger en illusjon av at vi har møtt vår ‘perfekte match’, kanskje spesielt fordi vi også blir litt ‘blind’ for ulikheter når vi er forelsket i noen, og kun ser det som er likt. Dette blir ekstra tydelig dersom person A har følelser for person B, mens person B har følelser for person C. Person A vil ofte føle at hun er helt lik person B, mens person B kanskje ikke ser likhetene i det hele tatt, men mener person C er ‘helt lik’ ham selv. Person A kan se ulikhetene mellom B & C, mens B ikke gjør det. C føler kanskje at hun er ‘helt lik’ person D, selv om både A, B og C er helt enige i at B og D er to helt forskjellige personer. I bunn og grunn bygger alt på et ønske om å være lik en annen person. Alle mennesker har både likhetstrekk og forskjeller med en hvilken som helst annen person, og derfor kommer alt i stor grad an på om det er likhetene eller forskjellene man legger fokuset på.

♡ FOLK FORANDRER SEG

Vi mennesker går gjennom mange endringer i løpet av livet. Både når det kommer til meninger, drømmer, stil, interesser og personlighet. De interessene du hadde på barneskolen er neppe de samme interessene du har på videregående, og den stilen du hadde som fjortenåring er sjeldent den samme stilen du har som tjuetreåring. Drømmene du hadde som sekstenåring er ofte forskjellig fra drømmene du har som tredveåring. Mennesker endrer seg etter hvert som de blir eldre, og den personen som er din perfekte match i dag, kan være helt feil for deg om tre år. Noen mennesker vokser med hverandre, men de aller fleste vokser fra hverandre – også i voksen alder. Selv har jeg fått mye kritikk i forhold for at jeg faktisk ikke endrer meg i det hele tatt. Den personen jeg var som 18-åring er i stor grad den samme personen jeg er i dag, i en alder av 31. Dette kan vi gå mer inn på i et annet innlegg, om det er ønske om det.

♡ HVEM ER DEN RETTE FOR MEG?

En ting jeg alltid har vært på jakt etter i forhold, er en partner som aksepterer meg for den jeg er. Ofte har jeg imidlertid opplevd at de som i starten ble tiltrukket av at jeg skilte meg ut, etter en viss tid begynner å irritere seg over dette, og forsøker å ‘normalisere’ meg. Plutselig blir det store krangler av at jeg liker neonfarger, høye sko eller utrigninger. Plutselig er jeg ‘barnslig’ fordi håret mitt er langt og rosafarget (eller blått, eller neongrønt, eller hva enn). Plutselig kommer lange taler om at jeg faktisk er en viss alder og burde se ut deretter. Derfor er det viktig for meg at en potensielt fremtidig partner ikke bare aksepterer at jeg aldri kommer til å bli ‘normal’, men også faktisk setter pris på det. Jeg trenger ikke et menneske som forteller meg at det er flaut å bli sett sammen med meg på grunn av stilen min, men noen jeg faktisk kan ‘være rar’ sammen med, og som matcher mitt nivå av ‘rarhet’. Ikke nødvendigvis stilmessig, men personlighetsmessig. En potensiell partner MÅ klare å gi faen i hva alt og alle andre tenker og mener om meg/oss/ham, ellers er hele forholdet kjørt før det i det hele tatt har begynt. Jeg orker ikke å måtte ha andres fordommer i bakhodet når jeg skal sminke meg, velge klær, farge håret, tenke og mene ting. Vedkommende må også akseptere at jeg ikke har lyst på barn. For all del, jeg kan sikkert overtales om noen års tid, men vedkommende bør i så fall ha gode argumenter til hvorfor livet mitt skal bestå av opprevnet underliv, bæsjebleier og skriking istedenfor chill musikk, netflix og spontanitet. Sist men ikke minst er det også viktig at vedkommende forstår at jeg trenger litt avstand. Vi kan gjerne være kjærester, men aldri samboere. Du kan gjerne bo hos meg noen dager eller uker i strekk, men så må du dra hjem til deg selv en liten tur og bli der noen dager. Jeg har en uvane med å bli alt for nært knyttet til kjærester, stole alt for mye på dem, og den situasjonen orker jeg ikke sette meg i igjen. Jeg må ha litt avstand når jeg kjenner at det begynner å bli for nært, rett og slett.

Det finnes sikkert tusenvis av mennesker, bare her i lille Norge, som kan lese beskrivelsen ovenfor og tenke «det er meg!». Om det er DEG, vær så snill å ikke ta kontakt. Per dags dato er jeg ikke interessert i å ‘havne i uløkka’ (forhold) igjen, og det er lite trolig at jeg kommer til å bli det før om en god stund. Vennskap er selvfølgelig alltid velkomment, men noe mer enn det orker jeg ikke.

Ukens irritasjonsmomenter

Jeg digger bildet ovenfor. Ikke vet jeg hva jeg gjør med hånden, eller hvorfor filteret gir håret mitt en skikkelig fæl farge, men jeg digger det likevel. Det er noe fint i alt det ufine. Her kommer en liste over ting jeg den siste tiden imidlertid ikke har digget.

♡ Ei ex-venninne
Jeg hadde ei jente jeg så på som ei venninne. Hun var religiøs, men ganske laidback på hele konseptet. Da jeg i september postet dette innlegget og ordene «religion og penger er roten til alt ondt» (punkt nr 26) , valgte hun å blokkere meg på facebook uten så mye som et ord. Det samme gjorde hun med min kompis Aylar. Ham blokkerte hun også på instagram. Der glemte hun å blokkere meg, så da fjernet jeg henne like gjerne selv, omtrentlig samtidig som jeg skrev dette innlegget. Jeg er glad i venninnen min, absolutt, men når du velger å sette eventyrfigurer høyere enn mennesker som det faktisk finnes bevis på at eksisterer, kan du egentlig bare ta rennafart og hoppe i dass.

♡ Kulde
Det begynner å bli kaldt i været. Jeg våkner opp kald, jeg legger meg kald, og dusjer flere ganger enn jeg må, bare for å få varme inn i den dumme kroppen som tydeligvis ikke klarer generere varme på egenhånd.

♡ Håret mitt
Jeg har ikke nevnt det på bloggen, men jeg har begynt å miste håret. Jeg har ganske tjukt hår til vanlig, omtrentlig tre ganger så tjukt som vanlig, skandinavisk hår, så det er ikke noen kjempekrise ennå, men likevel veldig ukult. Det er demotiverende å stå opp om morgenen, gre børsten gjennom håret, og hver dag sitte igjen med mer hår i hånden enn det normale folk mister på èn måned. Jeg opplevde også hårtap i 2015 da jeg fant ut at min daværende kjæreste planla å kicke meg ut fra vår felles leilighet slik at ei annen jente kunne flytte inn. Den gang dro jeg til legen og fikk vite at hårtapet var relatert til stress, og jeg tipper det er stress som har skylden denne gangen også.

Hva tenker dere over punktene på listen?
Hva har fått DERE til å himle med øynene den siste tiden?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: