Det begynner å ligne et liv

I går kveld, rett før leggetid, fant jeg ut at nå skulle jeg jammen ta i et tak. Så nå er treet oppe og pyntet, lysene hengt der de skal henge, duk lagt på bordet, og alle gaver pakket inn. Sengetøy er lagt på gjestesenga, som også ble satt opp i går, og det aller meste er klart til lillesøster og gjengen kommer for å feire anti-jul den tjuesjette desember.

Jeg var effektiv som bare F i går, og da er det kanskje heller ikke så rart at jeg var helt ubrukelig i dag morges. Sånn ca midt i frokosten bestemte jeg meg for at nei, dette orker jeg faktisk ikke, og gikk og la meg igjen – med verdens verste hodepine.

Sakte, men sikkert, begynner det å ligne et liv, dette greiene jeg holder på med. Jeg har til og med begynt å drikke isvann istedenfor brus, så her er det håp. I alle fall for øyeblikket. Det ender nok med at jeg havner på brusvogna igjen, men den tid, den … idioti.

På ordentlig & for alltid

I dag er det den første desember, noe som betyr at det er tjuefire dager igjen til julaften, for de av dere som feirer dèt, og tjueseks dager igjen til lillesøster, mannen og lille Angelica kommer til meg for å feire anti-jul. Anti-jul er mitt eget lille konsept, som vi skal snakke mer om i et annet innlegg. 

For å snakke litt mer om hvordan det går på hjemmefronten: det går bra. Jeg tar små steg ut av komfortsonen, og det går fremover, sakte og sikkert. Som dere kanskje husker fra dette innlegget, syntes jeg i starten det var ukomfortabelt å være alene. Jeg har jo knapt vært singel siden jeg var tenåring, så å plutselig skulle sitte helt alene var både nytt, rart og litt skummelt.

Men, som jeg også skrev: savnet etter å ha noen der var bare i starten. Jeg har det fint nå, og trives i eget selskap. Noen ganger må jeg likevel minne meg selv på at det er varig. Jeg er ikke alene bare i dag eller i morgen, men på ordentlig, og potensielt for alltid; at jeg ikke trenger å stresse med at jeg må ha gjort det ene eller det andre før noen kommer hjem – fordi det er ingen som kommer hjem, og jeg kan drøye ting en dag eller to, eller tre. Jeg kan gjøre ting i mitt eget tempo, når enn det måtte passe meg, uten at det blir noe videre diskusjon ut av det. Jeg er alene, og jeg bestemmer selv, og dèt er en veldig fin, og veldig befriende, men også veldig uvant følelse.

Jeg betalte 2000kr for å bli sett på

Funky overskrift, men nå skal dere høre.. 🙂

Her om dagen kjøpte jeg et par kommoder på IKEA, og betalte 2000 kr for hjemlevering. En noe stiv pris for levering, syntes jeg, men da skulle det også inkludere at varene ble båret inn i boligen og satt der jeg selv ønsket. Når man er ei lita jente på 165 cm som ikke trener styrke, er slike ting verd å betale for; jeg hadde jo aldri klart å flytte varene på egenhånd.

IKEA holdt meg oppdatert hele veien, og jeg fikk vite at varene ville leveres rundt klokken 13 i dag. Ganske så riktig; klokken 12:36 ringte de fra IKEA og lurte på om jeg kunne komme ut, da de slet med å finne frem. Jeg tok på meg sko og gikk ut for å møte den store bilen som sto ved postkassene.

Det første som da skjedde var at den ene av de to mennene i varebilen hoppet ut og ga meg et skjema. Jeg måtte underskrive på å ha mottatt leveransen, noe som selvfølgelig er helt vanlig, og som jeg gjorde uten å tenke over det. Deretter begynte han å lempe ut varene. Jeg tenkte det var rart at de ikke ville kjøre opp bakken først så det ble kortere å bære, men gadd ikke si noe på det; jeg legger meg ikke opp i hvordan folk gjør ting, så lenge de blir gjort.

Jeg tenkte jeg skulle være grei å hjelpe til med bæringen, så jeg tok de to minste eskene og slet meg oppover bakken med dem. Da jeg var på vei ned igjen så jeg han lempe av de to siste og gå foran igjen. Jeg tenkte han skulle gi beskjed til sjåføren at han trengte bærehjelp – men nei, han satte seg inn, og avgårde kjørte de!

Jeg så dem parkere litt lengre borte. Fra der de sto hadde de god utsikt til eskene som fremdeles lå på veien, og til meg. Jeg tenkte de skulle komme ut og hjelpe meg, så jeg forsøkte å flytte på eskene selv. Tenkte jeg skulle ta det jeg klarte, men det var tydelig at jeg slet. De to mennene i bilen kom aldri ut for å hjelpe. De satt bokstavelig talt bare og glante på meg. Naboen, derimot, kom for å hjelpe. Heldigvis!

Først da naboen var på vei ned igjen og alle eskene var båret opp, så jeg varebilen kjøre sin vei. De hadde sittet og sett på meg og naboen hele tiden, uten å hjelpe til det minste.

Så i bunn og grunn har jeg betalt IKEA 2000 kr for at leveranseteamet deres skal sitte i bilen sin og se på meg mens jeg forsøker å flytte esker som helt tydelig er alt for tunge for meg. Kjekk underholdning sikkert.

Nesten så jeg vurderer et forhold

Om noen lurer på hvordan det går for tiden, så kan jeg kort og greit opplyse om at det går kaldt. Det er snø ute, og tjukk is på rutene inne. Jeg sitter med varmeovnen bokstavelig talt oppe i stofaen, cirka tre centimeter fra ansiktet, og hutrer som en idiot. Jeg sover med flere lag klær om natten, og har ikke lyst til å gå ut av sengen om morgenen, men tvinger meg likevel. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men nå sier jeg det (igjen): jeg kan ikke fordra vinterkulden!

Det er nesten – NESTEN! – så jeg vurderer å skaffe meg mannfolk, bare for å ha en varm rygg å legge de iskalde, frosne føttene mine på om kvelden. Men jeg vet jeg ville angret meg, så jeg lar være. Jeg skal nok overleve kulden alene, jeg, altså, om jeg så må stappe ovnen opp i fødekanalen for å få det til.

Ellers er oppdateringene ganske … Sparsommelige. Jeg bor alene, og i natt var første kvelden jeg sovnet i fornuftig tid. Normalt sett sovner jeg i 6-7-tiden om morgenen, men i natt sovnet jeg faktisk rundt to, noe som slettes ikke er dårlig.

Det kommer mer givende innlegg senere, jeg må bare få tint hjernen min så den fungerer normalt igjen. Frosne hjerner tenker ikke.

Hvil i fred

Happy new hair! ♡

Hva synes dere, kler jeg neon? Selv er jeg i alle fall veldig fornøyd, og kommer antagelig til å bruke denne fargen igjen, selv om det ble et voldsomt klin på hender og ansikt. Haha. Minn meg på å bruke hansker neste gang, for den går helt seriøst ikke bort. Ikke med vanlig håndsåpe, ikke med sitron, ikke med antibac, zalo, dusjsåpe, tannkrem.. Fargen sitter godt. Jeg krysser fingrene for at den sitter like godt på håret som den gjør på huden. I så fall kommer jeg til å ha den for alltid.

Fra det ene til det andre: bestefar er død. Ikke min biologiske bestefar, men faren til min tidligere fostermor. Han var en kul fyr, og det er trist at han nå er borte. Jeg har faktisk nevnt ham på bloggen før, i 2015(?), da jeg var i dåpsselskap for min fostersøsters datter. Jeg nevnte hvor vondt det var at han var blitt dement og ikke husket hvem jeg var. Det er mulig jeg har slettet innlegget nå i senere tid, men noen av dere husker det kanskje likevel? Jeg har ikke sett ham siden den gang, og nå er han altså borte for alltid.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: