…Og ellers går det bra

…. Jeg har seriøst ikke ord.

Hun skrek: «svarte faens jævla forpulte…»

Å flytte er gøy. Den delen som er mindre gøy, er pakkingen. Å finne alle disse småtingene man har liggende strødd rundt omkring, og putte dem i esker. Jeg har mange slike småting liggende. Mange store ting, også. Og klær nok for en hel afrikansk landsby. Alt dette skulle jeg i går pakke ned.

Etter pakking – som alltid er gøy når man har vondt i ryggen –  var det bare å få det ut i bilen. Også dette var et prosjekt jeg måtte ta med vond rygg. Humøret var med andre ord ikke helt på topp, og da mange av disse tingene var såpass tunge at jeg ikke klarte å bære dem ordentlig og derfor endte med å gå rett i bilen med både albuer og knær rett som det var, ble humøret bare verre. Spesielt èn sekk med klær var veldig tung. Den må ha veid minst hundre kilo, dere kan ikke overbevise meg om noe annet. Denne monstersekken slepte jeg med meg ut i bilen, fordi jeg rett og slett ikke klarte løfte den. Løfte den måtte jeg likevel, da den skulle opp i passasjersetet.

Med alle mine krefter, litt kneskåling med bilen og mye frustrasjon, fikk jeg den endelig godt på plass…. I to sekunder, før hele greia falt ned og ut av bilen.

«SVARTE FAENS JÆVLA FORPULTE INNAVLA MØKKASEKKHELVETES FITTELIV!!!!»
skrek jeg i irritasjon, bare for å oppdage to sekunder senere at naboen var ute på luftetur med hunden.

Så var det bare å starte kampen på nytt. Jessica mot (dritt)sekken, runde nr 2. Jeg vant, men det føltes ikke egentlig som noen seier, fordi jeg oppdaget at sekken hadde revnet. Jeg kan med andre ord se frem til at det røsser klær utover hele plenen når jeg skal bære den inn i det nye huset om et par dager. Stas.

Liiiivet iblant altså ♥♥

Et nytt kapittel

Høsten er, som tidligere nevnt, en deprimerende tid. Likevel har jeg alltid likt den. Kanskje fordi den og jeg er litt like. Jeg kan være kald, som vinden en sen kveld. Gåtefull og mystisk, som tåken en tidlig morgen. Tilbaketrukket, som solen bak skyene. Jeg er en fargerik og falmet sjel, som bladene på bakken. Og akkurat som høstnatten, bærer jeg på et mørke.

Vi er like, høsten og jeg, og jeg både elsker den og hater den. Litt slik som med meg selv, også. Jeg elsker meg selv, men noen ganger hater jeg meg selv, også. Jeg er best i verden, men verdens dårligste. Jeg kan alt, men duger ikke til noe. Jeg er vakker, men støgg som juling.

Snart begynner et nytt kapittel i livet mitt, og for øyeblikket er det bokstavelig talt nedpakket i bokser. Snart skal jeg flytte. Være alene igjen for første gang siden 2015. Jeg trenger det, men jeg gruer meg. Jeg liker ikke ensomheten. Den skremmer meg. Bringer frem minner jeg ikke burde huske, og tanker jeg ikke burde ha. Men det skal bli fint, også. Gå naken hjemme igjen. Se på TV og høre på musikk. Dusje så ofte og så mye jeg vil. Gråte, flire, synge, danse, tryne, sove, gi faen.

Det skal bli fint,
det skal bli flott,
det skal bli spennende,
det skal bli rått.

Men det vil skremme meg,
stillheten føles unaturlig
tanker kommer og 
jeg vil gjemme meg
fra tankene
som sier at alle
vil glemme meg

om de ikke er her,
om de ikke ser,
om livene deres går videre
og de ikke tenker på meg mer

hvem er jeg da?
hva gjør jeg nå?
er ensomhet veien
jeg alltid må gå?

glemt og forlatt
ødelagt og besatt
av å huskes 
bety noe for noen
det gir meg kaos i mongohuet
jeg finner ikke roen

Men det går seg nok til, dèt også. Alt er en tilvenningsprosess, liker jeg å tro. Dessuten vil jeg jo fremdeles ha venner. Jeg kommer aldri til å bli hundre prosent alene igjen, slik som jeg var i 2015 🙂

Siden sist @ Livingdoll

God mandagskveld!
Det har vært stille på bloggen noen dager nå, og derfor tenkte jeg komme med en kjapp oppdatering.

Den tjuefjerde September fylte jeg 31 år. Dagen fikk for det meste passere i stillhet, avbrutt med et og annet «gratulerer» på facebook og SMS. Jeg og Lena tok en tur på kafè og skravlet litt. Det var også en plan at kjæresten til Lena skulle klinke til med bursdagskake. Dette skjedde av uante grunner ikke, noe som egentlig var helt greit; jeg var ikke i noe særlig bursdagshumør uansett. Samme kveld bestemte jeg meg spontant for at NÅ var det på tide å farge håret igjen, og dermed var rosafargen tilbake.

Den tjuefemte September var det meldt snø, og jeg fikk en anelse panikk av tanken på alle tingene mine som fortsatt sto nede hos Chris og som jeg plutselig så for meg at jeg måtte dra hjem med i tidenes snøstorm. Derfor sendte jeg Chris en snap med at jeg «kommer på søndag», men ombestemte meg veldig kjapt og tenkte at den turen kunne jeg egentlig ta der og da. Dermed hev jeg meg på VY-appen, sjekket når neste tog gikk, bestilte billett, og dro i vei.

Den tjuesjette September var det på tide å dra hjem igjen. Smålig brisen på pils, lettere underernært på søvn og med hundreogørtogførti ting la jeg i vei mot togstasjonen. Der møtte jeg ett par som hadde problemer med bilen og som ville bestille tog hjem isteden. Toget var utsolgt, så jeg foreslo buss, noe de syntes virket som en grei løsning. På toget satt jeg i halvsøvne til jeg hørte ordene «ål» og «stasjon». Gikk av, dro tingene mine hjemover, og hadde akkurat fått lagt dem fra meg da Lena plutselig sto utenfor. Vi skravlet litt, jeg satte pilsen i kjøleskapet, og er en anelse usikker på hva jeg gjorde resten av kvelden, egentlig.

I dag, den tjuesyvende september, har jeg stått opp, dusjet, gått på butikken for å kjøpe meg mat fordi jeg var drittlei hodepine, ryddet litt i tingene mine, skravlet litt med Lena, skravlet med lillesøster på telefon, vært på gåtur, vært i dusjen igjen, betalt regninger… Det var en plan inni der om å lage meg middag, men den glemte jeg bort. Det ligger også en plan der om å få i gang noe rutiner igjen. Dem skal jeg skrive ned når jeg er ferdig med dette blogginnlegget.

Mens vi venter på at det skal gå galt

Høsten er en deprimerende tid.
Det er en tid hvor blå himmel erstattes med grå tåke, og hvor solfylte dager må vike til fordel for regn og torden. En tid hvor den friske brisen som avkjøler så godt på de varmeste sommerdagene, forvandles til en sur vind som pisker i ansiktet. Det er en dødsårstid, hvor de grønne bladene på trærne blir brune og faller av, og alle de vakre, fargerike blomstene som spiret frem under de varme vår – og sommermånedene, visner og dør. Verden blir mørkere, kaldere og alle de glade fargene falmer.

Jeg skal ikke klage for mye; vi har tross alt vært heldige med været. Helt frem til forrige uke var det sol, blå himmel og oppimot 23 grader på de fineste dagene. Sommeren fikk vare litt lengre i år, og det er jeg veldig glad for. Nå, derimot, ser det ut til at det er blitt høst. På ordentlig.

Neste uke har jeg, som nevnt tidligere, bursdag. Da fyller jeg 31. Hvert eneste år, så langt tilbake jeg kan huske, har det skjedd noe skikkelig kjipt på bursdagen min. Det er typisk nok blitt en dag hvor jeg får kjipe beskjeder, blir trekt alt for mye penger på konto, noen dør eller kjæresten slår opp. Bursdagsulykken strekker seg faktisk helt tilbake til den dagen jeg ble født, på slutten av nittitallet. Dere forstår, jeg er født to uker for tidlig, og skulle egentlig vært et oktober-barn. Så med dèt i bakhodet sitter jeg egentlig bare og venter på at noe skal gå galt i år, også. Jeg har en liten mistanke om hva det kan være, uten at jeg skal si så mye – i frykt for å gi skjebnen en ‘glup idè’.

PS: jeg har lagt et slikt fancy maleri-filter på bildet ovenfor, så alle som satt og lurte på om jeg har kuttet av meg fingertuppene, kan nå slappe helt av. 😉

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: