Tanker på en lørdag

Fredag neste uke fyller jeg 31 år.

Som barn håpet jeg alltid at livet mitt ville være «på plass» innen jeg nådde tredveårene; jeg så for meg at jeg allerede i midten av tyveårene ville være lykkelig gift, ha en stor vennekrets, eie et stort, hvitt hus med det standard hvite gjerdet, og ha mange dyr.

Hadde jeg som barn blitt fortalt at den dagen jeg fylte 31 ville jeg fremdeles være singel, ha svært liten omgangskrets, at jeg aldri hadde vært gift og at jeg lette etter et sted å bo, tror jeg neppe jeg ville taklet det særlig bra. Antagelig ville jeg gitt opp livet, vitende om at selv så langt frem i tid ville jeg fremdeles sitte med en følelse av å være uønsket, uelsket og ikke passe inn. Hadde jeg blitt konfrontert med min egen fremtid som barn eller ungdom, ville dere mest sannsynlig hatt en grav å besøke, istedenfor en blogg.

Jeg tror dette er en av de viktigste grunnene til at vi ikke bør forsøke å grave så mye i fremtiden; det er ikke meningen at vi skal vite om den på forhånd. Ting blir sjelden slik vi ser for oss eller håper på, og ser man min nåtid gjennom øynene til et lite barn hvis eneste drøm i livet var å bli satt pris på, ser det mildt sagt dårlig ut.

Det en magisk krystallkule eller synsk person imidlertid ikke ville være i stand til å fortelle lille Jessica på åtte eller fjorten år, er at innen jeg fylte 31 ville jeg ikke lengre ønske meg noen av disse tingene. At jeg ikke lengre søker etter kjærlighet og ‘lykkelig alle sine dager’. At jeg ikke vil ha noen kjæreste, eller et liv fullt av venner som renner ned dørene døgnet rundt og aldri gir meg fred. At jeg i en alder av 31 faktisk foretrekker å være litt alene. Foretrekker stillhet. Foretrekker å våkne opp uten noen andre i sengen. Foretrekker en situasjon hvor jeg ikke trenger bekymre meg for å bli løyet til, manipulert, bedratt eller forlatt av noen som ser meg i øynene og lover meg evigheten. At jeg i en alder av 31 har funnet ut at til syvende og sist ligger ikke nøkkelen til evig lykke i hva man har eller ikke har, men i hvordan man velger å se den situasjonen man er i.

Om seks dager fyller jeg 31, og selv om du ikke kan se endringene i ansiktet mitt eller måten jeg lever livet mitt på, tror jeg likevel det er åpenbart at jeg har forandret meg litt. At sjelen min har blitt litt klokere med årene.

Du kan ikke se det på meg, men du kan lese det på bloggen. 

10 overraskende ting om meg

Det er fjortende september, noe som betyr at allerede neste uke er det tid for min årlige «x antall ting jeg har lært i løpet av x antall år»-liste. Det har på en måte blitt bursdagstradisjonen min, det å hvert eneste år komme opp med like mye «livsvisdom» som antall år jeg fyller. I dag, derimot, tenkte jeg å overraske gamle og eventuelt nye lesere med å liste opp noen overraskende fakta om meg selv.

01.♥ Favorittdyret mitt er flaggermus.
Mange tror at det er katter som er favoritten min, men det stemmer altså ikke. Helt siden jeg var bitteliten har flaggermus vært favoritten, og ofte pleide jeg gå ut på natten i håp om å se flaggermus på nattehimmelen.

02.♥ Favorittfargen min er turkis.
Mange tror det er rosa, men det er feil. Favoritten er turkis, som vannet på Maldivene.

03.♥ Jeg synker ikke.
Jeg har utrolig vanskelig for å dykke, rett og slett fordi jeg flyter opp. Jeg kan legge meg rett på ryggen og bare flyte avgårde, og slik har jeg alltid vært. Noen vil sikkert mene det er normalt, men det fascinerte i alle fall folk noe voldsomt da jeg var lita jente.

04.♥ Jeg er min egen rake motsetning.
Jeg kler meg enten i masse farger, eller kun svart. Jeg vil enten ha masse liv og røre, eller stillhet og null folk rundt meg. Jeg føler enten alt for mye på en gang, eller ingenting i det hele tatt. Jeg er enten veldig sympatisk, eller fullstendig kald. Jeg kan være veldig voksen, men også veldig barnslig. Jeg hører på metal når jeg skal trene, og rolig når jeg vil sove, og alt annet litt innimellom. Jeg er motstander av religion men synes Satan er en knakende likandes kar. Kroppstemperaturen min er enten litt over, eller veldig langt under, gjennomsnittet. Jeg hater sprøyter, men er fascinert av blod. Men; jeg ville aldri skadet noen som ikke fortjente det og dèt er vel det viktigste.

05.♥ Jeg er det mest lojale mennesket du noen gang vil møte.
Det finnes to ting jeg holder knallhardt på her i livet: man er herre over egne lyster, og man gir ikke opp. Er du i et forhold med meg vil du aldri oppleve at jeg er utro, eller at jeg dumper deg. Jeg har vært i forhold hvor jeg har blitt betatt av et annet menneske, og jeg har løst det ved å bryte all kontakt med vedkommende. Jeg kan være forelsket til langt oppover ørene, og likevel si «jeg har type, og kommer ikke til å ligge med deg» til et menneske selv om jeg er sørpe dritings. Dytte dem bort når de prøver seg, blokkere nummeret når de ringer. Been there, done that. Er man ikke herre over egne lyster, er man i mine øyne et veldig svakt menneske, og jeg tror helt ærlig jeg heller ville stukket en kniv gjennom min egen håndflate enn å gi etter for svakhet. Det samme gjelder for problemer i forholdet. Jeg er veldig på den at man ikke skal gi opp når ting blir vanskelig. Gir man opp, er man svak, og jeg vil ikke være svak. Men er vedkommende en drittsekk, så er det adios på sekundet. Jeg gidder ikke leke mann-og-dumsnill.

06.♥ Jeg vil ikke ha barn.
Dette har jeg skrevet et helt innlegg om her.

07.♥ Jeg leser veldig mye psykologi
Jeg er veldig fascinert av hvordan mennesker fungerer rent mentalt, og leser derfor veldig mye psykologi. Spesielt psykopater/sosiopater fascinerer meg. Visste dere for eksempel at verken psykopat eller sosiopat er en diagnose? Tilstanden går under begrepet «anti-sosial personlighetsforstyrrelse» (ASPD) og i likhet med autisme, er det et spektrum å forholde seg til her. Jeg kan bli helt fascinert av psykopat-hjernen (som skiller seg fra hjernen til en sosiopat på mange områder) og kunne fort plaget liv og helse av dere stakkars lesere med dette her.

08.♥ Jeg elsker å skremme meg selv
Hver eneste gang jeg sitter i et fly forsøker å innbille meg selv at vi kommer til å styrte. Hver eneste gang jeg går alene på natten, tenker jeg på hvor mange gærne mennesker det finnes der ute som kan komme og drepe meg. Hvorfor? Fordi 1) man er alltid mye mer takknemlig for å komme hjem i god behold når man har klart å lure seg selv til å tro at man var nær døden, og 2) adrenalinrush.

09.♥ Jeg har veldig liten interesse for folks liv
…Og derfor kan jeg ikke fordra å få bilder av det på snapchat. Jeg bryr meg om at folk jeg er glad i skal ha det bra, og hvis de har et konkret problem så vil jeg gjerne hjelpe, men jeg trenger virkelig ikke involveres i ubetydelige småting fra hverdagen din. Drit i å sende meg bilder av at bikkja sover i sofaen, at katta sover i senga, at ungen leker i sandkassa, at du hadde knekkebrød til frokost i dag, eller filter-trynet ditt fra samtlige vinkler.

10.♥ Jeg har et elsk/hat-forhold til moderne teknologi
Jeg liker å blogge. Jeg liker å høre på musikk gjennom spotify, se filmer via netflix, og holde kontakt med folk via facebook og snapchat. Der stopper det egentlig for min del. Fuck off med alt maset om å måtte laste ned TikTok, Vine, KIK, ditt og datt. Det kommer ikke til å skje.

Hva overrasket deg mest? 
Visste du noe av dette fra før?
Har vi noe felles? 🙂

Nedtur

«god» kveld.
Jeg setter god i hermetegn, for egentlig kan hele dagen bare ta rennafart og hoppe i dass akkurat nå. Hvorfor det, lurer du kanskje på. La oss starte med det faktum at jeg har forsøkt i hele dag å få noen til å hente et bord til meg på Gol. Jeg skal, som det er blitt nevnt hundre ganger her inne, endelig flytte fra eksen, og da trenger jeg ting jeg ikke har. Som for eksempel et stuebord, og en sofa. Dette endte slik ting har en tendens med å ende; det var bare å droppe hele greia.

Det viste seg imidlertid at eksen til Lena har et lignende bord som jeg kunne få. Gratis, til og med. Livet smilte en liten stund, helt til jeg fikk vite at jeg kanskje ikke får huset likevel. Så nå sitter jeg her med et kanskje. Kanskje får jeg det ikke, kanskje må jeg lete etter noe nytt, kanskje suger livet mitt megaballe akkurat nå.

Dagens planer

God morgen!
Jeg startet dagen med å hive på meg crocs (første tilgjengelige jeg hadde) for så å løpe ut døra hjemme for å rekke en telefonsamtale med en av de flotteste menneskene jeg kjenner. Jeg liker å kombinere telefonprat med skogstur, så dette var en veldig fin start på dagen som jeg håper jeg kan ha oftere fremover.♡

Det blir nok ikke så mye skogstur når jeg flytter, noe jeg håper er veldig snart, men det går fint;
kan gå på skogstur i sentrum også, jeg 😉

Planen i dag er at jeg og Lena skal ut en tur for å se på huset jeg skal overta. Jeg har sett det tidligere, men da så jeg bare veldig raskt gjennom uten egentlig å registrere så mye oppi hodet. Nå skal jeg se mer ordentlig, og det tror jeg blir veldig fint. Ikke minst gleder jeg meg til å kunne flytte så jeg kan ha besøk av venner og slekt. Har liksom ikke hatt så mye av det de siste … elleve-tolv? årene.

Tiden går annerledes her

Som jeg nevnte for et par dager siden er jeg hjemme igjen.
Det har jeg vært i ni dager nå. Det føles imidlertid mye lengre. Som uker, eller kanskje måneder.

Derfor fikk jeg brått panikk i går da jeg husket på at passet mitt ligger nede hos Chris fremdeles. Jeg var overbevist om at nå hadde tingene ligget der nede så lenge at det begynte å haste med å få hentet dem. Hvorfor vet jeg ikke. Tidsbegrep er noe jeg alltid har vært veldig dårlig på; jeg kan referere til en elleve år gammel hendelse som «i fjor eller forfjor eller noe sånn», samtidig som noe som er under to uker siden kan virke som flere måneder. Som barn kunne jeg synes ti minutter i bilkø var forferdelig lenge, mens jeg kunne sitte rett opp og ned med bena i kors og dagdrømme i 1-2 timer uten å merke at tiden gikk i det hele tatt. Jeg har alltid vært litt rar sånn, og det både fascinerer og skremmer meg.

Siden siste oppdatering har jeg skaffet meg bosted. Forhåpentligvis. Ingenting er avklart enda, men jeg krysser fingrene. Å flytte for meg selv og være alene er noe jeg virkelig ser frem til, da jeg aldri egentlig har vært alene på ordentlig før. Jeg flyttet, som mange vet, rett ifra jenterommet og inn i et samboerskap med to gutter da jeg var 19, og min første «smak av frihet» var da det ble slutt med den ene av dem i september 2015. September året etter møtte jeg han jeg per dags dato fremdeles bor med, så det er virkelig ikke lange tiden jeg har vært ordentlig alene i mitt liv.

Det skal bli spennende.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: