Derfor photoshopper jeg bildene mine

Vi bloggere/influencere photoshopper bildene våre. De færreste av oss innrømmer det, men ser du for eksempel Sophie Elise eller fotballfrue Caroline Berg Eriksen på tv og sammenligner med bildene de poster på blogg og instagram, ser man en tydelig forskjell. 

Jeg photoshopper også bildene mine. Ser du meg i virkeligheten ser jeg faktisk ut som en helt annen person, dersom vi skal tro flertallet av mine tidligere kjærester, som også mente det var forferdelig flaut at jeg skrev blogg fordi bildene mine ikke lignet på meg selv i det hele tatt. Personlig mener jeg kritikken er overdrevet og at jeg, i alle fall, ville kjent igjen meg selv på gata. Om dere ville gjort det, får dere avgjøre av bildene her i innlegget.

Så hvorfor photoshopper vi bildene våre? 

Jeg kan selvfølgelig kun snakke på egne vegne, men for min del startet det faktisk som et eksperiment. Jeg ville se om folk behandlet meg annerledes/bedre dersom de oppfattet meg som pen.

Jeg personlig mener ikke at jeg er stygg å se på, men har ofte blitt gjort oppmerksom på at andre synes det. Derfor ville jeg teste ut om folk behandlet meg bedre/var hyggeligere/ mer interessert i meg dersom jeg fikset litt på utseendet i photoshop.

Svaret, for dem som lurer, er ja. Mens mennesker i det virkelige liv ofte har kritisert utseendet mitt, har mennesker på internett rost det opp i skyene. Derfor har det også vært veldig lett for meg å bli avhengig av å fikse på bildene mine før jeg legger dem ut.

Men har det tatt helt overhånd? Ser jeg ut som en helt annen person? Del gjerne deres egne tanker/meninger i kommentarfeltet. 

Ikke fortell meg hva jeg kan kle meg i

Jeg elsker pels: jeg elsker dyrepels på de levende, frie dyrene, og jeg elsker fuskepels på klær og moteartikler. Som dyreelsker kunne det aldri falle meg inn å kle meg i ‘ekte vare’, og jeg tror personlig man må være en veldig selvopptatt og følelseskald person dersom man støtter/forsøker å rettferdiggjøre et uskyldig vesens lidelse bare fordi man selv får en fin jakke eller veske ut av det. For meg er fuskepels først og fremst fint å se på, men det er også et viktig bevis på at man kan få looken uten å ty til dyremishandel og drap.

Noen mennesker er imidlertid uenige. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at folk som bærer fuskepels er dårlige mennesker, fordi fuskepels er laget av plastikk, og plastikk er dårlig for miljøet.

Slike kommentarer får meg alltid til å himle litt oppgitt med øynene, fordi det er så fryktelig åpenbart at vedkommende ikke vet hva de prater om.

Sannheten er nemlig at fuskepels verken er bedre eller dårligere enn all den andre plastikken du allerede har på kroppen din til vanlig. Å prate om at plastikk er så fryktelig dårlig for miljøet og at man derfor burde bruke ekte pels isteden blir veldig ironisk når du selv står der ikledd plastikk fra topp til tå.

For du vet vel at sålen på skoene dine er laget av plastikk?

Fleecegenseren du er så glad i?
Fleece = plastikk

Joggebuksen din laget av nylon og elestan?
Nylon = plastikk
Elestan = plastikk 

Toppen din laget av polyester?
Polyester = plastikk 

Har du klær av Spandex/Lykra/Akryl?
Lykra = plastikk
Spandex = plastikk
Akryl = plastikk 

Dette putter du på kroppen daglig og ser ingen problemer med det overhodet, men så fort noen velger fuskepels over naturlig pels, kommer du med moralpekener? Ta av deg plastikken din, du, før du begynner å fortelle andre at de burde la være å kjøpe fuskepels fordi det er plastikk. 

Å være demiseksuell i en hookup-kultur

Det er fredag kveld, og vi skal på fest. Vi jentene står med drinken i den ene hånden, og sminkekosten i den andre. Vi fikser oss, legger siste finish på sminke og hår, mens vi snakker om hvor mye vi gleder oss. Vi håper det kommer kjekke gutter. Vi håper vi har det gøy. Venninnene mine håper de får seg noe. Jeg vet allerede at jeg kommer til avvise enhver mann som prøver seg, og dra hjem alene. 

Jeg er demiseksuell. Det betyr at jeg ikke føler en seksuell interesse for et annet menneske før jeg har blitt kjent med vedkommende. Jeg må føle en kjemi, jeg må like vedkommendes personlighet, jeg må være glad i ham, for at jeg skal ha lyst til å ligge med ham, eller delta i andre seksuelle aktiviteter. Jeg trenger ikke være forelsket, men kjemien må være der, han må være fin å se på, og jeg må føle at dette er noen jeg – i det minste – kunne forelsket meg i om ting var annerledes.

Så mens jevnaldrende jenter pynter seg og drar på fest i håp om å finne en sengepartner for kvelden, pynter jeg meg for min egen del og drar på fest for å sosialisere; for å ha det moro, bli kjent med nye mennesker, forhåpentligvis få meg noen nye venner – men aldri for å finne noen å ligge med. Å gå til sengs med et fremmed menneske er noe som frister meg like lite som å plukke opp en brukt tyggis fra bakken og stappe den i munnen. Det hjelper ikke om han er fin å se på, om han er sjarmerende, eller om han kjøper utallige mengder med drinker til meg; jeg får ikke mer lyst på ham av den grunn. Ikke får jeg lyst på tyggisen heller, om du plukker den opp for meg, pakker den inn i fint papir og gir den til meg. Takk som byr, men nei, ellers takk.

Å være demiseksuell i en hookup-kultur hvor det forventes at alle jenter skal sprike og skrike for den første og beste som gir dem et par komplimenter, er til tider utfordrende. Ikke bare på fest, men også i det daglige; folk har en tendens til å se hint som ikke er der.

Inviterer jeg en kamerat på besøk, er det for å gjøre venneting. Uskyldige venneting som å sitte og skravle, se en film eller finne på noe gøy sammen. Det er ikke et hint om at jeg liker ham litt ekstra, eller at jeg er ute etter sex. Jeg er aldri ute etter sex. Men fordi vår kultur er som den er, tolker mange det på den måten. De ser hint som ikke er der, og kan fort føle seg lurt når de forstår at jeg ikke er så seksuelt interessert som de har fått inntrykk av.

På samme måte har jeg en tendens til å overse hint som for andre ville være fullstendig åpenbare: Inviterer du meg på en filmkveld, tenker jeg «filmkveld». Jeg tenker ikke «knulle». For at jeg skal tenke sex, må du fysisk invitere meg på «knullekveld med film i bakgrunnen» – og i så fall avslår jeg.

«Se på meg som en kompis, ikke som ei venninne», sier jeg ofte til kamerater for at de skal forstå meg bedre. Se på meg som en mann. En mann med gigapatter om du vil, men en mann. Ikke se på meg som noe du kan stappe kuken i om du spiller kortene dine riktig, for det kommer med stor sannsynlighet aldri til å skje.

Å være demiseksuell betyr ikke at man har lavere sexlyst enn folk flest. Det betyr bare at «hvem»-delen spiller en i overkant stor rolle. Å være singel og demiseksuell kan derfor være en utfordring. Man kan liksom ikke bare gå ut og «finne seg en», fordi … Vel, det frister ikke når det kommer til stykket.

På den positive siden er demiseksualitet en veldig fin ting når man faktisk er i forhold: man får aldri «plutselig lyst» til å være utro.

Ja til åpenhet rundt plastisk kirurgi

Plastisk kirurgi er, og forblir, mye diskutert. Mens mange mener at vi bloggere/influencere burde la være å fortelle om operasjonene våre i sosiale medier i frykt for å påvirke unge tenåringer negativt, mener andre – meg selv inkludert – at det er bedre å fortelle sannheten: at ballongpuppene er resultater av at man har lagt flere tusen kroner i en risikofylt, potensielt dødelig, operasjon istedenfor å innbille folk at det bare er å knaske et par p-piller så går puppene fra A til D helt av seg selv.

Som barn kunne jeg ofte sitte og se på bilder av kjendiser, og føle meg fullstendig mislykket. Jeg tenkte: «hvorfor er disse menneskene født så perfekte, mens jeg selv er så mislykket og stygg?». Hvorfor hadde ikke jeg puppene og midjen til Pamela? Hvorfor hadde ikke jeg nesa til den ene, smilet til den andre? Hvorfor hadde ikke disse menneskene poser under øynene, mørke ringer, eller store, stygge porer i huden?

Hadde jeg den gang visst at disse menneskene faktisk ikke var født slik, de heller, men isteden hadde kjøpt utseendet sitt, ville jeg antagelig ikke tatt det så tungt. Hadde jeg visst at det lå silikon i puppene, at midjen var fettsugd, at magen var strammet opp kirurgisk, at håret var påklistret, at nesen var operert, at poser og ringer var fjernet med skalpell, og at porene i huden var forminsket med laser, ville jeg kanskje følt meg helt normal, fordi disse menneskene antagelig hadde akkurat de samme problemene som meg da de var på min alder.

Isteden gikk jeg rundt og innbilte meg at noen mennesker var født feilfrie, som Barbiedukker, mens andre – som meg – hadde vært fryktelig uheldig med utseendet.

Jeg tror at det er mer skadelig for unge sinn å tro at noen er ‘født sånn’, enn å vite at perfeksjon er kjøpt og betalt. At det er juks og operasjoner, fillers og extensions, som ligger bak deres feilfrie ytre.

Jeg vet i alle fall at jeg ville satt veldig pris på å vite dette da jeg var yngre.

Å forvente at folk skal slutte å fikse på utseendet sitt, er urealistisk. Så lenge komplekser eksisterer, vil folk ha lyst til å fikse på dem. Løsningen er derfor ikke å forby snakk om plastisk kirurgi, kjefte på dem som er åpne om operasjonene sine, men heller å oppfordre til mer ærlighet rundt nettopp dette.

JA til at folk forteller at puppene er kjøpt, istedenfor å lure ungdommen til å poppe i seg p-piller i håp om at puppene skal vokse fra A til D-cup over natta.

JA til å fortelle at Kardashian-rumpa er kjøpt, istedenfor å lure folk til å tro at selv den minste og flateste rumpe kan bli stor og rund bare de trener nok.

JA til å fortelle folk at det er operasjoner og fillers som fortjener æren for at nesen er blitt mindre og leppene større, istedenfor å innbille folk at puberteten har gjort underverker.

JA til å ikke lyve, ikke gi falske forhåpninger som får folk til å føle seg helt elendig når de ikke får de resultatene de forventer. Når vaskebrettet ikke blir til Pamela-pupper uansett hvor mye p-piller de knasker, og rumpa er like liten selv etter to års hardcore trening.

JA til å slutte å påstå at det er «gode gener» som ligger bak et plettfritt ytre.  

JA til mer fokus på risikoene med fillers og operasjoner.

JA til mer snakk om narkosedød, mislykkede inngrep, og nekrose.

Og et STORT JA til mer informasjon om hvor retusjert bildene i manneblader er. For helt ærlig, vi ser ikke sånn ut til vanlig. Dama i Vi Menn ønsker hun så ut som dama i Vi Menn. Jeg lover.

Skam dere, nordmenn!

Noe av det absolutt kleineste jeg vet om er når etnisk norske mennesker ikke klarer å føre samtaler på sitt eget morsmål, men bytter over til engelsk i annenhver setning – eller enda verre; har en hel samtale på engelsk uten at et eneste norsk ord blir brukt.

Jeg har vært vitne til denne uvanen hos flere av mine bekjente, men spesielt tydelig blir det når man ser norske reality-programmer med enkelte (norske) bloggere/influensere: engelsken popper opp som troll i eske, og jeg blir rett og slett flau på deres vegne.

For all del; jeg har forståelse for at man prater engelsk med mennesker som faktisk ikke kan norsk, men når Ola og Kari Nordmann står og prater til hverandre på engelsk når de begge er så norske som det er fysisk mulig å få blitt, kjenner jeg at jeg rett og slett blir flau. Jeg vet ikke om de tror de fremstår mer verdensvant og glamorøse når de prater engelsk til hverandre, eller hva ‘greia’ egentlig er, men helt ærlig: det er flaut. Du er i Norge, vi er norske – snakk norsk, for faen.


Og til dere etnisk norske som av uforståelige grunner skriver engelsk i kommentarfeltene til VG, NRK, Nettavisen etc: vær greie å lære dere forskjellene på

where, were og we’re,
there, their og they’re,
to, two og too,

whole og hole,
og lose og loose. 

Det er kleint nok at dere norske mennesker, utdannet ved norsk skole, født av norske foreldre begynner med engelsken deres på norske artikler, skrevet på norsk, av en norsk avis,  om dere ikke skal stave halvparten av ordene dere bruker feil attpåtil. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok: hold dere til det språket dere kan.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: