Something blue…

Ny uke, nye muligheter. Jeg starter den med å vise dere den nye, blå blazeren min. Det begynner å bli en del blazere i garderoben nå, men jeg rettferdiggjør det med at dette faktisk er den første i dongeristoff. Eller denim, som det også kalles. Eller olabuksestoff. Kjært barn har mange navn, antar jeg. Hva sier dere? Dongeri, denim, olabukse, jeans?


innkjøp og deja vù?

Jeg vet hva dere tenker; «kjøpte ikke du en prikk lik blazer for bare et par dager siden?».

Ikke helt. Dette er den samme blazeren, men i en annen rosanyanse. Den forrige, som dere kan se her, er pastellrosa. Denne er mer neonaktig. Jeg likte begge godt, gadd ikke velge, og kjøpte like gjerne begge. Enkelt og greit.


Hvilken liker dere best; denne, eller den pastellrosa? 🙂

følelser, tanker og innkjøp

I går fjernet jeg alle blogginnleggene på bloggen min, og i dag hentet jeg dem opp igjen av papirkurven. I går var jeg bestemt på å legge ned alt, kutte helt ut sosial medier, og fullstendig slutte å eksistere på Internett. I dag tenker jeg annerledes. Jeg blir værende. I alle fall en stund til.

Hvem var jeg før deg?

Her kommer en liten fun fact: vi mennesker kopierer hverandre. Ubevisst kopierer vi deler av hverandres personligheter, meninger, måter å snakke på, tenke på, se verden på. Vi påvirkes av, og kopierer ubevisst, trekk fra vår nærmeste venner, familiemedlemmer og kjæreste. Det stopper heller ikke der; vi tar også etter våre kjæledyr, favorittkjendiser, og karakterer fra bøker og filmer. Man kan derfor si at den personen du er, ikke egentlig er deg, men en sammensetning av mange forskjellige personligheter kombinert til èn. Du er din mamma, din pappa, dine søstre og dine brødre. Du er din kjæreste, og alle dine ekskjærester. Du er dine favorittkarakterer fra tv, bøker og film. Du er katta di, bikkja di og undulaten din. Du er bestevennen din, og alle dine andre venner.

Ofte lurer jeg på hvem jeg var før alle sammen. Før jeg ble påvirket av menneskene rundt meg, av tv, film og media. Før kjæledyrene mine. Før vennskap. Før kjærlighet. Hvem var jeg den gangen jeg bare var … meg?

Og hvilke trekk har andre ubevisst kopiert fra meg, som kanskje ikke originalt var mine trekk i det hele tatt? Hva enn det er, håper jeg det er noe positivt.

Dette er meg

Jeg har alltid vært litt rar. En slik person mange ikke helt skjønner seg på. Jeg kommer med spøker som mange ikke forstår at er spøk, og umiddelbart tolker som dårlig selvtillit. «om alt går til helvete kan jeg alltids leie ut meg selv ut som turistatteraksjon», er en typisk ting jeg kunne ha funnet på å si, «pælm meg i vannet så er det faen ingen som ser forskjell på meg og en middels stor hval». En åpenbar spøk om man veier 30 kilo, men tydeligvis ikke så åpenbar når man har bikket overvektsgrensen. Selvironien min har ingen grense, men svært få forstår at det faktisk er spøk.

Samtidig er jeg også en person som mange tror spøker, når jeg faktisk ikke gjør det. Dèt er slitsomt. Smiler når jeg er sur, gjør jeg også. Eller når jeg er dødsens alvorlig. Hvorfor aner jeg igrunn ikke. Det bare er slik. Bare når jeg er hoppende, rasende forbannet er smilet borte. Dèt, eller når jeg sitter og gråter.

Jeg gråter mye. Som regel lydløst. Jeg gråter av krangler og uenigheter, av sinne og av sjalusi. Av sorg og av emosjonell smerte. Noen ganger av glede. Noen ganger av ting jeg leser, ser eller hører. Jeg gråter av avisartikler med kattunger som har blitt dumpet og funnet døde. Jeg gråter av bøker. Av vakre ord. Av sangtekster.

Jeg føler alt for mye, eller ingenting i det hele tatt. Jeg kan gå inn i et rom og føle meg overveldet av alle følelsene som summer rundt omkring. Men jeg kan også være den personen som hører at noen har blitt banket opp, og bare trekke på skuldrene og tenke: «sikkert vel fortjent». Jeg er den personen som plukker opp sommerfugler med brukne vinger og gjør det til mitt livs viktigste mål å fikse dem igjen – men jeg er også den personen som himler med øynene og mister respekten for en person dersom de skylder sine bedritne valg på kjip oppvekst. Jeg er den personen som gir en femhundrelapp til en uteligger eller donerer en lignende sum til en veldedig organisasjon, men som blir gretten når alle varene mine er beepet inn i kassa på kiwi og jeg må betale 499 for å ta dem med meg hjem. Jeg er den personen som bestiller ting til flere tusen kroner på nett – for så å avbryte hele bestillingen når jeg ser at det er 69 kr i fraktkostnader. Faktisk; jeg er den personen som legger ytterligere 10 varer i handlekurven bare for å komme opp i «fri frakt»-summen.

Jeg er frekk i kjeften, kanskje litt for ærlig, og bruker ord som før i tiden ville blitt sett på som ukvinnelige. Jeg går i joggebukse, t-skjorter som er 3-4 størrelser for store, uten sminke og med håret i en dott … Men jeg er også hyggelig når jeg vil, gjør mitt beste for å ikke såre, og skal jeg først i selskap eller på fest, er jeg garantert den mest pyntede personen.

Kroppstemperaturen min er alltid litt under gjennomsnittet, eller litt over. Når jeg dusjer, er det enten i det aller varmeste vannet, det som ville gitt normale folk brannskader, eller det aller kaldeste. Jeg kan ha perioder hvor jeg spiser for 3 personer til alle måltider, og perioder hvor jeg er så mett på luft og kjærlighet/sorg at selv et halvt eple føles i overkant. Jeg er den evige optimist – men også den personen som bokstavelig talt vil legge meg ned og dø så fort jeg blir såret/lei meg.

Så dette er meg. Hvem er DU?

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: