Forelsket, men ikke i folk

Jeg burde egentlig pakke, men akkurat nå sitter jeg altså her og kaster bort tid isteden. Helt bortkastet er det jo ikke, for se hva jeg fant her! Jeg skal ikke kjøpe noe som helst før jeg har flyttet jeg nå, men DA blir det shopping! Har fortsatt til gode å kjøpe bursdagsgaver til meg selv, nemlig.

Et nytt kapittel

Høsten er, som tidligere nevnt, en deprimerende tid. Likevel har jeg alltid likt den. Kanskje fordi den og jeg er litt like. Jeg kan være kald, som vinden en sen kveld. Gåtefull og mystisk, som tåken en tidlig morgen. Tilbaketrukket, som solen bak skyene. Jeg er en fargerik og falmet sjel, som bladene på bakken. Og akkurat som høstnatten, bærer jeg på et mørke.

Vi er like, høsten og jeg, og jeg både elsker den og hater den. Litt slik som med meg selv, også. Jeg elsker meg selv, men noen ganger hater jeg meg selv, også. Jeg er best i verden, men verdens dårligste. Jeg kan alt, men duger ikke til noe. Jeg er vakker, men støgg som juling.

Snart begynner et nytt kapittel i livet mitt, og for øyeblikket er det bokstavelig talt nedpakket i bokser. Snart skal jeg flytte. Være alene igjen for første gang siden 2015. Jeg trenger det, men jeg gruer meg. Jeg liker ikke ensomheten. Den skremmer meg. Bringer frem minner jeg ikke burde huske, og tanker jeg ikke burde ha. Men det skal bli fint, også. Gå naken hjemme igjen. Se på TV og høre på musikk. Dusje så ofte og så mye jeg vil. Gråte, flire, synge, danse, tryne, sove, gi faen.

Det skal bli fint,
det skal bli flott,
det skal bli spennende,
det skal bli rått.

Men det vil skremme meg,
stillheten føles unaturlig
tanker kommer og 
jeg vil gjemme meg
fra tankene
som sier at alle
vil glemme meg

om de ikke er her,
om de ikke ser,
om livene deres går videre
og de ikke tenker på meg mer

hvem er jeg da?
hva gjør jeg nå?
er ensomhet veien
jeg alltid må gå?

glemt og forlatt
ødelagt og besatt
av å huskes 
bety noe for noen
det gir meg kaos i mongohuet
jeg finner ikke roen

Men det går seg nok til, dèt også. Alt er en tilvenningsprosess, liker jeg å tro. Dessuten vil jeg jo fremdeles ha venner. Jeg kommer aldri til å bli hundre prosent alene igjen, slik som jeg var i 2015 🙂

Folk som suger megaballe

Noen ganger, sånn som i dag for eksempel, føles det som om jeg har blogget i hundrevis av år. Dèt er heller ikke så veldig langt fra sannheten. Jeg har skrevet «dagbok på internett» siden 1999, den gang jeg var ni år gammel. Litt kjapp hoderegning forteller meg at det er omtrentlig tjueto år siden jeg skrev mitt aller første blogginnlegg og postet min aller første selfie på nettet.

Jeg har blogget lenge før egne, norske bloggplatformer så dagens lys. Lenge før det var penger å tjene på konseptet, og lenge før noen i det hele tatt visste hva en blogg var for noe. «Hva kalte du det? Logg? Hva er det?», kunne lærerne mine spørre meg, og så måtte jeg vise dem hjemmesiden min med dagbokinnlegg, mens jeg sa «BLÅGG, det er en dagbokgreie på nett». De var alltid så fascinert av dette, disse lærerne. Nevner du ordet «blogg» til noen den dag i dag, tar det omtrentlig to sekunder før de spør «hvor mange lesere har du?» eller «hvor mye tjener du?». Alle vet hva blogg er nå.

Jeg blogget meg gjennom barneskolen, jeg blogget meg gjennom ungdomsskolen, og jeg blogget meg gjennom videregående før blogging plutselig ble «en greie». En trend som alle hev seg på for å tjene noen raske kroner på å posere i trusa og skryte av tannblekingsprodukter som ikke fungerer. Dèt var en morsom tid: blogging fikk oppslag i avisene, og verden ble fylt opp av oversminkede fjortisjenter med et voldsomt eksponeringsbehov, tilgjorte selfies, overprisede klær og sterke meninger.

Den dag i dag suger disse bloggene så hardt at selv de mest slutty prostituerte blir gjort til skamme. De bloggene som før var så morsomme å lese, er nå halvdøde prosjekt som oppdateres kanskje to ganger hver tredje måned, og kun inneholder bilder av babyer og produktanbefalinger hvor middelmådige produkter roses så langt opp i skyene at det ikke finnes snev av troverdighet i det lengre.

«Matkassen som endret hverdagen», står det for eksempel som overskrift hos en av de som før var aller kulest. Innlegget handler om at hun har fått sponset levering fra et konsept tilsvarende Adams matkasse. Jeg tenker litt slik at dersom det å få en matkasse levert på døren er såpass revolusjonerende for deg at det bokstavelig talt endrer hele hverdagen, er det på tide at du kommer deg ut litt. Du kommer til å bli helt i ekstase når du finner ut at man kan gå inn på nettsidene til Meny eller Coop, bestille akkurat det man selv vil ha, og få det levert på døren av dem også. Eller at du fysisk kan gå ned i en butikk og plukke varene selv. Herregud, for noen fantastiske tider vi lever i, liksom.

Jeg savner den tiden det var litt mer fart i blogg-Norge. Nå er det liksom bare «se på ungen min» og «nå skal jeg tjene penger på at du bruker penger på dårlige produkter, tihi». Jeg savner, kort og greit, litt personlighet.

 

Jeg hater religion

Jeg liker ikke kristendommen. Med det mener jeg egentlig å si: jeg hater kristendommen.

Hate er et sterkt ord. Elske er også et sterkt ord, men dèt hiver de fleste av oss rundt som en slags kasteball. Hat er voldsom misnøye rettet mot et objekt, en person eller situasjon. Jeg er voldsomt misfornøyd med eksistensen av kristendommen, og religion generelt.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg misliker mine religiøse venner og bekjente. Man kan mislike et menneskes handlinger eller syn på ting, uten å mislike personen i seg selv. For eksempel finnes det mennesker som vil påstå at grønn og turkis er samme farge. Jeg hater ikke vedkommende av den grunn, selv om jeg er sterkt uenig. Noen synes joikakaker (eller hva de heter i disse dager) smaker godt. Slike mennesker er jeg alvorlig bekymret for, men jeg hater dem ikke.

Jeg vet at dette blogginnlegget kommer til å både provosere og stikke litt hos mine religiøse venner/bekjente, men jeg håper vi kan være på «hei» på butikken likevel. Husk at det ikke er deg som person jeg kritiserer, men den dritten du tror på. Om du i etterkant har lyst til å kritisere meg for at jeg har rosa hår og en usunn interesse for en gammel tv-serie fra nittitallet, så kjør på. Ha bare i bakhodet at mitt rosa hår, eller seriene jeg ser på, aldri har drept millioner av uskyldige mennesker.

For å gjøre dette innlegget litt mer oversiktlig har jeg valgt å dele det opp i punkter. Du kan dermed lett hoppe til det punktet du faktisk er interessert i å lese om dersom du ikke orker/gidder å lese innlegget i sin helhet. Med dèt sagt, la oss komme i gang.

♡ HVA ER RELIGION?

Religion kan best beskrives som en tro om at oppdiktede figurer, for eksempel Supermann, finnes på ordentlig. Det er et konsept basert utelukkende på frykt; at dersom du ikke underkaster deg, vil Supermann straffe deg. At du må elske Supermann høyere enn deg selv, høyere enn din ektefelle og høyere enn dine barn. At supermann alltid må komme først i livet ditt, og du må leve etter hans regler, ellers kommer fienden hans og straffer deg. Ordet «Supermann» er her brukt som et eksempel for å illustrere hvor dumt det hele faktisk er. De fleste religiøse mennesker tror ikke på Supermann, men en psykopatisk sadist i skyene de kaller «gud» eller «vår herre».

♡ HVORFOR ER DETTE PROBLEMATISK?

Bibelen er navnet på boken de kristne holder aller høyest. De tror at denne boken inneholder Guds ord, som forteller oss hvordan vi må leve for å unngå straff. Dette hadde egentlig vært helt ok, hadde det ikke vært for at bibelen er en grusom bok, en skrekkhistorie om du vil, som fremmer et menneskesyn som mildt sagt er bekymringsverdig.

Her får vi blant annet lese at kvinner og jentunger er mindre verd enn menn, og at det er helt ok å voldta dem. Vi får lese om den gangen Gud selv gjorde en 12 år gammel, gift jentunge gravid mot hennes egen vilje, slik at hun ville føde et barn som senere ville bli spikret fast til et kors. Videre kan vi lese at menstruerende kvinner er skitne, at kvinner skal tie i forsamlinger, og leve for å tilfredsstille sine menn. Bibelen er full av historier om hvordan døtre har sex med sine fedre og hvordan menn sender sine koner og døtre ut for å gjengvoldtas hele natten gjennom for så å drepe dem neste morgen. Man kan også lese om ganger hvor psykopaten over skydekket har beordret menn til å ofre sine egne sønner på et alter for å vise sin lojalitet. Man skulle kanskje tro at dette er nok jævelskap til morgenfrokosten, men nei da; gud både river i filler småbarn, dreper førstefødte, torturerer folk til døde med sykdom og sult, og drukner menneskeheten rett som det er. Det finnes oppfordringer i bibelen om å straffe ulydige barn med døden, kutte dine koners hender av dersom hun tar deg på ballene, drepe din utro ektefelle, og en hel rekke andre ting man kanskje ikke bør være så rask til å bygge en nasjon på.

♡ HVORFOR HATER JEG KRISTENDOMMEN?

Først og fremst har jeg lite til overs for folk som stjeler andres verk og utgir det for å være sitt eget. Skikkelsen Jesus er basert på den egyptiske guden Horus, og alle våre høytider er mer eller mindre hedenske skikker som er blitt Jesusifisert. Kristendommen (og de mange variantene som finnes av den) har krevd utallige liv gjennom sine ‘konvertèr eller dø’-metoder, og vårt eget land var også blant dem som i sin tid ble tvangskristnet. Derfor står Norge selv i den dag i dag oppført som et kristent land, og vi får hele Jesus-preiket inn allerede i barnehagestadiet. Det forventes at norske barn døpes, at ungdommer konfirmeres, voksne gifter seg og de døde bisettes gjennom kirken. Sjelden hører vi om at det finnes alternative metoder til disse tingene (dèt skal vi tilbake til i et annet innlegg), og dermed føler de fleste av oss en slags ‘tvang’ til å stille opp i kirken, selv om vi helst gjerne skulle brukt den som bål en iskald vinternatt. Kristendommen påvirker samfunnet vårt på utallige måter, blant annet ved at en god del skattepenger går til å bygge/bevare kirker, men også i form av holdninger mange av oss har i dag. Holdninger om at jenter som har mye sex er mindre verd, at prostitusjon er galt, at folk er bedre enn dyr, og at det er stygt å banne har alle sine opphav i kristendommen, og mange av oss tviholder på dem selv om vi kanskje ikke ser på oss selv som kristne.

Når noe som egentlig bare er oppdiktet svada skal ha en såpass stor innvirkning på livene våre selv den dag i dag, kjenner jeg at jeg blir irritert. At folk har blitt drept på grunn av dette gjør meg direkte forbannet. At voksne mennesker har brukt dette til å hjernevaske folk til å gi dem penger, hate eller se ned på visse menneskegrupper, eller se på seksuelle overgrep som ok, har jeg faktisk ingen ord for.

Selv den dag i dag kan man se mennesker be om penger for å kurere de syke «gjennom gud». Selv den dag i dag hører man om voldtatte jentunger som blir tvunget til å bære frem barnet i magen fordi det er «guds vilje», og om syke jævler som voldtar både han – og hunkjønn i «guds navn». Selv den dag i dag opplever homo – og bifile hat fra kirken fordi «homofili er en synd». I andre land hører man om jenter som blir drept av sine egne foreldre eller brødre fordi de har hatt sex før ekteskap, eller småunger som får kjønnsleppene sydd sammen kort tid etter fødsel for å hindre dem i å falle for fristelser når de blir eldre.

Religion, fremfor alt de utallige versjonene som finnes av kristendommen, burde aldri ha eksistert, og tjener ikke til annet enn å kontrollere, manipulere og hjernevaske menneskeheten.

Siden sist @ Livingdoll

God mandagskveld!
Det har vært stille på bloggen noen dager nå, og derfor tenkte jeg komme med en kjapp oppdatering.

Den tjuefjerde September fylte jeg 31 år. Dagen fikk for det meste passere i stillhet, avbrutt med et og annet «gratulerer» på facebook og SMS. Jeg og Lena tok en tur på kafè og skravlet litt. Det var også en plan at kjæresten til Lena skulle klinke til med bursdagskake. Dette skjedde av uante grunner ikke, noe som egentlig var helt greit; jeg var ikke i noe særlig bursdagshumør uansett. Samme kveld bestemte jeg meg spontant for at NÅ var det på tide å farge håret igjen, og dermed var rosafargen tilbake.

Den tjuefemte September var det meldt snø, og jeg fikk en anelse panikk av tanken på alle tingene mine som fortsatt sto nede hos Chris og som jeg plutselig så for meg at jeg måtte dra hjem med i tidenes snøstorm. Derfor sendte jeg Chris en snap med at jeg «kommer på søndag», men ombestemte meg veldig kjapt og tenkte at den turen kunne jeg egentlig ta der og da. Dermed hev jeg meg på VY-appen, sjekket når neste tog gikk, bestilte billett, og dro i vei.

Den tjuesjette September var det på tide å dra hjem igjen. Smålig brisen på pils, lettere underernært på søvn og med hundreogørtogførti ting la jeg i vei mot togstasjonen. Der møtte jeg ett par som hadde problemer med bilen og som ville bestille tog hjem isteden. Toget var utsolgt, så jeg foreslo buss, noe de syntes virket som en grei løsning. På toget satt jeg i halvsøvne til jeg hørte ordene «ål» og «stasjon». Gikk av, dro tingene mine hjemover, og hadde akkurat fått lagt dem fra meg da Lena plutselig sto utenfor. Vi skravlet litt, jeg satte pilsen i kjøleskapet, og er en anelse usikker på hva jeg gjorde resten av kvelden, egentlig.

I dag, den tjuesyvende september, har jeg stått opp, dusjet, gått på butikken for å kjøpe meg mat fordi jeg var drittlei hodepine, ryddet litt i tingene mine, skravlet litt med Lena, skravlet med lillesøster på telefon, vært på gåtur, vært i dusjen igjen, betalt regninger… Det var en plan inni der om å lage meg middag, men den glemte jeg bort. Det ligger også en plan der om å få i gang noe rutiner igjen. Dem skal jeg skrive ned når jeg er ferdig med dette blogginnlegget.

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: