Ja til åpenhet rundt plastisk kirurgi

Plastisk kirurgi er, og forblir, mye diskutert. Mens mange mener at vi bloggere/influencere burde la være å fortelle om operasjonene våre i sosiale medier i frykt for å påvirke unge tenåringer negativt, mener andre – meg selv inkludert – at det er bedre å fortelle sannheten: at ballongpuppene er resultater av at man har lagt flere tusen kroner i en risikofylt, potensielt dødelig, operasjon istedenfor å innbille folk at det bare er å knaske et par p-piller så går puppene fra A til D helt av seg selv.

Som barn kunne jeg ofte sitte og se på bilder av kjendiser, og føle meg fullstendig mislykket. Jeg tenkte: «hvorfor er disse menneskene født så perfekte, mens jeg selv er så mislykket og stygg?». Hvorfor hadde ikke jeg puppene og midjen til Pamela? Hvorfor hadde ikke jeg nesa til den ene, smilet til den andre? Hvorfor hadde ikke disse menneskene poser under øynene, mørke ringer, eller store, stygge porer i huden?

Hadde jeg den gang visst at disse menneskene faktisk ikke var født slik, de heller, men isteden hadde kjøpt utseendet sitt, ville jeg antagelig ikke tatt det så tungt. Hadde jeg visst at det lå silikon i puppene, at midjen var fettsugd, at magen var strammet opp kirurgisk, at håret var påklistret, at nesen var operert, at poser og ringer var fjernet med skalpell, og at porene i huden var forminsket med laser, ville jeg kanskje følt meg helt normal, fordi disse menneskene antagelig hadde akkurat de samme problemene som meg da de var på min alder.

Isteden gikk jeg rundt og innbilte meg at noen mennesker var født feilfrie, som Barbiedukker, mens andre – som meg – hadde vært fryktelig uheldig med utseendet.

Jeg tror at det er mer skadelig for unge sinn å tro at noen er ‘født sånn’, enn å vite at perfeksjon er kjøpt og betalt. At det er juks og operasjoner, fillers og extensions, som ligger bak deres feilfrie ytre.

Jeg vet i alle fall at jeg ville satt veldig pris på å vite dette da jeg var yngre.

Å forvente at folk skal slutte å fikse på utseendet sitt, er urealistisk. Så lenge komplekser eksisterer, vil folk ha lyst til å fikse på dem. Løsningen er derfor ikke å forby snakk om plastisk kirurgi, kjefte på dem som er åpne om operasjonene sine, men heller å oppfordre til mer ærlighet rundt nettopp dette.

JA til at folk forteller at puppene er kjøpt, istedenfor å lure ungdommen til å poppe i seg p-piller i håp om at puppene skal vokse fra A til D-cup over natta.

JA til å fortelle at Kardashian-rumpa er kjøpt, istedenfor å lure folk til å tro at selv den minste og flateste rumpe kan bli stor og rund bare de trener nok.

JA til å fortelle folk at det er operasjoner og fillers som fortjener æren for at nesen er blitt mindre og leppene større, istedenfor å innbille folk at puberteten har gjort underverker.

JA til å ikke lyve, ikke gi falske forhåpninger som får folk til å føle seg helt elendig når de ikke får de resultatene de forventer. Når vaskebrettet ikke blir til Pamela-pupper uansett hvor mye p-piller de knasker, og rumpa er like liten selv etter to års hardcore trening.

JA til å slutte å påstå at det er «gode gener» som ligger bak et plettfritt ytre.  

JA til mer fokus på risikoene med fillers og operasjoner.

JA til mer snakk om narkosedød, mislykkede inngrep, og nekrose.

Og et STORT JA til mer informasjon om hvor retusjert bildene i manneblader er. For helt ærlig, vi ser ikke sånn ut til vanlig. Dama i Vi Menn ønsker hun så ut som dama i Vi Menn. Jeg lover.

Saften man ikke kan drikke

Hvilken saft kan man ikke drikke? Nyttår-saften. Høhø. Det meste annet, derimot, gikk ganske greit ned da jeg, to kamerater og ei venninne feiret nyttår i går. Jeg og de to kameratene startet faktisk feiringen allerede torsdag den 30.Desember fordi han ene hadde tatt feil av hvilken dag det var.


Slik så festantrekket mitt ut. Ganske likt et vanlig hverdagsantrekk, i grunn. Jo eldre jeg blir, jo mer innser jeg at det å prøve å glitre om kapp med juletreet bør spares til romantiske dater, ikke til fylla i egen sofa.


Ingenting spriter opp tilværelsen som … Vel, sprit. Visste dere forresten at ordet vodka kommer fra det russiske ordet вода (uttales ‘voda’) som betyr vann? Så vet dere det neste gang dere skal til Russland.

Klokken tolv natt til første januar hev vi på oss sko og gikk ut for å se på rakettene. Jeg så verken rakettene i fjor eller forfjor, så at de endelig ble sendt opp i denne gangen var veldig stas.

Stjerneskudd må man ha!

Dette var på dag nummer to. Jeg hadde tapt i spill, og måtte tegne oppnedkors i pannen, og «satan 666» i kinnene. Så var det bare å komme seg på bensinstasjonen og skremme livskiten av folk. Nei, da. Jeg ventet i bilen. Det heter tross alt ‘happy new year’, ikke ‘happy new fear’. Burde sikkert laget djevelhorn med fingrene istedenfor et sidelengs peacetegn, men kjekt at folk vet at man kommer i fred (peace).

Alene i julen

Jeg kjenner utrolig mange flotte mennesker. Dessverre bor min aller nærmeste familie i en helt annen kant av landet, og med tre katter ble det derfor umulig for meg å reise noe sted i (anti)julen.

Ikke hadde jeg lyst heller; kan dere tenke dere noe jævligere enn å vente på buss/tog eller stresse med bytting når fingrene er blåfrosne og gradestokken viser minus fjorten? Nei – i vintermånedene beveger jeg meg ikke utendørs om det så brenner! Jeg er ikke skapt for ski og snøballkrig; jeg er skapt for tropevarme og bading.

Derfor ble jeg sittende helt alene i julen. Heldigvis for min del hadde familien vært så greie at de på forhånd hadde sendt meg gaver, slik at jeg i alle fall hadde dèt på julekvelden. Som dere ser står det at gavene er fra mamma og pappa, noe som sikkert kan være veldig forvirrende for de av dere som vet at mamma gikk bort februar i fjor. Disse gavene er altså ikke fra mine biologiske foreldre, men fra mine tidligere fosterforeldre, som jeg fremdeles kaller ‘mamma og pappa’.


Min venninne Lena og typen hennes (min eks-forlovede) stakk også innom med julemat og gave til meg, noe jeg setter veldig pris på.

Mine (tidligere foster)søsken vippset meg pengegaver, min (biologiske) lillesøster skravlet med meg på telefon, og gode venner i både inn – og utland sendte meg snapper hele kvelden. Jeg følte meg ikke ensom så mye som et sekund, og er så utrolig glad for at jeg har så mange fine mennesker i livet mitt. ♡

Samtidig vil jeg komme med en oppfordring til alle dere som i disse dager poster på sosiale medier at livet suger fordi dere er alene i julen: kan dere slutte å sette dere selv i offerrollen, vær så snill? Jeg sitter alene de aller fleste dagene i året, både til jul, nyttår, bursdag, valentines day, syttende mai, påske.. De gangene jeg ikke feirer alene, er faktisk mer unntaket enn normalen. Jeg er så lei av folk som syter og bærer seg som om det å være alene er det verste som kan skje. For faen, det sitter folk og sulter ihjel på gata i andre land, og der sitter du og plaprer om at universet hater deg fordi du må spise julemiddagen alene? Seriøst, slutt.

Skam dere, nordmenn!

Noe av det absolutt kleineste jeg vet om er når etnisk norske mennesker ikke klarer å føre samtaler på sitt eget morsmål, men bytter over til engelsk i annenhver setning – eller enda verre; har en hel samtale på engelsk uten at et eneste norsk ord blir brukt.

Jeg har vært vitne til denne uvanen hos flere av mine bekjente, men spesielt tydelig blir det når man ser norske reality-programmer med enkelte (norske) bloggere/influensere: engelsken popper opp som troll i eske, og jeg blir rett og slett flau på deres vegne.

For all del; jeg har forståelse for at man prater engelsk med mennesker som faktisk ikke kan norsk, men når Ola og Kari Nordmann står og prater til hverandre på engelsk når de begge er så norske som det er fysisk mulig å få blitt, kjenner jeg at jeg rett og slett blir flau. Jeg vet ikke om de tror de fremstår mer verdensvant og glamorøse når de prater engelsk til hverandre, eller hva ‘greia’ egentlig er, men helt ærlig: det er flaut. Du er i Norge, vi er norske – snakk norsk, for faen.


Og til dere etnisk norske som av uforståelige grunner skriver engelsk i kommentarfeltene til VG, NRK, Nettavisen etc: vær greie å lære dere forskjellene på

where, were og we’re,
there, their og they’re,
to, two og too,

whole og hole,
og lose og loose. 

Det er kleint nok at dere norske mennesker, utdannet ved norsk skole, født av norske foreldre begynner med engelsken deres på norske artikler, skrevet på norsk, av en norsk avis,  om dere ikke skal stave halvparten av ordene dere bruker feil attpåtil. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok: hold dere til det språket dere kan.

Slik feirer jeg anti-jul

Jeg har aldri vært noe særlig glad i julen. Som barn forbant jeg den ofte med stressede – og dermed også sure – voksne, kleine familiesammenkomster, og mat jeg ikke likte. Jeg var dessuten livredd julenissen og hadde en merkelig forestilling om at han var djevelen selv, så det å få nissen på besøk på julekvelden var mer marerittet enn drømmen.

I tillegg har jeg kristendommen langt opp i vranghalsen. Jeg kan helt ærlig ikke fordra den. Å da skulle spille låter om at jeg ‘er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født’, eller fylle hjemmet mitt med kristne symboler – for eksempel den tradisjonelle stjernen i toppen av treet som symboliserer stjernen som viste vei for de tre vise menn til krybben med Jesusbarnet – føler jeg ikke er helt ‘meg’.

Derfor har jeg gjort min egen lille vri på høytidsfeiringen, og feirer nå det jeg kaller en anti-jul: en høytid hvor fokuset ligger på å stresse ned og ha kvalitetstid med familie og gode venner, fremfor å feire fødselen til fiktive karakterer i eventyrbøker, tømme lommeboken og stresse helsen ut av seg.


Svart juletre må man ha. Det symboliserer fargen på sjelen min. Neida, men jeg liker svart.


I år blir jeg sittende alene i (anti)julen, men det gjør ingenting. Mine tidligere fosterforeldre har sendt meg hauger og lass med gaver, og det er jeg veldig takknemlig for. Spesielt nå i voksen alder hvor jeg har lært at folk flest faktisk ikke får et tosifret antall gaver fra sine foreldre/foresatte.


Dette er det nærmeste jeg kommer bjelleklang i år. Det er meldt minus atten(!!) og jeg har ingen planer om å bevege meg utenfor døren før varmere tider nærmer seg.


Dette er min versjon av ‘julestjernen’. Den har jeg faktisk laget selv.

Mariah Carey glimrer med sitt fravær i år, gitt.

I morgen er jeg så heldig at min venninne Lena og mannen hennes kommer med den eneste julematen jeg faktisk liker – nemlig pinnekjøtt. Det fikk jeg ikke smake før jeg var godt over tjue år gammel, så dere kan tro julemiddagene i barndommen var kjipe. Det eneste jeg likte på bordet av tusen ting, var potetene og ribbesausen. Haha.

Hvordan feirer dere jul, eller feirer dere eventuelt noe annet? 

Close Me
Looking for Something?
Search:
Post Categories: